Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det noe mellom himmel og jord?


Karina&Chica

Recommended Posts

Aner ikke, men interessant er det faktisk... Så på det programmet på TVnorge, og der var det en lyskule som fløy over åkern å laget disse symbolene (som forøvrig er avansert matte) B) Vet ikke om noen så på slutten- på den beskjeden fra "det ytre rom", men jeg synes det er rart at mennesker kan klare å lage det så nøyaktig- og på så kort tid a gitt :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aner ikke, men interessant er det faktisk... Så på det programmet på TVnorge, og der var det en lyskule som fløy over åkern å laget disse symbolene (som forøvrig er avansert matte) B) Vet ikke om noen så på slutten- på den beskjeden fra "det ytre rom", men jeg synes det er rart at mennesker kan klare å lage det så nøyaktig- og på så kort tid a gitt :wub:

Da så vi nok på samme, om du tyda tegningene, og så hva det å ut som. og de lyskulene som ble sett rundt di kornsirklene. jeg syns det er intressant, og tror ikke det er mennesker. Men aner ikke hva annet. tvile rpå at det er romvesener liksom'

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, jeg får helt frysninger her nå når jeg leser her.

Når mamma var mindre, etter broren hennes hadde dødd kunne hun ligge på sofaen nede å høre skritt opp trappa, bortover gangen og inn på det ene rommet oppe, så lukka døren seg og det ble stille. Det er det rommet jeg har nå, men hun har ikke hørt noe mer etter hun fikk oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aner ikke, men interessant er det faktisk... Så på det programmet på TVnorge, og der var det en lyskule som fløy over åkern å laget disse symbolene (som forøvrig er avansert matte) B) Vet ikke om noen så på slutten- på den beskjeden fra "det ytre rom", men jeg synes det er rart at mennesker kan klare å lage det så nøyaktig- og på så kort tid a gitt :wub:

De sa jo at det var såå avansert matte at mennesker ikke kunne ha laget det. Vi er ikke så kloke at vi klarer å lage så geometriske figurer..

En grunn til at folk ikke tror på at det er romvesener er kanskje at de er redde for at det ska finnes klokere vesener enn oss der ute..!?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro:unsure: Tror nok mer på gjenferd enn romvesener.. kanskje fordi jeg har hørt så mye mer om gjenferd da.. nei, vanskelig å si :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Og altså...

Det med åndenesmakt så tror jeg ikke så mye er kødd altså..Skal de sitte og gråte på TV for ingenting liksom?

Har opplevd så utrolig mye rart i en park i nærheten, og jeg har stri grått på veien hjem osv.

Sett en mann 10 meter foran meg, så snur jeg meg fordi det er noe uhyggelig med manne, med da er han bak meg, men ikke foran.

Ellers så har jeg jo møtt på 10 niendeklassinger(8.klassinger i fjor) som var livredde, og noen gråt faktisk og, etter en uhyggelig opplevelse i parken...

Og hvor ofte ser man 10 gutter gråte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jo mine foreldre kristne og jeg er sånn halveis. Og da tror man selfølgeli på Gud og Djevelen og Demoner og Engler og slikt. Tenkte jeg skulle fortelle om to hendinger, jeg har ikke vert med på noen av de selv, men pappa var med på den ene.

Tremenningen til Pappa, Paul (heter ikke det, men vil ikke navngi noen) han var da pastor i det felleskapet som vi går i. Kraftlaget heter det (tverrkyrkjeleg felleskap, nesten det samme som pinsevenner, vi er det opprinnelig) hehe vart litt masse fakta om oss. Jaja.. Han fikk en telefon fra noen som trengte hjelp til demon utdriving.

De hadde vert plaget av Demoner/Ånder i flere år uten å få de bort. Det var i et spesiellt rom. Lyset gikk av og på av seg selv, og ting flyttet seg i rommet og de var masse rare lyder. Selv når de var på ferie og ingen var der, gikk lyset av og på. Til og med hunden deres var urolig og stresset, spesielt når han var i nærheten av rommet.

Datteren i huset ville sjeldent ha med seg folk hjem, nettopp fordi slike ting kunne skje. Og hun var veldi flau over det. Så Paul ba pappa med seg dit for å hjelpe seg.

