Cams

New Mexico

Vi hadde hørt om et bra museum bare et steinkast inn i New Mexico fra Arizona-grensen, og tenkte at dit måtte vi dra. Reiseruta dit var for det meste flate områder uten særlig mye spennende å se på, med unntak av noen historiske byer som jeg kommer tilbake til senere i posten. 

Reiseruta fra Tucson, og østover mot Rodeo, New Mexico.

Noe vi dog ikke var klar over da vi nærmet oss New Mexico grensen, var at vi nå var i prime-time for gresshoppemigrasjon. Hele motorveien i et langt stykke var bare FULLT av gresshopper. Store, var de og! Senere på kvelden samme dag da vi skulle fylle bensin, så var det nesten et mareritt å forsøke å unngå flyvende og hoppende gresshoppere bare man gikk ut av bilen. Det var helt kaos!

Hele bilen var dekket av gresshoppere…

Vi passerer grensen, forbi en bitteliten by kalt Rodeo, og vips, så var vi der – Chiricahua Desert Museum.

Chiricahua Desert Museum åpnet i 2009, og har over 60 arter som finnes i Chiricahua regionen (Sørøst i Arizona). De spesialiserer seg på pitviper slanger, og har avlsprosjekt på to beskyttede skilpaddearter. De er også med i forskningsarbeid relatert til Nord Amerikas pitvipere. 

Museumet er lite, men svært gjennomført på mange måter. De har kolleksjoner av både dyr, malerier og diverse gjenstander som har et amerikansk ørkentema. Gjenstandene er personlige samlegjenstander av eieren av museumet, Bob Ashley, som vi også fikk slå av en prat med.
Ellers var det Peter Lindsey som guidet oss igjennom museet, og vi fikk også en eksklusiv titt på bakrommene og oppdretssfasilitetene deres også. Peters hovedinteresse og felt er stell og oppdrett av pit vipere, og han viste oss mange vakre ungdyr og voksne som han var spesielt stolt av. Dessverre tok jeg ingen bilder av disse, da jeg glemte helt å spørre om jeg fikk lov til å knipse litt. 

Litt bilder ellers i museet fikk jeg derimot til.

De har et eget rom hvor mesteparten av dyrene er i, og har noen imponerende naturlige og stilrene terrarier. 

Arizona sort klapperslange (Crotalus oreganus cerberus), avlspar. Unger av denne arten er fascinerende anerledes, da de er nesten helt kremhvite med tydelige salsirkler på ryggen, men blir mer og mer sorte med gule striper etter hvert som de vokser.

Flotte malerier av Tell Hicks pryder det meste av veggplassen på museet. Han lager noen helt fantastiske malerier, og bildene hans kan også kjøpes på hjemmesiden hans, https://www.ecouniverse.com/

Jeg er en liten «skalle-samler» selv, så det å se andres kolleksjon på emnet er alltid spennende.

De har også et uteområde med diverse øgler og skilpadder som løper løst rundt. Nå var vi der litt på ettermiddagen når sola steker som verst, så det meste av dyr vi så gjemte seg under busker og inni huler. Jeg simpelthen elsker fjellutsikten i området her!

En chuckwalla, en øgle som finnes over store deler i ørkenen som livnærer seg for det meste på planter. Vi så flere av dem da vi var ute i ørkenen også, men for raske til at vi rakk å knipse bilder før de var bortevekk. Denne chuckwalla’en er nok så vant med folk at den følte vi ikke var noen trussel på denne avstanden.

Etter å ha tilbragt litt tid på museet, så var det tilbake på veien for å gjøre oss litt kjent med området. Vi bestemte oss for å tilbringe en natt i område, og brukte det gjenværende av dagen på å orientere oss hvor vi kunne finne mat, og hvor vi tenkte det var best sjans for å finne slanger.
Vi endte opp på en grusvei hvor en av oss først så en mediumstor øgle sitte ved veikanten og stoppet bilen for å løpe ut og fange den. Øgla var borte på sekundet vi stoppet bilen, men i gjengjeld så fant vi en annen liten tass:

En ung hornpadde (Phrynosoma ssp), usikker på nøyaktig art, men tipper P. hernandesi. Hvordan vi fikk øye på denne var ren flaks, da han blender ganske godt inn i omgivelsene sine og han er virkelig liten!

 

Vi fant også en snål larve, av arten sphinxmøll (Hyles lineata). Denne møllen er faktisk ganske tøff, da den etterlikner kolibrier nesten helt til punkt og prikke, og kan slå med vingene opptil 30 ganger i sekundet. 

 

Etter å ha kjørt i vel over 30 min på en lang strekning langs motorveien og var bare knapt en km unna dit vi skulle finne middag, så ser vi at veien er oversvømt av en elv… 

Litt usikre på om bilen vår taklet turen over, ble vi stående noen minutter å sjekke mulighetene våres. Hvis vi skulle kjøre tilbake, så måtte vi kjøre hele den 30 min strekningen helt til start igjen, da det ikke var mulig å svinge av før det. Det var litt sterk strøm i vannet og vi visste ikke helt hvor dypt det var, og etter å ha lest så mye om at man IKKE skal kjøre over oversvømte veier, så visste vi ikke helt hva vi skulle gjøre.
Plutselig kommer det en bil som var bare litt større enn vår bil, og kjørte glatt over uten problemer. Lokale folk som sikkert lo seg halvt i hjel av usikre turister. Så vi tok sjansen og kjørte over – og det gikk helt fint. *ler*

Etter et riktig godt bondemåltid på en liten sjarmerende cafè kalt Portal, som i tillegg hadde gratis WiFi slik at nerdegjengen fikk oppdatert seg på både Facebook og surfet etterlengtet internett, så var det på tide å unytte «golden hour» i området..

Og når sola går ned, så kommer krypene ut. Nok en travel Aphonopelma chalcodes hanne, ute å søker kjærleik. Denne hadde heller ikke tid til å få bildet sitt tatt, så bildet ble som det ble med en edderkopp som bare ville gå fremover. Jeg har både hatt og jobbet med mye forskjellige taranteller de siste 10 år, og aldri har jeg kommet over taranteller som gir så F i hva som foregår rundt dem som disse målbevisste hannene i Arizona. *ler*
Denne atferden har dog en veldig god forklaring. Tarantellhunner kan bli 20 år gamle, men hannene blir knapt 5-6 år gamle. Når hannene når voksenalderen og blir kjønnsmodne så vil de også ha sitt siste hamskift, og da er det kun snakk om tid før de dør. For noen tar denne prosessen et par måneder, mens for andre kan det ta oppimot et halvt år, og til og med ett år… Men de er programmert til å vite at det haster å finne dame for å spre sine gener videre, og i en så stor verden så er det slettes ikke lett for en liten edderkopp. Så etter et par møter med disse hannene i Arizona så sammenliknet jeg dem alltid med den hvite kaninen i Alice in Wonderland, «I’m late, I’m late, to a very important date! No time to say hello, goodbye, I’m late, I’m late, I’m late!»

 

 

Del 7 kommer straks!  

Orkanen «Norbert» hilser på

En ørken har lite regn. Bare i Phoenix så regner det mindre enn 250mm i året. Til sammenlikning kan Oslo ha en nedbørsmengde på 1000mm i året.
Meste av regnet i Arizona faller i monsuntiden som varer fra ca midten av juni til slutten av september. I denne perioden så har Arizona mer ekstremvær enn noen annen stat i USA, med plutselig eksplosivt nedbør og fantastisk tordenvær. Mikroutbrudd er vanlige syn og kan være farlige hvis de er av den store sorten, med ekstrem vind og kraftige nedbørsmengder. 

