Gå til innhold
Hundesonen.no

Liker ikke barn hunder?


Artemis

Recommended Posts

Skrevet

Nå var jeg akkurat en liten rusletur i varmen(Ja, det er faktisk varmt i Bergen!) med valpen min på 14 uker. Da gikk jeg forbi massevis av barn(gikk bevisst inn i et boligstrøk hvor jeg vet at det bor mange småbarnsfamilier fordi jeg ville at valpen skulle bli vant til at barn lekte over alt), og det var oppsiktsvekkende få av dem som ville hilse på. Ett barn faktisk... Jeg mener å huske at da jeg var liten hadde jeg alltid lyst til å hilse på hunder som gikk forbi, spesielt valper. Nå har jo valpen min begynt å vokse, men han er da rimelig liten og valpete fortsatt og har gått forbi mange barn de siste ukene. Selv en liten søt irsk settervalp på 8-9 uker ser visst skummel ut... Generelt så er mange av dem veldig likegyldige ovenfor valpen som går forbi, og en hel del av dem virker jo rett og slett redd. Trykker seg mot husveggen eller løper inn i buskene selv om jeg og valpen er 10 meter unna...

Er ikke barn nå til dags vant med hunder? Eller har foreldrene "fôret" dem på historier om farlige hunder? Eller er det jeg som er unormal her? :unsure:

Skrevet

Hmm, sånn er det ikke her hos oss iallefall. Ungene overfaller jo Atheo når vi går tur... :rolleyes:

Trodde og det var "vanlig" at unger ville hilse på hunder men... Kanskje de var slitne av varmen da vettu! :(

Skrevet

Det er pga media's fokusering på hundeangrep og blodtørstige beister av noen hunder og det der som selger.

På en måte syns eg det er bra ettersom du har unger som kommer løpende for å hilse og kaster seg over valpen/hunden og som kan virke veldig truende. Eg opplevde merkelig nok ikke det når santoz var valp men de fleste løpte og var ville etter å hilse på tassen men eg måtte ofte fortelle ungene kordan man hilste på fremmede hunder for de var litt for ivrige. Eg oppdaget etterhvert som santoz vokste at det var tydeligvis at foreldre hadde sagt noe til ungene at de helst ikke skulle hilse på gutten min for min hadde da begynt å få den typiske amstaff look'n og tilåmed voksne som kjente og hilste på han holdt seg unna.

:(

Skrevet

Huff da, enn å holde seg på avstand fordi hunden er kraftig. Personelig elsker jeg amstaff, en av mine absolutte favoritt raser, bare synd det ikke er lov å oppdrette mer på rasen i Norge lenger :(

Det er litt forskjellig, men her om dagen var det ei jente som ikke turte å gå forbi Rambo fordi han bjeffet litt da han hørte dem komme..Jeg skjønner det ikke..På mandag gikk ejg tur med Rambo, da kom det fire hunder, en dobbermann, en australsk shepperd og to blandinger, de var alle løse og bjeffet masse. Jeg var ikke noe redd, fordi jeg så det ikke var aggresivt, men hadde det vært en som ikke hadde hund, så hadde han kanskje blitt vettskremt..

Skrevet

Jeg kjenner mange barn som er redd hunder, noen av de er blitt bitt og andre har hatt andre negative opplevelser med hund. Det er til og med noen som bare er redd hunder uten grunn(kan jo forresten være at foreldrene har påvirket dem) Men jeg husker når jeg var mindre, 10-12 år siden, da skulle alle barna hilse på alle hundene som kom forbi.

Skrevet

Tror nok mange unger blir negativt påvirket av redde foreldre dessverre. Det smitter lett over når mor med lettere hysterisk stemme snapper ungen sin unna den lille valpen som passerer på 2 m hold. Det er synd synes jeg, fordi de da vokser opp med en forestilling om at hunder er skumle greier gitt, og de vil spise meg til frukost. Samfunnet i dag er heller ikke sååå velvillig innstilt til oss hundefolk, er de det?

Skrevet

Må bare fortelle om en episode sist torsdag. Jeg spaserte ned til stranden og hadde med meg Chanita for hun skulle få bade litt. Då vi kom ned var det en del barnehagebarn som var der og leika seg. 4-5 stykker sto plutselig nær meg og seier: Sjå, en schäfer! Kan eg få klappe den? Og det fikk dei selvfølgelig lov til, eg la Chanita i dekk, og fortalde ungane kva dei skulle gjere når dei helser på hund. Eine "barnehagetanten" var med dei og sto og observerte oss. Chanita låg fint og kosa seg, midtpunket som ho var! :(

og det som nesten var det kjekkaste med heile seansen, var at barnehagetanten takket! for at barna fikk lov å hilse på hunden. ;)

Skrevet

Vell.. følger jeg ungene til skolen eller henter dem så går jeg ned med hundene og jeg kan bare si det sånn at jeg er glad hundene har vokst opp med unger i hus for her blir de omtrent overfalt av unger når vi går forbi skolen og det er i skoletiden.

