Å selge valp til ungdom- hva mener dere om dette?

[Guest Christine]

Hmm.-.Altså...Om jeg finner en oppdretter i Tr.heim (som jeg har)

kommer jeg til å ha med mamma og pappa noen ganger, så de får snakke med de osv..

Og mange ganger kommer jeg til å dra alene..

[SusanneL]

Karine - ang. "alle eller ingen", så mener jeg ikke dette så bombastisk at dersom ikke hele familien på 10 kommer hver gang for å kikke på valpene.

Men uten mors samtykke - særlig hvis hun er hjemmeværende hadde jeg aldri noensinne solgt valp til denne familien nei.

Det finnes nok av dyreeiere som har noen i familien som slett ikke orker med dyret/dyrene som er anskaffet, og overlater ansvaret til den "skyldige". Vet om foreldre som har latt dyr sulte ihjel for å gi ungene en lærepenge - og selv om det er helt ekstremt, så skal man ikke se bort fra dette heller.

Så hvis hjemmeværende mor skal være sammen med hunden i 24 timer i døgnet så skal hun også være interessert og aller helst pådriveren for at hund skal inn i huset.

Jeg vet seg her skisserer en meget stereotypisk familie...

Men hvis far er uinteresserte parten, og han er ute på jobb ("hele tiden") ser jeg på langt mindre problematisk. Han kommer neppe å bli pålagt noe av ansvaret, eller å måtte gjøre stort med denne hunden uansett. Hunden "må" ikke engang være i nærheten av den, hvis han ikke selv vil det. Mens mor (i mitt hypotetiske eksempel her) MÅ ta seg av hunden når hele familien er på skole/jobb etc.

Et barn på 12-13 er forhåpentligvis på skole endel av dagen - og selv om hunden selvsagt kan være alene når dette skjer, så vet man jo at det ikke alltid er så greit å bare stenge den inn på barnerommet og la den stå der - hvis andre folk er hjemme i huset.

Men det er forskjell på å ha ansvaret for en hund - og det å ikke få hjelp når man trenger det. For det å trenge hjelp til hunden sin, når man er 12-13, det MÅ man ha.

Susanne

[Newfie]

Etter å ha lest igjennom det dere forskjellige skriver, så ser jeg det er veldig mange forskjellige meninger. Personlig mener jeg at en burde vite om ungdommen har familie og støtte bak seg. Hadde jeg vært oppdretter selv, hadde jeg pratet masse med foreldrene på tlf slik at jeg visste tankene deres om dette, at ikke ungdommen hadde hjernevasket dem.

Jeg er veldig glad begge våre oppdrettere gjorde det mot oss, altså, de svarte meg på mailer og diskuterte ting me meg der, men for alt de vet så kunne jo jeg ha løyet om alt (noe jeg ikkje gjorde), så jeg er veldig glad de ringte mye til oss og at vi ringte dem slik at de kunne forhøre seg med mine foreldre også.

Jeg ville aldri solgt til noen under 20 uten å vite at hele familien er med på det, og at de ville gitt beskjed til meg hvis den minste ting hadde gått gale. For da ville jeg hatt mulighet til å ta hunden tilbake om disse ikke fulgte opp kravene mine.

[ida]

Nå er det så mange som har sagt så mye fornuftig at dette kanskje er litt unødvendig, men... Alle dere unge der ute, som ønsker deres egen hund:

Mine barn er vokst opp med hund i familien. Det de ikke har tenkt så nøye over, tror jeg, er at den som sto opp en time før de andre for å lufte hund, det var mamma. Den som løy til arbeidsgiver når det var noe med bikkja , det var mamma. Den som lufta hund mens ungene var med venner, det var mamma. Den som sto opp om natta og tørket hundespy og våket over den syke firbeinte, det var mamma. Den som betalte alle utgifter og dro hjem forsekker, det var mamma. Mammar har også en tendens til å ikke klage så mye over alt de har å gjøre heller, for det er bare sånn det er, så det er liksom som om det går helt av seg selv. tror i hvertfall Ane fikk seg noen små overraskelser da hun tok med seg Solo på flyttelasset da hun flyttet hjemmefra. Hun var da nesten 21 og det hadde ikke noe med at hun var liten å gjøre! 11 åringen her er kjempeflink til å trene agility, men det daglige ansvaret for Fibi er nå mitt, da.Sånn er det bare . Hilsen mamma

