Jeg tilstår uten å blunke at det første vi gjorde da eksen og jeg bestemte oss for å skaffe oss hund var å bla i hundebøker for å finne ut hva vi syntes var pene raser. Utseendet var utgangspunktet, og sånn er det egentlig fremdeles. Men når man har funnet en rase man liker utseende på så begynner jo den store elimineringsprosessen. Vi ville ha en mellomstor hund. Jakthunder passer ikke vår livsstil, vi jakter ganske enkelt ikke. Tandre raser med dårlig rykte når det gjelder helse og gemytt utgikk. Svært aktive raser bør få være hos folk som er ute i timesvis hver dag og som har konkrete planer om å bruke hundene til det de er avlet fram for. Heldigvis forsvant ikke irish softcoated wheaten terrier i elimineringsprosessen. Jeg begynte å sjekke rundt og fant ut at dette er en sunn og robust allroundhund. Vi lurte litt på om terrier egnet seg som førstegangshund, men nå hadde vi etterhvert blitt så forelsket i rasen at vi bestemte oss for å kjøpe en. Og det gjorde vi.
Etter et par år ville jeg ha en hund til. Pippin ble en høyt elsket kompis som jeg ikke ville ha vært foruten, men han var/er en håndfull, mye terrier. Jeg ville ha en pjuskehund med mye pels neste gang også, og fortsatt skulle det være en mellomstor allroundhund. Men denne gangen ville jeg ha en med mildere gemytt, og valget falt på bearded collie. Symra er bare snill og god, verdens mest elskelige hund!
Jeg er fornøyd med de to rasene jeg har, men jeg sliter litt med pelsarbeidet, det henger liksom alltid over meg! Kanskje er det alltid noe som ikke er perfekt med en rase, man får bare prøve å eliminere seg fram til det som passer best av de 436 (sånn omtrent) rasene som finnes.