Labb

Et moment å tenke på kan være at kun den ene er voksen. Begges adferd og reaksjoner kan endres etterhvert som også den andre blir mer voksen. Det er ikke sikkert det vil bli like gemyttlig om et år eller så. Det gjelder å følge med. En gjenstand har sjelden verdi i seg selv, men brukes bevisst i kommunikasjon og "maktkamp." Det blir litt meningsløst å bryte inn, men det er lurt å være forberedt på endringer over tid.

Jeg går et par hakk nærmere utgangspunktet igjen. Jeg er egentlig ikke så opptatt av hvordan schæferhunden ser ut, men jeg er nysgjerrig på hvorfor den ser ut som den gjør, og hvorvidt det har utilsiktede konsekvenser. Bildene er hentet fra linken i starten på denne diskusjonen. (Det ene er speilvendt pga sammenligningen.) I samme linken karakteriseres den store endringen som en evolusjonær(!) endring. Den øverste hunden finnes minst tre ganger i den nederste sin stamtavle. Det er 5-6 generasjoner mellom dem, eller ca 20 år. 60-tallet og 80-tallet. Den øverste er nevnt som en av fire pillarer i avlen. Begge var nok forut for sin tid, på en måte. Et problem med denne raske endringen, er at resultatet av en parring blir uforutsigbart. Eksteriøret/fysikken mangler en konsolidering. Man kan få championkvalitet, sagkrakk og stankelbein fra samme kullet så å si. Dette er litt særegent med schæferen. Parrer du en dunker med en dunker, blir avkommene dunker som ligner de fleste dunkere. Noe lignende gjelder for de mentale sidene og brukshundegenskapene, fordi disse ikke egentlig er vektlagt i avlen. Man har kun sikret et visst minimum, etter at eksteriørpotensialet er fastslått. Jeg ønsker et motsatt fokus. Schæferhundavl er tross alt brukshundavl.

Ja, men nå diskuterer vi schæferhund. For schæferhund vet vi litt om konsekvensen av mangel på stimuli som utfordrer oppmerksomheten, frimodigheten og læringsevnen.

Det står et punkt om atferd og temperament, som Joachim viser til. For at hunden skal kunne bli en "selskaps-, vakt-, beskyttelses-, tjeneste- og gjeterhund," må ting være i balanse, og det er ikke bare medfødt. Hvis de nevnte egenskapene frimodighet, oppmerksomhet og læringsevne ikke stimuleres nok eller bra nok i sammenheng, vil nok "selskaps-, vakt-, beskyttelses-, tjeneste- og gjeterhunden" finne en framtoning som vi ikke nødvendigvis vil sette særlig pris på. Det er jo en grunn til at sosialisering er nevnt som viktig.

Hvorfor antar du at jeg mener noe om andre raser? Det gjør jeg nemlig ikke i denne diskusjonen. Det handler om schæferhund, og det handler om egenskapene nevnt bl.a. i rasestandarden. Jeg mener at en valp skal utfordres på disse egenskapene veldig tidlig for å opprettholde "mental balanse" resten av oppveksten og resten av livet. Jeg tenker da på oppmerksomhet, nysgjerrighet og schæferens behov for å utrede ting den påvirkes av. Hvis den ikke får den muligheten, kan opppmerksomhet og nysgjerrighet gradvis gå over til overdreven vaktsomhet, skepsis aggresjon og forsvar. Og jeg tenker på lærings-/assosiasjonsevne, på godt og vondt. Hvis "noen" ser noe de kaller dårlig mentalitet, mener jeg det ofte henger sammen med disse tingene. Dette har ikke bare med utstillingslinjer å gjøre, men det er dem det er flest av og derfor er de også mest utsatt for mangelfull sosialisering. Dette mener jeg var mer merkbart for lenge siden. For 20 til 30 år siden ble det avlet rundt 3000 valper i året. Det var neppe mange nok som var kompetente hverken av oppdrettere eller valpekjøpere til å gjøre en god nok jobb . De siste årene har vel antallet ligget rundt 1000. Jeg mener det er mange nok, og at situasjonen har bedret seg for både hunder og eiere.

