Sprettballen

Høres ut som en herlig frøken! Deilig å ha litt enkle hunder innimellom.

Vi kjøpte nettopp ny bil. Tre hunder og en tofoting på vei. Var og kikket på forskjellige "vanlige" biler, men fant ingenting jeg tenkte hadde stort nok bagasjerom til alt vi hadde lyst å få plass til. Så vi ender opp med å bytte ut vår Toyota Proace varebil med en Peugeot E-traveller personbil. Som i grunnen er like biler. Det er en 8 seter, men vi fjerner den bakerste seteraden til fordel for bur og vogn. Da har vi mer enn nok plass til både oss, den nye minien og potensielt flere minier i fremtiden. Og jeg slipper å kjøpe nytt bilbur, som også er pluss.

Oscar (DSG, 6 år) må ut oftere enn de andre. Jeg tror det har sammenheng med stress. Han er en mer stressa type, så jeg tror han må oftere tisse pga. det. Han gir ikke beskjed om han må på do, og går på do inne dersom han ikke blir luftet ofte nok. Switch (BC, 19 mnd.) Må i spesielle tilfeller plutselig veldig på do. Det har gjerne sammenheng med at vi har vært på trening og at han derfor har drukket en del vann, han har vært på svømming eller spist mye snø. Det som kommer inn må jo nødvendigvis ut en gang. Ut over det så holder han seg fint hele arbeidsdager, det har han gjort lenge og han har ikke noe videre behov for å gå på do mer enn morgen, ettermiddagstur og deretter kveldslufting. Klart, skal vi ut på noe, så lufter jeg jo og han tisser, men han maser ikke om at han må ut. Blitz (Whippet tispe, 7 år), vil helst slippe å gå ut på do. Hvert fall på denne tiden av året ?Hun tvinges ut om morgen og kveld. I tillegg til at hun så klart går på do på tur. Vi har hage vi slipper de i, så vi går ikke tur mer enn en gang til dagen.

Etter å ha jobbet litt med problematferd på folks hunder hjemme og hatt de på kurs, så mener jeg at terskelen for å avlive er ganske høy i mange tilfeller. For høy.

Det tror ikke jeg heller er noe sunt. Man kan jobbe med SÅ mange grunnferdigheter i f.eks. agility, som IKKE innebærer skarpe svinger, hopp eller smellbelastning på sårbare valpekropper. Jeg begynte med slalåm 2x2 innlæring ved 12 mnd. Men det er jo ingenting i veien for å lære valper eller unghunder å løpe 12 pinner alleslalåm med portene åpne dersom man har tilgang på det. Det er kjempenytting trening å ha i bagasjen til når man faktisk skal lære hunden slalåm. Jeg er overbevist om at skal du ha en hund som varer lenge i belastende hundesport, så er det avgjørende at du gir hunden variert aktivtet i løpet av uka. Turer i skogen, trekk på sykkel, søk i terreng osv. Styrketrening og kondisjonstrening. Variasjon. Oppvarming og nedtrapping, oppfølging hos fysio for å avdekke skavanker før de blir vondter. Og å ikke kjøre de for hardt.

Det er desember. Vi har egentlig hatt en ganske varm høst i Stavanger, men plutselig snudde været og det ble kjølig og minusgrader. For et par dager siden kom den første snøen til Stavanger og det synes jeg er SÅ hyggelig! Og så på en fridag og greier! Så vi løp ut i hagen, tok med speilrefleksen som jeg nesten aldri gidder å drasse på mer og fikk takk noen bilder av gjengen i hagen i alt det hvite. Må si jeg synes Switch bare blir kjekkere og kjekkere. Han begynner å få litt mer maskuline trekk synes jeg, selv om han nok skal vokse en stund til. Han viser fortsatt gode takter i agility og han løper som en virvelvind! Nå må bare mennesket henge med ? I januar har vi meldt oss på gjeterkurs og jeg gleder meg masse! Han har fått prøvd seg på sau to ganger i høst, og at gutten har gjeting i blodet er det ikke noe tvil om. Det ser kaotisk og ikke spesielt pent ut, men det er absolutt noe å jobbe med. Målet vårt er gjeterprøve og kanskje få være med på sauesanking på høsten, det hadde vært kult! Det viktigste av alt er uansett at han er en fin fyr og en grei gutt. Så enkel og fin å ha med å gjøre. Selv når hormonene raser og verden er litt vanskeligere å være i enn den trenger å være akkurat nå. Men det kommer seg, det er jeg sikker på. Litt slækk får man når man er 1,5 år tenker jeg.

