Hva mener du en hund skal tåle?

[Mud]

Takk 2ne!Var redd jeg plutselig var blitt litt rar som faktisk forventer at en hund ikke skal skamfere en stakkars drittunge som er så uheldig å snuble på feil plass, være for brå eller rett og slett dårlig oppdratt.Hunder flest vet stort sett veldig godt forskjell på voksne og barn og, mine hunder har i hvertfall vært mye roligere og forsiktigere rundt småtasser.Tilmed gale-gutten min var stort sett høflig rundt barn selv om jeg selvfølgelig aldri lot de holde på med han.Loke ser faktisk ut til å like barns noe uvørne væremåte og de får gjerne mase på han for han elsker oppmerskomheten.

2 av mine tidligere hunder har gjort meg til verdensmester i å jage bort masete drittunger og å skjerme hundene, men jeg har faktisk innsett at du kan ikke forutse enhver ting, du kan ikke kontrollere omgivelsene 100%. Den dagen din egen hund -som du visste ikke var trygg på barn- biter og ødlegger et barn for livet, så finnes det ingen unnskyldning som holder mål."den ungen skulle ikke vært der og gjort det" holder ihvertfall ikke mål. Det er noe med å våkne opp og innse at verden ikke er akkurat sånn som man skulle ønske den var for bikkjas del og ta konsekvensene av det.For barn vil alltid være barn : upålitelige, ufordragelige, ståkete, uvørne og uoppdragne. Som vi var i "gamle dager".

[Lotta]

Takk 2ne!Var redd jeg plutselig var blitt litt rar som faktisk forventer at en hund ikke skal skamfere en stakkars drittunge som er så uheldig å snuble på feil plass, være for brå eller rett og slett dårlig oppdratt.Hunder flest vet stort sett veldig godt forskjell på voksne og barn og, mine hunder har i hvertfall vært mye roligere og forsiktigere rundt småtasser.Tilmed gale-gutten min var stort sett høflig rundt barn selv om jeg selvfølgelig aldri lot de holde på med han.Loke ser faktisk ut til å like barns noe uvørne væremåte og de får gjerne mase på han for han elsker oppmerskomheten.

2 av mine tidligere hunder har gjort meg til verdensmester i å jage bort masete drittunger og å skjerme hundene, men jeg har faktisk innsett at du kan ikke forutse enhver ting, du kan ikke kontrollere omgivelsene 100%. Den dagen din egen hund -som du visste ikke var trygg på barn- biter og ødlegger et barn for livet, så finnes det ingen unnskyldning som holder mål."den ungen skulle ikke vært der og gjort det" holder ihvertfall ikke mål. Det er noe med å våkne opp og innse at verden ikke er akkurat sånn som man skulle ønske den var for bikkjas del og ta konsekvensene av det.For barn vil alltid være barn : upålitelige, ufordragelige, ståkete, uvørne og uoppdragne. Som vi var i "gamle dager".

Loke og 2ne,

Dette handler da ikke om at man godtar at hunder spiser barn til frokost, eller at ikke normale hunder skal tåle å bli snublet over!

Det handler om at sjansen for at bikkjer biter økes dramatisk når unger ikke lærer seg å omgås dyr på vettugt sett - og når både foreldre og hundeeiere (som da kan være både/og) totalt har mistet gangsynet, og lærdommen som vi gamle fikk inn med morsmelka - at man ikke forstyrrer hunder som sover og spiser.

Punktum.

Nei, man kan ikke kontrollere omgivelsene 100% - uttalige debatter på ulike fora har utdypet det i minste detalj, men vi kan ihvertfall bruke nøtta såpass at vi ikke tillater 2-åringen å rote rundt i matskåla til hunden vår (og derigjennom lære 2-åringen at han er verdens navle og midtpunkt og kan oppføre seg akkurat så hjernedødt han vil, uten at det får konsekvenser) - og joda, i gamle dager visste enhver idiot at man ikke går bort til fremmede hunder uten å spørre om lov til å klappe først, man visste at man ikke skulle forstyrre hunder som sov eller spiste - og man visste at det ikke nødvendigvis var bikkja som måtte ta støyten om man var så blåst i pappen.

Sorry.

[Guest 2ne]

Loke og 2ne,

Dette handler da ikke om at man godtar at hunder spiser barn til frokost, eller at ikke normale hunder skal tåle å bli snublet over!

Det handler om at sjansen for at bikkjer biter økes dramatisk når unger ikke lærer seg å omgås dyr på vettugt sett - og når både foreldre og hundeeiere (som da kan være både/og) totalt har mistet gangsynet, og lærdommen som vi gamle fikk inn med morsmelka - at man ikke forstyrrer hunder som sover og spiser.

Punktum.

Det har aldri vært påstått fra hverken min eller Lokes side at det skal være lov å forstyrre hunder som sover og spiser? Eller at folk ikke burde lære mer om å omgås med dyr?

Nei, man kan ikke kontrollere omgivelsene 100% - uttalige debatter på ulike fora har utdypet det i minste detalj, men vi kan ihvertfall bruke nøtta såpass at vi ikke tillater 2-åringen å rote rundt i matskåla til hunden vår (og derigjennom lære 2-åringen at han er verdens navle og midtpunkt og kan oppføre seg akkurat så hjernedødt han vil, uten at det får konsekvenser) - og joda, i gamle dager visste enhver idiot at man ikke går bort til fremmede hunder uten å spørre om lov til å klappe først, man visste at man ikke skulle forstyrre hunder som sov eller spiste - og man visste at det ikke nødvendigvis var bikkja som måtte ta støyten om man var så blåst i pappen.

Sorry.

Enhver idiot visste kanskje at man skulle spørre før man klappet osv, men ikke enhver idiot fulgte disse alment kjente reglene.. Da heller.. Men dine gode gamle dager er kanskje enda lenger tilbake enn mine gode gamle dager?

- Vedkommende som oppførte seg mest tankeløst med vår noe biske beagle, var forøvrig en eldre mann.. Han kunne finne på å plukke opp kjøteren fra sin dypeste søvn ute på gårdsplassen han, og bare le når det dura i hele bikkja.. Så enhver idiot hadde kanskje ikke fått med seg at man ikke skulle forstyrre sovende hunder allikevel, selv i de gode gamle dager?

Det har heller aldri vært påstått at man skal lære 2-åringen at h*n er verdens navle og tillate all mulig slags idiotisk oppførsel, men jeg tar ikke sjansen på at de 2-åringene jeg møter, kan omgås med dyr på en vettug måte, så jeg foretrekker å ha hundene mine under kontroll.. Nettopp fordi at det er bikkja det går utover om det skulle skje noe.. Og jeg forventer såpass av mine hunder at de tåler et uhell i ny og ne uten å skamfere noen..

[Lotta]

Det har aldri vært påstått fra hverken min eller Lokes side at det skal være lov å forstyrre hunder som sover og spiser? Eller at folk ikke burde lære mer om å omgås med dyr?

