Gå til innhold
Hundesonen.no

hva ville dere ha gjort i dette tilfellet?


Djervekvinnen

Recommended Posts

Jeg lurer.. Siden det er fler som trener forskjellig.. Hva ville dere ha gjort med denne hunden?

En hund som trekker mye i båndet og bjeffer konstant når hunden ser en annen hund. Om det så er på andre sien av veien, eller en som passerer deg, eller en som går foran deg. Den bjeffer i ett fra den ser hunden til hunden blir borte av synsvidde. Det nytter ikke å snakke til hunden, fordi hunden er helt paralysert og bjeffer alt den makter og trekker i båndet, hver gang den ser en annen hund.

naboen har en sånn en, (en cocker spaniel) og her om dagen gikk damen bak oss når vi gikk med Hera. Det var sånn bråk hele veien på den hunden at vi og Hera ble småirritert. Damen sa Hysj og snakket med hunden, stoppet litt ibland , men hunden bjeffet sånn at den ble hes. Så tenkte vi hva vi ville ha gjort med den hunden.. Hva ville dere ha gjort? (eller prøvd å gjøre)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville først forsøke å kartlagt HVORFOR hunden bjeffer.

Jeg vil si jeg ville valgt vidt forskjellig treningsmetode om det var agressjon, usikkerhet eller iver etter å treffe den andre hunden.

Jeg ville uansett sørget for hjelp til å håndtere denne hunden leeeenge før det hadde gått så langt som det du beskriver her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha forsøkt, så godt det lar seg gjøre, å holde meg såpass på avstand at hunden ikke bjeffer og drar i båndet når den ser en annen hund. Om dette er 10 meter eller 1000 spiller ingen rolle, så lenge jeg hadde fått belønnet hunden for ønsket atferd. Og etterhvert som hunden mestret avstanden ville jeg nærmet meg gradvis. Om jeg plutselig hadde dukket opp i en slik situasjon hvor uønsket atferd opptrer (f.eks det kommer en annen hund helt plutselig rundt hushjørnet), så ville jeg ha snudd med en gang og tatt hunden min med meg langt vekk.

Som Molly sa; så er det lurt å finne ut hva som er grunnen tila t hunden bjeffer :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan bare fortelle hva jeg gjør/ville gjort.

Dra hunden med deg ut av "stress-sonen". Få den til å sette seg. Ro den ned. Ros og godbit når ro er etablert.

Så lenge den er "gira" er det ikke noe vits i å snakke til den. En stressa hund er ikke mottakelig for læring! Konstruer situasjoner du kan øve i. Du kan jo tilby deg å hjelpe henne og bruke Hera.

Om hunden reagerer på andre hunder som er innenfor en radius på 100 meter, så starter man på 101 meter. Ros og godbit når hun mestrer å bli sittende når den andre hunden passerer, eller hun mestrer å passere den andre hunden. Bytt på hvordan øvelsen gjennomføres. Kan være lurt å innlede med å lære hunden å bli sittende og la den andre passere.

Gjenta øvelsen til hun skjønner poenget. Så minsker man gradvis avstanden. Nå kan jo hun også lære å gå på plass ved passering (selvom avstanden er 99 meter!) Ros og godbit.

Ved "tilbakefall", senker man kravet litt igjen.

Ved systematisk innlæring av at eieren tar kontroll ved møte av andre hunder, vil hunden etterhvert skjønne at den slipper å beskytte flokken mot alle de "farlige" hundene.

Når hunden vet hva som forventes og mestrer de fleste liknende situasjoner, ville jeg satt grenser ved utfall mot andre hunder. Dvs. Si bestemt stopp i det du tar et skritt mot hunden din, evt. napper den i skinnet/pelsen (et napp, ikke noe holding eller risting). Ta en økt med noe hunden syns er morsomt å gjøre f.eks "sitte bamse" umiddelbart etter grensesetting, slik at "kult" samarbeid igjen etableres.

Håper dette var sånn nogenlunde klart! Språk og passering er en del av vår utfordring i hverdagen, så vi har trent (og trener) masse på dette.

Vi har slitt mer med syklister og slikt, men nå kommer Fibi stort sett på plass av seg selv og tar kontakt når det kommer en sykkel (eller gammel dame med trillebag :o ). Hei, hvor er godbiten min, liksom.