[Guest 2ne]

Nå er det så mange som har sagt så mye fornuftig at dette kanskje er litt unødvendig, men... Alle dere unge der ute, som ønsker deres egen hund:

Mine barn er vokst opp med hund i familien. Det de ikke har tenkt så nøye over, tror jeg, er at den som sto opp en time før de andre for å lufte hund, det var mamma. Den som løy til arbeidsgiver når det var noe med bikkja , det var mamma. Den som lufta hund mens ungene var med venner, det var mamma. Den som sto opp om natta og tørket hundespy og våket over den syke firbeinte, det var mamma. Den som betalte alle utgifter og dro hjem forsekker, det var mamma. Mammar har også en tendens til å ikke klage så mye over alt de har å gjøre heller, for det er bare sånn det er, så det er liksom som om det går helt av seg selv. tror i hvertfall Ane fikk seg noen små overraskelser da hun tok med seg Solo på flyttelasset da hun flyttet hjemmefra. Hun var da nesten 21 og det hadde ikke noe med at hun var liten å gjøre! 11 åringen her er kjempeflink til å trene agility, men det daglige ansvaret for Fibi er nå mitt, da.Sånn er det bare . Hilsen mamma

Ler.. Veldig bra innlegg.. Kanskje jeg skal fortelle min lille datter om den delen av hundeholdet før vi kjøper hund til henne? Nei, forresten.. Hva skal jeg bruke som unnskyldning for å få en til da? hehe

Jeg har forresten tatt meg fri fra jobb for å være hjemme med syk hund selv, helt uten å rødme når jeg sier det

[Emilie]

Fikk min første hund da jeg var 16 år, og det var jeg som var ført som eier av hunden, ikke foreldrene mine. Hunden var mitt ansvar fra dag en. Det var ikke alle i familien som var helt innstilt på å få hund, men det gikk kjempefint likevel. Litt hjelp til passing, lufting osv. fikk jeg naturligvis, men vi hadde klart oss helt fint uten hjelp fra familien også

[charlotte]

Jeg ville helt klart vurdert ungdommer ved valpekjøp. Jeg var selv bare 16-17 år da jeg begynte å interessere meg for jakt og jakthund, og var etablert med jobb og leilighetfør jeg var 18. Så det hadde vel vært litt dobbeltmoral om jeg skulle utelukket yngre hundefolk når jeg selv har vært der Hvis jeg står mellom to valpekjøpere, den ene er 18 og den andre er 35 så vil de bli like mye vurdert begge to, det er jo noe med alle aldre. Den på 18 har kanskje skole og lite penger, og den på 35 har kanskje tre unger og lite plass. Det er interessen og ambisjonene som teller i det store og hele, ikke hvem som kan skrive under på papiret eller hvor gamle de er.

En ting jeg måtte tenke litt over, var noe som en chihuahua oppdretter sa. Jeg skulle selge chi'en min, og utelukket alle som skrev med fler enn to smileys, hadde rosa-aktig holdning eller tenkte på å kjøpe klær til den. Oppdretteren sa "man trenger ikke nødvendigvis være en dårlig hundeier fordi om man er blond og har hunden i veska en gang i mellom. Kan godt tenkes at hunden får det kjempebra hos en sånn person".

[Guest Vicky]

Synd det ikke er noen oppdrettere som vil uttale seg om de ville solgt hund til barn uten foreldres samtykke i denne tråden.

[charlotte]

Synd det ikke er noen oppdrettere som vil uttale seg om de ville solgt hund til barn uten foreldres samtykke i denne tråden.

Det er jo ikke det vi diskuterer vel, å selge hund uten foreldrenes samtykke? Trodde det var snakk om å selge til ungdommer/yngre personer.

Oppdretter eller ikke, jeg er godt på vei hvertfall med stamtispe og leiting etter hannhund. Lisa skal ha kull i 2008, så jeg føler meg "skikket" til å svare som oppdretter selv om første kull enda ikke er satt til verden.