Da de kom ditt kjente de en sterk følelse av ubehag, til og med før de var komt skikkeli inn i huset. Så gikk de inn på det rommet der disse tingene skjedde. De kjente med en gang at det var noe der, som absolutt ikke skulle vere der.

Da de skulle gå ut av rommet (Pappa gikk sist ut) og opp i stuen for å snakke mer og be for utdrivelse av demonen/e. Løftet en stor pappeske seg fra gulvet og kastet seg etter pappa, den traff heldivis ikke. Pappa sa han kjente hvor frysningene gikk nedover ryggen. Det virket på de som om demonen/ånden visst vilke folk pappa og Paul var og hva de ville gjøre. De gikk som planlagt opp og Ba for utdrivelse av dette vesne og reiste så hjem. Senere fikk vi vite at det ikke hadde skjedd noe mer hos den familien og den natten var den beste de hadde hatt på lenge, ikke noe som plaget dem.

Så var det om en dame som var litt satanistisk kan en si. Hu bodde ålene i en leilighet med sine to sønner 2 og 5år (på den tiden). Hun var absolutt ikke kristen ikke i det hele tatt. Jaja.. Det var en dag hun og guttene var uttenfor blokka, da den yngste sønnen hennes beundret en stor van (de er vel rundt 3-4 tonn) hjulene var jo like stor så han. Plutseli kom det to menn farende ut fra blokka og hoppet i bilen og begynnte å kjøre, rett oppå den lille gutten. Dama begynnte å rope og skrike om at de måtte stoppe, men de hørte ikke noe, såg henne faktisk ikke. Så sa den eldste gutten hennes til henne, Hva er det du roper og skriker for, ser du ikke engelen? Etter at bilen hadde stoppet, røyste den lille gutten seg og kom bort til moren. De reiste selfølgeli rett til lege vakten og Fikk sjekket han, men legene kunne ikke finne noe, men det visste at det hadde skjedd et mirakel, for gutten hadde hjulspor over hele kroppen. Moren spurte den eldste gutten om denne engelen og hvordag han såg ut. Han sa at engelen var enorm, like stor som et tre etasjers hus og han var kjempe nydeli. Han sa også at engelen de hadde på et bilde på rommet (Bilde der engelen passe på to barn ved et stup), ikke var neo ebgel det var bare en dame med hvit kjole og vinger. Etter dette tok moren kontakt med en kristen dame i blokka der hun bodde og hun vart kristen. Hun var faktisk på Visjon Norge nå ikke for så lenge siden og fortalte dette. (Det er en kristen tv kanal).

Kom faktisk på noe nå. En venninde av eg haqr faktisk opplev litt merkelie ting hjemme hos seg selv, som at hun hadde låst døre etter typen, han skulle på do også når han kom tilbake var døre åpen. Han spurte henne om hun hadde låst opp og hun sa nei, men han sverget på at han hadde hørt henne komme tilbake og låst opp døren.

Føyer til at jeg tror Åndenesmakt, vertfall det meste av det ikke er ekte. At det meste er oppdiktet, hvem klarer vell å lage to sesonger om det?

Vart litt masse, vet ikke om fol gidder å lese det heller jeg..jaja.. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med de tegnene på åkrene..

det er HELT UMULIG at mennesker skal ha klart det..

På så kort tid..

Det var jo noen som hadde prøvd.. det ble figur.. men ikke så geometriske og rette som de ekte..

Fulgte med det som gikk på tv.. da var det jo noen som hadde filmet noe slike små små tallerken lignene greier og sånne små lys kuler fly over og en mønster ble laget på kort kort tid...

Jeg tror ikke det er mennesker som har laget de tegnene... de hadde kanskje klart det.. men det hadde tatt lang lang tid.. ikke på så kort tid som de andre ble laget..

+ at det var jo en beskjed i den ene..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føyer til at jeg tror Åndenesmakt, vertfall det meste av det ikke er ekte. At det meste er oppdiktet, hvem klarer vell å lage to sesonger om det?

