Sprettballen

Vil bare nevne at boka har nettopp kommet ut i ny og revidert utgave, og heter nå Hverdagslydighet fra valp til voksen

Holde hender, litt diskret stryking og nuss synes jeg er innafor, noe særlig mer enn det synes jeg blir kleint. Kan ikke fordra når det virker som om folk prøver å krype inn i hverandre i sosiale sammenhenger eller offentlig.

Kjempesøte Synd det er feil belger og feil tidspunkt! Ift. finnannonsen så er den aaaaalt for lang Jeg har tatt utgangspunkt i det du allerede har i annonsen, endret litt på noe og forkortet det en del. Det er bare et forslag selvfølgelig I tillegg ville jeg redusert antall bilder en hel del. Slett de som er veldig uklare og de gamle bildene. Hør om det er noen du kjenner som har et greit kamera som kan hjelpe deg å ta noen nye bilder Prøv å ta bilder i godt dagslys, du trenger all den hjelpen du kan fra lyset når du har svarte hunder. Dessverre er det sånn at gode bilder selger mye bedre og du vil fange interessen hos flere.

Jeg pleier å teste litt med å kaste en leke, og så kalle inn FØR hunden når leken. Det gjorde jeg på min ekstremt lekmotiverte schäfer for å teste innkallingen. Det var ca. noe av det vanskeligste hun visste å avbryte.

Du er ikke kjip, jeg er helt enig med deg. Det er det jeg sier til han også, at han ikke må gi opp enda, for mye av "problemene" med DSGen, kan relateres til å være ung hannhund. I tillegg ser jeg jo at det er definitivt noe å jobbe med i denne hunden, det er bare han som ikke får det helt fram. Forhåpentligvis ender jeg opp med brukshund før han, da får han kjent litt på hvordan det er å bo med hund som har en del motor. Jeg er litt redd for at om han ikke håndterer hunden, så ender det opp med å bli mitt ansvar(jeg greier ikke stå å se på at noen jeg bor med gjør feil eller ikke greier å hanskes med sin hund). Det er uansett tanken at de unghundene vi har pr. dag(DSGen på 1,5 og min yngste på 10 mnd), skal bli voksne først, så jeg sitter på bremsen og sier vi skal ikke ha mer hunder _nå_. Det vil jo være minst halvannet år til det blir aktuelt med flere firbente, og da har han jo fått litt mer erfaring på baken. Jeg lufta også tanken om å ta til seg en omplasseringshund på halvannet-to år, for da vet man mer hva man får, kan ha hunden på prøve og se om den funker til det han vil ha. Du er ikke kjip, jeg er helt enig med deg. Det er det jeg sier til han også, at han ikke må gi opp enda, for mye av "problemene" med DSGen, kan relateres til å være ung hannhund. I tillegg ser jeg jo at det er definitivt noe å jobbe med i denne hunden, det er bare han som ikke får det helt fram. Forhåpentligvis ender jeg opp med brukshund før han, da får han kjent litt på hvordan det er å bo med hund som har en del motor. Jeg er litt redd for at om han ikke håndterer hunden, så ender det opp med å bli mitt ansvar(jeg greier ikke stå å se på at noen jeg bor med gjør feil eller ikke greier å hanskes med sin hund). Det er uansett tanken at de unghundene vi har pr. dag(DSGen på 1,5 og min yngste på 10 mnd), skal bli voksne først, så jeg sitter på bremsen og sier vi skal ikke ha mer hunder _nå_. Det vil jo være minst halvannet år til det blir aktuelt med flere firbente, og da har han jo fått litt mer erfaring på baken. Jeg lufta også tanken om å ta til seg en omplasseringshund på halvannet-to år, for da vet man mer hva man får, kan ha hunden på prøve og se om den funker til det han vil ha. Jeg er ikke uenig, og derfor er det ikke aktuelt med flere hunder før de to minste har bikket to år. Vi må få kontroll på galskapen vi eier, før vi drar inn noe mer Jeg er ikke nødvendigvis så veldig bekymret for interessen, det handler mer om at en kjapp og lettlært hund på trening, skrur ikke av dette når vi kommer hjem. Det er en hund som skal leves med i hverdagen også. Han virker veldig engasjert, men er ofte frustrert over hunden og dens prestasjoner(som også henger en del sammen med hans erfaring og prestasjoner som trener, i tillegg til å være ung, døv hannhund). Han har gått en hel del kurs(ser han jo aldri nesten, han har noe hunderelatert nesten hver ukekveld), i tillegg går vi instruktørutdannelse sammen, så jeg tror interessen stikker relativt dypt. Men klart, det kan jo være han finner på å bytte gren etter hvert, det er ikke godt å vite når man er så fersk. Ja, som nevnt tidligere i innlegget, det er ikke aktuelt med ny hund nå Men ja, det kan veldig godt være han kommer seg. Han har potensialet synes jeg. Han når kanskje ikke toppen, men han er jo en fin hund å lære med. Han må bare lære seg å trene hund bedre. Pr. i dag er det mye frustrasjon i treningen, fordi han gjør ting for vanskelig for hunden. I tillegg vil det nok hjelpe på å bli eldre for hunden også Ja, det vil uansett går et år eller to, før neste hund blir aktuelt. Yngste her er 10 mnd, hun skal få lov til å bli hvert fall 2 år. Hadde håpet han kunne falt for en mindre hund *ler*(mtp bil og sånt) Jeg synes heller ikke sheltie er et dårlig valg til AG, men han liker ikke de Kanskje jeg kan få endra litt på den tankegangen over tid, vi får se. _____________________________________ Vil bare rette opp i en missforståelse; når jeg snakker om lyd/bjeffing, så er ikke det relatert til agilitybanen, men i hverdagen. Hva han velger å fokusere på på AG-banen mtp. lyd er hans valg, men hjemme så er det nok med en gneldrebikkje