[Guest Vicky]

Det er jo ikke det vi diskuterer vel, å selge hund uten foreldrenes samtykke? Trodde det var snakk om å selge til ungdommer/yngre personer.

Oppdretter eller ikke, jeg er godt på vei hvertfall med stamtispe og leiting etter hannhund. Lisa skal ha kull i 2008, så jeg føler meg "skikket" til å svare som oppdretter selv om første kull enda ikke er satt til verden.

uten foreldrene selger du hund uten foreldres lov. Så ja, da selger man uten foreldres samtykke om man selger til umyndig person helt alene.

ja, du er selvsagt skikket. er ikke det, men jeg tror oppdrettere med god erfaring på baken er forsiktig med å selge valper til en umyndig ungdom som kommer å vil kjøpe helt alene uten foreldre.

[Trultemor]

Skjønner godt de oppdretterne som ikke ville solgt hund til unge kjøpere. Ettersom jeg har veldig lyst til å bli oppdretter med tiden vet jeg ikke om jeg hadde gjort det selv.Hadde aldri solgt hund med mindre barnet/ungdommen hadde hatt foreldrenes samtykke.

Og ja,hadde jeg solgt skulle jeg vært sikker på at hunden blir tatt godt hånd om.Men det gjelder jo også alle andre valpekjøpere uavhengig av alder.

Hvis en ikke skal selge til en ungdom, så hva med de som er 60-70 år?(ikke noe slemt ment mot eldre,men det er jo sannheten...)

Jeg har stått oppført som hundeeier siden jeg var 12 år,og alltid tatt ansvar fra dag 1 jeg fikk han.

Foreldrene sto med alltid i ryggen ved anskaffelsen av valpen.

Nå er jeg 17 og blitt eier av hund nr 2. Jeg har også flyttet hjemmefra sammen med min kjærste(20 år) og hundehold er en stor del av vår hverdag. Agility trening og lydighet tar mye av vårt liv, men dette er jo en stor interesse hos oss begge.

[Rambo]

Jeg ville helt klart vurdert ungdommer ved valpekjøp. Jeg var selv bare 16-17 år da jeg begynte å interessere meg for jakt og jakthund, og var etablert med jobb og leilighetfør jeg var 18. Så det hadde vel vært litt dobbeltmoral om jeg skulle utelukket yngre hundefolk når jeg selv har vært der :angry: Hvis jeg står mellom to valpekjøpere, den ene er 18 og den andre er 35 så vil de bli like mye vurdert begge to, det er jo noe med alle aldre. Den på 18 har kanskje skole og lite penger, og den på 35 har kanskje tre unger og lite plass. Det er interessen og ambisjonene som teller i det store og hele, ikke hvem som kan skrive under på papiret eller hvor gamle de er.

En ting jeg måtte tenke litt over, var noe som en chihuahua oppdretter sa. Jeg skulle selge chi'en min, og utelukket alle som skrev med fler enn to smileys, hadde rosa-aktig holdning eller tenkte på å kjøpe klær til den. Oppdretteren sa "man trenger ikke nødvendigvis være en dårlig hundeier fordi om man er blond og har hunden i veska en gang i mellom. Kan godt tenkes at hunden får det kjempebra hos en sånn person".

Jeg kunne virkelig ikke vært mer enig med deg! Vil faktisk si det er litt trangsynt (valge jeg riktige ordet, med riktig betydning?), å bare anta at en ungdom ikke kan oppfylle kravene en oppdretter setter til valpekjøpere.

Selv er jeg 100% sikker på å bli oppdretter, og jeg kommer sikkert til å selge noen valper til ungdommer ja, så lenge de vet hva de har ansvaret for, og tar godt vare på hunden!

[charlotte]

uten foreldrene selger du hund uten foreldres lov. Så ja, da selger man uten foreldres samtykke om man selger til umyndig person helt alene.

