Gå til innhold
Hundesonen.no

Aggressiv valp


Gjest

Recommended Posts

En problemstilling til dere flinke sonenfolk:

En oppdretter har solgt valp til en familie, der det yngste barnet er under skolealder. Valpen går fritt rundt i huset, har bur men "liker ikke å ligge i det". Barnet er meget aktivt, og herjer vilt med både folk og dyr. Valpen fungerer fint sosialt til å begynne med. Men etterhvert begynner den å bli utagerende. Den har som sagt fri tilgang til hele huset og såkalt fri oppdragelse. (som da barnet også tilsynelatende har)

Når valpen da etterhvert biter barnet skikkelig, blir barnet tatt med på legevakta og hundeholdet er fortsatt likt. Så biter da valpen igjen, og er utagerende på alle områder - ved møte av folk, andre hunder, besøk osv osv. Valpen er nå blitt 4/5 mnd, og har allerede bitt en voksen fremmed til blods, uten provokasjon ved to separate anledninger. - Barnet blir tatt med til legen på nytt etter biteepisode 2, foreldrene lar barnet fortsette herjingen og hunden er fortsatt fri i huset. Foreldrene mener valpen skal og bør herjes med slik at den blir herdet ?!?! Den blir overhodet ikke skjermet, har ikke sin egen plass (den har bur, men har ikke blitt fortalt at det er plassen dens, ergo "liker ikke buret sitt, så da er sofaen ok"), og foreldrene er absolutt ikke engstelige for utviklingen. Hunden har vel slik personlighet da...

Oppdretteren vil ikke at valpen skal bli ødelagt i det denne mener er et ikke egnet hjem. Oppdretteren vil heller ikke ha på samvittigheten at barnet eller andre til slutt ender opp med å bli skambitt, og tilbyr seg å kjøpe igjen valpen. Oppdretter vil ha valpen i kennelen til den kan omplasseres i et egnet hjem. (i verste fall avlives hvis den er, la oss si "for ødelagt"). Oppdretter har bistått med råd og oppfølging hele tiden, uten at noe er blitt tatt til etterretning.

Eieren vil derimot ikke gi fra seg valpen, fordi denne mener at det ikke er noe som helst galt i hundeholdet. Det er derimot oppdretter som er helt gal.

Hva mener dere her på sonen?

Selv mener jeg valpen mangler det meste: en leder, opplæring i rang og regler som gjelder, skjerming, sosialisering og ikke minst trygghet.. Og hvor er barnets trygghet plassert på prioriteringslisten her? Personlig hadde jeg ikke ønsket en "ustabil" eller vrangkjørt, kan man vel si, valp rundt mine barn og ville blitt lykkelig over hjelp fra oppdretter.

Hva skal oppdretter gjøre når eier mener alt er i skjønneste orden? Oppdretter har ingen klausuler i kjøpekontrakten som omhandler en slik type konflikt situasjon.

Eier har selv fortalt alle disse hendelsene til oppdretter, og oppdretter har selv vært på hjemmebesøk for å gi råd og se situasjonen selv.

Noen som har gode råd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kanskje lett (som noen antyder i andre tråder) å sitte på sin høye hest og gi råd, når man kanskje sliter mede ulike aspekt av dyrelivet selv.

Men dette er en potensiell veldig farlig situasjon, utfra den informasjonen du gir. Hunden har allerder bitt og er nok rimelig usikker og forvirret i det (for den) kaoset den lever i. Hadde noen av mine hunder bitt, hadde jeg tatt livet av dem, men i og med at det er en valp det er snakk om, ville jeg ikke vært så veldig tilbakeholden i omsorgsovertakelse av dyret! Få den hunden vekk fra den familien så fort som mulig, før den blir virkelig farlig. Eventuelt send hele familien på skikkelig opplæring hos noen som kan det de driver med!

Jeg tror du egentlig vet svaret selv, men ville få det bekreftet. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar :P

Men hva skal oppdretter gjøre når eiere ikke vil gi fra seg hunden?

De mener de ikke trenger kursing, da det er oppdretter som er tullete og gal...