Et lite mikroutbrudd.

Hva som tidligere var en helt skyfri himmel med varm, tørr luft forvandler seg raskt til tunge regnskyer og luftfuktigheten øker betraktelig. Og det som kan gjøre ørkenen farlig, er at regn som har falt flere km unna som du ikke engang ante om kan komme i en voldsomt fart i form av en kraftig elv og omvandle et tørt landskap til en dødsfelle. De siste 20 år har dette naturfenomenet krevd 68 menneskeliv i bare Arizona alene.

For å forberede oss på dette, så ble vi anbefalt å skaffe oss en vær-app til mobilen. Den melder ifra hvis det er advarsler om ekstremvær i området, og gjør det kjekt å se hvilke områder å unngå.
Hva vi dog ikke var like flinke på, var å følge med på nyheter fra verden, og lite ante vi mens vi kjørte med en klapperslange i bagasjen at det nå var en orkan kalt Norbert på vei mot Arizona fra Mexicokysten. 

Planen vår var å komme oss ut tidlig for å fotografere slangen i morgentimene og så slippe den løs samme område vi fant den i, men den planen ble raskt endret da vi så at det som før var en parkeringsplass hadde blitt forvandlet til et basseng. 
Orkanen Norbert skapte en nedbørsmengde på 150mm på kun 8 timer i Phoenix, hvilket gjør det til en historisk rekord. På nyhetene så motorveier som var blitt til kraftige elver, og det sto drukna biler overalt. Dette skjedde en mandagsmorgen midt i rushtiden, og det var mildt sagt kaotisk.

På værappen vår kunne vi se at været hurtig bevegde seg mot Tucson, og vi bestemte oss for at det tryggeste for oss var å bli værende inne til stormen hadde passert og vannivåene hadde sunket.

For de som ikke forstår vær-apper: Grønne flekker = litt nedbør. Gult = moderate nedbør. Rødt = åfyttigrisen nedbør. 

 

Utenfor hotellet så det slik ut. Tucson (som ble mildere truffet enn Phoenix denne gang) er forberedt på slike flash floods med å skape store «flood control channels» (hva kalles dette på norsk?) som mer eller mindre fungerer som en motorvei for vann. Disse «motorveiene» er ellers tomme, med mindre det er oversvømmelse. 
Men selv med det, så klarte det ikke å holde vannet unna å oversvømme det meste av veier rundt hotellet vårt og vi var mer eller mindre stuck. Resten av dagen ble mer eller mindre brukt på å ta igjen tapt søvn og følge med på nyhetene på TVen på hotellrommet. 

Rundt klokka 5 på ettermiddagen hadde det roet seg, og vi tenkte at det nå var tide å komme oss ut og få klapperslangen hjem igjen. 
Vi fant en liten lomme ved veien, og brukte en liten halvtimes tid på fotografering før vi lot den gå.

Man kan undre på om overnattingsgjesten egentlig var heldig som fikk tilbringe morgningen trygt vekk fra stormen. Men takknemlighet er slanger dårlige på å vise…

Igjen, man må bare elske hvor flink denne arten er til å posere for bilder.

Klapperslanger er utrolig fascinerende dyr. Dette er ikke dyr som ønsker å skade noen, men dessverre så ser de lite forskjell på noen som med vilje ønsker å spise dem, eller uheldigvis uoppmerksomt tråkker på dem. Giften de har er laget for å stoppe byttedyr fra å komme seg unna og starte fordøyelsesprosessen fra innsiden, den er ikke ment for å drepe dyr og mennesker den ikke kan spise. Men selvsagt, når de føler eneste utvei er å forsvare seg, så vil de bruke det de har. Ironisk nok så blir flest folk bitt når de håndterer eller forsøker å avlive slangene for å bli kvitt «trusselen». Vel fortjent, spør du meg.
Jeg har ikke noe annet enn ytterst empati og fascinasjon for disse svært misforståtte, fantastiske skapningene, som folk blindt og aggressivt avliver på de grusomste måter. I noen stater i USA arrangeres det årlige rattlesnake roundups festivaler, hvor målet er å samle inn så mange ville klapperslanger som mulig (ofte i hundretusentalls) for å så kappe av hodene på dem (svært lite vennlig avlivingsmetode for reptiler, da hjernen lever videre i lang tid etterpå) og gjøre de om til suvenirer, vesker, belter og nøkkelringer. 
Er du i USA, så vær vennlig å aldri besøk slike roundups festivaler. De representerer ikke noe annet enn ignorant, grotesk behandling av dyr og systematisk utryddelse av naturens mangfoldige dyreliv.

Istedenfor, ser du noen gang en slange, så slapp heller av, hold noen meters avstand og sett pris på øyeblikket. Slanger er ikke skadedyr, men naturens gnagerpopulasjonskontrollør. Hadde det ikke vært for dem så ville vi hatt langt mer sykdomsrelaterte problemer med mus og rotter enn hva vi har i dag. 

Med det så avslutter jeg dagens post med to filmer av den hyggelige klapperslangen som var så vennlig å tilbringe litt tid sammen med oss før den snek seg videre og forsvant inn i høyt gress.

 

 

 

Del 6 kommer i morgen/kanskje onsdag!

 

 

Mexicogrensen

Det er ingen hemmelighet at ulovlig immigrasjon og smugling er et stort problem sør i Arizona. Når man beveger seg lengre sør for Tucson så ser man Border patrol patruljere området overalt og det er aldri manko på skilt som forteller deg sjansen for å bli skutt er høy.

Skal man tro US Border Patrols fansiden (jupp, de har en fanside. ) så er den sørvestlige grensen i Arizona til Mexico en av de mest voldelige områdene på jord. Hvert år vandrer over 1 million ulovlig inn til Arizona, med ulovlig cargo som immigranter som søker bedre liv, dop, sexslaver og til og med menneskelige organer. Det er slettes ikke «amatører» som driver på – de har ofte store og kjente drug cartels i ryggen og smugleturene kan være tungt bevoktet av soldater med maskingevær. Sørøstlige Arizona viser seg å være en «perfekt smuglerute» ettersom store deler av området er ubebodd og det er lite hindringer så fort man kommer seg innenfor grensegjerdet, annet enn tøft klima og tøft terreng. Mellom 130-190 lik og menneskelige skjelettrester blir funnet i fjellene sør for Tucson, og ofte aner man ikke hva de har dødd av. Det finnes organisasjoner som setter ut vann og mat på faste smuglerruter for å i det minste prøve å skåne menneskeliv langs den tøffe ruten.
Tatt alt dette i betraktning, så kan man ikke ha annet enn absolutt respekt for den farlige jobben Border patrol gjør.

...Og her kom vi, da.

Vi ble anbefalt en svært populær herping-vei nærme Mexicogrensen. Noe naive og ignorante ovenfor hvor mye kriminalitet det faktisk var i området, så kjørte vi ned mens solen gikk sakte, men sikkert bak fjellene og dagslys ble til komplett mørke. Komplett mørke. Og fra nå av, note to self: ALDRI kjør på ensomme, ukjente landeveier flere timer unna sivilisasjonen uten mobildekning eller GPS.

Idet man svinger inn på veien passerer man et stort CAUTION skilt om smugling og ulovlig immigrasjon, og tanken om at vi kanskje ikke burde være her på nattestid begynte å sige inn.