Jeg har hatt en sånn hund. Min var kanskje verre. Jeg vet ikke om min hund faktisk hadde drept et barn, men jeg vet at jeg var veldig i tvil om hvor langt hun ville gå. En hund som både var skarp nok, hadde mot nok og ble sint nok til å mene det. Hun var i utgangspunktet ikke sint på mennesker, men hun var ikke komfortabel rundt barn. I tillegg trigget barn i bevegelse jakt i henne. Sannsynligvis fordi hun mistet litt kontrollen og forutsigbarheten når de løp. Det samme gjaldt for øvrig joggere, syklister og sparkesyklister. Det ble en atferd som ble utløst av smerter i munnen, men som dessverre ble så befestet at selv når smertene var borte, så var atferden "satt". Fordi hun gikk med betennelse og knuste tenner i lang tid før det ble oppdaget. Hun bet aldri noen. Hun var nesten alltid under kontroll og de gangene hun kunne gjøre utfall så var jeg i forkant og hadde henne under full kontroll med lydighet eller bare ren fysisk makt. Men ingen har kontroll 100% av tiden. Jeg husker en gang, noen måneder før jeg valgte å avlive henne, at hun kom seg ut av hagen (fordi noen på besøk hadde slurva med porten). Hun gikk rett i gang med kattejakt og forsvant for meg på millisekunder. Hun var heldigvis ikke borte mer enn i etpar minutter før jeg fikk henne inn på fløyteinnkalling som hun var hjernevaska på. Hun var aggressiv mot andre hunder og jeg stolte ikke på henne rundt barn. 150 meter opp i bakken lå den en barneskole uten gjerder og 50 meter ned i bakken lå det en barnehage. Hunden stakk ikke med intensjon om å spise verken barn eller hunder, men TENK om. Tenk om hun hadde løpt opp til skolen eller ned til barnehagen. Jeg ble helt kald i meg av "worst case scenario". Jeg får fortsatt frysninger av å tenke på det. Jeg anser meg selv som en ganske ansvarlig hundeeier. Jeg visste at jeg kjøpte meg en krevende rase og jeg håndterte henne godt. Hadde ingen bitt på samvittigheten, men det kom til et punkt der jeg tenkte at dette kan jeg ikke leve med, dette kan jeg ikke utsette samfunnet for og med dette dyret i hus kan jeg ikke sette barn til verden. Den hunden var et par måneder unna å bli 3 år. Den var rasende på de andre hundene i hus og hun hadde drept de uten å nøle om hun fikk sjansen. Vi levde i 1,5 år med adskilt hundehold, med sluseløsninger og stålkontroll på hvem som var hvor. Jeg fatter ikke at vi orka. Men det var en utrolig kjekk hund å trene med, hun var miljøfast, utfordrende og veldig veldig pen. Og jeg var skikkelig glad i henne. Men hun var en farlig hund og det tok faktisk ganske lang tid før jeg innså HVOR farlig hund jeg faktisk hadde. Uten at hun noen gang bet hull på noen som helst. For de første 1,5 året jeg hadde henne, så var hun en utfordrende, men ganske grei hund. Ettersom årene har gått blir jeg mer og mer letta over at jeg tok valget om å avlive henne. Tenk om. Jeg får frysninger.

Jeg kjenner til en hund som ble omplassert fordi den var så vanskelig å håndtere i passering. Voksen hund. Han bet eier i passering av andre hunder. Fordi den fikk kjeft for å utagere. Den hunden i nytt hjem har ikke vist antydning til å bite og blir trent ordentlig i passeringer. En av våre knurrer om man prøver å flytte på han når han har lagt seg et sted. Han har ikke noe i mot å bli klappet, men om du viser tegn til å ville flytte på han med hender, så knurrer han. Han har alltid blitt respektert, så det har ikke blitt noe mer enn det. Men jeg ser jo for meg at han kunne markert seg sterkere dersom han ikke ble hørt. Så jeg tenker ikke umiddelbart at en hund er farlig generelt fordi den markerer seg, men jeg tenker absolutt at den har lite å gjøre i en familie som ikke respekterer språket og som har lært hunden å måtte bruke så sterkt språk i utgangspunktet. Spesielt ikke i en barnefamilie, der barna nok heller ikke har lært å respektere hunden. Det kan gå galt.