Lykke til! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Syns det er interessant å høre hvordan forskjellige ville ha håndtrert dette. Selv om man ikke vet sånn orntlig situasjonen. Kjenner ikke damen eller hunden. Men jeg ser at hun sliter. Hunden står ute i bånd og bjeffer på forbipasserende. Han har en gang stukket av, og da løp han bort til Hera da vi kom forbi, og luktet på henne og løp videre. Var ikke noe aggressjon. Det som er litt interessant er at hun har en sønn, (en voksen) og når han er der, bjeffer ikke hunden ute. jeg har sett at hunden har gjort det en gang og da tok han tak i hunden og straffet den. Samme når de har gått tur, da har ikke hunden vært sånn, slik som den er med damen. Da oppfører hunden seg "orntlig". Mens med dama tar hunden helt overhånd.. Huff nei, stakkars dame. Jeg hadde klikket for lengst hadde det vært meg. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

akkurat det samme som jeg gjør, da jeg og hunden befinner oss i denne situasjonen nesten hver dag :icon_redface: jeg sier strengt nei, og rykker i båndet, så snur jeg, og går den andre veien til jeg har fått kontakt med han. masse rolig snakk mens vi går motsatt vei. masse ros. så går vi litt videre den veien med kontakt før vi snur. slik går det til vi har pasert nesten uten draing :o bjeffingen får jeg rett og slett ikke bukt med.

dette funker veldig bra for oss, selv om det er best å ha personer med hund som vet at du trener på dette, og som bare er e del av treningen din osv før du setter det ut i live på tur. hunden må nesten vite hva og hvorfor ting blir som de blir med slik oppførsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Jeg sitter selv her å håper på en mirakelkur mot bjeffing. *sukk* Det er helt klart usikkerhet som er problemet her, og jeg krysser fingrene for at det er spøkelsesalder/hormoner, osv. Hun er 8 mnd nå, og hun har alltid bjeffet på "skumle" ting (i.e. folk), men en dag slo det liksom over fra å være iver til usikkerhet uten noen som helst grunn. ALT av folk, spesielt barn. Ikke sykler, biler eller sånt. Hun blir enda verre hvis folk prøver å sette seg eller hilser, så det prøver jeg å få folk fra.

Før bjeffinga slo over fra iver trente jeg med henne med å snu og ta henne med ut av situasjonen, men nå er bjeffinga verre, og det funker som regel ikke. For det første kutter hun ikke ut før etter folk er borte (hunder er faktisk ikke så ille som folk), og for det andre er det som regel folk vi møter som er problemet (logisk nok). Snur jeg, så kommer jo de etter, og jeg kan ikke akkurat kaste med ut i grøfta eller midt på veien for å unngå dem. Vi kommer faktisk raskere ut av situasjonen med å bare fortsette. Hadde det bare vært så enkelt at folk kunne stå stille! :D

Er det noen her som har hatt en hund som er sånn og fått bukt med bjeffinga? Jeg var på kurs med henne, men fikk ikke noen tips der. Det jeg ser hos hunden er at sier jeg "nei", "hysj", snakker rolig til henne, eller prøver å distrahere, så fungerer det ikke. Selv ikke før hun har hisset seg opp. Trekker jeg i båndet for å snu før hun hisser seg opp, så virker det som om det bare fører til at det blir skumlere. Står vi i ro blir det også skumlere. Jeg merker at slakker jeg på båndet blir det litt bedre, men så skal hun løpe mot "faren", og da blir det jo stramt igjen. På kurset sa de at stramt bånd/rykking i bånd er en stressfaktor, og det synes jeg at jeg merker.

Huff, jeg vil så gjerne bli kvitt dette, ikke minst for hennes del. Vil jo ikke at hun skal være usikker på folk--det er ikke akkurat som om hun kan komme unna det problemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tjaa, jeg har nylig begynt en ny metode. den fungerer slik at de gangene Rambo begynner å bjeffe som en gal (Som han gjorde på din hund, Djervkvinnen på søndag), så snur vi, går 5-6 skritt eller til han stopper, så snur vi og prøver igjen, sånn foregår det til han slutter. Veldig effektivt! Han har blirr så mye flinkere :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder damen du spurte om, så ville en god instruktør/hundetrener tatt for seg damen selv og kartlagt hundeholdet tilbake i tid, og så prøvd å lære henne metoder som HUN klarer. For det er jo eier det skorter på, og ikke hunden - eller rettere sagt; samspillet de to imellom.

For det hjelper jo ikke at hunden oppfører seg bedre sammen med andre, når den ikke gjør det med henne... det er jo ganske typisk. Det er en tøff prosess, siden hun har latt det gå så langt - da er det MYE som skal AVlæres. Tenk om damen hadde tatt tak i dette da hunden var valp... da hadde ikke veien vært så lang. Og så venner folk seg til det gradvis, de tror det "skal være sånn", og vet kanskje innerst inne at DE har skylden sjøl. Eller, og det er mindre pent, skylder på "dumme hunden".