Vi kjørte på denne veien på to forskjellige dager. Første kvelden ankom vi nesten med en gang det ble mørkt, og kun så snurten av noen hyperraske snoker som forsvant fortere enn hva vi rakk å løpe ut av bilen. Vi hadde heller ikke helt forstått teknikken rundt det å lete etter slanger i området her, og vi endte opp med å kjøre hele 3 timers lange veien fra ene enden til den andre. (hvilket vi ble fortalt etterpå at det var ikke det man skulle gjøre…) 

Vi kjørte 3 lange timer i mørket på forferdelig dårlige veier midt uti ingenmannsland, og det hjalp ikke på sinnet når man tidligere har blitt advart at dette er et farlig område å være i i det hele tatt. Tenker tilbake på det nå så kan jeg både le av det, og tenke Fy ****, at vi turte å fortsette!

For å gi et innblikk i hva utsikten var for oss i de timene, så kan dere titte litt på videoen her. Jeg innrømmer glatt at det er ikke den mest spennende videoen som finnes, men viser i alle fall litt av turen i mørket, samt nervøsiteten som glatt skinte igjennom hver gang vi sto ved et nytt problem i veien. 

 

Elendige veier. Store hull, store steiner og oversvømte veier var vanlig flere steder. Vi hadde veldig lite lyst til å punktere eller bli stående fast her, vel viten om at nærmeste sivilisasjon var flere timer unna, og ingen av oss hadde dekning på mobilen i dette området. GPSen fungerte heller ikke, så vi kjørte bokstavelig talt i blinde hele veien. Ekkelt og samtidig veldig spennende, men har ikke lyst til å gjøre det noen gang igjen.

Her var det i det minste litt asfalt. Vi så mye mulhjort som krysset veiene, samt diverse skunker, jack rabbits og cottontails. Men ingen slanger…

Som mange steder i Arizona så er de fleste ubebodde områder brukt til til beiteområder for kyr. Ser dere alle øynene som titter tilbake på oss? 

(For dere som ikke så videoen, her forklarer jeg hva som skjedde de siste 2-3 minuttene på den)
Tilslutt kom vi til et sted hvor det sto Private road (men ingenting om trespassing), samt et annet skilt hvor det sto Primitive road, som mer eller mindre betydde at veien ikke blir reparert altfor ofte. Etter å ha kjørt i et ******* av elendige veier allerede for en time eller to, så ble vi stående her en liten stund og diskutere om vi burde fortsette eller bare snu. Det fristet lite å snu, og vi bestemte oss for å kjøre videre.
Etter noen minutter sto det plutselig en hund i veien, som logret og kom løpende mot bilen vår. Noe forbauset over å finne en hund midt uti her, begynte vi å lyse med lommelyktene for å finne ut hvor den kan tilhøre. Plutselig hører vi en stemme i mørket «DON’T shine your lights at me.» Det sto en mann ved noen gjerder, trolig eier av en ranch i området. 
«Sorry!» svarte vi tilbake, og før vi rekker å spørre om hvor i all verden vi er så hører vi «keep moving,» og vi skjønte at nå var ikke tiden å være dumme turister som vil spørre om veibeskrivelse. Arizona er kjent for å forsvare retten til å beholde private skytevåpen, ranchere langs grensen var neppe et unntak, og vi hadde ikke lyst til å finne ut hvor triggerhappy denne mannen var.
Etter 30 min kjøring på like elendig grusvei, så kom vi endelig på asfalt og følelsen av lettelse var til å ta på. Nå hadde vi kommet oss på veien sørvest for Tucson, og vi bestemte oss for at det var på tide å komme oss tilbake til hotellet. På en relativt stille vei møtte vi dog på vår første diamondback klapperslange, et ganske stort individ, og skrekken som satt igjen fra den traumatiske landeveien forlot kroppen øyeblikkelig. Vår første, store klapperslange!

Vanskelig å beregne nøyaktig hvor stor, men jeg vil tippe i alle fall 120cm. 

Diamantklapperslange (Crotalus atrox) er en utrolig artig slange å fotografere. De er kjent for å reise seg opp i positurer og poserer pent for kameraet, halen holdes høyt og ranglen på tuppen rister som en motor for å advare deg om å komme nærmere.
Som med alle giftslanger, så er ikke giften ment for å forsvare seg med, men for å felle byttedyr. Holder man 1-2 meters avstand så er det få av slangene som gir utslag i form av et hogg, da slanger er feige dyr som heller vil flykte enn å slåss. De har et intenst blikk og følger med på alle bevegelser man gjør, og hvis man bare sitter rolig og ser på slangen så vil den etter hvert roe seg ned, og rolig krype vekk. Det finnes mye kule og interessante slanger i USA, men diamanten forblir en av mine favoritter å fotografere.

 
GoPro på selfiestick ble svært praktisk når man skal filme klapperslanger! 

Og så noen korte klipp, hvor siste klipp er at vi slipper den fri igjen.

 

 

 

Herping-vei, forsøk nummer 2...

Vi følte oss noe slått etter den mislykkede turen på en av Arizonas mest populære herping-veier, så vi bestemte oss dagen etterpå å ta turen ned dit igjen for å prøve lykken. Denne gangen i god tid før det ble mørkt, og vi hadde god tid til å utforske området i dagslys. 

Idyllisk og flott natur, vanskelig å tro at dette er hovedmotorveien inn til USA for så mye kriminalitet, smugling og drap. Fjellene man ser helt bakerst i bildet er Mexico.

 
Langs veien kom vi til en liten innsjø kalt Pena Blanca Lake, en menneskelagt innsjø som ble bygget i 1958. Innsjøen er svært populær for fiskere (visstnok mye stor abbor her), og generelt et populært sted for folk som liker å gå turer og nyte naturen. Vi tok oss en liten ruseltur i området, og dyrelivet var overalt i form av små firfisler, insekter, gresshoppere, fugler og ekorn.

Like i nærheten var det også storsamling av sommerfugler som forsøkte å slukke tørsten i 40 varmegrader. Vanskelig å ta bilder av flaksende sommerfugler, men tro meg når jeg sier de var OVERALT i lufta også!

 

 

Og lite mulhjort midt i veien. Jeg ble tydeligvis svært imponert av at den klatret opp den bratte skråningen. *ler*

Rundt halv seks så begynner hva man kaller «The golden hour» i herping – tiden når solen går ned og dyrene kravler frem fra sine skjul som har beskyttet dem mot steikende sol og 40 grader. Etter å ha tatt noen timers lur på en parkeringsplass for å «lade batteriene» for kvelden, så begynte vi å kjøre ruta vår.

Vi var her for å lete etter slanger først og fremst, men vi måtte jo stoppe for å titte da det plutselig sto en relativt stor skilpadde midt i veien. Landskapet her er veldig ujevnt og virker ikke som noe typisk skilpaddeterreng, så vår første tanke var at skilpadden var «plantet».
Før vi begynte på turen vår så ble vi advart av flere herpere at Arizona Game and Fish Department kan finne på å plante falske dyr i veien for å ta folk som håndterer arter man ikke har lov til å røre. Diverse skilpaddearter og gilamonster øgler faller under denne kategorien. Loven er faktisk så streng, at selv om du ser en skilpadde krysse en vei og den er i fare for å bli påkjørt så har du IKKE lov til å frakte den trygt over. Bøtene for dette er skyhøye og loven virker ikke som viser noen form for nyanser selv om du bare ønsker å hjelpe.
Med skilpadder så gir loven til en viss grad mening, da skilpadder vil tisse og miste mye dyrebar væske hvis de løftes opp og blir stresset. 

Veien vi var på var det veldig lite trafikk på, så vi bestemte oss for å stoppe og ta noen bilder.