Så når jeg var under 18, bodde for meg selv og betalte mine egne regninger for mine egne penger som jeg tjente på jobben min - så skulle en evt oppdretter spurt foreldrene mine før de solgte meg hund? Enda foreldrene mine ikke har hatt noe med hundene mine å gjøre, og bodde en mil unna og jeg så dem en gang annenhver uke? Det finnes mange unge mennesker der ute som er kapable til å ta vare på seg selv, uten å være avhengig av foreldre som kjører eller har penger å låne bort. Og slike mennesker fortjener å ha hund, dersom det er deres store interesse. Men alt med måte - man selger ikke amstaff til en 16 åring som bare skal ha en "skummel" hund, og man selger ikke border collie som julegave til en familie som jobber 150 %. Man må bruke magefølelsen litt :-) Her inne er det hvertfall mange som representerer den gruppa jeg snakker om, flinke hundeungdommer!

[Emilie]

Så når jeg var under 18, bodde for meg selv og betalte mine egne regninger for mine egne penger som jeg tjente på jobben min - så skulle en evt oppdretter spurt foreldrene mine før de solgte meg hund? Enda foreldrene mine ikke har hatt noe med hundene mine å gjøre, og bodde en mil unna og jeg så dem en gang annenhver uke? Det finnes mange unge mennesker der ute som er kapable til å ta vare på seg selv, uten å være avhengig av foreldre som kjører eller har penger å låne bort. Og slike mennesker fortjener å ha hund, dersom det er deres store interesse. Men alt med måte - man selger ikke amstaff til en 16 åring som bare skal ha en "skummel" hund, og man selger ikke border collie som julegave til en familie som jobber 150 %. Man må bruke magefølelsen litt :-) Her inne er det hvertfall mange som representerer den gruppa jeg snakker om, flinke hundeungdommer!

Riktig B)

[Guest Vicky]

Selvsagt kan en ungdom være en god(eller til og med bedre) hundeeier! er ikke det. Men man selger ikke til et barn alene uten foresatte i bakhånd.

[Gjest]

Eg var 12 år når eg fekk Bella. Då var eg fullt klar over at ho vart mitt ansvar 100% og at eg måtte ofre masse for ho. Mamma og pappa gjekk med på kjøpet og sa at dei betalte regningane og eg tok meg av hunden i kvardagen. På 3 år har eg gått masse kurs, gått konkurranse, lest mange bøker, trena aktivt i hundeklubb o.l. Det hender så klart at foreldra mine må ta ho om eg skal noko viktig eller i periodar med mykje skulearbeid, men det går alltid heilt greit utan problem.

Om eg sjølv skulle solgt kvalpar ville eg nok ikkje solgt hundar til unge personar utan foreldra sittt samtykke. Eg ville nok også forsikra meg om at foreldra/ungen hadde tilstrekkeleg med informasjon om kva dei hadde i vente etter eit kvalpekjøp med tanke på arbeid, trening o.s.v

[Betty]

Selvsagt kan en ungdom være en god(eller til og med bedre) hundeeier! er ikke det. Men man selger ikke til et barn alene uten foresatte i bakhånd.

Når jeg bodde på Inderøya så bodde jeg over 90 mil unna moren min, og ca tilsvarende til faren min. Faren min har jeg ikke sett på flere år og moren min treffer jeg til jul og sommer. Av og til andre ferier. Jeg betalte fint mine egne regninger, hadde samboer som var i full jobb. Skulle da oppdretter ringt å hørt med foreldrene mine om det var greit at jeg kjøpte hund :angry: . Hva skulle egentlig vitsen med det vært? Nå var ikke det en problemstilling for meg for jeg fikk Buster før jeg flyttet dit, av moren min. Men jeg skjønner ikke hvorfor en eventuell oppdretter skulle ha ringt mine foresatte som bodde så langt vekk fra, og som jeg traff så sjelden, om jeg som 17 åring hadde planer om å kjøpe meg hund.

[Guest Vicky]

Når jeg bodde på Inderøya så bodde jeg over 90 mil unna moren min, og ca tilsvarende til faren min. Faren min har jeg ikke sett på flere år og moren min treffer jeg til jul og sommer. Av og til andre ferier. Jeg betalte fint mine egne regninger, hadde samboer som var i full jobb. Skulle da oppdretter ringt å hørt med foreldrene mine om det var greit at jeg kjøpte hund :angry: . Hva skulle egentlig vitsen med det vært? Nå var ikke det en problemstilling for meg for jeg fikk Buster før jeg flyttet dit, av moren min. Men jeg skjønner ikke hvorfor en eventuell oppdretter skulle ha ringt mine foresatte som bodde så langt vekk fra, og som jeg traff så sjelden, om jeg som 17 åring hadde planer om å kjøpe meg hund.

