Aggressiv valp

[Gjest]

En problemstilling til dere flinke sonenfolk:

En oppdretter har solgt valp til en familie, der det yngste barnet er under skolealder. Valpen går fritt rundt i huset, har bur men "liker ikke å ligge i det". Barnet er meget aktivt, og herjer vilt med både folk og dyr. Valpen fungerer fint sosialt til å begynne med. Men etterhvert begynner den å bli utagerende. Den har som sagt fri tilgang til hele huset og såkalt fri oppdragelse. (som da barnet også tilsynelatende har)

Når valpen da etterhvert biter barnet skikkelig, blir barnet tatt med på legevakta og hundeholdet er fortsatt likt. Så biter da valpen igjen, og er utagerende på alle områder - ved møte av folk, andre hunder, besøk osv osv. Valpen er nå blitt 4/5 mnd, og har allerede bitt en voksen fremmed til blods, uten provokasjon ved to separate anledninger. - Barnet blir tatt med til legen på nytt etter biteepisode 2, foreldrene lar barnet fortsette herjingen og hunden er fortsatt fri i huset. Foreldrene mener valpen skal og bør herjes med slik at den blir herdet ?!?! Den blir overhodet ikke skjermet, har ikke sin egen plass (den har bur, men har ikke blitt fortalt at det er plassen dens, ergo "liker ikke buret sitt, så da er sofaen ok"), og foreldrene er absolutt ikke engstelige for utviklingen. Hunden har vel slik personlighet da...

Oppdretteren vil ikke at valpen skal bli ødelagt i det denne mener er et ikke egnet hjem. Oppdretteren vil heller ikke ha på samvittigheten at barnet eller andre til slutt ender opp med å bli skambitt, og tilbyr seg å kjøpe igjen valpen. Oppdretter vil ha valpen i kennelen til den kan omplasseres i et egnet hjem. (i verste fall avlives hvis den er, la oss si "for ødelagt"). Oppdretter har bistått med råd og oppfølging hele tiden, uten at noe er blitt tatt til etterretning.

Eieren vil derimot ikke gi fra seg valpen, fordi denne mener at det ikke er noe som helst galt i hundeholdet. Det er derimot oppdretter som er helt gal.

Hva mener dere her på sonen?

Selv mener jeg valpen mangler det meste: en leder, opplæring i rang og regler som gjelder, skjerming, sosialisering og ikke minst trygghet.. Og hvor er barnets trygghet plassert på prioriteringslisten her? Personlig hadde jeg ikke ønsket en "ustabil" eller vrangkjørt, kan man vel si, valp rundt mine barn og ville blitt lykkelig over hjelp fra oppdretter.

Hva skal oppdretter gjøre når eier mener alt er i skjønneste orden? Oppdretter har ingen klausuler i kjøpekontrakten som omhandler en slik type konflikt situasjon.

Eier har selv fortalt alle disse hendelsene til oppdretter, og oppdretter har selv vært på hjemmebesøk for å gi råd og se situasjonen selv.

Noen som har gode råd?

[ida]

Det er kanskje lett (som noen antyder i andre tråder) å sitte på sin høye hest og gi råd, når man kanskje sliter mede ulike aspekt av dyrelivet selv.

Men dette er en potensiell veldig farlig situasjon, utfra den informasjonen du gir. Hunden har allerder bitt og er nok rimelig usikker og forvirret i det (for den) kaoset den lever i. Hadde noen av mine hunder bitt, hadde jeg tatt livet av dem, men i og med at det er en valp det er snakk om, ville jeg ikke vært så veldig tilbakeholden i omsorgsovertakelse av dyret! Få den hunden vekk fra den familien så fort som mulig, før den blir virkelig farlig. Eventuelt send hele familien på skikkelig opplæring hos noen som kan det de driver med!

Jeg tror du egentlig vet svaret selv, men ville få det bekreftet. Lykke til!

[Gjest]

Takk for svar

Men hva skal oppdretter gjøre når eiere ikke vil gi fra seg hunden?

De mener de ikke trenger kursing, da det er oppdretter som er tullete og gal...

De forstår ikke hvorfor oppdretter skal komme "å ta fra dem valpen".

