Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden en del av pakka, ellers er det rett ut.


molly

Recommended Posts

Problemet jeg hadde med mannen min når jeg møtte ham, var at han simpelten HATET trav ;) Jeg vurderte å gi ham en sjans alikevel, da han tilsynelatende elsket min meget spesielle Basenji :P

Det til tross for at det for ham kun fantes en type hund - Schäfer, ingen over ingen ved siden.

Jeg inviterte ham på date på restauranten på travbanen, når det var V75. Styrke, fart, spenning og spill kan jo virkelig ikke slå feil til en sportsidiot! Heldigvis ble han hekta og er nå medoppdretter på vår håpefulle 2 års varmblods. Basenjivalp har vi også kjøpt oss :)

Heldigvis fulgte jeg magefølelsen, og ga stakkaren en sjans likevel! Vi har vært gift i fem år til sommeren :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har vel aldri vært ett tema her i huset... Jeg hadde hund da vi møttes, og det visste han. Men må no skryte litt av Arne og da, han hadde vel ikke den helt store erfaring med hund men tok alt på strak arm. Har vært engasjert hele veien og har sugd til seg lærdom om hund.

I dag så er han formann i hundeklubben vår.

Og jeg har ingen planer om å skifte han ut! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også slått opp med en pga at han ikke tålte hunder :rolleyes: Rett ut med han ;) Akkurat nå har jeg det veldig fint. Har funnet en som er like (mer?) hundegal som meg. Jeg får til og me ha hundene i sengen :P Han har 2 og jeg har 2, blir ganske trangt :) Pluss at han er avhengig av hundeforum, slik som meg :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi skaffet oss hund sammen... og når nr 2... Jeg ville ha hund. Han var skeptisk... Så den første var nok en forsikring fra hans side, at vi ville fungere sammen til tross for at vi ble tre i familien. Men nå er Pia pappa's lille baby og han angrer nok ikke. Og ikke minst er han hodestups forelsket i lille Cleo.

Men om vi skulle ha (kun i teorien) skilt lag og jeg ble single, hadde det nok vært viktig hva Pia & Cleo mente om ny type og omvendt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her også har det viktigste vært at gutten skal være veldig glad i dyr og da spes hund.

Jeg hadde ikke giddi og innleda noe forhold med en gutt som ikke var glad i dyr. Samme hvor fantastisk den gutten skulle være, hadde han ikke vært så fantastisk lengere om han ikke likte hund, og sa at han aldri i livet ville hatt noe hund. For hundene er livet mitt, det samme er jo han jeg er sammen med nå, men vi er jo like hundegale begge to. Vi er veldig utstillings mennesker, og ønsker og drive oppdrett etterhvert.

I helgene bor vi på utstillingene, hundene er "barna våre" og viktige familie medlemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

;) Hva? *host* Hva er galt med å flytte på landet for å få bedre plass til bikkjer?! :P (skal bare ha en til etterhvert da..)

At menn skal like hunder er blitt et must her og.. Hunder har gått fra kjæledyr, til hobby til livstil her og det hadde vært klin umulig å dele livet med noen andre enn et hundemenneske. Det sagt hadde jeg helt andre kriterier for bare et par år siden: jeg dumpet tvert en kar som sa han likte en sang av hu ene spicegirl dama (sporty spice?). Ikke bare likte han den, men han kjøpte faktisk singelen og SPILTE den med meg til stede!Alle som kjente meg forsto at nå gikk det bare en vei <_<

Nå er det ikke noen fare for at problematikken oppstår med det første; jeg får min dose menn på jobben, det finnes ikke folk der jeg flytter nå, det er stort sett heslige menn i hundemiljøet og jeg har funnet ut den siste tiden at jeg faktisk trives MYE bedre som single til tross for familiens bekymringer :P

Vennen min da... Ikke så rart at folk tviler på legningen din!?! :P:P:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, tanken har slått meg og...

Eller rett og slett bare bli ei hundeskrulle som bor i ei hytte på landet med en hel haug av bikkjer..?

Hmm.. Jeg planla faktisk at jeg skulle bli ei sånn skrulle den gangen jeg var ung jeg.. Så forelska jeg meg og ble kjørt på tjukken (her plasseres det skyld ja ;) ) så nå er de planene skrinlagt til etter at mine håpløse små har forlatt redet for godt.. hehe

Kunne ikke vært mer enig! :P Jeg er eneste jente på jobben med mange menn, og det er trivelig, men når jeg går hjem er jeg sjeleglad for at jeg slipper å forholde meg til flere av utgaven menn...

Familiens bekymring er også her et problem, særlig maset om barnebarn (som antakelig ikke hadde kommet uansett), men nå som jeg er i mitt andre år som singel, har de endelig resignert litt.

Bare samboende venninner som forsatt prøver å koble meg, men det er avtagende det og, så jeg er vel gitt opp av venner og familie... :P

Eneste fordelen med å måtte legge hundeskrulle-planene på is en stund det, jeg har gitt de 2 barnebarn, og det får pokker'n meg holde!

Ellers så er det selvsagt sånn at en evt kjærste må like hundene mine, og han må være snill med de, og aller helst ikke legge seg opp i oppdragelsen av de! Det er mine hunder nemlig, så jeg bestemmer.. hehe - Og til nå så har jeg hatt en sånn en til og fra-fyr som har vært akkurat sånn, men gjøken truer med å flytte til Danmark, så jeg veit ikke helt hvordan det går.. :P

En ny mann må nok slite skikkelig isåfall, jeg er både sær, bitter og inneslutta.. Godt jeg er så fantastisk at jeg kan være skrekkelig kresen, altså.. hehe :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Snakk ikke nedsettende om en kvinnes hund" står det i artikkelen. Ikke få har fått smake "pisken" fra meg om de har sagt noe som i det hele tatt kan tolkes å være en smule negativt om mine hunder! Og av en eller annen grunn: kjæresten min eeeeelsker å snakke nedsettende om mine hunder til sin egen hund mens jeg er i nærheten. Han vet det provoserer meg, og jeg biter på hver eneste gang... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...