Kooiker har jo utfordringer med samkjønnsagressjon blant annet og er vel generelt ikke sånn veldig omgjengelige med andre hunder? Det er agility han vil drive med og konkurrere i, så han vil vel så langt han greier, hehe. Men han er jo fersk på hund og trening, så det vil nok ta litt tid med første hunden uansett.

Sheltie har jeg foreslått, det har han ikke lyst på, hehe. Og ja, bjeffing DSG vil han ikke ha, ser nok kanskje etter noe som er litt større. Nei, spanieler er kanskje ikke kjappe nok. Jeg er ikke så inne i AG egentlig. Tenkte i såfall noe etter dual-linjer. Det er jo et alternativ. Jeg kan lufte rasen for han. Jeg liker jo kelpie godt selv, og var inne på tanken om kelpie selv en stund. RED: Tenkte litt tanken på å foreslå en omplasseringshund også kanskje. Da vet man mer hva man får hvert fall. Og så kan vi kanskje slippe hele valpestadiet.

Kjæresten ønsker seg ny hund. Han har fra før en DSG på 1,5 år, men han er ikke akkurat den som gir alt på trening. Han drømmer derfor om en hund som er mer treningsvillig. Selv vil han helst ha BC, fordi de han ser på trening er så flinke. Jeg er ikke gira på BC, fordi jeg tenker litt lenger og tenker at vi skal ha en hund som fungerer i hverdagen. Synes det er mye stress, dårlig avknapp, uønsket gjeting, skjør mentalitet å finne på BC. Klart, en skikkelig _god_ BC kunne sikkert fungert, men synes det er litt sjansespill rett og slett. Kjæresten er veldig fersk på hund. DSGen er hans første hund, og det er det siste året han har trent aktivt. Jeg er redd jeg ender med mye av ansvaret for å jobbe med "kjedelige" ting, om uønsket atferd i hverdagen generelt Han vil jo bare ha en hund som er kjekk å jobbe med på AG-banen. Jeg tror ikke alltid han tenker på at det er en hund som skal leves med i hverdagen også. Er det noen andre raser som er mer safe å gå for, men som fortsatt gir mye på trening? Jeg har tenkt litt i retning retrievere og noen spaniel-typer. Helst en rase som ikke krever så mye pelsstell(ikke klippe/napperaser). Litt stuss her og der skal gå greit, men ikke timesvis med pelsstell. Ønsker helst en rase som ikke er skikkelig bjeffehund, da DSGen mer enn gjerne kan få stå for det alene Jeg tenker i retning raser som generelt går greit overens med folk og hunder, som er kjent for å ha en grei avknapp(det må jo jobbes med, men likevel), og ikke superbjeffere. Den skal leve sammen med to whipser, DSGen og potensielt en malle/schäfer på sikt. Jeg har ikke så mye kunnskap om raser som er i den kategorien jeg tenker passer for han, for jeg er ganske satt på hva jeg selv skal ha når jeg skal ha brukshund *ler* Håper noen har noen tips