[Lotta]

En problemstilling til dere flinke sonenfolk:

En oppdretter har solgt valp til en familie, der det yngste barnet er under skolealder. Valpen går fritt rundt i huset, har bur men "liker ikke å ligge i det". Barnet er meget aktivt, og herjer vilt med både folk og dyr. Valpen fungerer fint sosialt til å begynne med. Men etterhvert begynner den å bli utagerende. Den har som sagt fri tilgang til hele huset og såkalt fri oppdragelse. (som da barnet også tilsynelatende har)

Når valpen da etterhvert biter barnet skikkelig, blir barnet tatt med på legevakta og hundeholdet er fortsatt likt. Så biter da valpen igjen, og er utagerende på alle områder - ved møte av folk, andre hunder, besøk osv osv. Valpen er nå blitt 4/5 mnd, og har allerede bitt en voksen fremmed til blods, uten provokasjon ved to separate anledninger. - Barnet blir tatt med til legen på nytt etter biteepisode 2, foreldrene lar barnet fortsette herjingen og hunden er fortsatt fri i huset. Foreldrene mener valpen skal og bør herjes med slik at den blir herdet ?!?! Den blir overhodet ikke skjermet, har ikke sin egen plass (den har bur, men har ikke blitt fortalt at det er plassen dens, ergo "liker ikke buret sitt, så da er sofaen ok"), og foreldrene er absolutt ikke engstelige for utviklingen. Hunden har vel slik personlighet da...

Oppdretteren vil ikke at valpen skal bli ødelagt i det denne mener er et ikke egnet hjem. Oppdretteren vil heller ikke ha på samvittigheten at barnet eller andre til slutt ender opp med å bli skambitt, og tilbyr seg å kjøpe igjen valpen. Oppdretter vil ha valpen i kennelen til den kan omplasseres i et egnet hjem. (i verste fall avlives hvis den er, la oss si "for ødelagt"). Oppdretter har bistått med råd og oppfølging hele tiden, uten at noe er blitt tatt til etterretning.

Eieren vil derimot ikke gi fra seg valpen, fordi denne mener at det ikke er noe som helst galt i hundeholdet. Det er derimot oppdretter som er helt gal.

Hva mener dere her på sonen?

Selv mener jeg valpen mangler det meste: en leder, opplæring i rang og regler som gjelder, skjerming, sosialisering og ikke minst trygghet.. Og hvor er barnets trygghet plassert på prioriteringslisten her? Personlig hadde jeg ikke ønsket en "ustabil" eller vrangkjørt, kan man vel si, valp rundt mine barn og ville blitt lykkelig over hjelp fra oppdretter.

Hva skal oppdretter gjøre når eier mener alt er i skjønneste orden? Oppdretter har ingen klausuler i kjøpekontrakten som omhandler en slik type konflikt situasjon.

Eier har selv fortalt alle disse hendelsene til oppdretter, og oppdretter har selv vært på hjemmebesøk for å gi råd og se situasjonen selv.

Noen som har gode råd?

Mellom linjene her leser jeg at det allerede er total kommunikasjonssvikt mellom oppdretter og valpekjøper. Dessverre er det ingenting en oppdretter kan gjøre i slike situasjoner (i praksis er det dessverre også vanskelig å få en hund tilbake, selv om man HAR skriflige klausuler om tilbakekjøp i avtalen.).

Mitt realistiske råd er at oppdretter skriver en vennlig mail (eller et brev) og forteller at hvis valpekjøper på noe som helst tidspunkt framover føler behov for hjelp eller støtte, eller ønsker å selge valpen tilbake så er h*n parat til å stille opp uansett tid, sted og/eller årsak. Oppdretter bør deretter "la dem seile sin egen sjø" og hverken ringe, skrive eller kontakte dem på noe som helst vis (det kan ikke føre noe godt med seg, da de allerede har bestemt seg for at oppdretter er "sprø" og synes de har alt vettet selv.)

Valpen er antagelig en "tapt sak" og oppdretters hender er bundet, h*n har ingen juridiske muligheter for å gripe inn. Å forsøke å "komme til", løse situasjonen eller få dem til å oppgi valpen blir antagelig bare en kostbar og slitsom affære for oppdretter på alle tenkelige plan...

Det desperate, usympatiske og farlige trekket oppdretter kan gjøre er å si til valpekjøperne at han selv vil anmelde dem for brudd på hundeloven fordi de holder en farlige hund slik at valpen vil bli avlivet (antagelig bedre for den enn å vokse opp i det huset?) hvis de ikke lar ham kjøpe den tilbake (alternativt hviske dem noen ord i øret om barnemishandling og farlige hunder - og hvordan autoritetene kan tenkes å se på slikt...). Slikt kan/vil selvsagt slå tilbake på oppdretter selv, og jeg anbefaler det ikke... Men muligheten finnes jo.

Jeg har ingen tro på at "å snakke fornuft til", få igang en dialog, eller rådgi/støtte uten at valpekjøperne ønsker det vil føre noe positivt med seg, hverken for valpen, oppdretteren eller familien i øvrig.

Det er synd at man en gang i blant treffer på sånne folk, og at deres sanne jeg ikke viser seg før valpen er i hus. Det er blitt sagt av oppdrettere før, at de bare selger til frivillig barnløse over 45 og homser i stabile parforhold... Her er et godt eksempel på hvorfor...

