Hundespråk

[Mirai]

Hva er et godt språk? Når har hunden et dårlig språk? Er det mulig å rette på et dårlig språk? Hvor går grensa mellom et dårlig språk og en usikker/aggressiv hund?

[Guest Belgerpia]

Jeg må ærlig innrømme at jeg ganske ofte blir frustrert av mye "språksnakk" - litt sånn det er om og gjøre å forstå alt og tolke alt og den gjør ditt og den gjør datt og den har dårlig språk og den har godt språk - og av og til så har jeg tenkt "hvordan f*** vet de det"........

Her i min verden har jeg valgt å trekke litt paralleller til oss folk jeg - og vårt språk. Jeg bruker ikke ordet "dårlig" i forbindelse med hundens språk - synes det er greiere å kalle det dialekter og eventuelt mangel på oppdragelse/dannelse.......

Altså - det er ikke gitt at jeg skjønner hva en figur fra Egersund babler om - det er en ****** innvikla dialekt - enda værre er det enkelte steder oppi dalom - det er kul kramp å fatte hva de babler om - så hva gjør jeg - jo, enten så blir jeg sittende å se ut som en tomsing å si "hæææh" for annenhver setning - eller jeg finner noen andre å prate med. Og hva skjer med motparten når du har sagt hæææh en 2-300 ganger i løpet av ett kvarter - jo motparten blir frustert og kanskje også sint osv.

Velger man å gå bort - ja, så kan det jo være at motparten følger etter og forsøker å fortsette samtalen - hvorpå jeg nok ville bli en smule irritert......

Ganske ofte så føler jeg at det er litt sånn hos firfotingene også - de holder kanskje ikke på med hææing i ett kvarter - men det blir litt det samme........ synes nå jeg da...

Så har du det med dårlig oppdragelse - det VÆRSTE jeg vet er når mine tantunger kommer elgende og røsker tak i meg mens jeg står i en annen samtale - da blir jeg ordentlig sur - når så de samme håpefulle i en gitt alder begynner å snakke en slang som tanta ikke fatter bæra av - ja, da er konflikten ett faktum.

Og føler jeg ofte at det er her i heimen om dagen..

Yngstemann er en travel og svært påhittig ung figur - alt går fort - veldig fort - og det er ikke lett selv for hans firfotede samboende å forstå hva han mener alltid - resultatet er at han får pryl - gamlefar blir sur fordi han er uoppdragen og ikke tar tilstrekkelig hensyn til de eldre og viser den ærbødighet man bør vise.

De yngre damene synes å ha problemer med å få med seg alt han sier - han snakker fort - veldig fort - nesten litt som en bergenser på speed - så de pryler han for å få han til å bli litt tydligere......

Nå snakker alle mine unntatt en samme dialekt - så her går det mest på den uoppdragne biten - men rottisen - vel, den snakker samme språket som gjengen her - men hun blir ofte missforstått av andre - rottweilere skal ikke snakke så fort - det blir lett utydelig da og så er missforståelsene i gang......

Altså - ikke dårlig språk - bare en annen dialekt - bland det med en smule uoppdragenhet og man er garantert det komplette kaos.

Vel - så har vi gamla da - alle her i heimen VET og forstår hva hun sier og handler ut ifra det - men hun har en noen odd dialekt som gjør bokstavene litt små i forhold til konsekvensene det får når andre ikke forstår henne - de som kjenner henne klarer seg - andre misser en og annen bokstav og får ikke med seg sammenhengen og vips så har de en belger på nakken.......... dette til tross for at hun FØR den utenforstående kommer bort har sagt "gå bort" sikkert 10 ganger...... det hjelper bare ikke når hun visker det med bittebittesmå bokstaver i lynende tempo .......

[Lurifaks]

Jeg sammenlikner også litt med mennesker og vårt språk. Hunder er flinke til å lære "språk", eller å kommunisere med andre hunder inntil de er omkring 12 uker gammel. Etter det lærer de "språk" mye saktere og etterhvert som tiden går lærer de språk dårligere og dårligere.

Det blir det samme som oss mennesker det. Har du lært et språk før du er 8-10 år gammel, kan du snakke det uten aksent. Etter det kan man høre at det ikke er ditt morsmål. Og jo senere du lærer et språk, jo dårligere snakker du det. Men selvfølgelig er det variasjoner, noen mennesker har talent til å lære andre språk - og noen har ikke det.

Akkurat slik er det med hunder også

[eslaaen]

Er ikke dette språket temmelig forskjellig mellom rasene da - som "dialekter"?

F.eks (den omdiskuterte) schäferen, som har et for meg vanskelig språk og lese, særlig i møtesituasjoner, hvor enkelte individer har kommet byksende rett på hunden min (veldig rett på sak). Mens min egen hund ofte legger seg ned og stirrer møtende hunder i senk, i likhet med mange andre settere vi møter, særlig hvis de er løse)...

Jeg tror i bunn og grunn at vi mennesker er veldig flinke til å overtolke og analysere hundene våre, jeg tror egentlig hunder er ganske enkle!