Den gangen de var i Steigen så var det sant. Mamma jobbet sammen med søsteren (tror det var søsteren hvertfall) til damen i huset. Men der hadde det ikke blitt helt stille i huset etter de dro, det hadde blitt litt bedre men ikke så veldig. De har kontaktet tvnorge igjen, men har såvidt jeg vet ikke hørt noe fra de enda. Jeg pleide å se på mens de fortalte om hva som pleide å skje og slikt, men orker ikke det der gå inn i lyset pratet til de klarsynte. Syns det blir for kunstig på en måte :P . Men jeg er skeptisk til det programmet, og tror at noe av det kan være lureri.

Men, ja, at det er masse mellom himmel og jord som vi ikke vet av, det er jeg overbevist om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Så var det om en dame som var litt satanistisk kan en si. Hu bodde ålene i en leilighet med sine to sønner 2 og 5år (på den tiden). Hun var absolutt ikke kristen ikke i det hele tatt. Jaja.. Det var en dag hun og guttene var uttenfor blokka, da den yngste sønnen hennes beundret en stor van (de er vel rundt 3-4 tonn) hjulene var jo like stor så han. Plutseli kom det to menn farende ut fra blokka og hoppet i bilen og begynnte å kjøre, rett oppå den lille gutten. Dama begynnte å rope og skrike om at de måtte stoppe, men de hørte ikke noe, såg henne faktisk ikke. Så sa den eldste gutten hennes til henne, Hva er det du roper og skriker for, ser du ikke engelen? Etter at bilen hadde stoppet, røyste den lille gutten seg og kom bort til moren. De reiste selfølgeli rett til lege vakten og Fikk sjekket han, men legene kunne ikke finne noe, men det visste at det hadde skjedd et mirakel, for gutten hadde hjulspor over hele kroppen. Moren spurte den eldste gutten om denne engelen og hvordag han såg ut. Han sa at engelen var enorm, like stor som et tre etasjers hus og han var kjempe nydeli. Han sa også at engelen de hadde på et bilde på rommet (Bilde der engelen passe på to barn ved et stup), ikke var neo ebgel det var bare en dame med hvit kjole og vinger. Etter dette tok moren kontakt med en kristen dame i blokka der hun bodde og hun vart kristen. Hun var faktisk på Visjon Norge nå ikke for så lenge siden og fortalte dette. (Det er en kristen tv kanal).

Søt historie med den gutten:D

Hvordan satanistisk var hun?

-veldig nysgjerig på folks syn på satanisme skjønner du ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en historie, som kan være en veldig heldig tilfeldighet.

Min familie er hedninger hele gjengen, ingen av barna har blitt oppdratt med noe religiøst synspunkt i det hele tatt. Vi feirer jul fordi solen snur, og feirer ikke andre kristne helligdager. Vi har alltid feiret mer midtsommer og slike dager. Bare for litt bakgrunn.

Broren min fikk en gang en glitrende idé om å klatre opp en høyspentmast for å ta ett bilde. Han var ikke så gammel, og han og kameraten trodde den var nedlagt og ikke strømførende siden de ikke så noe skilt på den. Som tenkt så gjort, og opp han gikk. Selvfølgelig ble han grilla. Ingenting overnaturlig med det.

Denne høyspentmasten var plassert på ett fjell, helt nakent bortsett fra en liten moseflekk ikke større enn omtrent tretti cm. i diameter.

Min bror brant litt, og datt ned. Kameraten trodde han var død, til han hørte ett lite klynk, så han tok han med seg over skulderen. De møtte en jogger som hadde fått det for seg at han skulle ta en ny vei denne dagen, og fikk han på sykehus.

Når broren min våknet opp fortalte han om en engel, en gutt som var helt lik han bare helt hvit, kledd i hvitt og lyste, som hadde rykket han løs og båret han ned og lagt hodet hans på moseflekken.

Det spesielle er at broren min landet med hodet på den eneste myke flekken på hele fjellet, ganske langt ut fra høyspentmasten, han slapp også unna med lett hjernerystelse fra ett fall som egentlig burde drept han bare det. Strømmen gikk over hjertet og ut den andre armen, noe som gjorde at han overlevde. Hadde strømmen gått i hjertet hadde han dødd momentant.