[Guest Belgerpia]

Dønn enig med Lotta her - amen sier bare jeg............

Vil legge til at det kanskje er greit å ta vare på ALT av kommunikasjon man har av skriftlig art for fremtiden, tilfelle oppdretter om kort tid får skylden for å solgt dem en gal valp og de ønsker erstatning den dagen hunden biter barnets lekekamerater til blods og den blir krevd avlivet av politi.

[akela]

Jeg tror dessverre at Lotta har veldig, veldig rett - dessverre for valpen og for oppdretteren. Vet ikke hva slags rase det er, noe som også er et slags poeng: Er det en stor hund, vil en bitende større unghund/hund antagelig gå en grim skjebne i møte, mens dersom det er en mindre hund det er snakk om KAN det jo være at ting KAN jo gå seg til - for eksempel hvis den bitingen er mer en utrolig røff form for lek eller måte å prøve seg på, og ikke "aggresjon" eller frykt.

Sånn apropos det om oppdretter skal "tipse" politiet om brudd på hundeloven.... og resultatet kan bli en avlivet valp, mener jeg.

Trist når sånt skjer, man kan jo bli helt paranoid. En oppdretterbekjent krever alltid at hele familien skal være med når de kommer og titter på valpene, fordi barnas oppførsel gir en nyttig pekepinn - er det barn og foreldre som ikke helt har tonen = null hundekjøp uansett. Fordi ting henger sammen.

Andre har opplevd valpekjøpere som snakker dem etter munnen når de er der, og så går og gjør tvert imot på ALT når de har valpen vel i hus. Uff, triste greier.

Men ellers: Belgerpias råd om dokumentasjon kan være greit.

Kan man forresten prøve seg på en SIVIL sak mot dem, altså et krav om å få omgjort salget? Noen som har vært borti noe slikt? Advokat er dyrt, men...

[Gjest]

Det er en kinkig situasjon dette her for oppdretter.. Denne ser heller at hunden blir avlivet enn å leve slik, og etterhvert bli en potensielt farlig hund. (sannsynligvis bli det..)

Hvis den voksne som har blitt bitt anmelder hundeeier, kan det vel bli fremmet krav om avliving?

Trist hvis man skulle være nødt til å ta det så langt.

Det er ikke så greit når man er en seriøs oppdretter med samvittighet. Dessverre er nok denne valpen tapt, men å ha samvittighet til å ikke gjøre noe når man vet at det sannsynligvis vil skje ting, er veldig vanskelig for oppdretter.

Jeg tror nesten jeg ville stukket hånda i vepsebolet, og bedt vedkommende som ble bitt om å anmelde jeg...

Er selv småbarnsmor..

Vedrørende biteepisodene - så har det ikke vært til advarsel, valpen har bitt for å bite, da den er blitt meget engstelig. Angrep er beste forsvar, har blitt mottoet, og valpen har heller ikke fått lære hva som er ufarlig eller farlig, og har ingen klar leder. Så valpen beskytter seg nå mot det meste.

[akela]

Kan ikke oppdretter rett og slett ta kontakt med en advokat som kan sette seg inn i Hundeloven, så det kan velges en fremgangsmåte i forhold til anmeldelse/hva man anmelder for/hvem som går til sak/om man skal anmelde det, altså som straffesak - eller ta det som en sivilsak, slik at det vil føre til at det SKJER noe?

Mange hundesaker koker bare bort, og jeg tipper nok denne vil gjøre det også - hvis det er snakk om en valp og så videre.

[TonjeM]

Er det en basenji Lothlorien? De er jo så små, slik at det kan gå både vinter og vår før eieren blir nødt til å gjøre noe.. Stakkars lille valp - og stakkars oppdretter. Himmel så glad jeg ier at jeg kke er oppdretter - slike historier ville være nok for at jeg ville føle meg nødt til å beholde hver eneste valp selv bare for å ha "kontrollen" - ville jo ende opp som den hundeskrulla med alt for mange hunder og manglende evne til å se at jeg ikke greide å passe dem ordentlig..

[Lotta]

Jeg synes oppdretter bør frarådes på det aller sterkeste å bruke mer ressurser på denne familien (og valpen) enn strengt tatt nødvendig. Hunden er solgt og overlevert og oppdretter har dessverre ingen rett til å gripe inn uansett hvor hårreisende hundehold og barneoppdragelse måtte være.

En advokat kan ikke endre på den saken, varen er kjøpt og betalt og selger kan ikke "ombestemme seg" uansett. Det kan godt tenkes at en advokat vil sette i gang kverna, skrive brev for 1000,-/timen (+ mva), holde oppdretter på pinebenken i uker og måneder - resultatet vil bli det samme. Hunden er valpekjøpers eiendom og de kan gjøre med den hva de vil innenfor loven (dyrevern, hundeloven, etc).