Vet ikke om jeg forstår spørsmålet, eller meningen med det. Poenget er at schæferhunden ut fra rasebetingede egenskaper lett får problemer på ett eller flere tidspunkt senere livet hvis tidlig sosialisering er for dårlig. Dette er noe mange schæfereiere er kjent med. Det blir selvfølgelig feil å dømme rasen ut fra enkeltindividers dårlige oppvekstforhold. Det blir feil å bedømme rasen ut fra enkeltindivider uansett, enten det gjelder egne hunder eller andres.

Jeg forsto det slik at vitsen var å ytre en mening om mentalitet. Vedkommende skrev "Jeg synes..." Videre skrev vedkommende at dette kanskje handlet om både arv og miljø. Jeg ser ikke bort fra at det mest handler om miljø, og tenker da på den tidlige sosialiseringen, som er oppdretters ansvar. Schæferhunden er sårbar for manglende ballast fra den perioden.

Jeg er ikke Slush, men det jeg mener kan misforstås eller tolkes er ordet "litt" i den første uthevingen. Jeg tolket "litt" som "av og til" eller at enkelte individer har dårlig mentalitet. Tolkingen gjorde jeg vel på bakgrunn av sammenhengen det var skrevet i, fordi redde valper fra utstillingslinjer er noe man kjenner igjen. Altså ikke alle valper, men enkelt individer.

Hvis det er overlevelsesinstinktet som er mest fremtredende når en valp på 9 uker møter en valp på 8 uker, synes jeg det er noe som skurrer. Her var det vel en valp som var redd en annen valp. Greit, men den bør komme fort over det, slik at det ikke bygger seg opp dårlig mestring og frykt ved hundemøter. Det finnes tendenser til slikt.

Fra nevnte avlsstrategi, delmål under overordnet mål: "3. På eksteriørsiden skal de beste av våre schäferhunder kunne plassere seg høyt internasjonalt. 4. De beste av våre schäferhunder skal på brukshundprøver kunne hevde seg positivt internasjonalt. Dette skal oppnås via naturlige driftsanlegg, som viser seg med arbeidsglede, førbarhet, freidig fremtoning og utholdenhet. Dette skal prioriteres i avlsmaterialet." Handler pkt 3 og 4 om de samme hundene? Hvordan skal disse målsetningene tolkes? Den splittingen man har i avlsarbeidet mellom bruks- og utstillingsavl kan ikke jeg se er kommentert i avlsstrategien. "Schäferhunden har en del ryggproblemer med L7-S1. Dette er et problem som vi er klar over og som vi følger fortløpende. Vi sitter med en følelse at dette problemet er størst innenfor våre sportshunder." Hvordan følges dette opp? Er det noen som vet det? De har en FØLELSE av at problemet er størst blandt sportshundene. Jeg har en FØLELSE av at problemene er størst blandt hunder fra utstillingslinjer som prøver seg som sportshund. Hva menes med uttrykket "våre sportshunder" i dette avsnittet? Schæferhundavl er jo brukshundavl (sportshundavl) uansett.

Problemet er at det er samme menneskene som dømmer, avler, stiller ut, lager regler, standarder, tolkninger osv. Det er sikkert de samme menneskene som nå også har laget rasespesifikk avlsstrategi RAS for schæferhunden. Denne er akkurat så "balansert" at den ikke kan brukes til noe som helst av dem som ikke liker situasjonen. Mellom linjene sanser man en rørt forfatter som er blank i øynene og dopet med en del eksteriørpremieringer. Det er viktig å finne fram til objektive mennesker i dette arbeidet, som fortsatt har virkelighetsoppfatning og gangsyn i orden. Det er skrevet litt om overdrevne trekk i eksteriøret, men svært lite konkret. Grensen mellom korrekt vinklet og overvinklet bakbein er hårfin, (og det er jo selvsagt gjevest å være nærmest mulig grensen.) Det sterkt avfallende krysset/ryggen er ikke nevnt. I følge standarden skal krysset falle 23 grader til horisontalen. Det er nå slik at lendepartiet heller 20-23 grader mens krysset heller ofte 30-33 grader. Likevel sier man at det er utstillingslinjene som er mest iht standard. Forstå det den som kan.