Gå til innhold
Hundesonen.no

Å selge valp til ungdom- hva mener dere om dette?


Aya

Recommended Posts

  • Svar 88
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Hvis ikke jeg husker helt feil fra alle timene mine med forbrukerkjøpslover og lignende, kan man selge til en under 18 år (Umyndig), men en som er umyndig, kan ikke stifte gjeld (avbetaling o.l) og vergen kan kreve kjøpet opphevet dersom hensynet til den mindreårige krever det.

Husker ikke paragrafene, men skal sjekke det.

Her er en

Her er det som er skrevet om lover til nå :icon_redface:

Skrevet

Spør andre oppdrettere om de ville solgt hund til en 16 åring alene da. :icon_redface:

Jeg har jo hund på för nå eller hva? Rart at jeg klarer meg egentlig... Bare et år eldre(17) Og klarer meg helt fint... Hybel, skole og jobb... Og fortsatt to bikjer som jeg drar på utstillinger, kurs og lignendes på... Ja, pappa kjører meg rundt på utstillinger og kurs.. Pga at han intereserer seg også, men det er vanligvis også så langt som han strekker seg... Og ja... Jeg har fortsatt et sosialt liv.

Skrevet

Jeg får et inntrykk her jeg sitter at det virker som om du, Vicky tror at ungdom i alderen 16-20 år som er i fast jobb, bor for seg selv og klarer seg helt fint, likevel er i en mer "risikabel" økonomisk situasjon enn en på 30 som er i samme situasjon..?

Samtidig får jeg inntrykk av at du tror at en person i denne aldersgruppen som jobber heltid har mindre tid (eller er mindre i stand til å gi hunden nok tid) enn en person i samme situasjon som er 30..

Nå ser det ut til at flere her på forumet har fått kjøpt sine hunder i en alder av 16-20 år uten innblanding av foreldre, mens ingen oppdrettere ser ut til å ville si noe fra eller til i denne tråden. Det taler vel for seg eller? Det er tydeligvis ikke helt uvanlig at ungdom i alderen 16-20 år får kjøpt hund uten at foreldrene er innblandet.

En ting til: barnevernet er da vel ikke involvert i alle tilfeller der en ungdom i alderen 16-18 flytter hjemmefra, så hva de synes om saken spiller vel mindre rolle?

Guest Vicky
Skrevet

Jeg får et inntrykk her jeg sitter at det virker som om du, Vicky tror at ungdom i alderen 16-20 år som er i fast jobb, bor for seg selv og klarer seg helt fint, likevel er i en mer "risikabel" økonomisk situasjon enn en på 30 som er i samme situasjon..?

Samtidig får jeg inntrykk av at du tror at en person i denne aldersgruppen som jobber heltid har mindre tid (eller er mindre i stand til å gi hunden nok tid) enn en person i samme situasjon som er 30..

Nå ser det ut til at flere her på forumet har fått kjøpt sine hunder i en alder av 16-20 år uten innblanding av foreldre, mens ingen oppdrettere ser ut til å ville si noe fra eller til i denne tråden. Det taler vel for seg eller? Det er tydeligvis ikke helt uvanlig at ungdom i alderen 16-20 år får kjøpt hund uten at foreldrene er innblandet.

En ting til: barnevernet er da vel ikke involvert i alle tilfeller der en ungdom i alderen 16-18 flytter hjemmefra, så hva de synes om saken spiller vel mindre rolle?

Det er ikke noe problem med det der med fast jobb. Men går man på skole, har fritidsinteresser, driver med hund, og i tillegg har annet blir det liten tid. Hvertfall jeg syns timeplanen min går altfor fort, selv om jeg ikke jobber men går på skole. Treningen av hunden er en veldig viktig del av dagen. Og hvertfall veldig mange av mine venner som går i skole i og er i 16 års alderen beskriver sin hverdag som ganske hektisk, som jeg kjenner godt til. Og det er mange flinke og fornuftige ungdommer, men det gjelder ikke alle for å si det sånn.

Og nei, en 30 åring trenger ikke å være en bedre hundeeier, men personen er myndig.

Det er ikke noen oppdrettere som har sagt noe i det hele tatt i denne diskusjonen. Jeg vet hvertfall at de oppdretterene jeg kjenner ville ikke solgt til en under 18 uten foresatte eller annen forsikring på at alt går bra.

ikke 18, men hvertfall har jeg hørt fra venner i barnevernet at de er lite begeistret for at en 16 åring flytter ut hjemmefra uten at det er for å gå på skole, og uten noen form for støtte av personer rundt.

Skrevet

Etter å ha lest hele tråden må jeg si meg litt enig med begge sider.

Jeg er ingen oppdretter, har aldri vært det, og kan ikke uttale meg om hva de synes om saken.

Selv, hvis jeg begynte med oppdrett, ville jeg vært mer skeptisk til en 16-åring enn en på 30.

Jeg tror mange 16-åringer kan være kapable til å ha egen hund, noen er ypperlige eksempler på at de er bedre hundeeiere enn mange av sine eldre "kollegaer". Problemet er at det ofte kan være vanskelig å luke ut de som bare er godt forberedt til møtet med oppdretter og de som faktisk er så modne og reflekterte at de passer til å ha egen hund så tidlig. For det er ikke tvil om at mange 16-åringer har sine "diller" som betyr alt i en kort peride, for så å bli mindre viktig. Jeg har tilogmed sett 18-åringer som bor på hybel nesten glemme at de har hund i russetiden. Andre igjen er så modne at de prioriterer hunden foran alt annet. Hvis jeg var oppdretter ville dette med muligheten for at jeg selv feilvurderte modenhetsnivået til 16-åringen være et risikomoment, og jeg ville følt meg tryggere om det var en far eller en mor som sto bak og støttet ungdommen.