Det er noen kamper man ikke KAN vinne - og dette er en av dem. Det eneste positive som kan komme ut av saken er at oppdretter lærer til neste kull og scanner sine valpekjøpere ENDA bedre. (Eller gjør som mange har gjort før: Legger oppdretterkarrieren på hylla, det koster langt mer enn det smaker...).

Jeg oppfordrer igjen til en utstrakt hånd, et brev/mail/sms som holder døra på gløtt for valpekjøper når engang begeret er fullt, og en sterk vilje til å forsøke å la være å tenke mer på valpen. Om man da ikke kontakter politiet og melder dem for brudd på hundeloven og får valpen avlivet (og man kan jo tenke seg hvor utrolig ubehagelig en slik prosess vil være?) så er oppdretter best tjent med å sette hele fadesen på tabbekontoen. Man kan ikke vinne hver gang - dessverre for valpen.

Lykke til,

Lotta

[Gjest]

Du har nok dessverre helt rett i alt du sier Lotta. Oppdretter har tatt et steg tilbake, og bedt valpekjøper komme til dem når som helst hvis de ser at de trenger hjelp.

For oppdretter er valpen å regne som en tapt sak. Desverre må nok denne familien lære på den harde måten, men man kan jo håpe (og krysse fingre og tær) at de begynner å arbeide med valpen likevel

[Trultemor]

Nå har ikke jeg lest hva alle andre har skrivd.

Men jeg synes at hvis ikke familien vil gi/selge fra seg hunden så må de arbeide med den og vise hva som er dens plass.

Hvilken rase er det? Bare tenkte siden noen hunder er "vanskligre"/trenger mer læring enn andre raser.

Alle hunder som lever i familie må vite at de er nederst på rangstigen.Og å bite barn/voksne er uakseptabelt. Vet ikke hvordan loven er ifølge valper men hunder som biter skal jo bli avlivd,eller?

Og blir den avlivd pga at den er aggressiv er dette familiens skyld, og hunden bør ikke bøte med livet fordi noen ikke har gitt den den opplæringen den fortjener.

Hvordan blir det da å gå i byen med denne hunden dersom den pluselig kan finne på å biten noen fordi ingen har sagt til den/vist den at det ikke er greit!?

Alle hunder må ha en oppdragelse,akkurat som barn.Jeg mener det er da alle har det best og det er da familien får den hunden de "vil" ha!

Er jeg helt på jordet?

[Bee]

Jeg tror nesten jeg ville stukket hånda i vepsebolet, og bedt vedkommende som ble bitt om å anmelde jeg...

Er selv småbarnsmor..

Vedrørende biteepisodene - så har det ikke vært til advarsel, valpen har bitt for å bite, da den er blitt meget engstelig. Angrep er beste forsvar, har blitt mottoet, og valpen har heller ikke fått lære hva som er ufarlig eller farlig, og har ingen klar leder. Så valpen beskytter seg nå mot det meste.

Dette er bare synsing fra min side, men må bare nevne det; Kan man stole på det eier sier om at valpen ikke gir forvarsel før den biter? -Kjenner de signalene en valp/hund gir i slike situasjoner? Tenker da på de situasjonene valpen har bitt barnet. Dersom valpen opplever at dens advarsler ikke hjelper, kan det være at den har funnet ut, lik du sier "angrep er beste forsvar". Trist.

Vi har selv småbarn, på 2 og 5 år. Yngste hunden er 5 mnd. 2 åringen er som 2åringer flest -veldig nysgjerrig på hva som befinner seg i nesen/munnen etc. Vi lar de ALDRI være alene og roser valpen når minstejenta koser og tar henne bort dersom hun blir for "nysgjerrig". Uten dramatikk, slik at valpen ikke for oppfattelsen om at småbarn kan være farlige. Tilsynelatende kan det virke som at denne familien ikke har passet på godt nok og derfor har kanskje valpen blitt redd barn og svarer med aggresjon/biting. Totalt uansvarlig, spør du meg. Det må være forferdlig for oppdretter i slike situasjoner, da loven ikke kan bistå de. Å anmelde de for dårlig hundehold kommer de antagelig ingen vei med, da det skal mye til for at det kommer en reaksjon fra Mattilsynets side. (Har selv vært krisehjem for en tispe som var regelrett vanskjøtet, men måtte levere tilbake tispe til eier pga at Mattilsynet "ikke kunne gjøre noe" -Høl i huet og forferdelig trist for oss som ble glad i hunden og visste hvilke forhold hun skulle tilbake til)