Enhver idiot visste kanskje at man skulle spørre før man klappet osv, men ikke enhver idiot fulgte disse alment kjente reglene.. Da heller.. Men dine gode gamle dager er kanskje enda lenger tilbake enn mine gode gamle dager?

- Vedkommende som oppførte seg mest tankeløst med vår noe biske beagle, var forøvrig en eldre mann.. Han kunne finne på å plukke opp kjøteren fra sin dypeste søvn ute på gårdsplassen han, og bare le når det dura i hele bikkja.. Så enhver idiot hadde kanskje ikke fått med seg at man ikke skulle forstyrre sovende hunder allikevel, selv i de gode gamle dager?

Det har heller aldri vært påstått at man skal lære 2-åringen at h*n er verdens navle og tillate all mulig slags idiotisk oppførsel, men jeg tar ikke sjansen på at de 2-åringene jeg møter, kan omgås med dyr på en vettug måte, så jeg foretrekker å ha hundene mine under kontroll.. Nettopp fordi at det er bikkja det går utover om det skulle skje noe.. Og jeg forventer såpass av mine hunder at de tåler et uhell i ny og ne uten å skamfere noen..

Vel, 2ne en av dine meddebattanter hevder følgende:

Nja.. Jeg er av den oppfatning at hugo skal tåle alt.

- og jeg mener at en 2-åring som får lov til å leke med hundens matskål, og stappe fingrene i maten dens lærer nettopp at han er verdens navle - det er ingen grenser for hva han kan tillate seg, og bikkja må fint finne seg i det.

At det er idioter i verden er knapt noen nyhet, dessverre... - men synet på dyr har forandret seg radikalt for det, selv mener jeg det er blitt merkbart verre de siste 10-15 åra.

[Guest Belgerpia]

Jeg kjenner at jeg får litt hetta jeg.......

Er det bare meg eller er det sånn at hundefolk nå til dags har en smule urealistiske forventninger til omverdenen?

Nei, hunder skal ikke måtte tåle alt fra barn/ungdom - men altså..... en eller annen skrev at datterens venninne kommanderte hundene hennes tross det faktum at hun fikk beskjed om å la være så hørte "mor" at ungen fortsatte...... Hvorfor søren fjerner du ikke hundene fra den situasjonen? Ærlig talt.......... vil du ikke at hundene skal utsettes for uoppdragne unger så får du for søren fjerne hundene fra settingen ikke klage på ungen liksom... skyld deg sjøl.

Vi har pr. dags dato fem hunder her - alle fem sosiale, veltilpassede individer som ikke har særlig fobier av noe slag - tross det faktum at de skjelden opplever barn er det ingen av dem som hverken skvetter eller blir engstlig om vi går tur i ett byggefelt hvor barn leker på skateboard, sykler, kaster ball eller leker cowboy og indianer............ de oppfører seg akkurat som de pleier............ Ei heller freaker de ut om det kommer unger på besøk - tre av dem går bananas og blir superglad, disse tre kan brukes som kosepute, klatrestativ og i det hele tatt (nei, vi forsøker å unngå at det skjer da, men bikkjene tilter ikke) - senest i går ligger lillebror på gulvet mens ett vennepar sin ettårsgamle - noe ustødige - datter tråkker rundt på gulvet, hun tråkker faktisk oppå hodet hans i farta (har ikke helt motorikken til å få beina til å bli med rundt liksom) og alt han gjør er å flytte hodet vekk fra barnets ben, ikke noe panisk kaste seg opp og rømme.

Og dette er en hund som overhodet ikke har hatt omgang med små barn i det hele tatt - i tillegg er den terv og kanskje ikke fra de sterkeste linjene - men han fikser altså dette lille krypet helt greit.

Den aller minste her i huset er vant til litt større barn men synes denne ettåringen er storveis, også hun fikk barnet over seg uten tegn til panikk - bare glede over at hun nå kunne bite litt i nesa liksom......

Jeg synes det er greit jeg at disse to får omgås Emma - og andre barn, selvsagt under kontrollerte former - men de etter min mening så er dette noe de faktisk bør tåle uten å bite.

Når det er sagt så har jeg også en gammel hanne her - grei gutt, sosial, uredd, avbalansert og en knakanes kjekk kar på alle måter. MEN - han liker ikke små barn - dvs. han synes barn er ok - men han kan ikke fordra at andre enn mor klemmer på han, tråkker over han, snubler i han osv. Og siden jeg vet at lille Emma er en smule ustabil på foten og at hun røsker og river i litt pels - ja, så fjerner jeg gammelhannen når de kommer på besøk - da får han gå å ligge på soverromet så lenge. For hvorfor i all verden skal jeg la hunden være i en setting han ikke liker når jeg lett kan unngå det? Bedre for hunden og bedre for oss fordi vi da slipper å si nei hele tiden til barnet.

Den femte - vel, hun bryr seg ikke - alt som er viktig for henne er far - og hun takler det meste her i verden og dersom en unge tar opp en ball, ja da er hun verdens beste kompis for alltid.

Jeg tar utgangspunkt i at verden ikke kan og vet noenting om dyr og hunder i særdeleshet. Med dette "in mind" går livet med hund ganske rolig og udramatisk for seg. Jeg tar utgangspunkt i at alle andre er idioter og handler deretter - og mine hunder blir aldri latt alene i situasjoner jeg ikke kan forutse hendelsesforløpet i. Dvs. liker jeg ikke barna som kommer på besøk så fjerner jeg hundene, liker jeg ikke foreldrene så fjerner jeg hundene, liker jeg ikke bikkja de insisterer på å ha med seg så fjerner jeg mine egne osv.

Når det er sagt så forventer jeg allikevel at mine firfotinger tenker seg om før de biter noen om uhellet skulle være ute.

Hva forventer jeg at de skal tåle?

Vel, normal oppførsel fra barn og voksne, dvs. fra barn og voksne uten erfaring med dyr - dvs. - de skal tåle at folk kommer fremoverbøyd og gliser fra øre til øre, de skal tåle at folk klapper de med flat hånd på hodet først, de skal tåle at en unge kaster arma i været og ser ut som om de skal slå, de skal tåle at ett barn snubler i dem, de skal tåle å bli tråkka på, de skal tåle å få en leke i hodet, de skal ikke bli mannevonde og begynne å hate barn fordi en eller annen unge kasta stein på hundegården eller erter de på annen måte når de står ute..........

Mulig mine forventninger til mine hunder er høye, men jeg forventer faktisk at de - om de kommer i en setting de ikke liker - søker ut av settingen heller enn å ty til bruk av tenner. Dvs. liker de ikke å bli tråkka på av en unge så kan de reise seg å gå bort - liker de ikke å bli dratt i pelsen så kan de gå bort, liker de ikke unger som står på veien og erter så kan de gå inn i hundehuset (som er en 50kvm stor bygning ikke ett hundehus i klassisk forstand) osv. De skal søke VEKK og BORT - de skal ikke "stand the ground" og true eller bite........

