Artemis

Hvis du har lekt med tanken så vil jeg bare si at det bare er å hive seg med på trening for å se om det er noe for dere. I slike tråder blir det ofte fokus på hvor mye tid det tar, men det føles ikke nødvendigvis negativt når man holder på, for det er jo gøy! Jeg regner med at det er ettersøkning du tenker på, ikke lavine. Sånn rent praktisk ifølge godkjenningsprogrammet så må du gjennomføre/bestå følgende: Grunnkurs: teoridel og praktisk del med utmarsj med overnatting. Grunnkurset er bare en innføring i diverse tema som er viktige i NRH: redningstjenesten, orientering, bruk av kart, kompass, gps, radio etc. Grunnkurset og appellprøven må gjennomføres før dere kan gå opp til klasse B. Appellprøve med følgende moment: tilgjengelighet, fri ved fot, apportering, innkalling og fellesdekk i fem minutter med skjult fører og forstyrrelse. Klasse B søksprøver: 500m spor og 400m rundering Klasse B ukens arbeid: diverse momenter som skal gjennomføres, melding på ulike figuranter, melding på gjenstand, spor av ulik lengde, alder og på forskjellige underlag, øvelse etc. Mørkerundering/mørkesøksprøve Feltsøksprøve Orienteringsprøve/fysisk test 15km Klasse A søksprøver: 1000m spor og 800m rundering. Klasse A ukens arbeid: som klasse B men mer omfattende. Hunden må være minimum to år for å godkjennes som redningshund. Mer utfyllende står i godkjenningsprogrammet. Noen synes kanskje at det er mye å gape over før man begynner, men veien blir til mens man går. Ja, det er klart det blir noen utgifter i forbindelse med kurs og utstyr, men en del lag støtter medlemmene sine og har utlån av utstyr etc. Driver man med hundetrening allerede har man jo gjerne det man trenger av hundeutstyr, sporline etc. Jeg ble i hvert fall raskt hektet og synes at det er en givende hobby. Det er viktig å tenke på at det ikke er en vanlig hundeklubb dette her, men en del av redningstjenesten. Ellers så har jeg blitt kjent med mange trivelige mennesker over hele landet siden jeg begynte med dette, og det er jo alltid hyggelig.

Send dem til meg Jeg spiste ikke blåmuggost før, men så var jeg på besøk på et av ysteriene hvor de lager Stiltonost i England, og etter det fikk jeg smaken på det. ???

Hmmm, har aldri smakt waldorfsalat, men det høres jo ganske ekkelt ut når jeg ser på oppskriften. Majones og kremfløte. ? Vi har ikke det til kalkun, for det var ikke en del av kalkunmåltidet i min mors hjemland. Roast potatoes, stuffing, saus, grønnsaker etc. derimot. ??? Åh, nå fikk jeg lyst på kalkun. Synd jeg ikke skal ha det før 25. desember.

Godt nytt år! Var ute og tok bilde av himmelen kl 12: Har fortsatt ikke sett et eneste lite fyrverkeriglimt. Har ikke forsøkt å unngå det heller, men har bare vært hjemme. I gokk.

Ingen tegn til fyrverkeri her. Da er det et faktum: jeg har visst flyttet til gokk.

Skjønner at jeg ikke er oppdatert. Hvor ble det av dem, hvis jeg får lov til å spørre?

Fetter har visst ikke oppdaget dette med løpetid og sånt. Har aldri merket noe på ham når vi har truffet, vært på trening med eller når han har ligget i fellesdekk med løpetidstisper. Når jeg tenker meg om så er jeg neimen ikke sikker på om Nevø har oppdaget dette med løpetid heller, og han er 7. Nei, her blir det hannhunder med mindre jeg finner ut at jeg har lyst til å drive med oppdrett. Der kommer man litt til kort med bare hannhunder.

Det er så koselig å mate småfugler. I dag hadde jeg en ny gjest ved fuglebrettet: svartmeis.

Jupp, GB... Var ikke meningen å svartmale egen rase helt altså, men når man begynner å lete litt så ligger det meste mellom 10-30%, og det er jo ikke slik det burde være. Raseklubben i hjemlandet har bestemt seg å ta grep med utkrysning FØR rasen blir sykdomsbefengt, men det er jo ikke alle som en enige i den taktikken da. Hvis jeg skulle hatt en til hadde jeg glatt valgt samme oppdretter igjen. En som er våken for rasens problemer og har kastet seg aktivt inn i utkrysningsprogrammet(et internasjonalt program hvor det foretas utkrysninger parallelt i flere land).