Sånne som dette er årsaken til at gode instruktører har dyp psykologisk innsikt i MENNESKER, og ikke bare hunder - det er eierne det er vanskeligst å gjøre noe med. Det er de som må trenes! Og så må de skjønne at det er DE som må trenes...

Har du tenkt å gjøre noe, så blir det vel å prøve å styre damen til A) å gå på kurs B) å styre henne til et bra kurs. Jeg klarte det med en jeg traff i parken, som nylig kom tilbake og var så glad - hun hadde funnet et kurs der hun følte de "snakket rett til henne", og klart å få ting mye bedre til. Og dette var en helt vanlig hvermanseneier som surrer og roter, men som nå har en mye hyggeligere hund :angry:

Rent generelt handler det jo om å finne årsak først, så finne ut av hva slags trening dette individet trenger (ut fra alder, rase, kjønn - noen raser bjeffer av reinspikka usikkerhet, andre fordi de er usikre OG oppfatter at "dette er mor enig i" når eier hisser seg opp; flokkfølelse gjør at hunden tror den får støtte). Med den franske bulldogen handler det jo mindre om selve bjeffingen, og MER om det å trene bevisst så hunden blir sikrere. Særlig når den er så ung, så har du gode sjanser.

Det Ida nevner, med å lære hunden en NY og annen assosiasjon når den ser skumle ting, handler mer om å gi et "alternativ" til en utagering - ser du noe skummelt, kom til mor, da blir det trygt OG det vanker godis, og så ERFARER hunden at "dette virker jo", og får lettere for å gjøre det. Men da må man igjen ha en viss lydighet inne. Min erfaring er at dersom hundene "skjønner" at det lønner seg å høre på eier, og at eier tar ansvar, så virker det godt.

Å snu kan LIKE gjerne virke som om eier blir redd. Eller føre til en assosiasjon om at det skumle fjerner seg, og "da virket bjeffingen min" - hunden har kanskje knapt lagt merke til at dere har snudd. Så har det med ulike hunders ulike terskler for å bli opphisset og "tippe over"; der er det mye artig å se når det gjelder EGENTLIG hyggelige hunder som blir så stresset av ikke å få hilse, eller få det som de vil, at det koker over. Hundetreneren Patricia McConnell snakker om noen "udannede" hunder, som rett og slett blir frustrert over at ting ikke blir som de vil - og som "tar det ut". Andre hunder klarer å beherske seg mer. Dette kan man også trene opp.

UANSETT er det ikke lett, og det kan bety så utrolig mye å få god hjelp TIDLIG. Som SER hunden... og eieren.

Og som når det gjelder ALL trening med hund: Det skal virke, etter en viss tid. Fortsetter hunden å gnelle mot enhver annen firbeining, selv om man "trener" i månedsvis, så virker det man gjør pr. definisjon IKKE - og man må finne på noe annet. Ellers kan hunden lett falle inn i mønstre den fortsetter å følge selv lenge etter at den "egentlige" årsaken er borte (som hormonbefengt "spøkelsesalder").

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sitter selv her å håper på en mirakelkur mot bjeffing. *sukk* Det er helt klart usikkerhet som er problemet her, og jeg krysser fingrene for at det er spøkelsesalder/hormoner, osv. Hun er 8 mnd nå, og hun har alltid bjeffet på "skumle" ting (i.e. folk), men en dag slo det liksom over fra å være iver til usikkerhet uten noen som helst grunn. ALT av folk, spesielt barn. Ikke sykler, biler eller sånt. Hun blir enda verre hvis folk prøver å sette seg eller hilser, så det prøver jeg å få folk fra.

Før bjeffinga slo over fra iver trente jeg med henne med å snu og ta henne med ut av situasjonen, men nå er bjeffinga verre, og det funker som regel ikke. For det første kutter hun ikke ut før etter folk er borte (hunder er faktisk ikke så ille som folk), og for det andre er det som regel folk vi møter som er problemet (logisk nok). Snur jeg, så kommer jo de etter, og jeg kan ikke akkurat kaste med ut i grøfta eller midt på veien for å unngå dem. Vi kommer faktisk raskere ut av situasjonen med å bare fortsette. Hadde det bare vært så enkelt at folk kunne stå stille! :P

Er det noen her som har hatt en hund som er sånn og fått bukt med bjeffinga? Jeg var på kurs med henne, men fikk ikke noen tips der. Det jeg ser hos hunden er at sier jeg "nei", "hysj", snakker rolig til henne, eller prøver å distrahere, så fungerer det ikke. Selv ikke før hun har hisset seg opp. Trekker jeg i båndet for å snu før hun hisser seg opp, så virker det som om det bare fører til at det blir skumlere. Står vi i ro blir det også skumlere. Jeg merker at slakker jeg på båndet blir det litt bedre, men så skal hun løpe mot "faren", og da blir det jo stramt igjen. På kurset sa de at stramt bånd/rykking i bånd er en stressfaktor, og det synes jeg at jeg merker.