Har du prøvd å gå inn for å automatisere innkallingen? Altså at hunden reagerer på innkallingslyden automatisk, og dermed ikke får tid til å tenke seg om. Jeg trener inn to typer innkalling på mine hunder. Den ene er "hverdagsinnkalling", eller den innkallingen jeg bruker når det ikke er vanskelig. Type kom, hundens navn etc. Så har jeg "nødinnkalling" som er den automatiserte. Jeg har vært for dårlig med denne på mine nåværende hunder, men driver å sparker meg selv i rævva ang. det. Den forrige hunden min hadde denne automatiserte nødinnkallingen. Innkallingslyden til den type innkalling bruker jeg fløyte. Jeg begynner i et lett miljø. Først må hunden lære å pare fløyta med belønning. Og da skal det være skikkelig belønning. Drakamp, jul, 17. mai og bursdag på en gang. Er ikke hunden lekmotivert, så noen skikkelig digge godbiter som hunden bruker litt tid på. F.eks. disse porsjonspakkene med leverpostei. Når du har para fløyte=kul belønning, så tester jeg og ser om hunden reagerer på fløyta. Da drar jeg fram belønningen i det hunden reagerer. Dette gjør jeg kanskje 2-3 ganger til dagen(fortsatt i et enkelt miljø), i en ukes tid. Så tester du på tur. Hunden er løs(eller langline), men gjør ikke noe spesielt spennende. Du blåser, hunden snur, og når den er på vei mot deg, nærmer seg deg, drar du fram belønningen og belønner skikkelig heftig. Kjør 1-2 repetisjoner på dette pr. tur. Så når du har gjort dette, kan du prøve i en litt vanskelig, men fortsatt kontrollerbar setting. Ha gjerne fortsatt langline, så hunden ikke får selvbelønnet. Blås i fløyta når han er opptatt med noe. Belønn når han er nesten inne med deg. Når innkallingen er automatisert, trenger du ikke trene mer på det. Bruk den en gang av og til, men det er ikke sånn at du må bruke den hver tur f.eks. Husk at man kan ikke reagere automatisk på noe tett på hverandre. Det bør gå litt tid mellom hver. Vi pleier å si ca. 20 min. bare for å være på den sikre siden(og fordi valpekursdeltagere liker å forholde seg til eksakte tall) Når innkallingen er automatisert, kan du dra den fram når du har behov for den. Skulle hunden feile på noen av stegene, har du gått for fort fram Poenget med denne måten å trene innkalling på, er at man ikke nødvendigvis trener i vanskelige situasjoner. I innlæringen gjør vi det enkelt, den blir automatisert i enkel omgivelser. Når det da oppstår en situasjon som i utgangspunktet er vanskelig, reagerer hunden på refleks og tenker ikke. For let's face it, hvis hunden faktisk får tenke, så kan du aldri tilby noe som er bedre enn løpetispe. Eller å løpe etter rådyr, f.eks. Schäferen min hadde automatisert fløyteinnkalling. Hun kalte jeg flere ganger inn fra jakt på kaniner og rådyr. Hun gav ikke 5 flate for meg når jeg ropte på henne, men når jeg blåste i fløyta, så snudde hun på femøringen.