Skilpadden viste seg å være en ørkenskilpadde (Gopherus agassizii), en skilpaddeart som tilbringer det meste av livet sitt I huler for å skjerme seg for den intense varmen. De kommer gjerne frem etter regn, og er inaktive store deler av året. Ørkenskilpadder er listet som Sårbar av IUCN, og har en rekke utfordringer som predasjon, tap av habitat, skogsbrann og vandalisme fra mennesker. 
Vi fikk senere vite av vår herper-venn, som har vært i dette området hundrevis av ganger, at det å se ørkenskilpadder her var sjeldent, han hadde aldri sett noen. Så det var ganske stas! 

Og her en liten film av den,
 

 

 

Solen begynte å gå ned, og hyppigheten av å møte på Border patrol økte. Jeg vet ikke om hyppig syn av dem gjorde at vi følte oss tryggere, eller at vi kanskje burde ta det som et hint om at dette var ikke plassen for en trio av naive skandinavere.

Border patrol er for øvrig godt kjent med at denne veien er ofte besøkt av folk som leter etter reptiler, og stoppet oss sjeldent. De to gangene vi ble stoppet, så var prosedyren lik som det å bli stoppet av politiet. De sniker bak deg uten lys på slik at man ikke aner at de er der, før de plutselig setter på et sirkus av blålys og skremmer skitten av alle i bilen. Begge offiserene vi ble stoppet av var svært hyggelige, og så fort vi sa vi var der for å lete etter slanger så lot de oss gå videre uten mer problemer. 

Vi fant også denne nydelige lille sortnakkede strømpebåndsnoken (Thamnophis cyrtopsis), en harmløs liten snok som for det meste spiser små frosker, padder, øgler, mark og insekter. Stort sett aktiv på dagen og holder seg gjerne i nærheten av vann da den liker å snacke på rumpetroll.
 

Og en liten film av den. Jeg blir alltid imponert over ville slanger som trolig aldri har sett mennesker før lar seg håndtere uten å bite eller bli hissige!

Vi traff også på mye dyreliv, og plutselig satt det en hel gjeng med små fugleunger midt i veien.

Arizona har også mye spennende insektliv, og gresshoppere var overalt! 

 

Natten senker seg hurtig nok en gang, og etter null flaks etter mørket kom så kjørte vi heller hjemover og stakk innom veien vi var på først da vi ankom Tucson hvor vi ble stoppet av politiet. Holdt oss denne gangen utenfor indianerreservatet. Vi stoppet for nok en desert toad, hvor da en bil med noen unge gutter kjørte forbi oss i stor fart og ropte "WHAT'S WRONG WITH YOU PEOPLE!" Tja...

Litt senere fant vi enda en diamondback klapperslange, og vi bestemte oss for å ta han med oss for å fotografere han i tidlig morgenlys dagen etterpå.

 

 

Del 5 kommer mandag!

Tucson

 

Vi endte opp helt nede i Tucson samme kveld, og mens en av kompisene mine heller ville være på hotellet og sove, så dro jeg og andre kompisen min ut for å titte litt etter reptiler i nærområdet.

Det endte dog opp med å bli veldig annerledes enn hva vi først hadde planlagt…

Det aller første vi klarte å gjøre var å ende opp på feil side av veien idet vi kjørte ut fra hotellet. Det varte kun et kort øyeblikk og det var ikke noe annet trafikk der, og vi fikk svingt oss inn på riktig side av veien temmelig kjapt. Vi kjørte dermed så 10-15min sørvestover i Tucson for å sjekke ut en vei som hadde blitt anbefalt til meg av en amerikansk reptilkompis. Vi passerer et skilt som informerer om at vi nå er inne på et nytt indianerreservat, og tenkte ikke noe videre over det. Gata er helt mørk, og veldig lite trafikk, og vi begynner med å kjøre litt saktere i tilfelle vi ser noe krype over veien. Vi stopper opp idet vi ser en tarantell løpe over veien.

Disse tarantellene (Aphonopelma chalcodes) ser man relativt ofte krype over landeveier i Arizona. Alle tilfellene vi fant dem var det kjønnsmodne hanner på utkikk etter damer, og de hadde ikke tid til å stoppe for å få bildet sitt tatt. Selv med alle triks i boka for å få dem til å roe ned, så er disse "a man with a mission" og hadde slettes ikke et sekund til å stå stille. 

 

Og litt lengre nede i veien ser vi en påkjørt mojave klapperslange. Den viste tegn til dødskramper og vi regnet med bilen som nettopp passerte oss var den som tok livet av den. Kjip følelse, da det er lite kult å se døende dyr, og mojave klapperslangen var en av de artene jeg virkelig kom for å finne. Denne mojaven hadde et fantastisk nydelig mønster!
 

Bilveier er farlige for dyr, og når man atpåtil er en slange som mange folk velger å heller sikte på enn å kjøre utenom så sier det seg selv at døde slanger langs veiene ser man overalt. Det er et kjempetrist syn hver gang.

 

Men vi mistet ikke håpet, og satte oss inn igjen i bilen. Kjørte noen få meter, helt til vi oppdaget vi hadde fått inn noen enorme flyvende insekter i bilen ettersom vi glemte å lukke bildørene da vi var ute og så på slangen. Vi stoppet bilen, åpnet bildørene for å veive ut insektene, og ikke et sekund etter så lyste hele området med rødt og blått lys. Politiet hadde trolig fulgt oss en periode med alle lysene av, og vi så de ikke før de praktisk talt sto 2 meter bak oss. Jeg og kompisen min kvapp til, men tenkte «Åkei, dette har vi lest om! Når politiet kommer skal taklyset på, hendene lett synlig på rattet, vær klar med papirer, rull ned vinduet og svar høflig! Oh yeah, we’ve got this!»

 

Nå har jeg null erfaring med å bli stoppet av politiet i Norge, men jeg er ganske sikker på at politiet i USA er langt mer forsiktige og paranoide idet de kommer nærmere bilen. På sjåførens side sniker det en politimann med lommelykt i den ene hånda, og andre hånda parat klar på våpenet han har i beltet.
 

«Hey, how are you guys?» spør han.
«We are good, how are you?» stotrer vi begge frem som to nolduser, begge kjenner adrenalinet stige i kroppen.Politimannen forklarer at det ble rapportert inn en bil som kjørte på feil side av veien, og spurte oss om det var oss. Uten å i det hele tenke oss om så spilte vi dumme og sa bare «No, we just stopped the car because we saw a snake.» Politimannen så litt på oss, og jeg forklarte «We are looking for snakes to take photos of.»
«Where are you guys from?» sa han etter han trolig hørte på aksenten vår at vi var ikke amerikanere. Han var fortsatt veldig alvorlig i tonen og ansiktet.
Han ba så om papirer, og gikk tilbake til politibilen sin med passet vårt og sertifikatet vi hadde forhåndskjøpt på nett av Arizona Game and Fish Department.

Og det var noen pinelange minutter der vi satt og ventet på at han skulle komme tilbake...

 

Tilslutt kom det to politibetjenter opp til førersiden, hvor han nye mannen spurte «Are you guys photographers?»
«Uh… Yes.» svarte vi kort. Anser ikke oss selv som fotografer akkurat, men nervene drev fortsatt å danset i blodet vårt og gjorde det vanskelig å føle for å forklare stort mer enn det.
«Nikon or Canon?» spør han deretter.
Og for folk som kjenner til Nikon og Canon-krigen, så visste jeg at NÅ var det EKSTREMT viktig å svare riktig. «Uhhh…. Canon…?» svarte jeg forsiktig og spørrende. «YES, me too!» svarer politibetjenten og ler. Først da kom det vel frem et genuint, lettet smil fra meg og kompisen min også.