Nå vil vel da noen si - hva om de ikke kommer seg bort - vel, for det første så vil det aldri kunne skje fordi jeg aldri vil sette mine hunder i en setting de ikke kan komme bort fra - jeg lar heller ikke mine hunder være i settinger de eventuelt føler seg ukomfortable med. MEN OM det skulle være sånn at det skjedde så forventer jeg at mine firfotinger legger seg passivt ned og venter til hjelpen kommer fremfor å ta saken i egne hender........... eller tenner..........

Om mine hunder noensinne skulle finne på å bite noen i en setting de greit kunne kommet ut av, ja så vil de bli avlivet........... for da er det uvesentlig om det er en unge eller en voksen, det er uvesentlig hva vedkommede har gjort også før bittet.... man biter ikke og ferdig med det. Terskelen for at jeg skal tolerere at hunden min biter er skyhøy. I en setting der mitt liv eller andres jeg er glad i er i fare så ville jeg nok satt pris på hjelpen - men utover det så er det uaktuelt å bruke tenna til noe annet enn å tygge maten med.

[Lotta]

de skal ikke bli mannevonde og begynne å hate barn fordi en eller annen unge kasta stein på hundegården eller erter de på annen måte når de står ute..........

- Min gamle hannhund var livredd barn (fra 5 til 10 år), han unngikk dem så godt han kunne (når de kom rasende mot oss ut av skolegårder og lekeplasser for å hilse på gjengen som gikk tur i bånd), og til tross for et livslangt prosjekt med godbiter i lommene som alle barn fikk gi ham når de møttes så ble han aldri komfortabel med unger. Nei, han bet ikke - han knurret ikke - men han viste med hele seg at han hadde det for ****** når de kom (jada, vi kom oss "ut av situasjonen" så fort det lot seg gjøre, hver gang ubehaget hans ble påtagelig - men dog).

Så, skulle jeg avlivet ham, fordi han som valp og unghund ble plaget livskiten av av naboens uoppdragne, slemme, ondskapsfulle og korttenkte drittunger? Da han var nesten voksen fortalte omsider naboene i leiligheten over oss at gamlingen ulte om dagene - det var blitt tiltagende verre, og vi forsto ikke hvorfor. Før en dag mannen min hadde jobbet overtid om natta og sov hjemme om dagen (når han normalt var på jobb) - plutselig starter et allerhelvetes spetakkel i stua vår, gamlingen (som da ikke var særlig gammel) går helt av skaftet fordi en gjeng unger står og hamrer og slår på ruta vår (vi bor i en sokkeleilighet, og hundene hadde stua til rådighet når de var alene) - småjævlene brukte stokker og stein, grimaser og fakter og hadde tydeligvis stor moro av å plage gutten min... Når gubben hadde dratt på seg buksa og beina etter pøbelen ble det slutt en gang for alle, men hunden ble aldri mer trygg på unger... Han var likevel den mest fantastiske bikkja jeg har hatt, og ville aldri ha bitt noen...

[ingar]

Litt inspirert av tråden litt lenger opp her men også nysgjerig på hva andre hundeeiere mener.

Some eksempel kan man ta den reklamen som går på tv2 om dagen, en guttunge herjer vilt med en bordercollie og hunden prøver desperat og komme unna, til slutt tar hunden tak i bilnøkklene, gir den til far i huset og denne kjører alle sammen til en båt tur hvor hunden da får være i fred. Moralen(?) i denne reklamen er: Lev livet uten halsbånd.

Jeg tror ikke jeg skal si høyt hva jeg hadde gjort mot et barn som oppførte seg slik mot min hund.

Jeg mener bestemt at dagens hunder(mange av de) må finne seg i alt for mye. Barn(og voksne) skal kunne hoppe på de og henge seg rundt halsen på de for og gi en klem, alle skal kunne gå bort tilen hund og kose med den uavhengig av om eier er der eller ei, de skal finne seg i at barn tar maten og godsaken dens og den skal til tider finne seg i at et barn klamrer seg fast, låser armene rundt den, løper rundt den og skrike og hoi osv..

Her i huset er dette ikke aktuelt, vi fikk besøk av to guttunger en gang, den ene setter seg i sofaen og knurrer til Gizmo(shih tzu), Gizmo ble tydelig usikker og begynte og nyse, snøfte(han har skjønt at de fleste synes dette e veldig morsomt), han logret litt forsiktig osv.. Denne guttungen ga seg ikke og i det jeg skulle gi beskjed til han hører jeg det romler ved bena mine(blandingstispa mi), hun reiser seg opp ser på gutten og knurrer tilbake, han ble litt spak men fortsatte og knurre til Gizmo, jeg er veldig glad jeg har reaksjonsevner for og si det slik for jenta mi heiv seg mot han og var sint! Jeg skal ikke si hun ville bitt, men jeg skal absolutt ikke si at hun ikke ville gjort det... Guttungen fikk streng beskjed om og gi seg med dette og jeg forklarte han hvorfor. Han lo og sa at: Jammen vi får lov med hundene hjemme, de skal lære hvem som er sjefen! Og dette var en guttunge som ikke hadde fylt 7 år engang og aldri hadde vært her før.

Så jeg sa at hvis du ikke gir deg med det der kommer min hund til og bite deg for her er det hun som er sjefen og du har ingen ting og bestemme over her.

For og prøve og rette opp igjen inntrykket litt(Hundene sitt, ikke barna) gikk jeg ut og begynte og kaste ball(jeg skjønte at guttungene ville følge etter) og det gjorde de. Så de fikk kaste ball og leke med hundene mens jeg stod og fulgte med og ga beskjed hva de ikke fikk gjøre og når de var flinke. Den ene gutten bestemte seg plutselig for og kaste ballen PÅ tispa mi, og det gikk ikke så bra, tispa knurret på han og ja, hun glefset hvis han kom for nær. Jeg avbrøt leken, fikk tispa til meg og forklarte guttungen hva han hadde gjort og sa at: nå er hunden sint på deg så nå skal du si unnskyld. HAn fikk en god bit av meg og etter 30 minutter med masse ros, godbiter og veldig forsiktig lek begynte tispa og bli blid igjen. Noen som synes det var feil av meg? Jeg synes nemmelig hun reagerte helt fint i begge situasjonene.

Andre hunder igjen må finne seg i og bli tråkket på, nappet i ørene, få en finger i nesa eller andre steder, lugget osv.. Så sitter eiern og skryter av at: Hunden min er så snill, barna kan gjøre HVA de vil med han..! JA, og det er dermed sagt til skal gjøre det eller?Tenker jeg da..

Nei, jeg synes det er sykt hvor mye folk forlanger av bikkjene sine, hva med og forlange litt av barna også??