Første året hadde jeg praksis på en barneskole, 2. trinn, der jeg jobbet 1:1 med en gutt med utfordringer. Veldig spennende!(det var egentlig praksis med fokus på utviklingshemning, men det var ikke nok praksissteder). Andre året var jeg på sykehjem, skjermet avdeling(med pasienter med langtkommet demens). og tredje året var jeg i et bofellesskap for unge med lett utviklingshemning. I tredjeårspraksisen var også mange utplassert på rus/psykiatri institusjoner. Den er ikke valgfri per def(ikke hos oss hvert fall), men du har flere alternativer du kan ønske deg. Til syvende og sist er det skolen som bestemmer. Med tanke på at grunnverdien i vernepleie er tilrettlegging og å fokusere på den enkeltes ressurser, så håper og tror jeg at skolen er villig til å tilrettelegge praksis om man har utfordringer selv. Det er ikke sånn at alle arbeidsplasser krever så veldig mye fysisk. Der jeg jobbet mens jeg studerte og der jeg jobber nå er det veldig rolig. Brukerne greier seg mye selv(ikke stell etc.). Mye går på å være der for de, være en god samtalepartner og å passe på at de får den helsemessige tilsynet de trenger. Jeg jobber med sterkt rusavhengige, og der inngår blant annet sårstell. Pga. oss så lever de antagelig lenger, fordi vi fanger opp ting de ikke tenker over selv. Vi har f.eks. fått brukeren fort nok til sykehus, så vedkommende slapp unna blodforgiftning.

Oppdrag nr. 5 I dag tok jeg bilder av en gjeng med kjempeherlige kattunger. De var fra 4 forskjellige kull, men koste seg masse sammen alle. Da jeg kom lå alle i en haug på sofaen og sov, så herlige ^^

Oppdrag nr. 4 er av en utrolig herlig, ung, hannkatt ved navn Teddy. Han ble fanget inn ved en bensinstasjon rundt 4-5 mnd. gammel. Han var kjemperedd da fosterhjemmet fikk han. De hadde han enda i kattefella da hun fikk han hjem, og da de slapp han ut på badet så løp han rett opp den fliselagte veggen på badet Nå er han rundt et år gammel og har kommet seg veldig. Veldig kosete og grei med fostermor og familie, men fortsatt veldig sky ovenfor fremmede. Jeg pleier alltid bruke litt tid til å la kattene bli kjent/vant med meg før jeg begynner å ta bilder. Denne gutten var matvrak, så jeg fikk noen godbiter som jeg kasta bort til han. Etter noen minutter turte han å komme bort og lukte på hendene mine. Fostermor var imponert over hvor fort han turte å komme bort til meg, normalt sett gjemte han seg når de fikk besøk. Etter et kvarterstid fikk jeg klappe han og da var det gjort. Da jeg dro derfra etter en time hadde jeg hatt han liggende på fanget mitt Da vi skulle gå satt han i vinduet og så på når jeg hadde ute hundene. Mine synes katter er kule, så de lukta på hverandre og hilste gjennom vinduet ^^ Hadde det ikke vært for at jeg 1: ikke kan ha katt nå og 2: jeg kjente at jeg begynte å reagere på han etter den korte tiden sammen, så hadde jeg tatt den katten. Så utrolig kul katt! Kjempenysgjerrig og veldig hundete. Reagerte når jeg lagde smattelyder for å få oppmerksomheten etc(de fleste kattene bryr seg lite om det ) Dagens favorittbilde ^^ Det står ikke på lysta du! Det handler nok mer om økonomi og tid dessverre. Dette gjør jeg jo helt gratis, hehe Hadde mer enn gjerne reist lenger om jeg hadde hatt muligheten!