De forstår ikke hvorfor oppdretter skal komme "å ta fra dem valpen".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En problemstilling til dere flinke sonenfolk:

En oppdretter har solgt valp til en familie, der det yngste barnet er under skolealder. Valpen går fritt rundt i huset, har bur men "liker ikke å ligge i det". Barnet er meget aktivt, og herjer vilt med både folk og dyr. Valpen fungerer fint sosialt til å begynne med. Men etterhvert begynner den å bli utagerende. Den har som sagt fri tilgang til hele huset og såkalt fri oppdragelse. (som da barnet også tilsynelatende har)

Når valpen da etterhvert biter barnet skikkelig, blir barnet tatt med på legevakta og hundeholdet er fortsatt likt. Så biter da valpen igjen, og er utagerende på alle områder - ved møte av folk, andre hunder, besøk osv osv. Valpen er nå blitt 4/5 mnd, og har allerede bitt en voksen fremmed til blods, uten provokasjon ved to separate anledninger. - Barnet blir tatt med til legen på nytt etter biteepisode 2, foreldrene lar barnet fortsette herjingen og hunden er fortsatt fri i huset. Foreldrene mener valpen skal og bør herjes med slik at den blir herdet ?!?! Den blir overhodet ikke skjermet, har ikke sin egen plass (den har bur, men har ikke blitt fortalt at det er plassen dens, ergo "liker ikke buret sitt, så da er sofaen ok"), og foreldrene er absolutt ikke engstelige for utviklingen. Hunden har vel slik personlighet da...

Oppdretteren vil ikke at valpen skal bli ødelagt i det denne mener er et ikke egnet hjem. Oppdretteren vil heller ikke ha på samvittigheten at barnet eller andre til slutt ender opp med å bli skambitt, og tilbyr seg å kjøpe igjen valpen. Oppdretter vil ha valpen i kennelen til den kan omplasseres i et egnet hjem. (i verste fall avlives hvis den er, la oss si "for ødelagt"). Oppdretter har bistått med råd og oppfølging hele tiden, uten at noe er blitt tatt til etterretning.

Eieren vil derimot ikke gi fra seg valpen, fordi denne mener at det ikke er noe som helst galt i hundeholdet. Det er derimot oppdretter som er helt gal.

Hva mener dere her på sonen?

Selv mener jeg valpen mangler det meste: en leder, opplæring i rang og regler som gjelder, skjerming, sosialisering og ikke minst trygghet.. Og hvor er barnets trygghet plassert på prioriteringslisten her? Personlig hadde jeg ikke ønsket en "ustabil" eller vrangkjørt, kan man vel si, valp rundt mine barn og ville blitt lykkelig over hjelp fra oppdretter.

Hva skal oppdretter gjøre når eier mener alt er i skjønneste orden? Oppdretter har ingen klausuler i kjøpekontrakten som omhandler en slik type konflikt situasjon.

Eier har selv fortalt alle disse hendelsene til oppdretter, og oppdretter har selv vært på hjemmebesøk for å gi råd og se situasjonen selv.

Noen som har gode råd?

Mellom linjene her leser jeg at det allerede er total kommunikasjonssvikt mellom oppdretter og valpekjøper. Dessverre er det ingenting en oppdretter kan gjøre i slike situasjoner (i praksis er det dessverre også vanskelig å få en hund tilbake, selv om man HAR skriflige klausuler om tilbakekjøp i avtalen.).

Mitt realistiske råd er at oppdretter skriver en vennlig mail (eller et brev) og forteller at hvis valpekjøper på noe som helst tidspunkt framover føler behov for hjelp eller støtte, eller ønsker å selge valpen tilbake så er h*n parat til å stille opp uansett tid, sted og/eller årsak. Oppdretter bør deretter "la dem seile sin egen sjø" og hverken ringe, skrive eller kontakte dem på noe som helst vis (det kan ikke føre noe godt med seg, da de allerede har bestemt seg for at oppdretter er "sprø" og synes de har alt vettet selv.)

Valpen er antagelig en "tapt sak" og oppdretters hender er bundet, h*n har ingen juridiske muligheter for å gripe inn. Å forsøke å "komme til", løse situasjonen eller få dem til å oppgi valpen blir antagelig bare en kostbar og slitsom affære for oppdretter på alle tenkelige plan...

Det desperate, usympatiske og farlige trekket oppdretter kan gjøre er å si til valpekjøperne at han selv vil anmelde dem for brudd på hundeloven fordi de holder en farlige hund slik at valpen vil bli avlivet (antagelig bedre for den enn å vokse opp i det huset?) hvis de ikke lar ham kjøpe den tilbake (alternativt hviske dem noen ord i øret om barnemishandling og farlige hunder - og hvordan autoritetene kan tenkes å se på slikt...). Slikt kan/vil selvsagt slå tilbake på oppdretter selv, og jeg anbefaler det ikke... Men muligheten finnes jo.

Jeg har ingen tro på at "å snakke fornuft til", få igang en dialog, eller rådgi/støtte uten at valpekjøperne ønsker det vil føre noe positivt med seg, hverken for valpen, oppdretteren eller familien i øvrig.