Spør flere oppdrettere. De jeg har spurt bare for å høre hva de syns om problemstillingen ville aldri solgt til en som ikke er myndig alene.

[Betty]

Spør flere oppdrettere. De jeg har spurt bare for å høre hva de syns om problemstillingen ville aldri solgt til en som ikke er myndig alene.

Jeg vet flere oppdrettere som har solgt til ungdommer alene. Ingen av de jeg kjenner som kjøpte hund når de var under 18 år møtte på store problemene når de ringte til oppdrettere. Venninnen min har faktisk fått kjøpt to hunder mens hun var under 18 og moren var aldri innblandet.

At oppdrettere ikke ville solgt til meg fordi min far, som jeg ikke har truffet siden 2000, ikke hadde likt tanken på at jeg skulle skaffet meg hund syns jeg hadde vært tåpelig.

[HHC]

Jeg vil si det kommer helt ann på situasjonen!

Jeg får ikke lov til og stå som eier på våre hunder, fordi jeg er under 18,

og vår oppdretter selger ikke hunder til folk under 18, eller noen over 18 må skrive under kjøpskontrakten, og om så deres barn får hunden kan hun ikke gjøre noe med.

Men det er som med alt levende individuelt. En 15åring kan helt fint være en bedre hundeeier enn en på 40. Eller motsatt en helt håpløs... Det er helt individuelt..

Det mener nå jeg da

[Guest Vicky]

Når jeg bodde på Inderøya så bodde jeg over 90 mil unna moren min, og ca tilsvarende til faren min. Faren min har jeg ikke sett på flere år og moren min treffer jeg til jul og sommer. Av og til andre ferier. Jeg betalte fint mine egne regninger, hadde samboer som var i full jobb. Skulle da oppdretter ringt å hørt med foreldrene mine om det var greit at jeg kjøpte hund . Hva skulle egentlig vitsen med det vært? Nå var ikke det en problemstilling for meg for jeg fikk Buster før jeg flyttet dit, av moren min. Men jeg skjønner ikke hvorfor en eventuell oppdretter skulle ha ringt mine foresatte som bodde så langt vekk fra, og som jeg traff så sjelden, om jeg som 17 åring hadde planer om å kjøpe meg hund.

Det er sjelden en 17 åring er alene uten sine foresatte. Jeg ville fortsatt ikke solgt valp til et barn uten foresatte i bakgrunnen.

Jeg vil si det kommer helt ann på situasjonen!

Jeg får ikke lov til og stå som eier på våre hunder, fordi jeg er under 18,

og vår oppdretter selger ikke hunder til folk under 18, eller noen over 18 må skrive under kjøpskontrakten, og om så deres barn får hunden kan hun ikke gjøre noe med.

Men det er som med alt levende individuelt. En 15åring kan helt fint være en bedre hundeeier enn en på 40. Eller motsatt en helt håpløs... Det er helt individuelt..

Det mener nå jeg da smile.gif

så absolutt.

[charlotte]

Det er sjelden en 17 åring er alene uten sine foresatte. Jeg ville fortsatt ikke solgt valp til et barn uten foresatte i bakgrunnen.

Nei det er faktisk ikke så sjelden! Det er helt normalt å være både 16, 17 og 18 år og være uavhengig av foreldrene sine. Og en person som har flyttet hjemmefra, fått seg jobb og egen leilighet - i det store og hele klarer seg selv - er ikke et barn, men en veldig voksen og selvsikker ungdom. Du har fortsatt ikke svart verken Elisabeth eller meg på om du mener at en oppdretter burde ringt til våre foreldre, når de ikke engang bor under samme tak eller treffes så ofte. Og hvis svaret er ja, at de burde ringe foreldrene til tross for at foreldrene ikke blander seg i livet til ungdommen overhodet, så mener du virkelig at en slik undom burde straffes for å være selvstending, ved at han/hun ikke får kjøpe seg hund?

