Tricolor

Sonentull

1 time siden, *Marianne* skrev:

Babygrøt: Er det noe problem at en på 4 år spiser babygrøt ment for 6mnd? Hun er så glad i det, så hun har fått det til kveldsmat et par ganger, også tenkte jeg at hvis det ikke er noe galt med det så er det jo veldig lettvint for meg å lage det til henne når hun har lyst på, når jeg allikevel skal lage til H. Hun spiser jo "ordentlig" mat til de andre måltidene, brød og middag og melk osv...

(det er selvfølgelig en bonus at hun spiser to skåler av dette, i motsetning i nesten en brødskive eller et beger yoghurt til vanlig? Og hun trenger egentlig å spise ordentlig...)

Må jo være et pluss at hun får grøt proppet med næringsstoffer.

32 minutter siden, enna skrev:

Hetetokter alderen...

Legg til godt pelset frøken som klistremerke.... Hun viker ikke fra min side - overhodet - og leter etter meg om jeg blir borte fra synsfeltet et øyeblikk. Totalt uinteressert i andre for tiden, inkludert de andre i familien her. Så enkelte blir rett og slett litt fornærmet av henne...

Jeg må ha kommet rimelig lett forbi den alderen. Bittelitt varm en sjelden gang, av og til ganske svett på natta, men ikke noe som er særlig plagsomt.

Nå har jeg vært ute i BLÅ MORGENKÅPE og BIRKENSTOCK og jaget sauer og hentet posten.

Beina mine har godt av å være på jobb. I dag er de tynne og fine. 

5 timer siden, Vimsan skrev:

Ja tack snälla ?? ❤️

Jeg synes du skulle prøve å få litt avlastning med babyen. En litt " voksen" trillepike som du kan stole på.

Jeg har hatt 2 kolikkbebis, så jeg får nesten flashbacs når jeg leser hvordan du har det.

18 timer siden, Siri skrev:

Her  
http://www.fritidsfabriken.se/

Nå har jeg også bestilt Bestilte jakke samtidig. Gikk for cerise Gamlemor blir schtiiilig

13 timer siden, Line skrev:

Og selv om det ikke var noe galt hos dem så kan det jo ha skjedd noe på veien, litt for varmt og frosset ned igjen f eks. Attpåtil påsto de at jeg ikke kunne ha blitt dårlig samme kveld  

Mat blir ikke automatisk helsefarlig av å være litt tint og nedfrosset igjen. Rått kjøtt og fisk får endret konsistens hvis de ikke varmebehandles etter tining. Det er på grunn av at de proteinene ikke tåler det. De blir grøtaktige og ekle og dermed uegnet som mat.

2 timer siden, Krutsi skrev:

Haha hun skulle ha lånt Linni, så kanskje hun innser at unge hunder er slitsomme  

Kan ikke @Wednesday ta en tur opp med sin piraya?

18 timer siden, BareLinn skrev:

@*Kat84* og @Snøfrost

De oppdaget at jeg har gallestein (steiner/grus) natt til torsdag, etter en runde med ambulanse og styr.

Har vært veldig plaget de siste 3-4mnd. Hvis jeg sier 10-15 anfall, så tuller jeg ikke :/ 

Er henvist til kirurg,som skal ta avgjørelsen på hva som skjer videre.

I mellomtiden har jeg panikk for nytt anfall, fordi jeg er helt blank og finner ufattelig lite info om ja&nei-mat .. :/

Fet, sterk mat er innafor. Den skjønner jeg. Men jeg er jo livredd for å spise i det hele tatt :/  

 

Jeg hadde hatt to anfall med flere års mellomrom. Så fikk jeg et kraftig, langvarig ( over mange timer) et snaut år etter siste. Det ville ikke gå over, utover kvelden, når det endelig hadde roet seg, fikk jeg feber. En lang yrkeskarriere på kir.mage/tarm har gitt meg såpass lærdom at jeg burde ha visst at det var alarmerende. Jeg ventet til neste morgen med å ringe legevakt. Det bar rett inn på akutten for antibiotikabeh. IV og diverse blodprøver pluss ul av galleblæra. Jeg ble satt på prioritert liste for operasjon. Fikk fjernet rukkelet 5 uker etterpå.