Å jobbe med problemhunder, eller i og for seg å ha folk med hunder på kurs generelt, handler svært lite om å faktisk trene hund, men om å jobbe med eier. 90% av jobben er å jobbe med mennesker. Du må forklare deg på en måte så folk forstår og du må argumentere for metodikken og framgangsmåten på en slik måte at folk skjønner og er villig til å legge inn innsatsen. Folk flest vil ha en rask løsning, og gjerne en løsning som innebærer minst mulig innsats fra deres egen side. De kjøpte seg ikke hund for å jobbe med hund, de kjøpte seg hund fordi det er et koselig tilskudd i familien. Å jobbe med utfordrende atferd hos hunder krever også en del tekniske treningsferdigheter som vanlige familiehundeiere ikke har i fingrene. Det er derfor mye mer krevende for en vanlig familiehundeier å håndtere utfordrende atferd enn det er for oss som har jobbet med hund i flere år og har en helt annen interesse for feltet. Så for min del handler det om å finne løsninger for eiere som er gjennomførbare med de tekniske ferdighetene de har, gi de en forståelse for hvorfor atferden oppstår og hva som må til for å få den bedre og gi de oppgaver som oppleves overkommelige. Og noen ganger må man stikke fingern i jorda og snakke litt realistisk om prognoser og framtid. For noen hunder er såpass skada mentalt (uten at det er eiers feil) at det egentlig er en lost case. Hvert fall når du er småbarnsfamilie, skulle ha et koselig tilskudd til familien og bor midt i byen.

Blitz, whippet: Hun er en slikker. Alltid vært. Og hun slikker til du sier hun må slutte. Er du nærmere enn 20 cm. fra snuteskaftet, så får du våte kyss i ansiktet. Klapper du henne, så må du passe på så du ikke får et smellkyss i ansiktet. Ligger hånden beleilig til, så slikker hun på den også. Favoritten er nakne føtter eller legger med fuktighetskrem. Besøkende blir anbefalt å holde en hånd på brystet hennes når de koser med henne, for å unngå harde smellkyss. Når hun får ligge å slikke, så ser du på hele hunden at hun nyyyyter det, men jeg synes det er ekkelt ? Switch, BC unghund: er kronisk kosesjuk. Alltid. Hvis du ser på han, så kommer han snikende sånn som BCer gjør. Og så skal han sitte helt inni deg, helst under huden. De fleste synes det er ganske koselig, men når du bor med den så kan det blitt litt mye av det gode. Ellers er han autist og regelrytter, med alle de morsomme faktene det innebærer.

Jeg har egentlig ikke så gode grunner for å ha valgt de hundene jeg har valgt ? Selv om alle er gjennomtenkte i den forstand at jeg har satt meg inn i rasenes behov og hva de krever (eller ikke krever). Kan jo begynne med hjerterasen som er schäfer. Jeg har hatt to bruksschäfere og jeg skal ha en igjen en dag når det passer seg sånn. Første hunden vi hadde da jeg var barn var en schäfer, og det er nok den største grunnen til at jeg valgte schäfer da jeg fikk velge hund helt selv da jeg flytta hjemme i fra. Det var en artig hund å utforske hundesport sammen med. Vi konkurrerte litt i lydighet, men vi trente alt mulig. Så kjøpte jeg meg whippet. Jeg valgte whippet fordi min første schäfer var så utrolig fan av de vi møtte. Det var en av hennes favorittraser å løpe med. Og så tenkte jeg at en litt mer bedagelig anlagt nr. 2 hund passer fint sammen med en brukshund. Synes det er en veldig trivelig rase og skikkelig enkel hund å ha. Jeg har en DSG også, han fikk jeg med på kjøpet med mannen. Vi er begge enige om at det ikke blir flere DSGer Bjeffing, stress og sterk jaktlyst. Neitakk. Sistemann ble en BC. Jeg skulle hvert fall IKKE ha noe ihuga gjeterrase som ligger flatt etter biler, sykler og barn når man bor midt i byen. Men etter siste schäferen var mannen litt sånn "jeg vil ikke ha en til sånn sint hund". Jeg tror den siste schäferen drepte en del hundeinteresse hos mannen min ? Det var mer stress en kos, det hundeholdet der. Så da ville han at vi skulle ha BC. Så jeg reiste å henta meg en gardshundvalp etter rene geterlinjer. Som bodde ute, ikke var sosialisert på annet enn mennesker som kom for å besøke valpene samt de hundene som bodde der fra før. Ikke vært utenfor gården eller kjørt bil eller noe. Det gikk ganske bra faktisk. Kjempeenkel hund. Gjeter bare sau (og litt hunder når han er løs, det kan jeg leve med), er en knall hund å trene med og kommer til å bli en rå agilityhund. Myk, enkel å føre og gjør som han får beskjed om. Så nå synes mannen at vi kan ha en til ?