Takk! Glad for at jeg kan bidra med noe når jeg ikke kan ha de selv ^^ Jeg håper jo at det kan hjelpe noen av disse kattene til å få nye hjem hvert fall

Oppdrag nr. 3 er av en kattemor med tre kattunger som har kommet i fosterhjem Dessverre er det sånn at svarte og hvite katter er litt vanskelige å omplassere, sikkert fordi de blir ansett som kjedelige. Veldig søte og sjarmerende puser, selv om de var litt skye, spesielt mor. Mammapus

Jeg hadde 2 i 1 maskin der jeg bodde før. Vi leide, så den fulgte med leiligheten. Største dritet jeg har vært borti. For det første er jo selve trommelen like stor som en vanskemaskin, så når jeg vasket en full maskin, så ble ikke klærne tørre og de ble sinnsykt varme(spiste i stykker klærne også), fordi det ble for mye klær for tørking. Vasket jeg halve maskiner, så funka det greit med tørking, men det ble jo til at jeg måtte vaske mye mer. I tillegg var det kronglete å komme til filteret og den måtte tømmes for vann før du kunne rense filteret. Slangen for å tømme vann var kanskje 10 cm og helt ved gulvet, så jeg måtte sitte med et glass med slangen, klemme sammen slangen når glasset var fult og så tømme i bøtte. Utrolig tungvindt. Selvfølgelig gjorde jeg ikke dette så ofte, siden det var så mye styr, så det ente med at maskinen sa i fra selv når filteret var fult. Det var etter den var ferdig å vaske klærne, men ikke hadde sentrifugert, så klærne var gjennomvåte og det ble liggende masse vann i trommelen. Når jeg flytta og måtte skaffe vaskemaskin og tørketrommel selv, så kjøpte jeg separat. Det er SÅ deilig! Klærne blir tørre, lofilteret kan jeg tømme etter hvert bruk etc. Ikke minst kan jeg vaske fulle maskiner, for en tørketrommel er beregna på å ta en hel maskin med vask, og har dertil større trommel. Kommer aldri til å kjøpe kombi noen gang.

Du har ikke tråkket på noen tær Vernepleie er på vei opp og fram. Det blir mer og mer kunnskap om at vernepleiere kan gjøre annet enn å jobbe med utviklingshemmede, heldigvis! Da jeg fikk jobben jeg har i dag, så de spesifikt etter vernepleiere Jeg jobber i et bofellesskap for rusavhengige med psykiske lidelser. Her har vi også sykepleiere, sosionomer og helsefagarbeidere. Målet er at det alltid skal være en sykepleier eller vernepleier på vakt og de er likestilte både ift. lønn og arbeidsoppgaver hos oss. Nå er nok kanskje bruk av vernepleiere i "sykepleierstillinger" kommet et stykke lengre her enn andre steder, siden vi har utdanningsinstitusjon for vernepleiere i nærområde. Det kan nok ha noe å si.

