Kensington Gate

http://www.nck.no/in...id=15&Itemid=44 Jeg kjenner at jeg blir litt ukomfortabel med å se denne typen pedagogikk på raseklubbens offisielle side. Hvordan folk velger å oppdra sine egne hunder er opp til hver enkelt, men dette opplever jeg som en ganske gammeldags tilnærming. Overreagerer jeg? "Forsvar av maten er også en måte for valpen å prøve ut sin posisjon på. Det er særdeles viktig at du som leder ikke lar den lille oppsernasige type tro at dette kan tolereres. På et tidlig stadium er det svært viktig, og også enkelt å korrigere valpen, men hvis du overser valpens protester, kan det utvikle seg til mer eller mindre uløselige problem ettersom valpen vokser til. Ta et tak i nakkeskinnet og rist den, se så morsk ut du bare kan, og si fy eller nei med din dypeste stemme. Ikke bruk valpens navn i forbindelse med korrigering. Bruk så tiden til å markere deg som leder gjennom lek og øvelser som valpen kan lære." Kan legge til at jeg syntes den avsluttende paragrafen er fin, men at den ikke står helt i stil med andre ting som er skrevet: "Som før sagt, få til en kommunikasjon med hunden din så dere forstår hverandre, det er kanskje det aller viktigste. At du er en real og god leder, at du er en person til å stole på, at det er trygt og komme til deg, da tror jeg at ditt hundehold vil bli en glede."

Bør slenge med en kebab også, da. Hva som er interessant for vedkommende å se er vel også litt avhengig av hvor hun kommer fra selv. For noen så vil jo en trikketur til Grünerløkka være spennende nok, mens andre vil ha mer utbytte av en tur på Bergensbanen.

Apropos å spise rotter, tispa mi spiser rotter av og til - de dukker av og til opp i uthuset. Hvis en av kattene har gjort forarbeidet, knabber hun dem (da snakk om unger på rundt 4 uker) og eter dem. Samme med jordrotter (vånd) og mus. De gangene jeg rekker det, pleier jeg å bytte skrotten med en godbit, men av og til forsvinner hele saken ned i magen. Jeg har ikke noe imot at hun tar dem i prinsippet, men tenker på mulige sykdommer - hva skal man være obs på? Både kattene og hundene får regelmessig ormekur og jeg setter ut feller i stedet for gift.

Pizza Grandiosa?

Amen! Hvis det ikke lukter rart eller ser rart ut, så kan det brukes som menneskemat (og også som hundemat). Nordmenn kaster forøvrig noen helt ufattelige mengder med prima menneskemat hvert år. Jeg syntes det er helt grusomt.

Jeg er også så grusom at jeg slakter mine egne høns, selv om jeg liker dem. Jeg syntes det er veldig fint å ha kunnskap om hva som skjer med maten før den havner på skiva eller i gryta. Det gjør at jeg setter mer pris på kjøttet jeg kjøper til meg selv eller hundene.

Dyr spiser dyr. Vi spiser dyr. Dyr dør. Det må vi akseptere. Hvis man ikke aksepterer det, så får man heller revurdere om man vil ha kjøttetere som hobby. = = = =

Mine to (hannhund på 4 og tispe på 2) er ikke kjærlige mot hverandre. De kan gjerne leke litt sammen og har aldri kranglet, men utover det er de ikke spesielt knyttet til hverandre. Så lenge de er knyttet til MEG og ikke krangler med hverandre meg spiller det ingen rolle for meg. Forresten har jeg aldri sett dem kjærlige med andre hunder, heller.

Jeg får vel lage meg noen, jeg også, da.

Mine er 100% frittgående og de har et hønsehus i et uthus, men foretrekker å vagle seg på bjelkene oppunder taket. Men når jeg flytter blir det andre boller. Enten bygger jeg hønsehus i låven med tilhørende hønsegård ute, ellers bygger jeg noe annet. Denne siden er veldig fin for inspirasjon: http://www.backyardchickens.com/coopdesigns.html

Syntes egentlig Pompel og Pilt var fine navn, jeg, da.

Det er nok det lureste. Enten det, eller å kjøpe en haug med kyllinger. Har du tenkt på noen spesielle raser? PS. Ser ut til at jeg skal flytte til Tjøme - da blir vi nesten naboer!

Når de galer og verper! ;-) Neida (eller joda, hvis det skal være 100%), det varierer litt med rase. Noen har farger som gjør at de kan kjønnsbestemmes ved klekking. Andre er ganske tydelig maskuline eller feminine fra klekking (som f.eks. den lyse kyllingen i videoen over, han er jeg hellig overbevist om er en hane, helt fra dag 1). Ellers ser man etter bare en uke at guttene tøffer seg litt overfor hverandre. Innenfor samme rase kan man sammenlikne kammer og hakelapper etter en måneds tid. Innen 3 mnd bør man være ganske så sikker.