Stemningen ble en helt annen med en eneste gang og vi ble stående for en kort liten fotoprat, hvor da tilslutt politibetjentene informerte oss om at på indianerreservat finnes det egne lover og regler som selv ikke politiet kan bestemme over, og at stoppe bilen for «herping» egentlig ikke er lov på indianerreservatene. De fortalte at selv politiet hadde egentlig ikke lov til å være her nå, men siden de hadde fått den rapporten om bil på feil side av veien (jeg antar folk fyllekjører mye her?) så var de nødt til å sjekke det ut. De advarte oss også om at vi var nærme Mexico-grensen og vi måtte være veldig forsiktige mtp ulovlige immigranter og smuglere. Jeg sa litt lett «Yeah, I’ve heard they can have guns?» 

Jeg husker blikket på politibetjentene endre seg med en gang og ble alvorlige, «oh yeah, you HAVE to be careful. They will shoot you if they see you."

Vi kjørte så videre, livredde for å bli stoppet av sinte indianere eller mexikanske smuglere, så en flekkskunk og noen jack rabbits som løp langs veien, og tenkte at det var nok action for en kveld.

 

Going (north)west with mister West.

Dagen etter avtalte vi å møte med en svært erfaren og kunnskapsrik herper, og han tok oss med i bilen sin for å vise litt triks og knep for å finne slanger langs veier. Jeg er usikker hvor på kartet vi endte opp tilslutt, men tror må ha vært nordvest for Tucson, i Sonoran ørkenen. Her cruiset vi en lang strekning, og fant diverse artige dyr, deriblant vår første Sidewinder!

 

 

Sidewinders (Crotalus cerastes) er en liten klapperslange-art, og selv om giften kan være dødelig, så er den langt ifra den skumleste klapperslangen. Disse to vi fant denne natten var kun juveniler og trolig nylig født. (September er babyboom sesong for reptiler i Arizona). På bildet kan du se han flate ut kroppen helt ned i asfalten, og dette gjør han for å virke større og skumlere. Dog, når tassen er knapt større enn en 5-kroning så er det vanskelig å bli redd. Når klapperslangene er så små så vil de fremdeles rangle med halen, men siden de ikke har nok ringer på ranglen sin til å lage lyd så er det helt lydløst. Ranglene kommer etter hvert som de vokser og skifter ham.

 

 

Vi fant også padder! Jeg tror jeg alltid har vært litt skap-paddefanatiker, da jeg finner meg selv elske alle padder jeg møter på selv om padder og frosk generelt sett ikke er noe jeg virkelig brenner for. Men fy, de er tøffe!
 

 

Denne krabaten er en av de største man kan finne i Arizona, kalt Sonoran ørkenpadde (Bufo alvarius). Dette er paddene man kan slikke på for å få en psykedelisk opplevelse, som man visstnok også blir veldig syk av etterpå. Ikke slikk på padder, folkens.

Sonoran ørkenpadde spiser det meste den kan sluke, alt fra insekter til andre padder, til og med smågnagere, øgler og edderkopper. Glupsk som padder flest, med andre ord.

 

Og så lenge det er trygt å klå på, så må jeg klå.

 

 

Og en liten rødflekket padde (Anaxyrus punctatus). Det er overraskende mye amfibier i ørkenen! Amfibier er ofte avhengig av relativt fuktige omgivelser, og amfibiene i Sonora-ørkenen overlever ved å utnytte små elver, grave seg ned i fuktig jord, holde seg unna solen ved å gjemme seg under steiner og fjell, og poppe frem under monsoontiden. Rumpetrollene bruker ca 1-2 måneder på å metamorphe seg fra rumpetroll til frosk, og en kan jo ikke si at det er noe annet enn svært imponerende at disse amfibiene finner dammer som faktisk varer hele den perioden i den ellers knusktørre ørkenen.

 

Mount Lemmons

 

Dagen etterpå følte vi oss fulle av gode tips og var klar til å bruke tipsene vi hadde fått. Vi startet med å kjøre opp til Mount Lemmons, en av fjellgruppene som omringer ellers paddeflate Tucson. Mount Lemmons høyeste punkt er nesten 2800meter, og er dermed det høyeste punktet blant fjellgruppen Santa Catalina.

Det er ganske fascinerende å se hvordan stigningen i fjellet skaper forskjellig flora. I bunnen har man kaktusparadiset, med høye saguaro, ocotilla og chollas i bunnen, hvor det gradvis forvandler seg til barskog. Når man er i den siste tregrensen med tett barskog føles det nesten ut som at man er midt i en skog i Norge på en varm sommerdag. I disse områdene så finnes det både svartbjørn og puma, men man skal være utrolig heldig å få glimt av noe slikt.

Og vi leter så klart etter slanger.

 

Parkeringsplass halvveis oppi fjellet. Landskapet var, nok en gang, nydelig!

 

Uansett hvor tidlig man forsøker å være ute, før solen står rett på himmelen, så er det himla varmt. Det er så varmt. Å herregud, hvordan svetten renner, hodet verker og man finner seg revurdere om det i det hele tatt er verdt smerten.

Og slanger? Vi fant nada. NADA. Dette området er kjent for å ha 3 forskjellige klapperslangearter, blant annet, og vi fant NADA.

 

Men Mount Lemmons er vakkert, så turen var slettes ikke borkastet.
 

Vi tok en tur på samme sted i skumringen også, for å se om slangene kom ut når det var litt kjøligere i luften. Men neida, NADA. Vi møtte til og med på noen turgåere da vi gikk tilbake til bilen som fortalte oss at stedet virmlet av forskjellige arter klapperslanger. Thanks for that.
 

Og for de som er litt mørkeredde som syns det er skummelt å gå i skogen når det er mørkt – prøv ulendt, ukjent terreng hvor du ser ingenting annet enn hvor lommelykta lyser og du vet sjansen for å enten støte på svartbjørn eller tråkke på klapperslange er stor... og midt uti ingenmannsland finner du dette:

 

Vi stusset lenge over hvem det kan være som har lagt igjen tagget lårbein på fjelltoppen her, og etter å ha undersøkt det litt på nettet etter vi kom hjem så kom jeg frem til at det må være noen forskere som driver research på foråtningsprosess.

 

På vei ned fra fjellet stoppet vi ved et lookout point over Tucson, og testet litt lang lukkertid på kameraet. Resultatet var artig!

 

 Del 4 i morgen!

Grand Canyon og Monument Valley

Fredag 5. september, tidlig opp ettersom dagen i dag hadde fullt skjema. Vi hørte torden og regnvær i det fjerne, og temperaturen var faktisk så kjølig at kun t skjorte ble for kaldt! Denne dagen skulle vi kjøre noen timer østover for å ri 3 timer i cowboylandskap i Monument Valley.
På vei til Monument Valley passerte vi også Grand Canyon «så vidt», og stoppet ved en liten lomme langs veien for å ta en kikk. Det blåste skikkelig surt og kaldt med regn i luften, jeg tror vi brukte mindre enn 20 sekunder på å se på utsikten før vi kastet oss i bilen igjen. Vi skulle jo passere området igjen på vei hjem dagen etter, så krysset fingrene for bedre vær da.

Grand Canyon, imponerende selv i full blåst og grått vær!

En times tid senere passerer vi et annet område med utkikkssted ved Desert View Drive 64, og bestemte oss for å stoppe her og titte litt. Skiltet som møtte oss var for øvrig midt i blinken for en gjeng som oss.

 

Den vesle, brune elven vi så i dalen var (Little) Colorado River. Nummer 7 på lista over USAs lengste elver og er for tiden midt oppi en krise for å tørke ut pga klimaendringer og overbruk som drikkevann. Colorado-elven er en av vestens største vannreservoarer for drikkevann, men er allikevel ikke nok vann til å støtte en befolkning på 9 milliarder.
Man ser elven så vidt på bildet, men sant skal sies at elven er noe mer imponerende lengre nord på kartet.