Vet at noen reagerer på sterkt krydret mat, fet mat, sjokolade og sjokoladekake bl.a.

Feber samtidig med anfall betyr rett på legevakta. Du bør spørre fastlegen om resept på Buscopan eller Ketogan som er krampeløsende midler.

15 minutter siden, Wednesday skrev:

Prøver å drikke kaffe mens valpen hopper rundt meg og biter på meg, sofaen, gulvtepper og generelt alt han klarer å få tak i med tenna. Har jeg nevnt at den valpen er gal?

De har tyggeleker på Rema1000

2 timer siden, Krilo skrev:

 Må innrømme at jeg synes det er lite aktuelt, eller fristene å traske rundt på barsel i en sykehusskjorte som så vidt dekte rompa og gjennomsiktige nettingtruser til altså  var i hvertfall det antrekket jeg fikk utlevert på sykehuset npr jeg fødte frøkna  

Vi fikk store, hvite morgenkåper. Hvis vi fikk av de nyeste som ikke var utvasket, følte vi oss ekstra heldige.

Vi var jo nesten ikke ute fra sengeposten de dagene vi lå der, da. Så det var ikke noe kafebesøk i nettingtruse?

Himmel og hav, tar dere med et helt flyttelass i fødebagen

Husker ikke hva jeg pakket til meg selv. Det var i de gamle, gode dager hvor man bare brukte sykehustøy. Sparte litt klesvask der.

Babyen sitt utstyr lå klart i bærebagen. Den tok faren med når han hentet oss.

Jeg vil si at det mest nødvendige er kamera og briller hvis man bruker det. Jeg glemte brillene mine ene gangen. Dro av sted på natta. Ubehagelig å ikke se skikkelig.

Glemte kamera også. Det var før mobilkameraets tid.

Første gangen hadde vi kamera med. Men akk, det var ikke film i

5 timer siden, Krutsi skrev:

Den ponnien er snart borte uansett.. Han blir avlivd i løpet av høsten.. For ironisk nok, så er han dårlig til beins  

Unnskyld, men jeg måtte bare flire litt av denne.

God bedring til ulykkesfuglen. Stakkars liten.

7 timer siden, enna skrev:

Takk alle for klemmer og kommentarer.

Selvstendig blir nok min aldri. Målet mitt er en meningfull hverdag med rutiner og aktivitet. Og at han ivaretas på en god måte. Han faller mellom mange stoler - ikke psykisk utviklingshemmet, men for heller ikke med seg alt som "vanlige" ungdommer gjør.  Og har store problemer med å forstå alt som ikke er 100 % konkret og visualisert. Han kjenner at han ikke forstår - han vet at han er annerledes. Og blir sint av frustrasjon når han ikke henger med. Så mye sinne og mye

Har bestemt meg for ikke å "stikke innom" poden før i ettermiddag - for å levere de tingene han har glemt selvfølgelig 

Vår hadde mye mer av de utfordringene som liten. Det må jo være veldig frustrerende å kjenne at en er annerledes. Det gjør nok vår enda til tider. Men det er lenge siden jeg har måttet være megler og brannslukker. Det skyldes delvis også fordi søsknene har lært å takle situasjonene på en mer gunstig måte.

Krysser fingrene for at egen leilighet og voksentilværelse gir et løft for selvtilliten?

Våre har vært forsikret i ACE barneforsikring. Det er en ulykkesforsikring, og man får utbetalt et lite beløp (rundt 500 kr, tror jeg) pr døgn hvis man er innlagt på sykehus med barnet.

Vi hadde også noe som het Postbankens trygghetskonto. Det var også en ulykkesforsikring og den gjaldt så lenge barnetrygden gikk inn der og så sant den aldri var tom ( kunne stå bare en krone for at den skulle gjelde).