Huff, jeg vil så gjerne bli kvitt dette, ikke minst for hennes del. Vil jo ikke at hun skal være usikker på folk--det er ikke akkurat som om hun kan komme unna det problemet.

Prøv denne linken her og følg den til punkt og prikke, så skal du se det hjelper seg. :icon_redface:

Hvis du ikke klikker fra før, start med det så raskt du kan, for dette KAN du få bort ved hjelp av den, nemlig.

Jeg holder selv på med akkurat samme trening, for min på litt over ni mnd syns fremmede er ekkelt av og til, og jeg tr ikke å satse på at det bare er noe som går over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer på hva som hadde skjedd hvis man hadde gitt en slik hund en skikkelig "overdose", jeg...

Altså, av og til passer jeg valpekjøpere og venners hunder. En og annen av disse har jo vært enten veeeeldig bilsyke, eller fullstendig "hysteriske" (glade, opphissede, e.l.) i møte med andre hunder eller folk..

Hunden fra den siste kategorien har jeg tatt med på et par utstillinger - og etter noen minutters "sprelling" for å hilse på alt og alle, så har de simpelthen bare resignert og skjønt at de ikke greier å få hilst på alt og alle..

Første kategorien (bilsyke) VET jeg hos enkelte kan kureres ved en dag eller to med bilkjøring.. La de "spy seg ferdig" på en måte. Høres kanskje slemt ut, men det hender jo at vi faktisk skal til Stavanger, Trondheim eller andre steder langt vekk (bor i Oslo) og må ha med valpen/hunden. Og dette har fungert her hver gang med unge hunder i hvertfall - uansett hvor bilsyke de var før turen, så er det et ferdig kapittel når man kommer hjem igjen...

Tilbake til lille "bjeffe-på-alt-og-alle"-hunden - hva med å ta den med på en stor utendørs utstilling. Gå rundt der hele dagen - ville hunden bjeffe hele tiden? Ville den gi opp og skjønne at de 1000 andre hundene der faktisk ikke bryr seg om den? Ville den få hjertestans og dø?

En ting er i alle fall sikkert, hvis jeg noensinne hadde fått en slik hund i mitt eie (evt. tilbakelevert fra en valpekjøper), så ville jeg nok ha prøvd i hvertfall.

For en ting er i alle fall ganske sikkert - vi som er mye på utstillinger har i alle fall ikke noen problemer med at våre hunder aksepterer andre hunder i sitt synsfelt.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer på hva som hadde skjedd hvis man hadde gitt en slik hund en skikkelig "overdose", jeg...

Tilbake til lille "bjeffe-på-alt-og-alle"-hunden - hva med å ta den med på en stor utendørs utstilling. Gå rundt der hele dagen - ville hunden bjeffe hele tiden? Ville den gi opp og skjønne at de 1000 andre hundene der faktisk ikke bryr seg om den? Ville den få hjertestans og dø?

En ting er i alle fall sikkert, hvis jeg noensinne hadde fått en slik hund i mitt eie (evt. tilbakelevert fra en valpekjøper), så ville jeg nok ha prøvd i hvertfall.

For en ting er i alle fall ganske sikkert - vi som er mye på utstillinger har i alle fall ikke noen problemer med at våre hunder aksepterer andre hunder i sitt synsfelt.

Susanne

Fibi har slitt (sliter litt enda) med utfall mot barn, andre hunder, sykler etc. Hun har vært med både på utstillinger og hundemessen på Hellerud. Da har hun oppført seg helt eksemplarisk, men særlig på Hellerud var hun nok ikke komfortabel med situasjonen, så hun fikk noen pauser bak disken hos Lundqvist - trener Mette! På fellestreninger på kurs, hedde hun noen utfall hvis de andre hundene kom for nær, men ellers var hun konsentrert om å trene. Agility trigger nok stress hos disponerte hunder, så det var flere av hundene som ble litt lett antennelige på agilitykurset!

Nå virker nok den lille dachsen mer frustrert enn Fibi kanskje var, men på Fibi virket ikke massiv presentasjon av hunder og små og store mennesker preventivt, annet enn i den gjeldende situasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En skulle tro at det var Pito du snakket om Djervekninnen *lol*

Hun er AKKURAT slik, og de som har møtt henne vet hva jeg snakker om. Det jeg har gjort til nå er å stå helt i ro uten å si noen ting og når hun enten tar seg en pause, eller må trekke pusten så klikker jeg.

Men denne metoden har ikke funka til nå for hun er så opptatt av hunden at hun har ikke tid til å snu seg å spise godbit......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...