Jeg mener:

"I forholdet barn/hund..er det alltid de voksne som sitter med ansvar. Foreldre skal sørge for å lære sine barn å omgås dyr med respekt og hundeeiere skal lære sin hund å omgås barn. Hundeeieren skal også kontrollere omgivelsene hunden vanker i og er det ikke mulig, så har man ikke hunden der. Da går man hjem og begynner å lære hunden og kan ha som et mål at hunden skal trenes opp til å tåle slike omgivelser eieren ikke alltid har full kontroll på.

Det er dypt urettferdig å kreve at hunden skal tåle ditt og tåle datt når vi ikke har lært den å tåle det.

Igjen og igjen kommer vi tilbake til LÆRING"

[akela]

Hør hør, Belgerpia og 2ne.

Jeg er helt enig; det er en balanse her. Mellom ulike hunder, og hva de kan forventes å tåle - og hvor lenge. Og at det er eiers ansvar å kjenne sin hund, og dessuten også sosialisere den på barn fra første stund, og deretter miljøtrene ved enhver anledning. Rase, barnevanthet, individ etc, kan bety sitt - men mye kan en vettug eier jobbe frem.

Jeg er like skremt over alle de unge eierne her som beskriver hvordan hundene deres er redde og usikre på barn; er det så mange "dårlige" hunder? Jeg synes nesten dette er like skremmende, som den måten mange barn og uvettige foreldre farer frem mot hunder på - begge deler tror jeg er uttrykk for det samme: At mange er LANGT unna et naturlig forhold og forventninger til dyr; de er ikke DYR lenger, men en form for "barn", "kosedyr", eller "underholdning" (jfr foreldrene som tror deres barn kan gjøre hva som helst med andres hunder).

I "gamle dager" så var hunden enten "god" eller "dårlig"... vi hadde en som reagerte på barn, og det var barn i huset - den røk rett ut, til et barnløst ektepar, med streng beskjed om sin "legning". Istedet hadde vi en armada hunder i hus, og med alle vi ungene, som også hadde venner på besøk til lek, så var det uansett greit.

Nei, eldre barn som PLAGER hunder er noe annet. Men hvor er eierne da? Og så er det dette med å ha hunder som reagerer sunt - som har skalaen, fra å flytte seg/gå unna, og som bruker LANG TID, hvis de noensinne kommer dit, over til å bite.

Å "bite" er heller ikke bare å bite, kjente flere som drev oppdrett av virkelig store og "tannfagre" hunder med LANGE tenner... og de hadde mentalt stabile hunder, som var vant til barn fra første stund. Var ungene "dumme", så fikk de et bestemt grep - som resulterte i worst case et solid blåmerke, men full tann- og mental kontroll.

GODE hunder kan gjøre MYE før de biter... og det later visst også til å være en smule glemt? Hunder har full kontroll over tenna, bitt som lager skade er ikke "uhell" - det er hunder som ikke klarer å avreagere, som ikke klarer å snu, som er ustabile.

Kanskje vi har flere mentalt svakere hunder nå enn før rundt oss også?

[Lotta]

Kanskje vi har flere mentalt svakere hunder nå enn før rundt oss også?

Selvsagt har vi altfor mange mentalt svake hunder rundt oss nå - men det er jo fordi enhver hund skal kurses, kureres, fixes og ordnes - og fordi det aldri er noe galt med hunden... Det finnes snart ikke den abnormitet som ikke kan trenes bort... tror man, og setter bikkjedyret i avlen...

For egen del vil jeg bare si, at eieren var på jobb når nabolagets småjævler underholdt seg med systematisert dyreplaging over tid. Min fantasi strakk seg ikke langt nok til å fatte at noen ville stå i hagen vår og dundre i ruta for å plage hunder... Men, av skade blir man klok, om sjelden rik

[Ulvinne]

Takk 2ne!Var redd jeg plutselig var blitt litt rar som faktisk forventer at en hund ikke skal skamfere en stakkars drittunge som er så uheldig å snuble på feil plass, være for brå eller rett og slett dårlig oppdratt.Hunder flest vet stort sett veldig godt forskjell på voksne og barn og, mine hunder har i hvertfall vært mye roligere og forsiktigere rundt småtasser.Tilmed gale-gutten min var stort sett høflig rundt barn selv om jeg selvfølgelig aldri lot de holde på med han.Loke ser faktisk ut til å like barns noe uvørne væremåte og de får gjerne mase på han for han elsker oppmerskomheten.

2 av mine tidligere hunder har gjort meg til verdensmester i å jage bort masete drittunger og å skjerme hundene, men jeg har faktisk innsett at du kan ikke forutse enhver ting, du kan ikke kontrollere omgivelsene 100%. Den dagen din egen hund -som du visste ikke var trygg på barn- biter og ødlegger et barn for livet, så finnes det ingen unnskyldning som holder mål."den ungen skulle ikke vært der og gjort det" holder ihvertfall ikke mål. Det er noe med å våkne opp og innse at verden ikke er akkurat sånn som man skulle ønske den var for bikkjas del og ta konsekvensene av det.For barn vil alltid være barn : upålitelige, ufordragelige, ståkete, uvørne og uoppdragne. Som vi var i "gamle dager".

Nå qouter jeg litt tilfeldig så det er sagt.

Jeg mente ikke at en hund skal ha "tilatelse" til og bite om et barn tilfeldigvis klarer og snuble over den, jeg mente at barn får lov til alt for mye om dagen. Jeg har sett eksepmler på barn som lugger, drar,biter,knurrer,legger seg på osv en hund og foreldre eller andre sier ingenting for "det må da hunden tåle". Det er godt mulig jeg er litt myk og svak da det kommer til mine(og andres) hunder, men jeg synes faktisk det er forjæxxlig at min hund skal finne seg i alt som er. Jeg mener at fordi om en hund er en hund(som mange så pent sier det) burde den ha noen rettigheter.

Noen over her skrev at denne ville fjernet hunden fra en situasjon den ikke var komfortabel, og dette er jeg helt enig i. Men hvorfor ikke heller lære barnet at slik og sånn gjør man ikke?

Jeg har intrykk av at barna skal få herje, bevege seg og gjøre som de vil fordi "de vet ikke bedre", nei så lær dem bedre da!

Jeg har per dags dato "lært" 3 barn(etter jeg fikk Kaisa for ca 1 år siden) hvordan de skal omgås min hund og generelt andre hunder. Og jeg ble nesten sjokkert over myten disse barna går rundt og tror på da det kommer til hunder. Noe så enkelt som at man skal kline en hunds snute i dens avføring hvis den gjør fra seg på et upassende tidspunkt fikk jeg beskjed om av et barn på ca 8 år her, da jeg spurte banet om det ville like samme behandling fikk jeg til svar: nei, men så er ikke jeg ei bikkje heller.

Det fortalte meg en ting eller to om dette barnets syn på hunder.