"Nei du kan ikke kjøpe valp av meg, for du betaler dine egne regninger. Mine valpekjøpere må bo hjemme hos foreldrene sine og suge på tommeltotten sin og få mat og penger servert på sølvfat mens far i huset lufter hunden og mor fôrer den. " Er et slik det skal være?

[icebluelagoon]

Nei det er faktisk ikke så sjelden! Det er helt normalt å være både 16, 17 og 18 år og være uavhengig av foreldrene sine. Og en person som har flyttet hjemmefra, fått seg jobb og egen leilighet - i det store og hele klarer seg selv - er ikke et barn, men en veldig voksen og selvsikker ungdom. Du har fortsatt ikke svart verken Elisabeth eller meg på om du mener at en oppdretter burde ringt til våre foreldre, når de ikke engang bor under samme tak eller treffes så ofte. Og hvis svaret er ja, at de burde ringe foreldrene til tross for at foreldrene ikke blander seg i livet til ungdommen overhodet, så mener du virkelig at en slik undom burde straffes for å være selvstending, ved at han/hun ikke får kjøpe seg hund?

"Nei du kan ikke kjøpe valp av meg, for du betaler dine egne regninger. Mine valpekjøpere må bo hjemme hos foreldrene sine og suge på tommeltotten sin og få mat og penger servert på sølvfat mens far i huset lufter hunden og mor fôrer den. " Er et slik det skal være?

Veldig bra innlegg! (selvom man egentlig skal skrive noe mer enn: enig!)

[Mike]

Jeg var nettopp fylt 16 år, og hadde flytta hjemmefra når jeg fikk min første hund. Ikke noe problem!

Jeg var en veldig selvstendig ungdom - og ansvarlig - og modern hadde ikke noe med min anskaffelse av hund å gjøre. Jeg har klart meg gjennom skolegang, sykdom, jobb, småbarnsperiode og studier; alt sammen alene! Det er ikke alderen som gjør en person til en god hundeeier, det er personligheten (altså ansvarsfølelse, evne til forpliktelse o.l.).

Tror faktisk ikke det er så uvanlig at ungdom flytter hjemmefra i alderen 16 - 20. Og en ting er sikkert: i alle de årene jeg bodde alene som ungdom (og voksen) har hunden vært min aller beste venn. Han har utvilsomt gjort livet mitt bedre. Og man skal ikke se bort ifra at fordi jeg hadde han å ta meg av, så var jeg mer ansvarlig enn jeg ville vært uten ham. (Ikke at det er noe argument for å selge hund til ungdom... )

[Betty]

Nei det er faktisk ikke så sjelden! Det er helt normalt å være både 16, 17 og 18 år og være uavhengig av foreldrene sine. Og en person som har flyttet hjemmefra, fått seg jobb og egen leilighet - i det store og hele klarer seg selv - er ikke et barn, men en veldig voksen og selvsikker ungdom. Du har fortsatt ikke svart verken Elisabeth eller meg på om du mener at en oppdretter burde ringt til våre foreldre, når de ikke engang bor under samme tak eller treffes så ofte. Og hvis svaret er ja, at de burde ringe foreldrene til tross for at foreldrene ikke blander seg i livet til ungdommen overhodet, så mener du virkelig at en slik undom burde straffes for å være selvstending, ved at han/hun ikke får kjøpe seg hund?

"Nei du kan ikke kjøpe valp av meg, for du betaler dine egne regninger. Mine valpekjøpere må bo hjemme hos foreldrene sine og suge på tommeltotten sin og få mat og penger servert på sølvfat mens far i huset lufter hunden og mor fôrer den. " Er et slik det skal være?

Takker. Der skrev du akkurat det jeg ikke orket å skrive. Jeg kan ikke skjønne at faren min foreksempel, som ikke har hatt noe spesielt med meg å gjøre siden jeg var 14 år, skulle ha hatt innvirkning på om jeg skulle fått kjøpe hund eller ikke . Og som du sier så er det ikke uvanlig at man er uavhengig av foreldrene sine i den alderen. Har man flyttet hjemmefra, betaler sine egne regninger, sørger for egen klesvask og middag og har en jobb så ser jeg ikke problemet med at man får kjøpe hund selv om man er under 20/18 år. Og hva i alle dager kunne min mor gjort fra eller til med hjelp når jeg bodde over 90 mil unna henne?