Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundespråk


Mirai

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Jeg må ærlig innrømme at jeg ganske ofte blir frustrert av mye "språksnakk" - litt sånn det er om og gjøre å forstå alt og tolke alt og den gjør ditt og den gjør datt og den har dårlig språk og den har godt språk - og av og til så har jeg tenkt "hvordan f*** vet de det"........ :)

Her i min verden har jeg valgt å trekke litt paralleller til oss folk jeg - og vårt språk. Jeg bruker ikke ordet "dårlig" i forbindelse med hundens språk - synes det er greiere å kalle det dialekter og eventuelt mangel på oppdragelse/dannelse.......

Altså - det er ikke gitt at jeg skjønner hva en figur fra Egersund babler om - det er en ****** innvikla dialekt - enda værre er det enkelte steder oppi dalom - det er kul kramp å fatte hva de babler om - så hva gjør jeg - jo, enten så blir jeg sittende å se ut som en tomsing å si "hæææh" for annenhver setning - eller jeg finner noen andre å prate med. Og hva skjer med motparten når du har sagt hæææh en 2-300 ganger i løpet av ett kvarter - jo motparten blir frustert og kanskje også sint osv.

Velger man å gå bort - ja, så kan det jo være at motparten følger etter og forsøker å fortsette samtalen - hvorpå jeg nok ville bli en smule irritert......

Ganske ofte så føler jeg at det er litt sånn hos firfotingene også - de holder kanskje ikke på med hææing i ett kvarter - men det blir litt det samme........ synes nå jeg da...

Så har du det med dårlig oppdragelse - det VÆRSTE jeg vet er når mine tantunger kommer elgende og røsker tak i meg mens jeg står i en annen samtale - da blir jeg ordentlig sur - når så de samme håpefulle i en gitt alder begynner å snakke en slang som tanta ikke fatter bæra av - ja, da er konflikten ett faktum.

Og føler jeg ofte at det er her i heimen om dagen..

Yngstemann er en travel og svært påhittig ung figur - alt går fort - veldig fort - og det er ikke lett selv for hans firfotede samboende å forstå hva han mener alltid - resultatet er at han får pryl - gamlefar blir sur fordi han er uoppdragen og ikke tar tilstrekkelig hensyn til de eldre og viser den ærbødighet man bør vise.

De yngre damene synes å ha problemer med å få med seg alt han sier - han snakker fort - veldig fort - nesten litt som en bergenser på speed - så de pryler han for å få han til å bli litt tydligere......

Nå snakker alle mine unntatt en samme dialekt - så her går det mest på den uoppdragne biten - men rottisen - vel, den snakker samme språket som gjengen her - men hun blir ofte missforstått av andre - rottweilere skal ikke snakke så fort - det blir lett utydelig da og så er missforståelsene i gang......

Altså - ikke dårlig språk - bare en annen dialekt - bland det med en smule uoppdragenhet og man er garantert det komplette kaos.

Vel - så har vi gamla da - alle her i heimen VET og forstår hva hun sier og handler ut ifra det - men hun har en noen odd dialekt som gjør bokstavene litt små i forhold til konsekvensene det får når andre ikke forstår henne - de som kjenner henne klarer seg - andre misser en og annen bokstav og får ikke med seg sammenhengen og vips så har de en belger på nakken.......... dette til tross for at hun FØR den utenforstående kommer bort har sagt "gå bort" sikkert 10 ganger...... det hjelper bare ikke når hun visker det med bittebittesmå bokstaver i lynende tempo .......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sammenlikner også litt med mennesker og vårt språk. Hunder er flinke til å lære "språk", eller å kommunisere med andre hunder inntil de er omkring 12 uker gammel. Etter det lærer de "språk" mye saktere og etterhvert som tiden går lærer de språk dårligere og dårligere.

Det blir det samme som oss mennesker det. Har du lært et språk før du er 8-10 år gammel, kan du snakke det uten aksent. Etter det kan man høre at det ikke er ditt morsmål. Og jo senere du lærer et språk, jo dårligere snakker du det. Men selvfølgelig er det variasjoner, noen mennesker har talent til å lære andre språk - og noen har ikke det.

Akkurat slik er det med hunder også :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke dette språket temmelig forskjellig mellom rasene da - som "dialekter"? :unsure:

F.eks (den omdiskuterte) schäferen, som har et for meg vanskelig språk og lese, særlig i møtesituasjoner, hvor enkelte individer har kommet byksende rett på hunden min (veldig rett på sak). Mens min egen hund ofte legger seg ned og stirrer møtende hunder i senk, i likhet med mange andre settere vi møter, særlig hvis de er løse)...

Jeg tror i bunn og grunn at vi mennesker er veldig flinke til å overtolke og analysere hundene våre, jeg tror egentlig hunder er ganske enkle! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...