 

Fra Cameron og utover var det mye flate, milelange veier uten mye nevneverdig å se på…

 

Helt til noen merkelige fjell begynte å dukke opp i horisonten, og vi skjønte vi nærmet oss til destinasjon!

Owl rock til venstre, og Agathla Peak til høyre.

 

Agathla Peak. Og jaggu begynte vel ikke blå himmel å titte frem også!

Monument Valley og selvutnevnte cowboyer

 

 

Vi passerte grensen inn til Utah og «mesa-» og «butte»-fjellformasjoner popper frem overalt i området. Landskapet er ufattelig unikt og spesielt, det føles nesten som man er litt i drømmeland. I Navajokulturen er flere av disse fjellene hellige, og ifølge indianerne så har hvert av disse fjellene et eget hjerte som slår, og det er ikke vanskelig å forstå at området anses som åndelig.

 

Det mest ikoniske bildet fra Monument Valley, landskapet har blitt brukt i utallige kjente og ukjente filmer, som f.eks Forrest Gump og en rekke gamle og moderne westernfilmer. 
De to fjellene til venstre kalles for «The Mittens», ettersom det ser ut som de har en tommel, mens  «butte’n» helt til høyre kalles «Merrick Butte». Disse tre fjellene er i underkant av 1900m høye, og den unike formen er takket være tre forskjellige lag med stein. I området her kan temperaturer svinge voldsomt mellom årstidene, fra 18 minusgrader på vinteren til 38 plussgrader på sommeren. Landskapet blir, hvis overhode mulig, enda mer magisk med et lett snølag om vinteren.

 

Dessverre kan man ikke bevege seg fritt overalt på Navajoreservatet da indianerne har egne regler. For å kunne skikkelig se Monument Valley, så må man ha med seg en Navajo guide. Hvilket var vårt neste stopp, etter å ha kjørt nedover den smale, dumpete veien forbi Merrick Butte… Og det var her vi var glad for at vi hadde leid en bil som tålte ulendt terreng, for hvordan mustangen vi møtte på klarte å kjøre på denne lite vedlikeholdte veien fatter ikke jeg. Det syns kanskje ikke på bildene, men selv med bilen vi hadde så dunket vi nedi grusen opptil flere ganger uansett hvor forsiktige vi forsøkte å være.

 

 

Etter å ha fulgt et fryktelig lite uoversiktlig kart tegnet av en fyr ved en liten kiosk på parkeringsplassen, kom vi endelig frem til hestene og her møtte vi indianercowboyer med gangster-tatoveringer og bandana rundt hodet som skulle ta oss med på ridetur. Det var en helsikes sandstorm idet vi gikk ut av bilen og vi følte vi fikk sand i øyne, i munn, i nesa – overalt. 
Førsteinntrykket av selve businessen vi hadde booket tur hos var dessverre noe blandet. Vi ankom stedet, det var kun oss her først, og ble møtt av en smilende fyr med cowboyhatt. Om litt så kom det en fyr til, med tåretatoveringer under øyet og så generelt litt ut som en type man kanskje helst ikke møter på i en mørk bakgate. Han tar oss litt til side og hvisker til oss, «Hey, jeg vet dere har forhåndsbetalt for 3 timers tur, men sjefen syns dere skal betale mer siden dere kun er 3 stykk.»
Jeg så på ham litt spørrende, tenkte at turen var allerede ganske dyr, og sa «Jammen, vi har allerede forhåndsbetalt på nettet?»
«Jeg vet, så derfor, når sjefen kommer, så sier dere ingenting om penger. Ingenting!» 
Hjælp, liksom?

 

Sjefen kommer, og virket som en rølpete, brå type med en sigarett i munnen og møkkete klær. Idet han kommer gående mot oss, så står mannen med tåretatoveringen i bakgrunnen og holder pekefingeren opp til munnen, «shhhhh». 
Sjefen spør om bekreftelselsbevis, og jeg viser han emailen på mobilen min. Da jeg var hjemme tenkte jeg at mobilen kunne sikkert fint brukes til det, men når jeg først sto der så angret jeg veldig på at jeg ikke hadde printet det ut på et ark i stedet. Sjefen tar mobilen min, titter på den, kommenterer at den er fancy og spør om han kan kjøpe telefonen av meg fordi han likte slangeskinn-dekslet mitt. «Nei» ler jeg hyggelig, «jeg har nettopp fått den og trenger den til turen vår.» 
Han gryntet, og spurte en gang til, «om jeg var sikker». 
«Ja, jeg er sikker.»

 

Etter en noe ubehageligladet samtale med sjefen mens vi forsikret oss om at bookingen var i orden, så var det på tide å dra til hestene våre som guiden hadde gjort klar. Hesten jeg fikk var en mustang-quarter blanding ved navn Sky, som under rideturen viste seg å være den mest stødigste og behageligste hesten jeg noensinne har ridd. 

Guiden vår var heldigvis en fantastisk hyggelig fyr med mye smil, han hadde nylig fått jobben, og han var trolig mindre erfaren med hest enn hva jeg selv er. (og jeg er ingen erfaren rytter. ) Han skulle jo fungere som en guide og fortelle litt om fjellformasjoner og Navajo kultur og slikt, hvilket han klarte helt fint rent overfladisk, men fikk han spørsmål han ikke var forberedt på så kunne han ikke svare. Det var helt greit for min del, turen var fantastisk uansett og jeg virkelig storkoste meg på hesteryggen med det mest utrolige landskapet rundt meg. Og kun et kvarter uti turen så roet sandstormen seg også, og vi fikk fint vær som ikke var for varmt.
Guiden vår forsto raskt at vi var veldig interessert i dyreliv, så han begynte å fortelle om det han visste om dyrelivet i området, selv om det ikke var mye. 

På en 3-timers ridetur så blir man jo godt kjent (og hinsides støl! Alle tre gikk hjulbeint i flere dager etter!), og guiden vår fortalte om mye personlige erfaringer fra området. Vi red forbi området han vokste opp i, en liten trailerhouse-gruppe ved et mesafjell, og han nynnet og sang på eldgamle indianer «chants».  Han fortalte stolt om sønnen hans, som nylig hadde blitt proff amerikansk fotballspiller. Vi fortalte han om Norge, norsk mat, norske kulturer og samekulturen. 

 

 

Etter rideturen følte jeg vi hadde fått skikkelig godt kameratskap med guiden vår - vi tipset han, lo av hvor ødelagt vi alle var i beina etter turen og sa våre farvel og thank you’s. Den hyggelige tonen ble dog øyeblikkelig avbrutt rett etter vi hadde kommet oss til bilen og byttet sko. Fra hestene, mange titalls meter unna, sto sjefen hans og gaulet til oss fra fulle lunger, «HEY!!!» «HEEEEEY!!!!» «COME GET YOUR GARBAGE!!!!» og veivet to tomme vannflasker i lufta. Han virket skikkelig forbanna.
Jeg og kompisene mine sto et øyeblikk å så på hverandre og skjønte ikke først om han var seriøs eller ikke, før jeg bestemte meg for å traske bort bort til dem. Sjefen ga meg flaskene som vi hadde glemt i salsekkene på hestene, mens han strengt sa «take your garbage, we don’t come to your country and litter.» 