Det er synd at man en gang i blant treffer på sånne folk, og at deres sanne jeg ikke viser seg før valpen er i hus. Det er blitt sagt av oppdrettere før, at de bare selger til frivillig barnløse over 45 og homser i stabile parforhold... Her er et godt eksempel på hvorfor...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Dønn enig med Lotta her - amen sier bare jeg............

Vil legge til at det kanskje er greit å ta vare på ALT av kommunikasjon man har av skriftlig art for fremtiden, tilfelle oppdretter om kort tid får skylden for å solgt dem en gal valp og de ønsker erstatning den dagen hunden biter barnets lekekamerater til blods og den blir krevd avlivet av politi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror dessverre at Lotta har veldig, veldig rett - dessverre for valpen og for oppdretteren. Vet ikke hva slags rase det er, noe som også er et slags poeng: Er det en stor hund, vil en bitende større unghund/hund antagelig gå en grim skjebne i møte, mens dersom det er en mindre hund det er snakk om KAN det jo være at ting KAN jo gå seg til - for eksempel hvis den bitingen er mer en utrolig røff form for lek eller måte å prøve seg på, og ikke "aggresjon" eller frykt.

Sånn apropos det om oppdretter skal "tipse" politiet om brudd på hundeloven.... og resultatet kan bli en avlivet valp, mener jeg.

Trist når sånt skjer, man kan jo bli helt paranoid. En oppdretterbekjent krever alltid at hele familien skal være med når de kommer og titter på valpene, fordi barnas oppførsel gir en nyttig pekepinn - er det barn og foreldre som ikke helt har tonen = null hundekjøp uansett. Fordi ting henger sammen.

Andre har opplevd valpekjøpere som snakker dem etter munnen når de er der, og så går og gjør tvert imot på ALT når de har valpen vel i hus. Uff, triste greier.

Men ellers: Belgerpias råd om dokumentasjon kan være greit.

Kan man forresten prøve seg på en SIVIL sak mot dem, altså et krav om å få omgjort salget? Noen som har vært borti noe slikt? Advokat er dyrt, men...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en kinkig situasjon dette her for oppdretter.. Denne ser heller at hunden blir avlivet enn å leve slik, og etterhvert bli en potensielt farlig hund. (sannsynligvis bli det..)

Hvis den voksne som har blitt bitt anmelder hundeeier, kan det vel bli fremmet krav om avliving?

Trist hvis man skulle være nødt til å ta det så langt.

Det er ikke så greit når man er en seriøs oppdretter med samvittighet. Dessverre er nok denne valpen tapt, men å ha samvittighet til å ikke gjøre noe når man vet at det sannsynligvis vil skje ting, er veldig vanskelig for oppdretter.

Jeg tror nesten jeg ville stukket hånda i vepsebolet, og bedt vedkommende som ble bitt om å anmelde jeg...

Er selv småbarnsmor..

Vedrørende biteepisodene - så har det ikke vært til advarsel, valpen har bitt for å bite, da den er blitt meget engstelig. Angrep er beste forsvar, har blitt mottoet, og valpen har heller ikke fått lære hva som er ufarlig eller farlig, og har ingen klar leder. Så valpen beskytter seg nå mot det meste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke oppdretter rett og slett ta kontakt med en advokat som kan sette seg inn i Hundeloven, så det kan velges en fremgangsmåte i forhold til anmeldelse/hva man anmelder for/hvem som går til sak/om man skal anmelde det, altså som straffesak - eller ta det som en sivilsak, slik at det vil føre til at det SKJER noe?

Mange hundesaker koker bare bort, og jeg tipper nok denne vil gjøre det også - hvis det er snakk om en valp og så videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det en basenji Lothlorien? De er jo så små, slik at det kan gå både vinter og vår før eieren blir nødt til å gjøre noe.. Stakkars lille valp - og stakkars oppdretter. Himmel så glad jeg ier at jeg kke er oppdretter - slike historier ville være nok for at jeg ville føle meg nødt til å beholde hver eneste valp selv bare for å ha "kontrollen" - ville jo ende opp som den hundeskrulla med alt for mange hunder og manglende evne til å se at jeg ikke greide å passe dem ordentlig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes oppdretter bør frarådes på det aller sterkeste å bruke mer ressurser på denne familien (og valpen) enn strengt tatt nødvendig. Hunden er solgt og overlevert og oppdretter har dessverre ingen rett til å gripe inn uansett hvor hårreisende hundehold og barneoppdragelse måtte være.

En advokat kan ikke endre på den saken, varen er kjøpt og betalt og selger kan ikke "ombestemme seg" uansett. Det kan godt tenkes at en advokat vil sette i gang kverna, skrive brev for 1000,-/timen (+ mva), holde oppdretter på pinebenken i uker og måneder - resultatet vil bli det samme. Hunden er valpekjøpers eiendom og de kan gjøre med den hva de vil innenfor loven (dyrevern, hundeloven, etc).

