Gå til innhold
Hundesonen.no

drømme typen da du var ung?


Anettex

Recommended Posts

da jeg var mye mindre fantaserte jeg ofte hvordan typen min skulle se ut.. han skulle ha halvlangt brunt hår, brune øyne passe høy og passe slank.. han skulle være snill, omtenktsom og sjemme meg ut..

jeg har enda ikke funnet han :angry:

hadde dere noen rare fantasier som dette?

Jeg sa også alltid at jeg skulle være riiiik og så skulle jeg være frisør, gifte meg når jeg ble 20 ha 3 barn og bo lukseriøst.. planene har endret seg betydelig nå..

Nå tenker jeg på og bo i husvogn og skal ha 2 barn, ei jente og en gutt, jeg vill bli fotograf og rik holder jeg enda på for en dag sier jeg dere, en dag vinner jeg i lotto.

Tell me om deres planer da dere var mindre!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm ja jeg dagdrømmte veldig mye, slik som jeg gjør fremdeles. Jeg hadde ingen drømmegutt, men ble litt forelsket i noen gutter, som jeg gikk å tenkte og drømte om. Når den forelskelsen gikk over, kom det en ny, og slik gikk det i omganger. Jeg ville bare ha en kjæreste jeg, men jeg ble ganske gammel før jeg fikk en. Var en periode hvor jeg trodde at jeg aldri kom til å finne en perfekt match, men jammen meg gjorde jeg det ikke. helt utrolig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm jeg skulle gifte meg med Leonardo husker jeg ;) Skulle bli rik som mangen vil da få unger og hele pakken... Nå vil jeg bare bli ferdig med webdesign få meg en jobb,kjøpe meg en hund til samt få 2 unger å gifte meg ;) Hus har vi så samt en stor hage ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle bli sammen med Kurt Cobain ;) Skulle bli bondekone, professor i ettellerannet og vinne OL i både sprang og dressur... Jeg skulle ha ett lite lippizaneroppdrett, og mange hunder som alle var superlydige. Hvis jeg ikke ble sammen med Kurt Cobain så skulle jeg bo alene på ett nydelig øde sted, og leve av jorden og en og annen ung rytterspire jeg kunne lære opp til å ta over ol-tronen...

Nå har jeg byttet ut lippizanere med (når jeg blir rik) lusitanere, professorat med lærer, og Kurt Cobain med kjæremin. Superlydige hunder byttet med delvis bortskjemt hugolille, og ol? hmmm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er fortsatt ung jeg, men kan jo fortelle om den ideale mann for meg da..

Jeg bryr meg ikke så mye om utsende, så lenge han ikke er direkte stygg. Han må helst være høyere enn meg, og ikke være rødhårete (no affense til menn som er det). Ellers er ikke utseende noe viktig. Han må være snill, ikke dømme meg kun etter utseende, skal kunne få meg til å le og ikke være så hakkete..Jeg har til nå erfart at jeg får mye bedre kontakt med menn som er max tre år eldre enn meg. Jeg har kjempegod kontakt med kjæresten til søsteren min, nesten som et søskenforhold, og har også veldig bra kontakt med en annen fyr, men ikke en som kan bli min kjæreste..

Og så klart må han være glad i hunder og andre dyr!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle gifte meg med søskenbarnet mitt. Såskulle vi sendebrev til kongen og søke om vi kunne gifte oss.

For storebroren til han jeg skulle gifte meg med, hadde nemlig fortalt oss at det var kongen som bestemte om søskenbarn kunne gifte seg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er egentlig litt lei meg for at man ikke arrangerer ekteskap i Norge jeg... Da hadde jeg nemlig vært gift med en som i dag er fotball-proff og penger hadde i hvert fall ikke vært noe problem... ;)

Våre foreldre var pådrivere for at vi skulle bli et par, de mente vi var den perfekte match, og at familieselskapene fremover kom til å bli veldig trivelig hvis vi giftet oss. Men dessverre (?) ble vi aldri mer enn venner...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

egentlig holder jeg på å leve "drømmen". Jeg drømmte alltid om å bli verdens beste kvinnelig jockey, jajaja det ble liksom ikke noe ut av det. og kommer helt sikkert heller ikke å bli det. men jeg giftet meg med min drømme man (hadde aldri noe utseende drøm) han skulle være proff jockey eller trener. Det er han! Og nå skall vi snart flytta på en egen gård og trene hester slik som jeg alltid villet. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg skulle gifte meg med Ben i A1! ;)

åååå jeg husker hvor forelska jeg var i han! satt og så på musikk video med a1 og da ben viste så skrek jeg og ble helt gal! uff! blir flau bare av og tenke på hvordan jeg oppførte meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...