miemichelle

Ok så bra det ikke har kommet noe tilbake på jenta di? Hvor stor var svulsten dere tok bort? På Naya dukker det stadig opp nye kuler de siste dagene, men dyrlegen kunne ikke si noe om at det var en indikasjon på at de var ondartet. Bare føler det virker så aggressivt når det fortsetter å dukke opp nye kuler. Det er så nervepirrende med denne ventetiden? Finner heller ikke så mye informasjon om hva overlevelsesraten er på ondartet svulst.

Det ble bekreftet i dag at Naya har jursvulst, fem stykker. På torsdag skal to av kulene opereres ut for å sende inn biopsi til patolog. Dyrlegen anbefalte å fjerne begge jurlistene, da svulstene er spredd utover. Men først skal vi få sjekket om de er ondartet eller ikke. Er så bekymret for jenta mi❤

Ok, takk for svar❤ Lever hun fortsatt i beste velgående, kom det noen svulst tilbake?

På mandag skal frøkna mi Naya på 9.5 år sjekkes for jursvulst. Hun har tre kuler bakerst på jurene, de er ruglete og harde, to stk som er litt større (underkant av 2cm) og en mindre som en ert. Jeg tror ikke(?) det er fettkuler for de kjennes helt anerledes ut, hun har to fettkuler lengst fremme på juret som vi sjekket for 1 år siden i forbindelse med noe annet hos veterinær og de er gele-aktige og sitter veldig løst. Jeg har søkt og lest over alt jeg kan finne men vil veldig gjerne høre deres historier om tisper med jursvulst på godt og vondt. Edit* Legger ved et videoklipp hvor jeg prøver å vise hvordan kulene ser ut:

Ja, ikke sant. Kloke ord dette. Faktisk har jeg aldri tenkt på det slik, men jeg tror kanskje at du har helt rett i i forhold til dette. Jeg ser jo at dette ikke funker og jeg begynner å bli sliten av å ha det slik, men når man begynner å tenke på avlivning så kan det kanskje være et tegn i seg selv, ja. Samtidig kjenner jeg på en slags stigma av ordet avlivning, og jeg føler kanskje litt på et sosialt(?) press på at jeg må bare fortsette å prøve så han kan leve i noen år til. Jeg er også redd for å føle på en anger i ettertid, at jeg gav opp for lett. Men samtidig så vet jeg jo at jeg har prøvd masse i flere år nå. Jeg setter vedlig stor pris på at dere vil dele litt av deres tanker med meg. Noen ganger er det litt godt å få nye synspunkter fra noen som står på utsiden. Man blir nok også litt trangsynt på godt og vondt når man står midt oppe i det over flere år.

Jeg har tenkt tanken selv ang. å prøve medisinering (Levaxin) for Stoffskiftet hans. Faktisk har jeg samme diagnosen selv og Levaxin gis til både hund og menneske, underlig nok. Uansett så setter jeg pris på alle konkrete innspill, negativt som positivt Og at dette hundeholdet har blitt fryktelig slitsomt er jeg 100% enig i. Det er ganske så tappende rett og slett. Jeg får også mye dårlig samvittighet når jeg må la han bli hjemme alene for å gå lange og flotte turer med de to andre. Jeg føler jo at jeg må prøve å sortere tankene mine litt, og å få høre andres synspunkter er veldig godt. Om dette skulle ende med en avlivning en dag så kanskje jeg kan klare å faktisk rettferdiggjøre det valget som skulle bli tatt. Moren min mener jo nå at jeg skal hive inn håndkle på vegne av Kenzo, men hun er kanskje litt mer kynisk enn meg. Og jeg vet liksom ikke hvor jeg skal sette en strek.