Noe sjokkert over oppførselen, så klarte jeg å stotre frem «I’m sorry, we forgot them.» før sjefen snudde ryggen til og gjorde det klinkende klart at han nå var ferdig med oss og det var på tide for oss å dra, asap. Guiden vår sto ved siden av ham og virket veldig flau, hele tiden sa han «oh no, he’s not serious, he’s only joking! Haha, he’s only joking, come on…» Jeg så på guiden vår og smilte frem et «it’s okay.» og vinket hadet til ham en siste gang. I det jeg gikk tilbake hva som nå føltes ut som den lengste «walk of shame» noensinne til bilen, så mumlet jeg i hodet mitt at de to vannflaskene kan ikke gjøre mye skade, ettersom tomta rundt de slitne trailerhusene de bodde i rant over av alt mulig slags søppel og skrot.

Noe fortumlet fra det som skjedde klarte vi å kjøre oss litt bort i Monument Valley (området er ikke akkurat skiltet, og veier går i alle retninger), og vi endte opp på et lite look-out område hvor vi stoppet for å ta litt bilder. På stedet var det også to hunder, ustelte, møkkete og veldig vennlige, antageligvis hjemløse eller eid av indianere i området. De var utrolig sjarmerende og selv om jeg er veldig forsiktig med å ta på fremmede hunder så virket disse to så overbevisende rolige og snille at vi tilbragte en god stund med masse kos og klapp. Vi tryllet frem noe som kunne holde vann slik at hundene fikk en sjanse til å drikke, og de drakk som om de ikke hadde sett vann hele uken. 

Solen går fort ned i USA, og vi bestemte oss for å overnatte i Page, en liten by et godt stykke vest for Monument Valley. Tidlig opp neste dag, Grand Canyon sto for tur og etter det vende snuta sørover mot Tucson. 

 

 

Grand Canyon

Grand Canyon må oppleves. Det finnes ingen bilder eller film som rettferdiggjør hvor ufattelig vakkert dette stedet er. Hvor stille det er. Hvordan man kan høre en ørn skrike sikkert en km eller to unna, hvordan lyden gir gjenklang i dalene.
Området var flust av rovfugl og ekorn, og det var svimlende å se hvordan ekorn løp og spratt lett og bekymringsløst langs de bratte fjellstupene. 

 

Jeg er ikke av de modigste som tar bilder med beina dinglende løst i lufta, så dette holdt i massevis!

 

DEN utsikten i området, og der sitter vi, med nesa i en busk for å se nærmere på en liten øgle. 

Vi brukte resten av dagen på å kjøre sørover på kartet, hvor vi passerte Flagstaff, en svært trivelig fjellby, og enda et magisk sted kalt Sedona med knallrøde fjellformasjoner som popper opp mellom en blanding av frodig barskog og ørkenbusker. Av en eller annen absurd grunn tok jeg ingen mobilbilder av disse stedene, og til min store skrekk så klarte jeg å miste et minnekort et sted på turen hvor resten av landskapbildene mine ble lagret. Men dere får google det om dere vil vite hva jeg snakker om. *ler*

Del 3 kommer i morgen!

“Welcome to Arizona, you bastard.” 
― Nenia Campbell, Armed and Dangerous

Du vet den følelsen etter å ha besøkt et sted, og du bare føler du hører hjemme og vil bli der for alltid?

 

I dag, 1. september, markerer det nøyaktig 2 år siden jeg og to venner dro på en to ukers tur til «reptilmekka» Arizona. 6000 km fordelt på 14 dager, lange netter og tidlig opp, mye søppelmat og energidrikker, fulle minnekort og et sinn full av minnerike opplevelser, inntrykk og ny kunnskap.

Jeg håper dette er like interessant for dere å lese som det var gøy for meg å skrive om og mimre. Har dere spørsmål om hva som helst så skal jeg passe på å svare så fort jeg får tid.

 

Arizona finner man midt i Vesten i USA, og og er kjent som The Grand Canyon State. Arizona er rikt på både veldig varierende landskap og dyreliv og er for mange reptilinteresserte kjent som en av de beste statene for «herping». Hva er «herping»? Kort forklart, «the act of finding reptiles and amphibians in the wild.» En meget populær fritidssyssel blant både amatører og profesjonelle zoologer, enten for å samle inn data, ta bilder eller bare generelt nyte dyrene i det fri. For å kunne gjøre dette i Arizona må du betale for jaktlisens som koster ca 1000 kr for 1 år. (Dvs, helt gratis å bare se, men skal man «manipulere» og håndtere dyret på noen som helst måte så må man ha lisens.)

Arizona er en veldig spennende stat. Det er (dødsens)varmt nede i dalene ved storbyene, og kjølig oppe i fjellene. Man finner tett barskog i fjellområder full av svartbjørn og hjort, og på flatmarkene og i dalene er det et nakent, «dødt» landskap med tørst bakke og flora armert med de grusomste nåler i form av høye saguaro og innpåslitne «jumping Chollas». I nord har man den fantastiske Grand Canyon hvor rovfugler i form av hauk, ørn, gribb og kondorer svever majestetisk i luften, og drar man enda litt lengre nord-øst så er man midt oppi vaskeekte Ville Vesten filmlandskap med røde fjellformasjoner som oser indiansk Navajo kultur, ånd og tro. Sørvest har man ørken så langt øyet kan se, med (ørliten)sjanse for å se både ozelot og jaguar, og det er ingen tvil om at det er klapperslangene som dominerer bakkenivået. Sørøst har man de vakre «sky islands», fjellgrupper som plutselig stikker opp blant flatt prærielandskap hvor dust devils danser over slettene. Om natten i monsoontiden så er man belønnet med et vakkert himmelshow i form av tordenstormer som er for langt unna til å høres. På netter hvor ørkenhimmelen er fri for skyer er det et vanvittig syn av millioner av stjerner som former melkeveien samtidig som stillheten avbrytes av absurde hyl fra coyoter rett i nærheten. Og hva som fort nettopp var en uttørket ørken kan endre seg på et sekund til å bli en kraftig elv med regnvann som falt flere km unna. Byene i staten er variert, alt fra moderne Phoenix til slitne, ikoniske cowboytettsteder som tiden ser ut til å ha glemt, men som allikevel er utrolig koslige og kulturrike.

Det er magisk. Det er virkelig få andre ord som kan beskrive Arizona så godt som rett og slett magisk.

 

MEN, i frykt for å høres ut som jeg prøver å selge en overvurdert chartertur, så starter jeg bildeserien fra turen vår, med slanger, øgler, flora og fauna, og noe av det Arizona ellers har å by på, på både godt og vondt.

Og du er herved advart – i denne tråden vil det komme nærbilder av masse slanger, edderkopper og annet koselig grøss.

 

Phoenix

 

Turen vår startet i hovedstaden Phoenix. For en som har flyskrekk (altså meg) så var 16-17 timer på fly mer enn nok, og på toppen av det hele klarte vi alle tre å pådra oss en kraftig forkjølelse pga kjøleanlegget i flyet. Man kan trygt si det ble 2 uker bilferie med Kleenex som vår beste reisevenn. *ler*

Varmen praktisk talt slår deg i ansiktet som en knyttneve sekundet man går ut av flyplassen. Originalt var planen å kun være i Phoenix en natt og så reise nordover dagen etterpå, men siden kofferten min bestemte seg for å overnatte i Chicago, så ble vi nødt til å være i Phoenix en natt til. Hvilket var slett ingen dårlig avgjørelse, ettersom Phoenix har mye å gjøre og se på, og vi fikk gjort unna mye nødvendig shopping.