Jeg har vært for lite flink til å bruke forsikringen når jeg har vært innlagt på sykehus med barn. Men det har vært en trygghet å ha den likevel. Vi tegnet ikke annen forsikring i vårt ordinære selskap. Da vi fikk tilbud, hadde ene ungen fått autismediagnose samt en tilleggsdiagnose. Det føltes helt feil å få forsikre tre og ikke den ene. Så vi bestemte oss for at det holdt med ACE, selv om den bare dekker ulykke.

6 minutter siden, Pixie skrev:

Ikke meningen å være så dum  jeg vet jeg gjør alt galt. Beklager at jeg irriterer dere.

Du er ikke dum. Ikke gjør du alt galt heller. Opp med selvtilliten. Du irriterer ikke selv om du får gode råd og man skriver litt "rett fra levra".

Du behøver egentlig at noen sier du er flink nok. Hunden din er antakelig en litt hardere nøtt enn gjennomsnittet. Vær stolt av det du lykkes med.

2 timer siden, enna skrev:

Endelig sofatid. En epoke i livet mitt er over, jeg er både  glad og litt lei meg. Etter nesten 19 år med hardt arbeid, lite søvn og mye uro (masse møter med barnehage og skole, PPT, BUP, Politi, habiliteringstjenesten, helseogvelferd, barneogfamilietjensten osv osv), gutten som i flere år ble erklært farlig av BUP, alle "spesialister" valgte å unngå han, slapp han som en varm potet (ressurssterk mor sjø...det straffer seg...). Jeg sov ikke i en periode på 3 år - livredd for hva som kunne skje med søsken om jeg sovnet.  Etter at jeg nesten mistet livet og ëne broren ble skadet, fikk jeg innvilget "avlastning" i institusjon i 2 mnd, da etter at jeg hadde "truet" med mediaoppslag "gutt tok livet av mor etter at barna-og-familietjenesten unnlot å hjelpe". Det funka dårlig - der var de redd han og han ble holdt innelukket på rommet sitt. Jeg orka ikke se på at han var så ulykkelig, og lovte han da han kom hjem å aldri mer sende han et slikt sted. Og siden BUP gav han opp (stygg historie, jeg vurderer å sende et brev til fylkelegen om det...)  tok jeg saken i egne hender da han var ca 13 - 14 år, tok fra han alle medisiner, slutta å jobbe og var hjemme på fulltid. Elendig økonomi, men gutten roa seg. Og fungerte på sin måte hjemme, men ingen andre steder. De jevnaldrende kompisene fra barneskolen forsvant - forståelig nok og veldig forventet.

Men resten av familien måtte ta hensyn. Ingen felles ferie for foreldre på mange år - jeg var hjemme og tok meg av gutten mens far ferierte med de andre barna. Å dra på tur med alle samlet var ikke mulig uten å kjøre stressnivået i taket, med dertil masse aggrsjon og utagering.
Ingen utenforstående evnet å se hva som var problemet, for som en lukket og dårlig fungerende autist, med reduserte evner på de fleste områder, men som kunne svare på spørsmål i vanlige påtvungne sosiale settinger, regnet omverdnen han som bare litt spesiell og sannsynligvis "Misforstått av familien sin". Skolen gav opp, og gadd ikke jobbe nok med han og gav helt opp å finne løsninger som fungerte. Selv om jeg satt i hundre møter og malte opp for dem HVA som måtte til.(Men hvorfor høre på mor når man er nyutdannet og vet best selv?) Alt var bare svart i mange år. Barne-og-familietjensten kan etter min mening legges ned i denne kommunen - de virker ikke likevel. 
Det snudde da han ble 18 år, kom over i voksentjensten  og han fikk en ny saksbehandler i helse-og-velferds-systemet. En eldre dame med masse erfaring, masse kunnskap og masse empati. Omsider skjedde det ting. Hun lyttet, tok til etterretning hva som kunne fungerte og sammen fikk vi på plass løsninger som så langt har ført gutten noen skritt fremover. Og en fantastisk dame i habiliteringstjenesten, eldre hun også, stor sekk med erfaring og kunnskap og evne til å se HVA som må til. Og for første gang LIKTE han en fremmed. Denen dama smilte han spontant til, snakket med og greidde å kommnisere med, sette ord på hva han mener om ting, hva han ønsker av livet sitt.
For min del har disse årene medført mye stress, ikke bare hjemme, men også i jobbsammenheng fordi jeg flere gg per uke ble oppringt fra skolen når gutten forsvant/stakk av og ingen fant han. Og jeg måtte forlate jobb og ut og lete etter han....(oppi det hele - skolen løy til meg i 2 år - jeg ble fortalt at han hadde personlig assistent og tett oppfølging - som han hadde vedtak på - noe skolen hadde droppa å gi han - midlene ble underslått og brukt på annet - da dette ble oppdaga ble rektor sparka - han hadde rota mye med "midler" viste det seg. Det hjalp ikke gutten min og meg noe særlig - da skoleopplegget med tett personlig oppfølging med spesielle rutiner var ment å skulle stabilisere han - jeg lurte mye på hvorfor han aldri ble roligere, hvorfor han alltid var like stressa og urolig....) 