Som noen over meg her har skrivi så er det alt for mange unger som tror de er verdensmestere og herre over alt som kryper og går.

En bekjent av meg har en sønn på snart 5 år, de har også en tispe på snart 1 år. Jeg skulle sitte barnevakt for både hunder og barn en liten periode og må si jeg ble mildt sjokkert. Denne ungen fikk lov til og "bokse" med(til) hunden, dra den i halen, nappe den i ørene osv.. MEN, he var det slik at han var blitt fortalt at drar du det for langt vil hunden ta igjen med deg. Og det gjorde den! Flere ganger rev den guttungen i gulvet stilte seg over og knurret, da ble ungen redd, hyl gråt og ville ha trøst, fikk han det? Nei..

Jeg sitter ikke og ser på slik behandling så av meg fikk han ikke lov, men likevel synes jeg hunden var råflink, den oppdro jo ungen på egen hånd uten og måtte skade dennne.

Så mitt poeng er altså at barn får gjøre for mye som de vil, de skal ikke ha grenser eller få beskjed om at dette er feil før de er "store nok til og forstå det". Nå har ikke jeg unger og ikke har jeg mye med de og gjøre, men jeg mener at forteller man en 5 åring(jeg har gjort det)at man skal ikke slå, man skal ikke sparke osv så forstår disse det. Jeg kan ikke fatte hvorfor det skulle være nødvendig og fjerne hunden. Derimot ser jeg helst at hunden har ilgang på deler av huset som barnet ikke har slik at hunden kan trekke seg unna om den selv ønsker. Gjør den ikke det, nei så får du ta fatt ungen og forklare hvordan denne skal oppføre seg.

[Guest Belgerpia]

Altså - nå er jeg dønn enig i at barn skal lære vanlig folkeskikk - inkludert i dette med vanlig folkeskikk er etter min mening respekt for annen manns eiendom, herunder hunder, katter, hester, kuer - innunder dette synes jeg det er greit å tilføre "man oppsøker ikke en fremmed hund med mindre eier er tilstede og gir tillatelse". (og selvsagt - man går ikke til vinduer osv. )

Jeg liker å tro at de fleste unger får denne type oppdragelse i større eller mindre grad - erfaring fra min nevø sin tid i barnehage viser at i alle fall her ute så er dette en grei del av oppdragelsen - om det er foreldre eller barnehagepersonellet som har gitt beskjed vet jeg ikke - men uansett så var de da hyggelige opplevelser for mine firbente når jeg hentet poden i barnehagen ledsaget av mine firfotinger.

Også når de har vært med på knøttekamper og andre settinger hvor barn ferdes i fri utfoldelse er erfaringen at de spør og de vet at de ikke får ta kontakt uten å spørre - i alle fall de større barna, litt værre med søsken på ett, to og tre osv. - men der passer foreldrene på - i alle fall er det min erfaring.

Vel, rett ut - jeg tror barn i Østfold må være mye snillere og mer veloppdratt en øvrige norske barn, for jeg har enda ikke truffet ett ondsinnet barn jeg. Uvitende ja, men ikke ondsinnet.

Nå er jeg imidlertid av den oppfatning at tidligere nevnte oppdragelse er mer enn nok. Jeg ser ikke hvorfor det er behov for at barn må lære seg å omgås hund liksom, lære å hilse, lære å lese hund osv. Det er ikke ikkehundeeiende foreldre sitt ansvar å påse at deres barn ikke blir tygd i filler av en eller annen kjøter liksom - det er HUNDEEIERS ansvar og ferdig med det.

Vi kan faktisk ikke forlange at verden skal tilpasse seg oss, vi kan ikke legge ansvaret for at vi har bikkjer som er rævva mentalt over på folk som ikke har hund eller har interesse for hund. Og har man barn med venner som ikke er vant til hund, eller som ikke har respekt for hunder - javel, så får man enten snakke med barnet om det er gammelt nok til å forstå, eller fjerne hunden fra situasjonen om ungen er for liten eller for dum......... Det er vårt ansvar.

Og er man ute og det kommer en unge i hundre og h....... mot hunden og bikkja så blir det for dumt om hundeeier står med henda i lomma og venter på at foreldrene skal hente ungen - da får man gå ut å stoppe ungen før den kommer for nærme og forklare at det ikke er måten å gjøre ting på, eventuelt får man ta en prat med foreldrene etterpå. Det er faktisk ikke så vanskelig å ha hund..

Men igjen - jeg mener jo at hunder skal tåle at det kommer en unge rasende mot den med armer og bein veivende i alle retninger - og om den formodligen ikke tåler det så forventer i alle fall jeg av mine hunder at de rygger unna og søker bak meg og ikke kaster seg frem for å bite........... for da er det faktisk kroken på døra.

[Lotta]

Nå er jeg imidlertid av den oppfatning at tidligere nevnte oppdragelse er mer enn nok. Jeg ser ikke hvorfor det er behov for at barn må lære seg å omgås hund liksom, lære å hilse, lære å lese hund osv. Det er ikke ikkehundeeiende foreldre sitt ansvar å påse at deres barn ikke blir tygd i filler av en eller annen kjøter liksom - det er HUNDEEIERS ansvar og ferdig med det.

Vel, erfaringer fra Danmark er at når barn lærer et minimum om hund på skolen (som å ikke gå bort til hunder som står bundet - vi velger jo å forby binding der det er barn...), så ble antallet hundebitt redusert fra ca 5000 i året til under 200 (om jeg husker tallene rett - reduksjonen var dramatisk, ihvertfall!)

Vi kan faktisk ikke forlange at verden skal tilpasse seg oss, vi kan ikke legge ansvaret for at vi har bikkjer som er rævva mentalt over på folk som ikke har hund eller har interesse for hund. Og har man barn med venner som ikke er vant til hund, eller som ikke har respekt for hunder - javel, så får man enten snakke med barnet om det er gammelt nok til å forstå, eller fjerne hunden fra situasjonen om ungen er for liten eller for dum......... Det er vårt ansvar.

Jeg synes at vi som hundeeiere tilpasser oss alt for mye, vi står med lua i hånda og ber om unnskyldning for at vi er til - jeg har til og med opplevd å bli utskjelt på privat vei hvor jeg gikk tur med hundene mine, fordi ungen i barnevogn var allergisk... - Og, nei, selvsagt skal ikke dyra våre skade omgivelsene, bite barn eller jage joggere - men vi kan heller ikke leve i et sterilt, gjennomregulert samfunn hvor det ikke er rom for glipper og dritt, hvor enhver bakterie skal klores bort, og ethvert vesen man ikke liker skal fjernes fra jordens overflate.

- OG jeg mener det er stor forskjell på å akseptere mentalt dysfunksjonelle hunder, og det å innse at hunder er levende vesner med grenser, forskjellig atferd, temperament og oppdragelse...