Gratulerer! Rotter er utrolig hyggelige dyr. Jeg brukte oppkuttet papp til mine, som ble solgt som hestestrø i store plastballer. Men jeg vet ikke om noe slikt er å oppdrive i Norge. Prøv i alle fall å bruke noe som ikke støver. Smitt og Smule? Jan Thomas og Christoffer? Ben & Jerry? Her er forresten en video av mine fire jenterotter fra da jeg studerte i Skottland for en del år siden:

Eldstemann hadde jeg med på jobben da jeg jobbet i et kunstgalleri. Veldig bra sosialtrening, egentlig. Den yngste hadde jeg med på jobben (kontorjobb) i over ett år, men sluttet pga omstendigheter utenfor arbeidsplassen (må kjøre igjennom sikkerhetssone på Gardermoen for å levere dokumenter etter jobb), men det går vel så greit å ha dem hjemme også.

Tok en video av dem nå - de er nå en uke gamle og bor på kjøkkenet i et marsvinbur. De ble plutselig helt stille i videoen fordi jeg tok bort varmelampen (ellers blir videoen helt rød). Det er masse liv i alle ti!

De er en dag på videoen og fullstendig selvstendige - er det ikke rart? Takk! Jeg hadde aldri tenkt på å klekke kyllinger i fanget før - men i nød lærer naken kvinne å spinne, heter det jo - jeg tenkte - hva behøver klekkeklare egg? Jo, stabil kroppstemperatur rundt seg. Jeg var usikker på temperaturen under varmelampen (pluss at det blir veldig tørt, så da virket det logisk å ruge dem ut selv! Hønene beholder jeg som eggleggere. Hvis det er noen haner som egner seg spesielt til avl, beholder jeg dem. Resten slakter jeg eller gir bort hvis det er noen som har bruk for dem.

Som dyregal 7-åring kjøpte jeg meg en gammel hundebok med lommepengene: Aschehougs Hundene i Farger. Vet ikke hvorfor, men jeg festet meg helt ved en tegning av en blue merle collie. En sånn måtte jeg jo bare ha. Det skulle være en tispe og den skulle være blå. Jeg ble ganske besatt, egentlig, og skrev historier og tegnet tegninger hele dagen (som jeg fant igjen for ikke så lenge siden - veldig moro). Min første collie-venn var en stor hanne som tilhørte eieren av kiosken ved skolen - han gikk løs utenfor kiosken hele dagen og jeg satt sammen med han hele morgenen helt til det ringte inn. Da jeg var 13 fikk jeg endelig min første hund. Det ble en blå collietispe, men dessverre var jeg ikke klar over at det i det hele tatt var noe som het mentalitet og min var dessverre direkte dårlig mentalt - full av redsler og i voksen alder gjentatt angstbiter. Hun ble til slutt avlivet da hun var 6 år gammel. Nettopp fordi jeg ville ha en hund som var tøffere mentalt og som også var stilig, ble min andre hund en dobermann. Han var en kosegris og var morsom å jobbe med, men han hadde også en del stress og separasjonsangst. Alt i alt var dobermann en veldig positiv opplevelse, men for meg ble han for "bikkjete" - det gikk opp for meg at for meg fantes det hunder - og så fantes det collie. Derfor valgte jeg å returnere til rasen og være mer oppmerksom på det mentale. Det kjennes veldig riktig for meg. En collie skal være en ideell allround-hund - en omgjengelig brukshund med en helt særegen relasjon til mennesker. Den skal være lettlært, men med evne til å ta avgjørelser på egen hånd. Dessuten er den slående vakker. Jeg har drømt om å være collie-oppdretter siden jeg var 10 år gammel - 21 år senere er drømmen sterkere og nærmere enn noensinne. Det å forvalte rasen som står en nærmest er et flott ansvar å få ha.

Alle ti lever i beste velgående!

Av de 8 små, så er en splash (som faren), tre grå, to mørkegrå (blue birchen) og to svart-brune (black birchen eller kopperfarget). De renrasede legger turkise egg, mens krysningene legger olivenfargede egg, ofte med små mørkere prikker på. Jeg har gjort kombinasjonen tidligere for eggfargen sin del og hønene blir riktig fine også.

Mamma er blå isbar - det er to fedre - splash-farget isbar og hvetefarget maran. Apropos kull med to fedre, liksom! Mor: Far 1: Far 2 ser ut som en litt kraftig Sætre-kjeks-hane.

Den fjerde hjalp jeg litt, men den er veldig svak - tror nok ikke den kommer til å klare seg. Men de første tre er i fin form og blir nå kjent med sine storesøsken som ble klekket i går under mammaen sin. DA kan man kanskje begynne å tenke litt på helgevasken!