Jeg tror på broren min, og tror også på en sjette sans. Om jeg tror på spesielt mye annet avhenger vel litt av humøret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jo fortelle et par ting da...

Der jeg bodde før så jeg en dame gå igjen noen ganger. Hun hadde en hvit gammeldags kjole og langt nesten hvitt hår. Jeg så henne bl.annet gå gjennom veggen bare 1-2 meter forran meg. Jeg hørte dessuten folk være på kjøkkenet mens jeg satt i stua.. Som om noen vasket kopper, drev på i skapene osv..

Etter en stund så fortalte jeg dette til venninna mi, og hun spurte sin bestemor som var eier av dette huset som jeg bodde i om hun visste om noen som så sånn og sånn ut og ga henne beskrivelse av damen. Hun nevnte da ingenting om gjenferd. Og hun visste hvem denne damen var. Det var hennes svigermor som hadde bodd der jeg bodde. Hun hadde også pleid henne mens hun var syk og til slutt hadde hun dødd der. Jeg har også fått se bilde av denne damen og det er definitivt henne jeg har sett.

En annen ting er at i begynnelsen når jeg bodde her jeg bor nå så var det som om noen hver eneste natt kl 02.00 kom og skulle bryte seg inn. De sto inne i gangen i skikkelig røsket i mellomdøra og prøvde å få den opp liksom.. Dette pleide å stå på i ca 15 minutter hver natt. Ingen kan ha kommet seg inn heller for ytterdøra var jo låst. Dette skjedde KUN om jeg låste mellomdøra. Så byttet jeg soverom og begynte å sove i hovedetasjen, når jeg da låser døra nå så skjer det ingen ting.

Jeg har prøvd å sove oppe igjen og låse døra bare for å teste, og da kommer de og vil inn, røsking i døra..

Dette er ikke bare lett røsking altså. Tenkte jo først at det var katten, men etterhvert så skjønte jeg jo at det er umulig.. Dette er skikkelig HARD røsking, høres ut som om det står en stor mann på andre siden av døra og røsker...

Innimellom hører jeg også at folk prater i kjelleren på kveldstid, kan innimellom høre musikk derfra også..

Omtrendt hver eneste dag så hører jeg og at det er folk på loftet som går og noen ganger prater. Dette skjer på dagtid når jeg er alene hjemme.

Ja, dette var NOE. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg skulle faktisk spørre her inne om folk tror de tegningene i åkrene blir laget av mennesker eller noe annet? Det sises at det er en sånn spesiel energi om man bare beveger seg inn i kornsirklene. Og de filma engang, vet ikke om jeg skal tro på det eller ei, men ho tok hånda si sakte ned mot bakken, og man så at hånda ble sånn sjoldete (sånn når man er kald på henna). Og folk kjente ting når di beveget seg inn i kornsirklene... Er dette noe å tro på? De er jo der, men hvem lager de?

Er det nerder som lager de? Det som stusses på er jo den spsielle måten kornene er knekt på. AT det ikke bare blir sånn..

Det med de kornåkrene var det værste eg har sett!*kremt*

Eg er jo så overtroisk at eg tror på det da :rolleyes:

Og nor de tok en sånn jernting som bevegde seg bakover der det var energi.

Om eg hadde holdt en sånn å den hadde beveget seg. Så hadde eg rett og slett besvimt.

Og nor han mannen filmet nor de kulene lagde sirklene..

Det skjedde så mye rart og ekelt så eg ikke kan forestille meg at fins.

Det med hendene var ekelt også. De fant jo magnetiske ting i kornet eller noe sånn vist eg ikke husker feil.

Den natten lå eg helle tiden å tenkte på hva som kunne skje med oss!

Eg skjalv nor eg gikk ned for å pusse tennene mine.

Yvonne spurte om eg ville se film med hun å glemme tv-korn-greien som vi så på TV.

jaja.. Eg fikk no sove litt og var like hel dagen etter ;)

Eg tror nok på ånder og tror at det er noe mellom himmel og jord som vi ikke vet..*wæ*.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...