Og det kan ikke en vernepleier? Vernepleie er en forholdvis ny utdanning, spesielt sett opp mot sykepleiernes historie. Det jobbes med å promotere allsidigheten til vernepleiere, men det har nok ikke kommet like godt fram alle steder. Her i området, så søkes det i hovedsak etter vernepleiere/sykepleiere til de samme stillingene, med noen få unntak(som sengepost på sykehus f.eks.(utenom psykiatri). Jeg føler etterspørselen er større etter vernepleiere enn sosionomer og barnevernspedagoger. Fordi vi både har en ganske bred sosialfaglig kompetanse OG helsefaglig kompetanse. Med opplæring kan vi gjøre alt en sykepleier gjør. Vi har bare ikke en like omfattende helsefaglig opplæring på studie. Fordi de fleste vernepleiere ender opp med jobber som ikke krever så mye helsefaglig kompetanse, men mer sosialfaglig kompetanse. Vi skal vite hvordan vi setter sprøyter(aktuelt for f.eks. å sette depot eller andre medisiner), vi skal forsvarlig kunne legge, dele ut og gi medisiner. Vi skal også ha en viss kunnskap om sår og sårstell samt generelt stell. Ut over det kan vi lære det meste en sykepleier gjør, som er relevant for arbeidsplassen. Som en såpass bred utdanning må man velge litt hva som skal med, og da tar de med det de mener er helt nødvendig helsefag. I et bofellesskap, på en demensavdeling, på skolen, barnehagen, NAV, psykiatrien, rusomsorgen etc. MÅ jeg ikke kunne hvordan jeg tar blodprøver, sette veneflon, inngående anatomiske kunnskaper og mye mer helsefag. Det jeg evt. må kunne, kan jeg lære. Som regel har disse arbeidsplassene både sykepleiere og vernepleiere. Noe jeg synes er kjempeviktig fordi vi utfyller hverandre veldig bra synes jeg. Vi har brukt for begge profesjoner. Vi har forskjellige styrker og svakheter.

Jeg regner med du har gått hos Canis avd. Stavanger? Det er en knakandes god avdeling Jeg er kjempefornøyd med de jeg også. Gått mange kurs hos dem. Likevel er det greit å nevne at mange har mindre gode erfaringer med kurs hos andre avdelinger. Jeg har forstått det sånn fra folk med mer kurserfaring at vår Canisavdeling synes å virke bedre enn andre. Når det kommer til kunnskap om hund og trening. Hovedinstruktøren hos Canis er ganske så velutdannet på hund. Både hos forskjellige hundeskoler og på universitetsnivå.

Hva med vernepleier? De sidestilles i mange tilfeller med sykepleiere. Rent utdanningsmessig retter vernepleie seg mer mot miljøarbeid og tilrettelegging rundt menneskene man jobber med. En mer sosialfaglig utdanning med en dæsj helsefag(slik at du kan dele ut og legge medisiner på lik linje med sykepleiere). Det er et veldig bredt fagfelt og du kan få jobb innen det meste egentlig. Alt fra sykehjem, barnehage, skole, rusomsorg, psykiatri, utviklingshemmede mm. Jeg er jo litt inhabil som har denne utdanningen selv, men må si jeg er veldig fornøyd med valget av yrke

Jeg synes grind er et glimrende alternativ og kjøpte barnegrind som jeg brukte da minsten var liten. Tenkte jeg skulle være lurt å kjøpe grind uten gitter, sånn at hun ikke klatra over. Når hun vokste, så gjorde jeg den større. Det var kjempepraktisk...helt til bikkja bare "Du mamman? SE! Jeg hopper over!" *sukk* Nå bruker jeg ikke mye bur, men det hender innimellom at minsten må være i buret under et måltid f.eks. Kanskje hakket oftere enn før, nå som jeg har en kjæreste med en hund som er 7 mnd. eldre enn min og de terger hverandre opp om du er så uheldig å blunke. Noen ganger er det deilig å kunne spise middagen i fred uten å måtte stoppe herjehunder hver 15. sekund. Spesielt når mini sier "Jammen...grinda vil jeg jo ikke være i" og så er hun ute