En annen ting er dette med kjøpsloven. Også her kan man bli lurt av en 16-åring. I ytterste konsekvens kan far eller mor få omgjort kjøpet hvis det i ettertid viser seg at det i hovedsak er de som forsørger 16-åringen og at pengene som hunden ble kjøpt for kom fra dem - feks som støtte til ungdommens hybelleie og mat under videregående... Litt søkt kanskje, men et lite risikomoment uansett.

Jeg tror ung alder alltid vil få en oppdretter til å være litt mer forsiktig, det skjer mye i livet til en ungdom, og det er ikke rent få hunder som annonseres omplassert fordi eier plutselig finner ut at studier i australia er livsviktige. Jeg hadde klart følt meg mer trygg på en person som var veletablert, men jeg ville samtidig ikke ha utelukket yngre kjøpere. Jeg ville følt at det trengtes ennå mer "research" for å være sikker på at ungdommen var skikket, og et evt møte eller samtale med foreldre ville hjulpet i de fleste tilfeller, tror jeg. Det er mange faktorer som spiller inn, feks en myndig samboer med fast inntekt ville være positivt, foreldre som støtter vil være positivt osv osv. At the end of the day ville min vurdering av personen selv likevel være det viktigste, og en yngre hundekjøper ville dermed hatt muligheten, selv om "nåløyet" kanskje ville vært litt mindre og vurderingene vært enda nøyere enn med en veletablert person noen år eldre.

mvh

HeliX

Skrevet

Men- Vicky og dere andre- nå var jo ikke denne tråden kun om 16 åringer.. Det var også spørsmål om 18-20 åringer, og det har vi vel ikke fått noe særlig svar på? En attenåring er jo like myndig som en på tretti..

Skrevet

[..]...og jeg ville følt meg tryggere om det var en far eller en mor som sto bak og støttet ungdommen.[...]

I disse tider hvor man skilles oftere enn man bytter sokker ville ikke jeg følt meg mye tryggere av den grunn. Unger kan være manipulative, i hver fall når det er noe de intenst ønsker, den ene forelderen vil 'kjøpe' seg popularitet i forhold til den andre, ikke særlig vanskelig å få seg litt støtte...

Å lage en standard og si konsekvent "jeg selger/jeg selger aldri til ungdom" synes jeg blir feil, folk er så forskjellig. Tror man heller må ta seg til til å se an hver enkelt, men klart, føler man det er for tidkrevende å sette seg ned for en prat med hver enkelt så er det jo bare å sette en strek ved 23 år el.l. - da får man jo heller ikke silt ut de useriøse 'eldre', men, de er i hvert fall ikke små (hvor er logikken?) Dog tror jeg, som jeg har sagt i tråder tidligere, at det finnes vel så gode, om ikke bedre, hundeeiere og valpekjøpere blandt 16-18-åringer som 30-35-åringer.

Skrevet

I disse tider hvor man skilles oftere enn man bytter sokker ville ikke jeg følt meg mye tryggere av den grunn. Unger kan være manipulative, i hver fall når det er noe de intenst ønsker, den ene forelderen vil 'kjøpe' seg popularitet i forhold til den andre, ikke særlig vanskelig å få seg litt støtte...

Å lage en standard og si konsekvent "jeg selger/jeg selger aldri til ungdom" synes jeg blir feil, folk er så forskjellig. Tror man heller må ta seg til til å se an hver enkelt, men klart, føler man det er for tidkrevende å sette seg ned for en prat med hver enkelt så er det jo bare å sette en strek ved 23 år el.l. - da får man jo heller ikke silt ut de useriøse 'eldre', men, de er i hvert fall ikke små (hvor er logikken?) Dog tror jeg, som jeg har sagt i tråder tidligere, at det finnes vel så gode, om ikke bedre, hundeeiere og valpekjøpere blandt 16-18-åringer som 30-35-åringer.

Siden du quot'er meg skulle man kanskje tro at hele svaret ditt var på mitt innlegg, isåfall tror jeg du misforstår meg ganske kraftig. Jeg mener ikke at man konsekvent bør gjøre hverken det ene eller det andre, men sier nettopp som du at man ser ann hver enkelt. At folk skiller seg ofte i Norge synes jeg likevel ikke er noe argument for ikke å prate med mor eller far - eller helst begge, hvis man vurderer å selge til en person som ikke er myndig.

Mvh

HeliX

Skrevet

Siden du quot'er meg skulle man kanskje tro at hele svaret ditt var på mitt innlegg, isåfall tror jeg du misforstår meg ganske kraftig.

Ops :angry: Første delen var svar til deg, andre var mitt eget svar i tråden og har ingenting med dine utsagn å gjøre.

Guest Vicky
Skrevet

Men- Vicky og dere andre- nå var jo ikke denne tråden kun om 16 åringer.. Det var også spørsmål om 18-20 åringer, og det har vi vel ikke fått noe særlig svar på? En attenåring er jo like myndig som en på tretti..

det handlet om å selge valp til ungdom? gjorde det ikke det? Ja, en på 18 er selvsagt myndig.

Skrevet

må vel se ann personen uansett hvis det er noen under 18 så er det vel best at personen har med seg en eller begge foreldre , tross alt det gjelder jo et liv :P

Guest Vicky
Skrevet

må vel se ann personen uansett hvis det er noen under 18 så er det vel best at personen har med seg en eller begge foreldre , tross alt det gjelder jo et liv :P

nettopp. Det er akkurat det jeg mener :P

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...