Symra&Pippin

Det hjalp litt. Fin dag i dag! Fikk gjort masse på jobb, dro hjem til søster og hjalp henne med Iphonen, og så fikk jeg er kartong vin for bomturen i går + hjelpen i dag! Da jeg kom hjem hadde Ipaden min bestemt seg for å slutte å kødde, alt fungerte som det skulle! (Ipader er så rare). Nå har vi gått oss en fin liten ettermiddagstur, og i kveld er det Anno, og jeg har lettøl og peanøtter som skal nytes mens jeg ser på.

Jo, jeg forstår at situasjonen kunne gjøre folk skeptisk, men jeg hadde blitt ganske forbanna selv hvis jeg prøvde å hjelpe noen og så kom det en politipatrulje bare fordi jeg var mørk i huden. En skikkelig ørtæv sendes herved til de få som har gjort situasjonen så vanskelig for de mange.

Hvorfor er pad'en min død, er det fordi jeg har skiftet leverandør og ikke fått tvillingsimen ennå? Men en pad skal da funke uten sim? Den kan jo bruke det trådløse nettet mitt, dessuten skal det da gå an å bruke padden helt uten nett også? Den har strøm. Får til å slå på, men ser bare en bakgrunn uten et eneste ikon. Jeg får mageknip når sånne ting ikke funker.

Du verden. Dere fikk bermen av østeuropeiske lærere!

Pussig fenomen med disse østeuropeiske damene synes jeg. Vi har noen morsmålslærere som kommer innom av og til, alltid i skjørt eller kjole, høye hæler, frisyrer og sminke som må ha tatt mye tid å dandere, elegante smykker og negler. Jeg har aldri vært så pyntet. Ikke en eneste gang i mitt liv!

Kan noen gå ned i kjelleren og hente vasken som ligger i maskina og henge den opp? Og om vedkommende bare kunne sette på en ullvask med det samme? På forhånd takk!

Da er vi hjemme etter en fin liten tur på Midtsandtangen. Malviks svar på Ladestien. (Egentlig for en god stund siden, men jeg glemte å trykke enter på denne meldingen).

Joda, hun er nok åpen for det, men hun er redd hunder så de må være i bilburene sine mens hun er her, og de hadde mer lyst til å ligge i sofaen mens vi holdt på.

Dro til søster for å hjelpe henne igang med min gamle Iphone, men der var ingen hjemme. De skulle bare gå en tur mens de ventet på at jeg skulle komme. Jeg dro hjem igjen jeg. (Det kunne vel vært mulig å vente med den turen når avtalen var at jeg skulle komme i formiddag?).

Man får helt vondt inni seg. Men ja, heldigvis blir man tilgitt, han sprang logrende inn igjen.

Pippin maste og ville ut, jeg kjefta siden det ikke er lenge siden vi var ute. Han maste videre, jeg sa at han skulle holde kjeft men han ga seg ikke. Slapp han ut og han var tydeligvis veldig dårlig i magen. Veldig dårlig samvittighet. Gullebassen min.

Kjeder meg litt og lurer på om jeg skal se Vera eller om jeg skal hente boka mi på soverommet. Eller høre musikk og strikke kanskje? Tilværelsens uutholdelige letthet.

Vi går mye i nærområdet, men nærområdet mitt inneholder både strandsone og små skogteiger. Ca 10 minutter unna med bil har jeg Malvikmarka med mange ulike turmuligheter.

Jeg skal ta en pels i løpet av helga, men det er jo en dag i morgen også? Dealen er at hvis jeg venter med pelsstell til i morgen så skal jeg støvsuge oppe og skifte på senga i dag (jeg har julesengesettet ennå, det går jo ikke an). Da må jeg avgjøre hva jeg har mest lyst til å utsette til i morgen. Men først skal vi ut.

Enig. Vi har en tendens til å være litt firkanta og skjematisk i måten vi tenker på når det gjelder hunder. Mennesker skulle også helst hatt en skikkelig styrketreningsøkt + et par timers tur i kupert terreng hver dag, uten at vi besvimer av misbilligelse hvis vi hører om noen som ikke gjennomfører det. Jeg vil påstå at mine hunder trives med livet sitt, ingen av dem er overvektige eller har påfallende dårlig kondis. Som kjent for mange så har jeg både artroseknær og mange interesseområder i tillegg til hund. Antallet minutter tur hver dag varierer ganske mye, og timeslange turer er det jaggu langt mellom. Men hundene er sammen med meg når jeg ikke er på jobb eller møter, de dilter i hælene på meg både ute og inne og vi leker mye. Et hundeliv kan være så mangt, på samme måte som et menneskeliv. Det viktigste er at man trives og tar så godt vare på kropp og sjel som mulig.

Min barndoms bestekompishund, airedaleterrieren Ragg var ram til å stikke av. Hvis han kom seg fri fra båndet eller klarte å smette ut døra så var han garantert sporløst forsvunnet i et par uker. Han kom alltid til rette til slutt da. Han var naboens/bestevenninna mi sin hund altså, ikke min. Og det eneste jeg klarte å fokusere på var at langt borti der kommer en skigåer med hund. Ser automatisk for meg en virvelvind av haler og hundetenner og meg som står fast med hodet langt nedi en snøfonn. Men det gikk bra altså?

Jeg satt akkurat og tenkte at siden jeg har en ekstra stue der jeg aldri er og der det står en sofa som alltid er tom så har jeg plass til en hund til. Jeg tror kanskje at den typen logikk betyr at jeg er trøtt og bør gå og legge meg.

Gidder jeg å ta vare på gamle bilder? Jeg har gitt bort Iphonen min uten å laste over bildene til ny phon. Det er sikkert ikke så vanskelig å gjøre det, men hva skal jeg med tusen nokså dårlige bilder av solnedganger og hunder? De gode bildene (kanskje 100 stykker) har jeg lagt på Dropbox og Photobucket. Man tar vare på så mye ræl her i verden, tenker jeg.

Gratulerer med nydelig jentebaby @Annik

Møte søster på kafé og etterpå hjem til pelstryner og helg!

Jeg synes det er så sjarmerende med elever som blir sinte når jeg ikke vil bruke lunsjpausen min til å ha rådgiversamtale med dem, etter to doble undervisningstimer.

Russeren er vel bare en reserveterrier ja.

Det er den største terrieren, men terriere er jo i grunnen ikke så store. Jeg har utfordret knærne mine i de verste bakkene på nedre Hundhammeren, doctor's order. Forøvrig fikk jeg veldig lyst på pistasjenøtter, @Line sin skyld. Har i grunnen ikke noe som kan brukes som erstatning heller. Inntørkete dadler fra jula eller overmoden banan gjør ikke nytten.

Kjempekjempesøt!

Er det ikke det en rar følelse? Jeg synes det er så kort tid siden en eldre kollega omtalte meg litt surt som en av "disse småjentene som løper rundt her og skal bestemme alt". Hun som sa det er pensjonist for lenge siden, og nå tilhører jeg den nest eldste lærergruppa. De aller eldste blir snart pensjonister!