I dag flytta han hjemmenfra. Inn i egen leilighet innvilget av kommunen. Med base ikke langt unna, der han har kontakperson som kjenner han og som følger han opp videre ift aktivitet og daglige gjøremål. Han skal lære å bo, lære å vaske, lære å huske på egen hånd å spise sunn middag og nok mat. Lære at det ikke er lov å isolere seg i et mørkt rom. Jeg er verge, men har fra i dag av ikke lenger det daglige ansvaret. Storebror har kjørt møblene hans og flyttelasset, og hengt opp persienner, lillesøster har redd seng og rydda for han før vi dro. Jeg har gjort det meste  - En smule bekymret ja - hønemor.

Denne uken har jeg ordna med kontoer, sendt søknader om økonomisk støtte til han (han må ha noe å leve av han også...) møblert, kjøpt inn, fått innstallert hjelpemidler, fyllt opp kjøleskap og kjøkkenskap. Og forlot i kveld leiligheten etter å ha satt inn siste posene med mat med guttens lettere irriterte stemme som sa "jaja, gå nå da!" Han ville spille i fred, og kose seg med sushi og eplejus...og ikke bli forstyrra av teite mamma...som i kveld skal sitte i sofen og prøve å ikke gruble for mye over de 19 årene som har gått...

Jeg skjønner at problemene vi har hatt med vårt barn er peanuts. Har fått god oppfølging både på grunnskole og i videregående. Kommunen har også gitt god hjelp. H*n er solid integrert i venneflokken og greier seg faglig godt på vgs i ordinær klasse.

Vår er faktisk på samme alder? men kommer til å bli boende hjemme noen år til. Må iallefall bli ferdig med utdannelse oglæretid, målet er å være selvstendig mht jobb og bosituasjon.

Synd når de som skulle vært til hjelp ikke gjør jobben sin. Men godt at det endret seg. Håper ny bosituasjon blir vellykket. Skjønner ikke at du har greid å holde hodet over vann med alle utfordringene.

Jeg har ikke vært så mye rundtomkring med mine når de var små, mest på grunn av bo- og livssituasjon. Med både eldste og yngste var vi innom utstyrsburikk og kjøpte vogn på vei hjem fra sykehuset. Var også på distriktets store handlesenter med yngste, fordi vi hadde ærend der.

Har ikke hatt de med på de mest bråkete tingene på gården, da er det hørselen jeg har tenkt på måtte beskyttes. Ville heller ikke hatt de med på skytetrening, det også for å unngå hørselsskader.

Ellers har det vært individuelt. To skreik så fælt at omgivelsene måtte skjermes Den med autisme reagerte på uro. H*n ble urolig om vi var på plasser med mye lyd eller rutinebrudd.