Finnes heldigvis mange som er mye bedre, men gjennomsnittlig er det faktisk ikke så verst... Går du på ustillingslinjer er det mye på ca 30% på åtte generasjoner. Nå har det blitt foretatt en god del utkrysningskull, heldigvis. Og samtidig så finner du mange som er imot utkrysningsprosjektet. Forstå det den som kan. ?

Setteren har 15% på åtte generasjoner. Dette er altfor høyt spør du meg, men i en sjelden rase så er det faktisk av de bedre. På utstillingslinjene står det verre til, og det er jo en grunn til at det foregår et utkrysningsprogram på rasen. Samtidig så hevder (overraskende mange) raseentusiaster at utkrysningen ødelegger rasen og at den høye innavlsgraden ikke er et problem bla bla bla...

Tja. Jeg tenker vel først og fremst at fokuset på fyrverkeriredsel hos dyr er større nå enn før. Vi har hatt én hund som var redd fyrverkeri. Hun var født i 1992. Men vi tenkte ikke på å gi beroligende eller å gjøre noe spesielt. Hun lå inne og skalv, og så gikk det over etter det ble slutt på oppskytingen. Det ble tilfeldigvis mange nyttårsfeiringer på fjellet, så spesielt mange nyttårsaftener med fullt rakettkaos fikk hun ikke oppleve. Ingen av de andre har vært redde, men så har nok resten av hundene vært tøffere mentalt. Hun som var redd fyrverkeri var også redd støvsugeren, og redd for å være alene hjemme. Bortsett fra det var det en trygg og trivelig hund i hverdagen.

Nevø hilser! Selv om han synes at det er litt pinlig å bli avbildet i trikot da. ? Til sommeren blir Nevø 8 år! Tenk det da! Føles jo nesten som forrige uke jeg mailet og ringte hit og dit for å ordne alt med importen av det lille røde og hvite nøstet fra Skottland.

Takk for innspill. Det er foreløpig bare mine foreldre som har begynt å tenke litt på neste hund. De er superspreke og har hatt hund de siste 50+ årene sånn ca, så vet hva de går til. Pga. allergi så må et evt. rasebytte overveies litt ekstra. Tåler f.eks. irsk setter, men ikke schäferhund og gordon setter. Så her må man prøve seg litt frem. Ønsker en mindre hund neste gang uten at den nødvendigvis må være liten. Vurderer derfor å gå for en tispe, men det avhenger av rase og størrelse da. Tenker i utgangspunktet at en mellompuddel på minimum blir veldig lite mens maksimum kanskje kan gå. Men sikkert ikke så lett å få det på bestilling da, hehe. Vi får tenke litt og kikke litt, men det er fortsatt mulig at det ender det opp med en irsk setter.

Mulig det finnes en tilsvarende tråd her et sted, men jeg prøver med en ny jeg. ☺️ Storpuddel vs mellompuddel. Hvilke forskjeller er det? Bortsett fra størrelsen? Det er først og fremst ønske om en trivelig hund for tur(vi snakker type løpe opp og ned på fjelltopper flere ganger i uken), og det er et pluss om den kan trekke litt. Så slik er storpuddel på papiret bedre egnet kanskje, men vet ikke om de trekker noe særlig? Må kunne henge med på skiturer om vinteren. Gemyttmessig så har jeg likt flere mellompudler jeg har truffet enn storpudler. Har hatt inntrykk av at det er mer sprut og liv i dem? Men samtidig så er det ikke planer om å bruke hunden til hundesport her da. Tanken om puddel kommer grunnet allergi, men dette må selvsagt testes ut på forhånd. Utstilling er ikke på planen, så her vil barbermaskinen bli brukt jevnlig. Kjønn er ikke viktig i utgangspunktet, men jeg tenker at hunden maks bør være 25 kg, helst maks 20kg. Noen innspill? Eller er det litt hipp som happ?

Jeg maste og maste etter egen hund da jeg var liten uten at det nyttet. Dvs at jeg fikk kaniner, marsvin og akvarium, så mine foreldre var definitivt snille med meg altså. Men egen hund fikk jeg ikke. Jeg var ganske nær med å lykkes med masingen på et tidspunkt: noen venner av oss hadde et kull med valper, men mine foreldre klarte å motstå fristelsen. Vi hadde altså også to hunder fra før av, men jeg ville ha en egen, som kun var min. En helt egen hund ble det faktisk ikke før jeg var ferdig med utdannelsen som inkluderte fem år i utlandet. Jeg tenker jo at jeg kunne hatt mye glede med en egen hund i oppveksten, men jammen hadde jeg masse glede av familiehundene også. Jeg brukte masse tid på dem og jeg var absolutt engasjert i dem. De fikk være med på mye rart opp gjennom årene. Men selvfølgelig ville jeg jo ha en helt egen hund! Rasen jeg holdt på å mase meg til er forøvrig en helt annen enn den jeg har i dag eller kunne tenkt meg nå. I etterpåklokskapens lys synes jeg at det var greit at mine foreldre stod på sitt. Vi hadde jo hund, til og med to, så det var absolutt ikke slik at jeg ikke fikk oppleve gleden av å vokse opp med hund. Barn har ikke vondt av å ikke få alt de ønsker seg, og skal de få egen hund i den alderen så må det jo først og fremst være foreldrene som har lyst på og er villige til å ta vare på en hund til.