Jeg har en Whippet hannhund ved navn Kenzo på 9.5 år (født 29.april 2008), han har vært kastrert siden han var ca 1.5 år. Jeg overtok han som omplassering i feb. 2014. Jeg er hans fjerde hjem. Da jeg kjøpte han så tok det ikke lang tid før jeg la merke til at han slet med stive muskler spesielt etter tur. Etter hvert begynte han også å tisse inne i tide og utide (ikke markering). Noen ganger rant det bare ut av han, altså en form for inkontinens. I 2015 var han veldig syk. blant annet så pustet han fryktelig fort når han egentlig skulle hatt hvilepuls. På et punkt var jeg sikker på at han ville bli avlivet da utsiktene så mørke ut. Han ble etterhvert diagnotisert med sykdommen Lupus og prolaps i ryggen. Han fikk kortison og andre medisiner men kortisonen ga alt for mange bivirkninger så dette måtte vi slutte med etter 1mnds tid. Jeg valgte i 2016 å bytte dyreklinikk da problemene ikke ble løst men kun kortvarig bedring og jeg måtte bare punge ut med tusenlapp etter tusenlapp på tross av forsikringen som tok en stor del av kaka, heldigvis! Dyreklinikk nr. 2 sa at han har hverken Lupus og ryggen hans ser helt fin ut. Derimot ble han diagnotisert med Urinveisinfeksjon. Medisinene hjalp og han sluttet å tisse inne. Problemene med stiv kropp har gitt seg sakte men sikkert, men Kenzo har hatt tilbakevendene Urinveisinfeksjon. Ca 2-3 ganger per år. Siste gangen vi var hos dyrlegen nå i beg. av 2017 så ga ikke prøvene utslag for UVI, dog sa dyrlegen at det noen ganger ikke slår ut selvom han kunne lide av en form for UVI. Medisiene hjalp og han ble igjen bra. Tidligere prøver har vist at han har Lavt stoffskifte, men dette er typisk for rasen uten at de er syke sier dyrlegen, så derfor har han aldri blitt medisinert for dette. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært hos dyrlegen men jeg vil tippe det ligger oppe i 15-20ganger fra 2014-2017 og jeg orker ikke tenke tanken på hvor mange tusen kroner jeg har brukt på han men det har nok blitt flere ti-tusener av kroner. I år har vi altså vært hos dyrlegen en gang pga. at han lekker tiss, og medisinene hjalp. MEN nå er han i gang igjen, og denne gangen gjør han i fra seg også. Han er også løs i magen når han har gjort fra seg inne, noe som jeg tenker er forbundet med en form for stress siden han ellers er fin i avføringen. Jeg har også to Mexikanske Nakenhunder som krever ordentlige lange turer på 1-2timer i skogen og de turene blir for tøffe for Kenzo (han stivner i kroppen). Derfor må han være hjemme alene og de tre siste gangene han har vært alene hjemme så har han gjort i fra seg inne, og siste gangen i dag hadde han både tisset og gjort fra seg. Det kan nesten virke som han har utviklet en form for lettere seperasjonsangst viss han ikke har en firbent ved sin side siden han har gjort fra seg tre ganger og alle tre gangene var han helt alene uten noen firbent venn. Han var hjemme alene et par timer tidligere dag men da sammen med de to andre hundene og da gjorde han ikke i fra seg inne. Jeg vil også nevne at selv når han er hjemme alene sammen med de andre hundene så kan han stort sett ikke holde urinen inne i mer en maks 3-4timer så selv når han er 'frisk' så er det problematisk å kunne reise i fra han feks når jeg skal passe tanteungen min en fredagkveld. Løsningen har vært å ta med Kenzo i bilen, men pga allergi så kan han ikke bli med inn i huset til broren min. Og Kenzo må ligge i bilen, noe som selvfølgelig er ganske vær-avhengig og umulig på vinteren. Og om han blir hjemme i huset i mer enn 3-4timer så vet jeg at jeg må hjem å tørke tiss av møbler og gulv når jeg kommer hjem. Bur hjemme har jeg prøvd men da var han super stressa når jeg kom hjem, og ikke noe jeg ønsker å gjenta. Jeg er ingen tilhenger av å ha hund i bur hjemme alene fra før av, men jeg prøvde en gang for å se, men dette funket altså ikke. Han får heller ikke spise eller drikke mye før jeg reiser i fra han, og han blir alltid luftet rett før jeg reiser og rett etter at jeg kommer hjem. Jeg tenker jo nå at dyrlegen må kontaktes på nytt og få han undersøkt, igjen... Så det skal jeg gjøre. Men jeg må innrømme at nå begynner jeg faktisk å tenke på tanken om avlivning. Kenzo er stort sett en frisk hund ellers, og for en utenforstående så vil han nok se ut som en hvilken som helst annen hund. Jeg synes symptomene han lider av er litt i gråsonen, og noen ganger skulle jeg faktisk heller ønske at han hadde en konkret sykdom som feks. ondartet kreft og kanskje hadde min samvittighet vært lettet i forhold til at jeg uansett ikke har noe valg, og jeg har gjort det jeg kan gjøre. I stedet går jeg rundt med dette tankekjøret som gnager. Jeg må føle meg trygg på at jeg tar et sikkert valg om avlivning skulle bli valget. En annen ting er det økonomiske aspektet. Med en fast inntekt på ca. 260 000kr brutto per år så har jeg ikke mulighet til å bare hive inn hele livsoppholdet mitt for å utrede han noe mer i histen og pisten, dessverre. Jeg vet jo også at Kenzo sin framtid er noe jeg må ta et personlig valg på, og at andre kan jo synse og mene både det ene og det andre. Men at det er jeg som kjenner han og at dette er noe jeg må føle på selv. Men hva da om jeg ikke vet hva jeg burde føle og velge? Jeg prøvde å ta opp temaet på dyreklinikk nr. 2 på vårt siste besøk men jeg følte dyrlegen ikke tok meg seriøst og at hun ikke forstod problematikken. Så dermed var det ingen veiledning å hente fra henne. Hun hverken betrygget meg om at hunden er jo frisk som en fisk eller sa at denne hunden har en mørk framtid. Jeg tenker nå å prøve dyreklinikk nr. 3 som er en erfaren litt eldre mann som jeg håper kanskje har tid til å faktisk snakke litt med meg i samme slengen som Kenzo blir undersøkt. Dette ble et fryktelig langt innlegg, og noe info følte jeg at jeg måtte hoppe over her, for å gjøre det mulig for leserne å komme igjennom innlegget også! Men tanken bak innlegget mitt er et håp om at noen kan dele noen tanker bak om alt dette? Ikke bare "dette vet jeg selv best", men kanskje noen vil dele egne eller andres erfaringer, eller andre måter å håndtere problematikken på? Den som gidder å i det hele tatt å lese igjennom innlegget mitt fortjener i seg selv en gullmedalje HIlsen rådløs