Det samme skjer hvis vi tar hundene med til byn også, unger vil bort å hilse på og ser langt etter hundene når vi går forbi hvis foreldrene nekter dem å hilse.

Det morsomste som har skjedd i byn med hundene må vel være den ganger vi hadde bare Aiwa med oss og Jostein skulle inn i en butikk og jeg ble med han inn.

Bak oss gikk det en hel gjeng med japanere(turister) og de var så opptat av å se på Aiwa og kom etter meg inn i butikken :( Pluttselig så gikk det opp for dem at de var inne i en butikk og da for de ut igjen i full fart og jeg holdt på å knekke sammen av latter så Jostein spurte hva det var og jeg mått forklare det til han. Han lo godt selv av det og sa at det var bra de gikk igjen det kunne jo hende de vurderte middagen sin(ironi altså). jeg synes det var morsomt jeg.

Jeg har også blitt stoppet av japnere når jeg har gått med Tinka og Quattro(faren til Småen) i byn som kjente igjen rasen og stoppet meg for å hilse på hundene og spurte om det var Japans Spisshund jeg hadde, de tok helt av når jeg svarte ja til dem for det var jo rase fra deres hjemland, tok bilder av dem og alt å det. ;)

Skrevet

Hmm, sånn er det ikke her hos oss iallefall. Ungene overfaller jo Atheo når vi går tur... :rolleyes:

Trodde og det var "vanlig" at unger ville hilse på hunder men... Kanskje de var slitne av varmen da vettu! :(

Hehe, må bare få presisere at det var ikke spesielt for akkurat i dag, men for alle de andre dagene jeg har vært på tur med valpen min(til og med uten å ha det "store stygge beistet" av en voksen hund med meg :P )

Vell.. følger jeg ungene til skolen eller henter dem så går jeg ned med hundene og jeg kan bare si det sånn at jeg er glad hundene har vokst opp med unger i hus for her blir de omtrent overfalt av unger når vi går forbi skolen og det er i skoletiden.

Det samme skjer hvis vi tar hundene med til byn også, unger vil bort å hilse på og ser langt etter hundene når vi går forbi hvis foreldrene nekter dem å hilse.

Det morsomste som har skjedd i byn med hundene må vel være den ganger vi hadde bare Aiwa med oss og Jostein skulle inn i en butikk og jeg ble med han inn.

Bak oss gikk det en hel gjeng med japanere(turister) og de var så opptat av å se på Aiwa og kom etter meg inn i butikken :P Pluttselig så gikk det opp for dem at de var inne i en butikk og da for de ut igjen i full fart og jeg holdt på å knekke sammen av latter så Jostein spurte hva det var og jeg mått forklare det til han. Han lo godt selv av det og sa at det var bra de gikk igjen det kunne jo hende de vurderte middagen sin(ironi altså). jeg synes det var morsomt jeg.

Jeg har også blitt stoppet av japnere når jeg har gått med Tinka og Quattro(faren til Småen) i byn som kjente igjen rasen og stoppet meg for å hilse på hundene og spurte om det var Japans Spisshund jeg hadde, de tok helt av når jeg svarte ja til dem for det var jo rase fra deres hjemland, tok bilder av dem og alt å det. :P

Japanere ja. DE vil alltid hilse på hundene. Om de får ta bilde av seg selv(eller hvem som helst egentlig) med hundene så er det dagens høydepunkt. Forrige sommer tok en japaner bilde av et familiemedlem som til og med fikk holde i hundebåndet til hunden min. DET var topp det! ;)

Ellers så har jeg en fetter som har en datter som er redd hunder. Hun ble visst skremt en gang i barnehagen da det var en valp som løp mot henne... Hun er pysete og engstelig i utgangspunktet da. Men når foreldrene merker at hun er redd hvis hundene våre er i nærheten, så løfter de henne opp og trøster, noe som jeg i hvert fall vil tro at bare forsterker frykten? "Ja, dette må være noe å være redd for!" Er lenge siden hun ble skremt av denne hunden om vil si at hun på langt nær er kurert for hundeskrekken...

Mener at det er bra at barn har respekt for hunder, men om de kryper sammen som forskremte små mus når jeg går forbi med en valp(!!) så synes jeg at det er litt merkelig... Har jo ikke den største hunderasen heller...