Jeg har varebil med comfortvegg, og var skeptisk i starten. Nå kunne jeg ikke tenkt å bytte. Om sommeren er det vesentlig kjøligere i bagasjerommet enn det blir i kupeen. Om vinteren blir det naturligvis kaldere, men da kler jeg på hundene. Jeg har en toyota proace, lang utgave. Den har en luke i veggen ved passasjersetet som kan åpnes. Om vinteren kommer det litt varme bak ut fra den og litt kjøling om sommeren. Nå skal det sies at jeg bor på vestlandet, så vi har ikke jo ikke de kaldeste temperaturene på vinteren. Det er mulig det hadde stilt seg noe annerledes dersom det var kaldere. Hundene får ull både å ligge på og på seg når det er kaldt. Men om sommeren kan det skille over 20 grader mellom lasterom og kupè.

På fredag presterte Blitz å bli bitt. Ja, jeg legger faktisk noe av skylden på Blitz. Mine lille, skjøre kamphane ? Vi gikk tur med et vennepar og deres labrador hann. Vi hadde sluppet han, Blitz og Switch på en gressplen slik at de skulle få løpe litt. Når vi skal til å ta de i bånd og gå videre, kommer det en jente med en labradortispe som også er løs og som hun har kalt til seg. Jeg tenkte at labradorer er da stort sett greie de, og Switch har godt av å treffe nye hunder innimellom. Så jeg roper til henne at det går fint, hun kan bare slippe. Tispa kommer bort, våre hunder løper bort for å si hei, og alt går veldig fint inntil labradorhannhund bestemmer seg for å jukke på labradortispe. Det likte tispa så dårlig, at hun ble ganske sint. Labradorhannhund syntes det var ubehagelig at labradortipse ble SÅ sint, så han svarte litt igjen. Og det er da mitt kampklare pinnedyr hopper i mellom og sier "Hey, vær grei med kompisen min din bitch" og ypper til kamp. Så da krangler de to i stedet da. Jeg ser at labradoren biter Blitz over nakken, og jeg ser at Blitz blir fly forbanna. Så kaller jeg på Blitz, hun slutter å krangle og kommer til meg. Labradortispa er heller ikke noe keen på mer bråk, så de går hver til sitt. Blitz bærer null preg av at konfrontasjonen og etter et minutt vurderer hun å tusle bort til labradortispa for å hilse ferdig. Den pinnen har jo null selvinnsikt ? Jeg kalte henne til meg og satte henne i bånd. Det er jo ikke gitt at labradortispa var like fort ferdig med hendelsen som Blitz. Nå har aldri Blitz vært typen til å gi fra seg muligheten til en god slåsskamp. Men jeg er som regel i forkant og får minnet henne på at det ikke er hennes business og at hun har med å la være. Hun starter sjeldent bråk, men hun blir gjerne med om noen andre begynner ? Jeg vet jo hvordan hun er, så hun ikke krangla med noen på flere år fordi jeg har stoppet henne når jeg ser hun har lyst. Dette er derimot første gangen det har gått hull på henne da. Switch er borte og hilser på labradortispa igjen etterpå, han forsto åpenbart heller ikke hva som hadde skjedd, men holdt seg unna i det det ble krangling. De hilste kjapt, det gikk fint og så kalte jeg han inn og tok på bånd. Dama med labradortispa sier hun bare passer hunden og virka litt satt ut av de hele. Så vi sa at det er sånn som skjer, ikke tenk på det og vi var alle enige om å slippe og la de hilse. i Når vi har gått, så er vi etter noen meter at det har gått hull på kampwhippeten. Sår på str. med en 5-kroning nederst på halsen og et lite sår bak på hase. Så da bar det avgårde til veterinærvakten, får renset skikkelig og så ble det satt et sting for at det raskere skal lukke seg, men likevel åpent sånn at sårvæske og evt. bakterier kommer ut. Så krysser vi fingrene for at det ikke går infeksjon i såret. Det så jo nesten verre ut etter at veterinæren hadde fiksa på henne ? Blitz synes plaster og bandasje er unødvendig og prøver fra tid til å annen å gni det av seg eller klø seg. Men i og med at såret væsker og hun ukritisk legger seg på sårsiden over alt, så må hun ha noe som dekker det til. Håper det gror fort! Status to dager etter hendelsen er hvert fall at såret ser fint ut Når Blitz er teit og blir veldig opptatt av bandasjen, så er trikset å pakke henne inn i et teppe. Da glemmer hun bandasjen og nyter å ligge innepakket. Hun er tross alt glad i komfort! Ja, og så er det jo det blikket du får, når det kommer en solstripe inn, men den passer ikke med antall myke liggeplasser. Og denne pinnen ligger ikke på gulvet!