Selv har jeg fått hest langt opp i halsen (nærmest bokstavelig talt) - men det ville vel ikke ramle meg inn i måneskinn å forvente at resten av verden skal holde hestene sine utenfor mitt synsfelt av den grunn...

[akela]

Det er Disneys feil! Det gjør at selv voksne folk har de mest idiotiske forestillinger om at hunder vet hva som er "riktig" og "galt". At ikke alle hunder er edle, gode Lassie'r som skjønner at barn er hjelpeløse og aldri mener det... at man ikke kan gjøre alt mulig med dem... etc.

Vet ikke, kanskje man lærte dette "the hard way" før? Jeg synes jo jeg ser foreldre som tillater barn de utroligste ting nær hester også!

For barn er barn. De prøver ut grenser. Jeg prøvde å lære en katt å svømme en gang, for "jeg skulle bare se". Et barn i familien var strengt oppdratt rundt hauger av hunder, men kunne ikke dy seg for å tråkke på en hale en gang "for å se". Da fikk vi begge en overhaling vi aldri glemte, for vi gjorde det aldri om igjen. Men samtidig så ble ikke barnet skambitt av den halebetråkkede hunden...

Og det er kanskje dette som blir det doble problemet?

Unger som ikke har besteforeldre på gård, som bare ser dumme dyreprogrammer på TV med "labbetuss" eller whatever, og som er fjernt fra virkeligheten og har ditto foreldre - i ulykkelig kombinasjon med flere "dårlige" hunder, fordi alt på fire bein har livets rett idag?

Foreldrene mine drev aldri med terapi på den barneknurrende hunden som gikk og la seg under sofaen og murret når barnet i huset lekte - den røk RETT ut, fordi man regnet med at den hadde dårlig psyke, siden den ikke hadde noen negative erfaringer. Samtidig FIKK jo alle hundene som var i familien god trening på barn hele tiden. De som det ikke holdt for... vel, de fikk ikke bo der. Risikoen for noe verre tok ikke ansvarlige foreldre ansvar for. Men de skolerte oss også godt; vi gikk ALDRI bort til en fremmed hund, og ingen av oss ekstremt hundeinteresserte i familien ble noensinne utsatt for bittepisoder som barn og unge.

Jepp, Ulvinne, jeg driver også iherdig trening av enhver unge jeg detter borti. "Ikke så hardhendt", "stå stille nå", "ikke herje med hunden, du vil den skal like deg, ikke sant". Barn er nysgjerrige på dyr, og det er faktisk bra - men de må lære å oppføre seg. Jeg er gjerne med på det, hvis foreldrene ikke gjør det - og så tar jeg det som god trening for egne hunder også. Men disse egne hundene vet jeg hvor jeg har også... de biter ikke først, og spør siden, for å si det slik... slike hunder vil heller ikke jeg ha i hus.

Som Ingar sier; det er læring - og den læringen starter fra første stund. For å tåle maks av unger, så har vi våre hyggelige vennebarn. Så tar vi den videre, drar bort på Østkanten, finner oss noen lekeplasser med innvandrerbarn som ofte er EKSTREMT høylytte og litt "liksomredde", og jobber med dem. Da lærer hundene at skrikende barn også er barn. Og at det både kan være hyggelig, og OGSÅ fordi jeg er der og passer på dem så situasjonen er trygg.

Når det gjelder slemme ELDRE barn, som er mer enn godt voksne til å vite hva de gjør... som de jævelungene som Lotta forteller om: Da er jeg ikke forståelsesfull. Jeg er faktisk ekstremt påpasselig, fordi jeg vet at noen unger er så utspekulert jævlige i flokk når de blir eldre, at man begynner å lure. Dessverre tror jeg noen er sånn, og at de ALLTID har vært sånn - kanskje fordi vi er mennesker, og de eneste som kan være ONDE? Det er neppe noe nytt i verden, det tror jeg dessverre har fulgt menneskeheten gjennom historien

[ida]

Jeg kjenner at jeg får litt hetta jeg.......

Nei, hunder skal ikke måtte tåle alt fra barn/ungdom - men altså..... en eller annen skrev at datterens venninne kommanderte hundene hennes tross det faktum at hun fikk beskjed om å la være så hørte "mor" at ungen fortsatte...... Hvorfor søren fjerner du ikke hundene fra den situasjonen? Ærlig talt.......... vil du ikke at hundene skal utsettes for uoppdragne unger så får du for søren fjerne hundene fra settingen ikke klage på ungen liksom... skyld deg sjøl.

Det var da svært, da... Dette skrev jeg som et eksempel for å støtte trådstarters innlegg om unger som ikke tar instruks. Det var jo ingen farlig situasjon på noen måte (mine hunder har det med å fremføre diverse av sine kunster, når de ikke helt skjønner hva som forventes av dem) og etter at jeg skjønte at venninna på 11 ikke hørte på meg, tok jeg med bikkja på tur. Ikke det at jeg egentlig har noe behov for å forsvare mine handlinger, men bevare meg vel for kraftsalver, da.. .

[Mud]

Lotta det er så innmari poengløst å diskutere noe med deg når du velger å tolke innleggene til folk akkurat slik du vil. Dette skreiv jeg i innlegg nr 2.Så hva var det du var uenig i?

Edit: og i tilfelle noen vil velge å mistolke innlegget, nei jeg mener selvfølgelig ikke at en guttunge skal

få lov til å kjøre på labbene til hunden eller å plage den når den sover.

[fidelio]

Vel, 2ne en av dine meddebattanter hevder følgende:

- og jeg mener at en 2-åring som får lov til å leke med hundens matskål, og stappe fingrene i maten dens lærer nettopp at han er verdens navle - det er ingen grenser for hva han kan tillate seg, og bikkja må fint finne seg i det.

#nja.. jeg er av den oppfatning at hugo skal tåle alt#

At det er idioter i verden er knapt noen nyhet, dessverre... - men synet på dyr har forandret seg radikalt for det, selv mener jeg det er blitt merkbart verre de siste 10-15 åra.

Hvis du skal quote så er det kanskje greit å ta med resten av setningen også?

Med moderasjoner!!

Jeg har ikke barn, og hugo skal tåle alt jeg tillater barn å gjøre med min hund. Jeg tillater ikke at han knurrer på barn han kan gå unna. Det vil på ingen måte si at jeg lar barn dra han i ballene mens de stjeler maten hans, men skulle ett barn mot formodning ta griseøret hans i det sekundet jeg ser bort, så får han da bare gi bort det griseøret da, istedenfor å true det tilbake. Hugo kommer til å veie over 100 kilo. Jeg vil ikke ha en så stor terrorist, og da får heller kravene mine bli litt store.

[QUEST]

Litt inspirert av tråden litt lenger opp her men også nysgjerig på hva andre hundeeiere mener.

Some eksempel kan man ta den reklamen som går på tv2 om dagen, en guttunge herjer vilt med en bordercollie og hunden prøver desperat og komme unna, til slutt tar hunden tak i bilnøkklene, gir den til far i huset og denne kjører alle sammen til en båt tur hvor hunden da får være i fred. Moralen(?) i denne reklamen er: Lev livet uten halsbånd.