Det er noen kamper man ikke KAN vinne - og dette er en av dem. Det eneste positive som kan komme ut av saken er at oppdretter lærer til neste kull og scanner sine valpekjøpere ENDA bedre. (Eller gjør som mange har gjort før: Legger oppdretterkarrieren på hylla, det koster langt mer enn det smaker...).

Jeg oppfordrer igjen til en utstrakt hånd, et brev/mail/sms som holder døra på gløtt for valpekjøper når engang begeret er fullt, og en sterk vilje til å forsøke å la være å tenke mer på valpen. Om man da ikke kontakter politiet og melder dem for brudd på hundeloven og får valpen avlivet (og man kan jo tenke seg hvor utrolig ubehagelig en slik prosess vil være?) så er oppdretter best tjent med å sette hele fadesen på tabbekontoen. Man kan ikke vinne hver gang - dessverre for valpen.

Lykke til,

Lotta

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har nok dessverre helt rett i alt du sier Lotta. Oppdretter har tatt et steg tilbake, og bedt valpekjøper komme til dem når som helst hvis de ser at de trenger hjelp.

For oppdretter er valpen å regne som en tapt sak. Desverre må nok denne familien lære på den harde måten, men man kan jo håpe (og krysse fingre og tær) at de begynner å arbeide med valpen likevel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Nå har ikke jeg lest hva alle andre har skrivd.

Men jeg synes at hvis ikke familien vil gi/selge fra seg hunden så må de arbeide med den og vise hva som er dens plass.

Hvilken rase er det? Bare tenkte siden noen hunder er "vanskligre"/trenger mer læring enn andre raser.

Alle hunder som lever i familie må vite at de er nederst på rangstigen.Og å bite barn/voksne er uakseptabelt. Vet ikke hvordan loven er ifølge valper men hunder som biter skal jo bli avlivd,eller?

Og blir den avlivd pga at den er aggressiv er dette familiens skyld, og hunden bør ikke bøte med livet fordi noen ikke har gitt den den opplæringen den fortjener.

Hvordan blir det da å gå i byen med denne hunden dersom den pluselig kan finne på å biten noen fordi ingen har sagt til den/vist den at det ikke er greit!?

Alle hunder må ha en oppdragelse,akkurat som barn.Jeg mener det er da alle har det best og det er da familien får den hunden de "vil" ha!

Er jeg helt på jordet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg tror nesten jeg ville stukket hånda i vepsebolet, og bedt vedkommende som ble bitt om å anmelde jeg...

Er selv småbarnsmor..

Vedrørende biteepisodene - så har det ikke vært til advarsel, valpen har bitt for å bite, da den er blitt meget engstelig. Angrep er beste forsvar, har blitt mottoet, og valpen har heller ikke fått lære hva som er ufarlig eller farlig, og har ingen klar leder. Så valpen beskytter seg nå mot det meste.

Dette er bare synsing fra min side, men må bare nevne det; Kan man stole på det eier sier om at valpen ikke gir forvarsel før den biter? -Kjenner de signalene en valp/hund gir i slike situasjoner? Tenker da på de situasjonene valpen har bitt barnet. Dersom valpen opplever at dens advarsler ikke hjelper, kan det være at den har funnet ut, lik du sier "angrep er beste forsvar". Trist.

Vi har selv småbarn, på 2 og 5 år. Yngste hunden er 5 mnd. 2 åringen er som 2åringer flest -veldig nysgjerrig på hva som befinner seg i nesen/munnen etc. Vi lar de ALDRI være alene og roser valpen når minstejenta koser og tar henne bort dersom hun blir for "nysgjerrig". Uten dramatikk, slik at valpen ikke for oppfattelsen om at småbarn kan være farlige. Tilsynelatende kan det virke som at denne familien ikke har passet på godt nok og derfor har kanskje valpen blitt redd barn og svarer med aggresjon/biting. Totalt uansvarlig, spør du meg. Det må være forferdlig for oppdretter i slike situasjoner, da loven ikke kan bistå de. Å anmelde de for dårlig hundehold kommer de antagelig ingen vei med, da det skal mye til for at det kommer en reaksjon fra Mattilsynets side. (Har selv vært krisehjem for en tispe som var regelrett vanskjøtet, men måtte levere tilbake tispe til eier pga at Mattilsynet "ikke kunne gjøre noe" -Høl i huet og forferdelig trist for oss som ble glad i hunden og visste hvilke forhold hun skulle tilbake til)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...