Svigermor hadde forresten med sine nyfødte i et knytte i fjøset mens hun tok fjøsstellet. Vet også om flere av nabokonene som var i fjøset og arbeidet så snart de var hjemme fra fødeklinikken. Barnet i vogn med ut, eller sovende inne med babycall Sånn sett så har jeg hatt rene luksustilværelsen.

27 minutter siden, Raksha skrev:

Muh tøft å være både Bonde og standinbonde om dagen. Først kasta ei kvige kalven sin en mnd for tidlig. Død. Så kom det en dødfødt kalv til termin. I dag måtte han ha hjelp av vet. til å jekke ut døde tvillingkalver fra ei kvige, og da jeg kom opp i stad for å hente noe, så lå kviga rett ut med strake bein, tredje øyenlokk synlig, skalv og var helt fjern. Sjekka temp - joda 39,6. Vet. er på vei og Bonden er i fjøset. Nå må vi ha noen flere vellykkede kalvinger altså (hatt noen innmellom heldigvis). Håper hun klarer seg da, men så stygt ut

Uffda. Trist når det skjer så mye uheldig på en gang. Her popper friske kalver ut i et sett. Nå er her 15.

31 minutter siden, Stine skrev:

Vært på sykehuset og tatt en haug med blodprøver for å sjekke om jeg er skikket til å gi blod 

Det kommer jeg også til å gjøre, så snart de skal ha ny testrunde på det lokale sykehuset. Har for høy ferritin, kan ha godt av å tappe litt. Hemoglobin på 14,7. Så jeg er rik på blod?

I forrige århundre ble vi frarådet å bade baby/småbarn hver dag. Ikke gunstig for huden, sa de.

Dere som vil prøve med dusj: Begynn med å dusje beina. Da har de mer kontroll på hva som foregår.

1 time siden, Mud skrev:

Jeg har spurt det flere ganger om det skal ut å tisse , men jeg får ingen respons til tross for sol..

Jeg har tilmed tatt på det uten respons. 

Nå begynner jeg å bli litt usikker på om det virkelig er en hund eller om det bare er en litt fancy og artsy sofapute jeg har drømt var en hund. 

Men det merkelige er at jeg kan sverge på den lå oppe på soverommet når jeg  sto opp og jeg har ikke bært den ned !

 

Donald Trump sin parykk, det der.

57 minutter siden, Tommy skrev:

Tannkjøttbetennelse og den slags faenskap pleier å forsvinne av seg selv, gjør det ikke? Går unna på tanntråd og corsodyl, men lite bedring å spore. Litt mindre hovne lymfekjertler kanskje, men that's it. 

Tenker det er en tannbyll du har. Pell deg til tannlegevakta og få antibiotika og annen adekvat behandling.

Akkurat nå, Perfect Image skrev:

Det har samboeren også nevnt for noen mnd siden husker jeg. Han hadde noen år med kalvinger på høsten, men nå er alle de fleste mellom januar og mai. De aller fleste kom slutten av februar og iløpet av mars mnd, men vi fikk en plutselig for noen uker siden på en som vi først ikke trodde var drektig, herlighet så liten hun er ved siden av våre februar kalver  

Vi vil ha fri for fjøsstell (melkeproduksjon her) på sommeren. Jeg kunne tenkt meg å forskjøvet kalvingen med 3 uker, hadde vært greiere å melke litt lenger ut i Juni og hatt fri etpar uker i august. Men Bonden er ikke enig.

1 time siden, Polfarer skrev:

Den her Liten kar på 16 kg, født ute på beite og nesten en måned før termin. Hadde ingen tro på at den skulle overleve og vurderte veldig sterkt å gi den en kule før helga. Nå er løper han rundt og sjarmerer alle

Sent fra min Nexus 5X via Tapatalk

Sjelden kalver er levedyktige om de er mer enn 3 uker før. Lungene modnes sent i drektigheten. Vi har 12 spekalver som ikke har fylt 1 måned enda.

Storfe som kalver på høsten har av en eller annen grunn lett for å føde for tidlig. Vi opplever det hvert eneste år. Vi har bare høstkalving.