Akkurat nå: ? God jul alle sammen! Vi har tatt en skitur for å få litt mobildekning, og for å lage plass til pinnekjøttmiddagen. ?

Jul på fjellet Nevø og Fetter måtte hjelpe til med å få julemat og utstyr i hus. Og akkurat nå må Fetter vente mens jeg står her med kalde fingre, én prikk med dekning på mobilen og 3G. Har gått en del kilometer på ski i håp om å få litt mobildekning. God jul!

Forskjellige linjer, også import. Ja, jeg er enig med deg der, men jeg har skjønt at det er forskjellige meninger der ute. For meg er det å være usikker og bjeffe på folk ikke ønskelig. For andre er det tydeligvis ikke like viktig... Jeg vet om en hvit gjeter som ble brutt etter første moment på en mentaltest. Dvs. etter tilgjengelighets/hilsemomentet. Hunden taklet det ikke. Nei, lav kamplyst er ikke en mental brist.

Vel, som det poengteres her i tråden så høres jo alle raser ut som håpløse valg. Det nevnes jo nesten bare negative ting. Slik tenker jeg at hvis du ønsker deg en turkamerat og kan leve med at hunden din ikke er den tøffeste i gaten så er hvit gjeter greit nok. Jeg hadde et mye bedre inntrykk av hvit gjeter før jeg ble kjent med rasen selv. En jeg kjenner er på sin fjerde hvite gjeter på få år. De tre første døde eller ble avlivet pga. helse i ung alder. Den fjerde er heller ikke frisk. Nå tenker jeg at vedkommende dessverre har vært veldig uheldig heller enn at dette er normen. Men disse er heller ikke unike. Schäferen har mer enn nok sykdom å stri med, det sier jeg ikke noe på, men jeg tror nok ikke at den hvite gjeteren er noe spesielt mye sikrere kort helsemessig. Jeg kunne aldri tenkt meg hvit gjeter nå som jeg har blitt bedre kjent med rasen. Igjen så spørs det på jo hvilke egenskaper man ønsker i en hund. Jeg ønsker kamplyst i min hund. For meg er det viktig å kunne finne en god forsterker som min hund er villig til å gå gjennom ild og vann for å få. For andre er ikke dette viktig i det hele tatt. Jeg foretrekker også hunder som heller er litt for frempå enn tilbaketrukne. For andre så gjør det ikke noe at hunden er forsiktig av seg, men jeg ønsker ikke å måtte bruke tid på å få hunden trygg på gå ut til figurant på en rundering f.eks.

Pelsen på chesapeakene jeg kjenner er definitivt mye nærmere retrieverpels enn puddelpels. Kjennes ut som retrieverpels med litt mer struktur.

Før du skaffer deg en fransk bulldog, ta en titt på disse linkene og spør deg selv om dette er noe du virkelig ønsker deg: https://www.bluecross.org.uk/pet-advice/things-think-about-buying-flat-faced-dog

Vel, når det gjelder hvit gjeter så har jeg bare møtt ett rimelig bra individ. Denne er en trygg og fin hund, men med noen mangler som gjør det en vanskelig hund å trene mot konkurranse etc. Dessverre er det også noe sykdom på denne. Resten av de hvite gjeterne jeg kjenner har gjort at det er en rase jeg aldri kunne tenkt meg. Manglende arbeidslyst og mentale brister. Usikkerhet mot folk etc. Når det er sagt så spørs det jo hva man skal ha hunden til. Har man ikke de store konkurranseambisjonene og ønsker seg familiehund og turkamerat, så er sikkert hvit gjeterhund et greit valg.

Jeg har VW Caddy som jeg kjøpte via forhandler. De byttet til gittervegg for meg inkludert i prisen så kan ikke se for meg at det skulle være så uhorvelig dyrt. Lånte en kort stund en bil med plexiglasskille, og jeg synes at det var noe dritt.

Gratulerer med valp! Ingen skam gå fra gruppe 7 til gruppe 1! Hva er planene for den lille søte?