Gå til innhold
Hundesonen.no

Livsfaser


Mirai

Recommended Posts

Da Mona fikk løpetid for første gang var det akkurat som om noe skjedde i hodet hennes, og i løpet av to dager var hun en helt annen hund. Legger seg ned med en gang, er ikke totalt panisk etter andre hunder, går mye penere i båndet, enklere å trene med, generelt blitt kjempefin!

Men så kommer jeg til å tenke på pubertet nummer 2. Da blir det nok morro igjen.

Hvordan er det vanlig at de "ender opp?" Blir de som de var før pubertet nr. 2, eller er det ekstremt individuelt? Jeg vet at ingen har fasitsvar på det jeg spør om, men kom gjerne med egne erfaringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit ikke helt... Tinka var stort sett helt lik fram til hun var ca 2 år og tre-fire-fem måneder. Hun hadde selvsagt perioder hvor hun var bedre enn normalen og verre enn normalen, og periodene ble stort sett styrt av løpetiden. Det har aldri vært noen klar 1. og 2. pubertet her i huset, hun har bare vært fæl å ha med å gjøre rett før, under og etter løpetid (og ved den fjerde løpetiden også et par måneder etterpå). Tinka er jo en utrolig hormonell tispe, noe jeg merker både på hvordan hun oppfører seg og på hvordan hannhunder reagerer på henne. Mange hannhundeiere sier at hannhunden deres så og si aldri har ridd på ei tispe, men når de slipper løs hannhunden sin sammen med Tinka er det som om hunden de snakket om er en helt annen. Dette gjelder ikke bare rett før og rett etter løpetid, men også midt i mellom to løpetider.

Men så plutselig roet hun seg ned. Hun ble mer moden og rolig. Rir ikke lenger, klarer lettere å beherske seg. Jeg skal ikke si noe for sikkert helt enda, det er fremdeles bare en måned siden hun hadde løpetid - men om en måned skal jeg si for sikkert om hun virkelig endelig har blitt voksen. Det virker sånn! Hun er virkelig "med" på trening, hun går stort sett pent i bånd, sitter rolig på bussen og har en helt annen tålmodighet og væremåte nå enn hva hun hadde da vi var hos atferdsterapeut i vinter.

Hannhunder er fremdeles like ville etter henne, det tror jeg egentlig at de alltid kommer til å være.

Jeg vil si det er veldig individuelt. Labradorer er ofte svært barnslige, ville og ustyrlige som unghunder, og de modnes ofte nokså sent (mellom to og to og et halvt år). Tinka har aldri vært sånn som hun er nå før, i alle fall ikke over en lengre periode.

Veit ikke om det hjalp deg noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har merket meg det at min har mange faser iallefall..

8uker - 8 mnd

I denne tiden var hun en en veldig grei valp, lett å ha med å gjøre og veldig glad i hunder og mennesker, innimellom fikk hun litt spøkelses alder og ting var litt skummelt, men det gikk over igjen..

9-10mnd

Merka at hun begynte å bli større, nå skulle hun vokste huset og stresset seg opp en del innimellom, men stresset fort ned igjen også. Ganske grei å trene på denne tiden og enkel å ha med å gjøre, andre hunder og dyr var ikke noe problem, heller ikke mennesker. Men hun gadd ikke ta seg tid til å hilse på alle..

11-12 mnd

Da hun var 11mnd fikk hun sin første løpetid, den varte kun ca 1 uke så jeg vet ikke helt om det var en ordentlig løpetid eller om hun bare forberedte seg. Hoven var hun og blødde gjorde hun iallefall...I denne tiden ble hun sta, bjeffet mye mer når det kom folk, og skulle slett ikke hilse på alle. Ga mange bare finger'n. Var en helt annen hund uner løpetiden, ikke lik henne i det hele tatt, men hun roet seg da heldigvis..Gikk bra sammen med andre hunder og dyr og ble overlykkelig da hun møtte kjentfolk..

13 - 14mnd

Fikk sin sin andre løpetid, mye roligere denne gangen. Men stresser seg opp en del innimellom. God av og på knapp ellers. Grei mot hunder og andre dyr, og hun blir fortsatt overlykkelig av å se folk hun kjenner. Blitt mer interissert i andre folk igjen, noen vil hun hilse på, mens andre kan hun bjeffe en del på før hun hilser litt og går igjen. Får hun hilst/snust går det som regel greit og hun roer seg ned..Kommer ann på hvordan humøret hennes er for dagen også selvsagt..

Her er noen tanker fra meg ;)

For tiden er hun snart 14mnd og litt av en propell innimellom. Men hun blir stadig roligere og mer balansert.. :) I tilegg er hun stortsett ivrig når det gjelder trening og leking. Og agility er toppen av lykke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...