Jeg tror ikke jeg skal si høyt hva jeg hadde gjort mot et barn som oppførte seg slik mot min hund.

Jeg mener bestemt at dagens hunder(mange av de) må finne seg i alt for mye. Barn(og voksne) skal kunne hoppe på de og henge seg rundt halsen på de for og gi en klem, alle skal kunne gå bort tilen hund og kose med den uavhengig av om eier er der eller ei, de skal finne seg i at barn tar maten og godsaken dens og den skal til tider finne seg i at et barn klamrer seg fast, låser armene rundt den, løper rundt den og skrike og hoi osv..

Her i huset er dette ikke aktuelt, vi fikk besøk av to guttunger en gang, den ene setter seg i sofaen og knurrer til Gizmo(shih tzu), Gizmo ble tydelig usikker og begynte og nyse, snøfte(han har skjønt at de fleste synes dette e veldig morsomt), han logret litt forsiktig osv.. Denne guttungen ga seg ikke og i det jeg skulle gi beskjed til han hører jeg det romler ved bena mine(blandingstispa mi), hun reiser seg opp ser på gutten og knurrer tilbake, han ble litt spak men fortsatte og knurre til Gizmo, jeg er veldig glad jeg har reaksjonsevner for og si det slik for jenta mi heiv seg mot han og var sint! Jeg skal ikke si hun ville bitt, men jeg skal absolutt ikke si at hun ikke ville gjort det... Guttungen fikk streng beskjed om og gi seg med dette og jeg forklarte han hvorfor. Han lo og sa at: Jammen vi får lov med hundene hjemme, de skal lære hvem som er sjefen! Og dette var en guttunge som ikke hadde fylt 7 år engang og aldri hadde vært her før.

Så jeg sa at hvis du ikke gir deg med det der kommer min hund til og bite deg for her er det hun som er sjefen og du har ingen ting og bestemme over her.

For og prøve og rette opp igjen inntrykket litt(Hundene sitt, ikke barna) gikk jeg ut og begynte og kaste ball(jeg skjønte at guttungene ville følge etter) og det gjorde de. Så de fikk kaste ball og leke med hundene mens jeg stod og fulgte med og ga beskjed hva de ikke fikk gjøre og når de var flinke. Den ene gutten bestemte seg plutselig for og kaste ballen PÅ tispa mi, og det gikk ikke så bra, tispa knurret på han og ja, hun glefset hvis han kom for nær. Jeg avbrøt leken, fikk tispa til meg og forklarte guttungen hva han hadde gjort og sa at: nå er hunden sint på deg så nå skal du si unnskyld. HAn fikk en god bit av meg og etter 30 minutter med masse ros, godbiter og veldig forsiktig lek begynte tispa og bli blid igjen. Noen som synes det var feil av meg? Jeg synes nemmelig hun reagerte helt fint i begge situasjonene.

Andre hunder igjen må finne seg i og bli tråkket på, nappet i ørene, få en finger i nesa eller andre steder, lugget osv.. Så sitter eiern og skryter av at: Hunden min er så snill, barna kan gjøre HVA de vil med han..! JA, og det er dermed sagt til skal gjøre det eller?Tenker jeg da..

Nei, jeg synes det er sykt hvor mye folk forlanger av bikkjene sine, hva med og forlange litt av barna også??

De hendelsene du beskriver er dessverre ikke unntak men noe som man faktisk opplever ganske hyppig..Når det gjelder knurring til hunder, så har jeg ved flere anledninger opplevd det, utrolig nok ikke bare fra barn men også fra GODT voksne, som man så absolutt forventer skulle ha bedre vett.. Opplevde for ikke så lenge siden at en voksen mann "knurret" til min hund, som ennå ikke hadde tatt kontakt med mannen..Fullstendig uprovosert med andre ord.. Jeg undres; ville samme person finne det naturlig og si til en person han treffer for første gang; "Pass deg! Ellers så skal jeg ta deg!", sånn helt ut av det blå.. Vedkommende har levd sammen med hund en stund og har ikke hundeskrekk, så det er ingen unnskyldning for oppførselen..

Når det gjelder barn; NEI en hund skal ikke tåle alt! Har sett en hel del skrekkeksempler, der jeg anså det for mer eller mindre ett mirakel, at det ikke endte med forferdelse! Mange foreldre anser at hunden (eller andre dyr, for den del) skal tåle alt og nærmest være en levende leke for de søte små..

Ganske mange ser ut til å sveve i den villfarelsen at barn er bare snille og gode..Hvilket for en hel del barns tilfeller, er LANGT fra sannheten...Barn og ungdom kan være svært "oppfinnsomme" og grusomme mot dyr. Så jeg vil absolutt anbefale at man som dyreeier har øynene med seg og ikke antar att de fleste barn er snille mot dyr.

[Mike]

Min erfaring er at hunder forstår utmerket godt at et barn er et barn og ikke en voksen. Så godt som alle hunder jeg har møtt de siste syv årene, har vært utrolig forsiktig med datteren min. Unntaket har vært "dårlige" eller "ustabile" individer. Men friske hunder har skjønt at datteren min er en "valp" og at hun må behandles med varsomhet. De samme hundene kan herje villt med eierne sine og andre voksne, men nærmest lister seg på tå rundt barn av omsorg for "menneskevalpen". Jeg er også helt sikker på at hunder skjønner at barn er klønete og kan ramle over dem og lignende. Hunden skjønner at det er uhell, og blir ikke redde barn av den grunn. Det er nå i hvert fall min erfaring.

Min datter har lært seg respekt for dyr helt fra starten av, og det har aldri vært noen som helst problemer mellom barn og hund. Og det til tross for at gammelhunden var veldig redd barn i utgangspunktet. Det går helt fint an å lære barn å respektere hunder, og lære dem å omgås dem naturlig, men som vi voksne så forstår også barn ting best når de får det forklart. De barna vi har hatt på besøk som har prøvd å være sjef over hundene har fått beskjed om å la det være; det er bare en sjef i dette huset og det er meg.

Så til sakens kjerne i min lille teori og tankespinn: Selvfølgelig skal ikke barn få lov til å plage eller herje med dyr. Men små uhell kan skje, og det skjer lettere med barn som er mer klønete enn med voksne. Hundene forstår utmerket (i de fleste tilfeller) forskjellen mellom et uhell som at et barn snubler over den, eller plaging og erting. Uhellene vil de tolerere, men ikke plagingen. Da vil de prøve å komme seg unna, eller til slutt forsvare seg.