3 her Sier nok ikke så mye smart jeg

Jeg er vel litt sånn midt på treet impulsiv Rase er planlagt, men valpekjøp har vel tidvis vært litt i overkant av impulsivt. Schäferen hadde jo vært planlagt i årevis, men fikk ikke lov til å få schäfer hjemme. Så 2 mnd. etter jeg flytta hjemme i fra dukka det opp en schäfervalp i heimen. Som jeg fant på finn.no Men sjekka litt ut oppdretter og forhørte meg med jungeltelegrafen før jeg kjøpte da. Reiste og traff de da de var 6 uker gamle og valgte meg ut en favoritt. Sa at fikk jeg ikke den kunne det være det samme *ler* Heldigvis var det bare jeg som syntes hun var mest sjarmerende. Whippet 1 var rimelig nøye planlagt. Jeg venta på det kullet i over et halvt år før de ble født. Vil ikke si det var impuls. Whippet nr. 2 er ca. så impuls man får det. Jeg hadde nettopp mista schäferen og trodde hjerte skulle briste. Ville ha to hunder, men orka ikke tanken på schäfer der og da. Oppdretter til min første whippet hadde verpeklar tispe og hinta rimelig tydelig om at hun gjerne kunne tenke seg å gjøre sørlending av enda en whippettispe. En uke etter de var født så sa jeg ja til å ta en av tispene. Jeg hadde nok allerede bestemt meg for en stund siden, ville bare ikke innrømme det, for jeg hadde allerede bestemt navn og bestilt klær på til den på wish(er jo så lang leveringstid må vite!) før jeg faktisk sa ja Begge whipsene er forresten hentet på flyplassen 8 uker gamler, usett. Tror kanskje jeg har møtt en av foreldrene, ikke helt sikker Jeg angrer ikke egentlig på noen av kjøpene, men skulle nok kanskje ønske jeg hadde hatt _litt_ mer is i magen med whips nr. 2. Selv om jeg digger klovnebikkja og hun skal ingen steder, så hadde det nok ikke vært whippet jeg hadde kjøpt om ikke akkurat det kullet hadde vært tilgjengelig der og da. Men men, jeg hadde jo planer om å ha to whipser og en brukshund, såh. Da blir det tre hunder Jeg tok ikke med i beregningen at jeg skulle få en kjærest med en hund fra før som også vil ha en hund til...såeh...5 hunder da?

Og ikke minst sette dem i bur og på et fly til Norge, med alt det medfører av påkjenninger for hunden. Nå kjenner jeg ikke mange gatehunder, men de få jeg kjenner har alle "noe" mentale issus.

Jeg er ganske privat på offentlige fora. Både facebook og her på sonen(eneste forumet jeg er aktiv på). Jeg vil ikke at fremmede skal ha inngående kunnskaper om det jeg evt. skulle slite med eller kjærlighetslivet mitt. Det aller meste jeg deler i sosiale medier omhandler hundene mine og det synes jeg er greit, for det er jo det jeg er interessert i. Facebook er nesten som en hundedagbok for meg. AN-tråden leser jeg lite i. Jeg greier ikke holde tritt med en så aktiv tråd Jeg vil helst lese alle innlegg før jeg skriver noe selv, og det har jeg ikke tid til å gjøre med AN *ler*. Pluss at jeg ikke egentlig er så interessert i å lese om andres gjøren og laden, når det er folk jeg ikke har noe relasjon til. Jeg har noen få venner jeg deler personlige ting med, og det er nok for meg. Jeg er generelt ganske privat av meg ovenfor folk jeg ikke kjenner. Nå er jo ikke alle sånn som meg og ikke alle har et nettverk de kan dele personlige ting med. Kanskje det føles tryggere og enklere å dele med folk man ikke kjenner privat? Jeg vet ikke. Noen ganger har man behov for omtanke og trøst når ting er vanskelig, så jeg legger meg ikke nødvendigvis opp i hvor folk deler det. Jeg tror dog at folk kanskje ikke er klar over at de ikke er så anonyme som de kanskje tror. Jeg for min del ønsker ikke at fremmede skal vite noe særlig om private ting om meg. Minst av alt ønsker jeg oppmerksomhet rundt mine problemer. Det skjules så godt som mulig og deles bare med helt ytterst få.

Jeg Så sant jeg ikke er hos kjæresten...da nytter det ikke