Det er utrolig slitsomt å ha en hund som begrenser livet ens så mye som det virker som din nr. 2 hund gjør. Det er viktig som @Pingeling sier å huske på at normalt sammenskrudde hunder blir ikke sånn som du beskriver at din er med mindre det ligger noe arvelig bak. Det er derfor ikke din feil at det har blitt som det har blitt. Det er fort gjort å føle seg som en dårlig hundeeier som ikke får til hunden sin. Man kan i noen tilfeller gjøre ting med (eller verre) med trening, men det blir sjeldent helt bra uansett hvor flink du er til å trene. Større mentale brister er vanskelig, og i noen tilfeller ikke mulig å fikse. Og det er ikke eier sin feil. Lykke til hos spesialist, håper det hjelper!

Sommerferie! Ja, eller, vi har hatt sommerferie. Nå er vi ferdig og tilbake på jobb igjen. Men altså, så digg med fri! I ferien har vi vært på ferie i Canada i to uker. Vi reiste dit for å besøke mannen sin eldre tante. Vi reiste til nasjonalparken Banff og fikk se de flotte fjellene i Rocky mountains! Neste gang vi skal dit, håper jeg å få mer tid i Banff slik at vi kan få noen skikkelige naturopplevelser til fots i fjellene der. Hundene var på ferie hos hver sin hundepasser. Vi fikk noen overraskelser, både positive og mindre positive ved å sette hundene bort i to uker til andre. Noe vi aldri har gjort før! De har blitt passet av andre, men aldri så lenge om gangen. Blitz er en enkel sjel, og hun oppførte seg ganske som forventet hos sin hundepasser. Switch overrasket med å være en ganske grei gutt. Altså, greiere enn man vanligvis forventer av en 1 år gammel unghund. Oscar ble passet av en barnefamilie, og det fungerte heller dårlig. Han tålte ikke uforutsigbarheten og travelheten en barnefamilie innebærer og ble veldig stresset. Så de gjorde det beste utav det, han ble kjørt hjem til oss og fikk seg pauser der med jevne mellomrom. Jeg er ganske sikker på at familien var rimelig glad når de kunne levere han fra seg igjen ? Såpass kjipt var det, at de bestemte seg for å ikke få en hund nr. 2 likevel. Ups! ? Blitz og Switch var sammen siste døgnet før vi kom hjem, da Blitz sin hundepasser skulle reise på ferie selv. Så vi fikk de levert, ferdig tura og slitne. Blitz var litt furt fordi hun syntes det var for lang tur. Hun synes en time er nok ? Noen timer etter vi kom hjem fikk vi plutselig en feriegjest selv. Hun som passet Blitz fikk beskjed av sine hundepassere at det hadde skjært seg mellom hennes hund og passer sine hunder. Så han måtte litt akutt flyttes. Vi hadde han derfor fra søndags kveld til onsdags morgen, for da skulle jeg kjøre til Oslo med søsteren min for å hente flyttelass. Og mannen min synes egentlig tre hunder er for mye, så han nekta å sitte med en hund nr.4 igjen hjemme når jeg reiste ? Men det gikk greit. Mellompuddelen Bobby er god venn med våre hunder, så det var ingen problem. Ser man forbi at han er helt insane på å stjele mat og at han plukker ting som ikke er mat, bare for å tygge det i stykker, så var han en grei fyr å ha i hus. Når man driver og kjører mye flyttelass og har hjulpet folk med å frakte div. siden vi har stor bil, har vi bare giddet å putte i det ene dobbeltburet. Meeen det ble litt i trangeste laget med 3 småhunder i ett bur, så vi bytta på å la Bobby og Oscar kjøre shotgun En av fordelene med å ha en puddel på besøk som i perioder leter etter ting å ødelegge for egen underholdning, er at vi fikk rydda bort alt som hadde falt under sofaen. Han krøp under, henta fram diverse søppel, kong, baller, gummibein osv. og så fikk jeg bytta de til meg før han rakk å ødelegge ? På vei fra Oslo fikk jeg hentet meg slalåm og hopphinder, og da vi kom hjem fikk jeg hentemelding på tunnelene jeg bestilte i vår