[Terrier]

Det er forskjell på hva man skal akseptere når det gjelder barns atferd overfor dyr og hva hunden bør tolerere. Personlig syns jeg hunder burde tåle litt hardhendt behandling, og dette trener jeg på selv ved å være røff mot hunden - løfte den litt i pelsen, halen, nappe litt i øra, klemme og leke hardt osv osv. Hvis hunden går bort fra situasjonen, roser jeg masse. Nå forventer ikke jeg at hunden min skal tolerere direkte smerte, men siden hun er en liten hund bør hun vennes til barns gripeinstinkt før jeg får egne barn. Derfor trener jeg kun på å øke terskelen for røff behandling, ikke smertefull behandling.

Senest i helgen fikk hunden min en finger i øyet av en 10 mnd gammel gutt. Hunden satt på mitt fang og gutten og jeg "snakket" om stort og smått. Gutten ler og vil peke på hunden for å spørre om det er vov-vov, men treffer øyet. Hunden reagerte ikke nevneverdig annet enn med et litt overrasket uttrykk. Ros til hunden, og etter det var jeg klar over at gutten plutselig kunne lange ut en finger, så da fikk jeg stoppet det de andre gangene. Hund fornøyd, gutt fornøyd, eier fornøyd.

Jeg syns hunder bør tåle en engangshendelse, men at eier har plikt til å skjerme hunden fra at ubehageligheter skal gjenta seg i lengden. Engangshendelser kan vi aldri gardere oss mot, men vi kan forhindre at det gjentar seg ved å skille barn og hund i visse situasjoner.

[Kristin-no]

Nei, jeg synes det er sykt hvor mye folk forlanger av bikkjene sine, hva med og forlange litt av barna også??

Det ER sykt hva hunder skal tåle!

Har en hund som ikke liker barn, så episodene du nevner hadde aldri foregått i mitt hus. Aldri.

"Før i tiden" fikk hunder være hunder... men nå skal de nærmest være plysjdyr som skal finne seg i alt som folk og fe kan finne på. Utrolig respektløst. Husker jeg ble bitt av en schäfer da jeg var liten. Jeg gikk bort til den mens den sto utenfor butikken. Men sa jeg det til noen? Nei! For jeg hadde fått innprentet at jeg ALDRI skulle gå bort til en hund som var bundet. Ergo.. det var min feil at jeg ble bitt. Hadde det skjedd i dag, hadde hunden blitt avlivet og jeg hadde fått masse sympati. Verden er rar.

Og vi hundeeiere må følge denne rare verden. Jeg beskytter hundene mine for barn. De skal takle at de finnes, men de skal slippe å bli "plaget" av barn. Hannhunden min liker ikke barn under 10-12 år, ergo er det mitt ansvar at han skal slippe å forholde seg til de også. Ikke alltid like lett, for mange foreldre tror visst at alle hunder er "fritt vilt" for alle.

"Før i tiden" ble barn oppdratt til å spørre om lov til å klappe hunder. Til å ikke gå bort til hunder som var bundet. Til å ha respekt. Dessverre har det skjedd noe på veien... de fleste barn i dag har ikke lært noe om å omgås dyr.

Et tegn på at jeg begynner å bli gammel, kanskje?

Min erfaring er at hunder forstår utmerket godt at et barn er et barn og ikke en voksen. Så godt som alle hunder jeg har møtt de siste syv årene, har vært utrolig forsiktig med datteren min. Unntaket har vært "dårlige" eller "ustabile" individer. Men friske hunder har skjønt at datteren min er en "valp" og at hun må behandles med varsomhet.

Ergo er min hund syk, "dårlig" og "ustabil"? Jøss.. dyrlegen neste.

EDIT: Dobbeltpost. Bruk siterknappen. Mod Vala

[lille_christine]

En hund må jo tåle å i det minste omgåes med barn. Men vet selv hvor plagsomt et barn kan være, så hunden trenger ikke for min del tåle å bli f.eks. rivd i øret! Foreldre har også et ansvar her! Alt en hund gjør er å forsvare seg. Når den gjør det er det ikke riktig at den skal bli avlivet!

[Kristin-no]

En hund må jo tåle å i det minste omgåes med barn. Men vet selv hvor plagsomt et barn kan være, så hunden trenger ikke for min del tåle å bli f.eks. rivd i øret! Foreldre har også et ansvar her! Alt en hund gjør er å forsvare seg. Når den gjør det er det ikke riktig at den skal bli avlivet!

Verden er ikke riktig på dette punktet... sjekk hundeloven.

[lille_christine]

Verden er ikke riktig på dette punktet... sjekk hundeloven.

Kan hende ikke du oppfatter det slik, men det gjør jeg

[Kristin-no]

Kan hende ikke du oppfatter det slik, men det gjør jeg

Tror ikke du skjønte hva jeg mente. Verden ER syk, sier jeg jo. Det skal utrolig lite til før en hund kan kreves avlivet... bare fordi den er en hund og reagerer som en hund. Dessverre.

[meg123]

Det er forskjell på hva man skal akseptere når det gjelder barns atferd overfor dyr og hva hunden bør tolerere. Personlig syns jeg hunder burde tåle litt hardhendt behandling, og dette trener jeg på selv ved å være røff mot hunden - løfte den litt i pelsen, halen, nappe litt i øra, klemme og leke hardt osv osv. Hvis hunden går bort fra situasjonen, roser jeg masse. Nå forventer ikke jeg at hunden min skal tolerere direkte smerte, men siden hun er en liten hund bør hun vennes til barns gripeinstinkt før jeg får egne barn. Derfor trener jeg kun på å øke terskelen for røff behandling, ikke smertefull behandling.

Er veldig enig i det.Jeg åsså har øvet litt sånn på hundene mine. Siden jeg må ha med meg Yaris overalt er det viktig at jeg kan føle meg trygg på at han ikke går ut å utagere/biter selv om en unge er litt nær han. Er ofte på biblioteket å der er det store barnehager som vil hilse på. Hender at noen av barna er uforsiktige,me Yaris tolerer det. Er jo ikke snakk om at jeg lar dem gjøre han vondt,men ting kan skje. Det må han tåle.

Yaris har eindomsaggresjon når det gjelder mat,så akkurat på det er jeg nøye på at ingen unger får være i nærhetn mens han spiser.

Men koser,litt draing i pelsen å sånn det må han tolere. Han har muligheten til å gå vekk.

Voksne derimot......der er jeg av den oppfatning at han bare må få reagere så mye han vil hvis de plager han...

Hadde en kjæreste som syntes det var rasende festlig å late som at han var tyv(snike seg bortover,å skremme bikkja,eller være truende mot meg) Yaris reagerte hver gang med et innmari vaktinstinkt å etter kanskje 6 gangen han dustefyren jeg var sammen gjorde dette(selv om jeg hadde sagt nei tusen ganger )skjedde det. Plutselig satt Yaris i låret hans..Det var ikke bikkjas skyld-for å si den sånn...

Ungdommer eller voksene som opptrer truende/erter på seg bikkja har jeg ingenting til overs for å skulle bikkja da reager,ja så hversågod.