Skrevet

Hehe, må bare få presisere at det var ikke spesielt for akkurat i dag, men for alle de andre dagene jeg har vært på tur med valpen min(til og med uten å ha det "store stygge beistet" av en voksen hund med meg :( )

Japanere ja. DE vil alltid hilse på hundene. Om de får ta bilde av seg selv(eller hvem som helst egentlig) med hundene så er det dagens høydepunkt. Forrige sommer tok en japaner bilde av et familiemedlem som til og med fikk holde i hundebåndet til hunden min. DET var topp det! ;)

Ellers så har jeg en fetter som har en datter som er redd hunder. Hun ble visst skremt en gang i barnehagen da det var en valp som løp mot henne... Hun er pysete og engstelig i utgangspunktet da. Men når foreldrene merker at hun er redd hvis hundene våre er i nærheten, så løfter de henne opp og trøster, noe som jeg i hvert fall vil tro at bare forsterker frykten? "Ja, dette må være noe å være redd for!" Er lenge siden hun ble skremt av denne hunden om vil si at hun på langt nær er kurert for hundeskrekken...

Mener at det er bra at barn har respekt for hunder, men om de kryper sammen som forskremte små mus når jeg går forbi med en valp(!) så synes jeg at det er litt merkelig... Har jo ikke den største hunderasen heller...

Jeg skulle til dyrelegen med en japanervalp for noen år siden(var bare en i kullet) så jeg tok valpen på armen og gikk ned til dyrelegen(den var 7 uker gammel) så når vi nærmet oss skolen så kom det tre førsteklassinger på vei oppover og skulle hjem fra skolen.

Den ene ungen ser jeg blir redd, også begynner hun å hyle og løper helt ned igjen til skolen mens de to adnre står igjen og spør om de kan få kose med valpen litt, det fikk de lov til også sa de at hun som løp var redd for hunder.

Kan ikke fatt og begripe at en unge kan være så redd, jeg holdt valpen på armen og skjønte jo mindre.

Begynnte å lure litt på hvorfor hun var så redd og det enest jeg kan tenke meg er at ungen har fobi for hunder, har blitt skremt av hund som kanskje har angrepet eller at foreldrene har lært ungene fra den er bitte liten av at hunder er livsfarlig bare å se en hund kan ta livet av en. seriøst det var snakk om å løpe tilbake halvparten av veien hjem omtrent i stedet for å bare stå i ro eller å løpe forbi meg og hjem(jeg var trossalt på den andre siden av veien med valpen i armkroken, kanskje det var det som var så skremmendes ikke vet jeg :unsure: ).

Skrevet

ikke noe gøy at unger er redd, det er noe nytt om det er mer norm enn enkelt hendelser..

men jeg synes heller ikke det er noe gøy med unger som stormer bort til hunder uten at verken de eller foreldre spør om det er ok først..

en mellomting takk..

Skrevet

Synes faktisk trådstarter har et poeng her. Hunden min er såpass liten at de fleste voksne tror hun er valp og jeg går ut i fra at barn også synes det, men når vi går forbi unger ser det ikke ut som om de bryr seg om hunden i det hele tatt. Jeg ville hilse på så mange hunder som mulig når jeg var liten.

De fleste barn ser ikke hunden en gang. Jeg har hatt unntak og blant annet et par unger som ringer på døren og ville gå tur med hunden. :( litt for sterk til det kanskje, men de fikk leke med henne og jeg lærte dem litt om omgang med hunder.

Er ikke dyr interessnte lenger?

Skrevet

Jeg tror mange av foreldrene er skeptiske til hunder etter medias vinkling... Jeg har hørt flere ganger av foreldre når jeg går i byen at de må ikke gå i nærheten av den store hunden for da biter den.. En gang irriterte det meg så sinnsykt å sitte å høre på foreldre juge om hvordan hunder oppfører seg og er at jeg gikk bort og fortalte dem hva jeg mente om den saken.

Skrevet

Jeg tror foreldre har et stort ansvar når det gjelder barnas forhold til hunder. Det er nok mange som bedriver skremselspropaganda fordi de hører stygge historier i mediene, og heller vil være "føre var, enn etter snar" :) De vil med andre ord ikke ta noen sjanser.

Jeg opplever når jeg går med Mona, at det er ikke mange som trekker seg unna, men de peker og sier "se på den store hunden mamma!" Det er få barn som vil hilse, men jeg går ut ifra at det er størrelsen til Mona som gjør det. De fascineres, men ikke nok til at de tør. Voksne folk derimot, tar seg friheten til å bare komme bort og ta på hunden, og spør de om lov. Fint for meg fordi jeg har en hund som takler det, jeg tar det som god trening. Men synd om jeg hadde en redd hund som hadde knurret eller bitt.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...