 

Ser kanskje eksotisk og frodig ut med palmetrær, men den tørre, intense varmen ga ingen skjul på at vi nå var i ørkenen…

 

Phoenix er en pen storby, og veldig lett å finne frem i. Ryddig og rent, lokal flora pent plantet langs veier og rundt bygninger som ser ut til å bli stelt daglig til punkt og prikke. Phoenix ser tilsynelatende ut til å være stolt av sitt lokale og spesielle dyreliv, og man ser statuer og grus-formasjoner på bakken av både klapperslanger og gilamonster øgler langs motorveier. De har lange strekninger med fortau langs de fleste veier, men man ser nesten aldri folk faktisk bruke dem. Det er det for varmt til på sensommeren/høsten.
 

 

Phoenix Zoo

På vår første dag skulle vi til Phoenix Zoo.

Phoenix zoo er et godt eksempel på mye av det viktige arbeidet en dyrepark kan gjøre. Parken åpnet i 1962, og har siden da vært med på en rekke forskjellige lokale og internasjonale bevaringsprosjekter av en hel rekke forskjellige dyrearter. Phoenix zoo er verdensberømt for å være de første som startet bevaringen av den tidligere utryddede arabisk oryx, Oryx leucoryx, og takket være fasiliteter som Phoenix Zoo finnes det nå 1100 oryxer tilbake i naturen igjen.
De fokuserer mest på bevaring av lokal fauna, og har for tiden 8 utrydningstruede arter de fokuserer på, blant annet svartfot-ilder og Chiricahua leopardfrosk. Årlig settes det ut individer fra oppdrettsfasilitetene deres tilbake ut i naturen, og de har stor suksess med blant annet svartfot-ilderen.

Conservation senteret hvor disse dyrene avles kan man som besøkende ikke komme inn til, da disse dyrene ikke skal tilvennes mennesker. Men parken er full av annet snadder!

Dessverre så var det så hinsides varmt der (44 Celsius) at vi nordbaggarna hadde nok med å fokusere på å få nok vann i kroppen og ikke dø i varmen, men fikk heldigvis noen bilder ut av turen. Da vi kom inn i gavebutikken ble vi møtt av to hyggelige eldre damer som la merke til at det så ut som vi holdt på å dø, og da de fikk vite vi kom fra Norge så fikk vi umiddelbar medlidenhet. Ellers var parken nydelig med fine innhegninger til dyra, dog noe utdatert enkelte steder med mye gitterbarrierer. De har en vanvittig flott sumatra hanntiger i parken som jeg dessverre ikke fikk bilder av.

 

 

Vi var ikke langt unna å hoppe ut i vannet sammen med brillebjørnene for å unngå varmen. De koste seg i alle fall!

 

 

Midt i parken er det en stor savanne med diverse afrikanske dyr, blant annet en stor flokk sjiraffer, krontraner, gribber og watusi-kyr.

 

Og vi syns det var innmari stas å få lov til å mate sjiraffer og kjempemaursluker! Dyrepasseren som var med oss hevdet at «everyone should at least once in their lifetime try feeding an anteater». Det var ganske spesielt. De har en lang, tynn tunge som er dekket av et spesielt slim, så når man skal håndmate de tar man en masse melorm inni handa og lar maurspiseren fiske det ut. Hender måtte vaskes grundig etterpå for å få av alt slimet.

 

 

Neshorniguan, en truet dyreart fra de karibiske øyer, Haiti og Dominikansk Republikk. Selv om arten er truet, så er den vel representert i både privat eie og i dyreparker verden rundt.

 

 

Komodovaraner er alltid en fryd å se! Varaner har en kløyvd tupp på tunga, slik som slangene, og smaker på luftpartiklene for å orientere seg og finne frem bytte. Komodovaraner kan bli relativt bedagelige og tamme i fangenskap, og mange institusjoner klikker-og targettrener dem for å minske stress ved nødvendig flytting av dyret eller veterinærundersøkelser. Komodovaraner er ikke veldig vanlige å se i dyreparker, da de er lett utsatt for infeksjoner og ikke de enkleste å få til å avle.

 

Nordover

Etter en tur i dyreparken, var det på tide å komme seg nordover mot Grand Canyon og til Monument Valley.

Blå vei for å markere reiserute.

 

 

 

 

Siden vi skulle i cowboyland og ri på mustanger så måtte vi selvsagt handle inn cowboyhatter! Det er sprøtt hvor dyre noen av disse cowboyhattene kan være!

 

Og som alltid, veiene i USA tilbyr alltid ofte et stort utvalg av interessante kjøretøy. Denne kunne jeg forsåvidt veldig gjerne tenkt meg å ha selv!

 

Kontrollert (regner jeg med) skogsbrann i distansen. Et relativt vanlig syn i dette området mellom Phoenix og Flagstaff.

 

 

Ford Pickup truck og en mann i cowboyhatt. Blir ikke mer USA enn dette!

 

Politiet i USA er langt mer opptatt av å stoppe biler langs veien enn hva de er i Norge. Dette var vanlig syn overalt.

 

Hjemløsheten i USA er et stort problem og er godt synlig. Denne fyren hadde dog et smil om munnen og et skilt som sa «Me hungry, Bada-ba-ba-ba, I’m bummin’ it!»

 

Turen nordover gjorde vi over to dager, og vi stoppet for overnatting i et ørlite tettsted kalt Valle. Her møtte vi også på det første jeg har opplevd av dårlig kundeservice i USA, noe jeg nesten trodde var ikke-eksisterende av tidligere erfaringer. Jeg og kompisen min forsøkte å få hjelp til noe ang inngang til Grand Canyon, hvor vi bare ble veivet vekk for de gadd ikke å svare oss. *ler* Vi ble ganske forvirret, men klarte heldigvis å finne ut av problemet på egenhånd dagen etterpå.

Kvelden kom, og vi var eventyrlystne. Vi kjørte et stykke nordover til vi fant en ensom landevei (som IKKE var privatvei og forbudt å kjøre på, hvilket det virker som hele USA er dekket med utenfor nasjonalparkene,) og kjørte til siden for å rusle litt rundt og lete etter dyr i totalmørket. Folk flest ville nok uroet seg for å tråkke på klapperslanger eller andre giftige dyr, men jeg kjente heller litt på frykten av å støte på kyr. *ler*

 

Digg å lyse rundt med lommelykt og se forholdsvis store edderkopper har spunnet nett en halv meter over bakken mellom trær og busker. Jeg er ikke redd edderkopper, men selv jeg kjente litt på det at det ville ikke vært veldig kult å gå igjennom et spindelvev og få slike edderkopper på seg…

 

 

Vi veltet om litt steiner, og det krydde av sorte enker (Latrodectus hesperus). Sorte enker har et rykte som er noe hauset opp, men allikevel ikke en edderkopp man ønsker å bli bitt av. Men som med de fleste dyr, provoserer man ikke edderkoppen så vil de heller ikke bite.

 

Solifuger, eller valseedderkopper eller (mer passende) Desert demons som de også kalles. De har kraftige kjever de kan bite med, men er ellers fullstendig harmløse da de mangler gift. Kanskje ikke det vakreste dyret jeg vet om, men allikevel en utrolig artig oppdagelse.

 

Vi leter videre og jeg kommer endelig over vår første slange på turen! En utrolig søt og vakker liten desert nightsnake (Hypsiglena chorophaea). Usikker på om disse har noe norskt navn. Trivelig liten sak som lot seg håndtere uten å bli redd eller hissig. Disse er baktannsgiftige, hvilket vil si de har en veldig svak gift i to tenner bakerst i munnen. Ikke farlig for mennesker, og holder seg til å spise små øgler, andre små slanger og kanskje litt frosk og insekter. Legg merke til den utrolig vakre perlemor-magen! Absolutt en seier for natten å finne denne lille tassen.

 

 

Neste del av turen postes i morgen!