Takk for svar Rocket Hmm ja synes det er vanskelig, for jeg har hatt Abyssiner-blanding før og hun var bestevenn med min bror sin katt. Kattene bodde i samme nabolag og de ble tidlig bestevenner og sov sammen hele tiden. Var aldri noe problem så jeg hadde et håp på at det skulle gå like smertefritt med denne også Men katter er jo forskjellige selvfølgelig. Jeg har faktisk sett episoder av han du linker til for noen år siden, så kanskje jeg skulle tatt et titt på dette igjen! Dit jeg skal flytte er det ikke store rumleplassen dessverre, og jeg har også tre hunder som blander seg veldig viss kattene krangler. Og det forverrer nok situasjonen selvom det nå i det store huset her har gått bra siden det er såpass mange rom for kattene å oppholde seg i. Men kjenner jo jeg er bekymret på kattene sine vegne, spesielt hannkatten min har hele tiden mye sår på seg etter at nye pusen kom i hus. Abyssineren er nok mer "vill" i oppførsel enn hannkatten stakkars.. Han er egentlig veldig myk i tempereament og elsker å leke med hundene. Egentlig veldig lite tull med han, så jeg tror kanskje det er Abyssineren som er mest usikker siden hun er vandt med å bo alene tidligere. Hun har også bitet meg noen ganger, og klorer meg viss jeg ikke er forsiktig rundt henne. Så hun er generelt en ganske bestemt frøken!

Jeg lurte på om noen her inne har noe peil på hvor mye tålmodighet jeg bør smøre meg med i forhold til dette at to katter skal bli venner? Den ene katten fikk jeg i 2014 november som 12uker gammel. Senere ble han kastrert. Nå i begynnelsen av januar anskaffet jeg meg en Abyssiner-blanding som er hunnkatt og kastrert også. Hun hadde akkurat blitt 1år gammel. Hun er ikke vandt med katter fra før av. Men enda så er de ikke venner. De kan ikke være i samme rom inne, og ute flyr alltid den ene på den andre. Begge virker like sinte og de jager hverandre avgårde. Nå bor jeg i et relativt stort hus på landet, men i april skal jeg flytte til en mindre leilighet på 50kvm og der vil det være umulig å la de ikke være i samme rom samtidig siden det er snakk om så liten plass. De har vær sine spiseplasser, soveplasser og begge bruker naturen som kattetoalett nå. Abyssineren hadde tissekasse inne i begynnelsen som bare hun brukte, før hun kunne bli tilvendt å gå ut. Men spørsmålet er hvordan tror dere dette vil gå? Det er første gang jeg har to katter samtidig, og jeg har tatt alle forhåndsregler om info rundt dette som jeg har funnet på nett for å gjøre overgangen fin for begge. Men det er ingen bedring i sikte, og jeg er så usikker på hvordan det vil bli for dem når de må dele den lille leiligheten sammen. Da blir det umulig å holde dem separerte inne :/ Tar alt av råd i mot eller andre løsninger! Hilsen rådløs... -_-

Tusen takk, det var veldig lurt! Det jeg har gjort til nå er å filme han når han er dårlig. Men jeg skal sannelig skrive opp underveis også. Det er så fort gjort å glemme hvordan det var for kort tid tilbake. Og jeg er så enig med deg i det du skriver ang. at jeg er veldig redd for å bli vandt med å se at han har et kjipt liv. Jeg tar meg selv i det når moren min minner meg på: "at han er faktisk en Whippet, det er jo løpe og leke de lever for". Hun må stadig minne meg på det for jeg glemmer så lett at dette er en rase som virkelig elsker fart. Men min Whippet gjør jo ikke noe annet enn å tursle rundt på gresset. Det synes jeg er en så vond tanke, for hvordan kan en Whippet være lykkelig hvis den ikke liker å løpe men bare må sove hele dagen.... :'( Men takk for tips, jeg skal notere ned mer om hvordan dagene er, slik at jeg har noe å se tilbake på. Jeg burde gjort det for lenge siden!

Send veldig gjerne det du har av info via pm, vil lese meg opp på dette siden jeg ikke har noen erfaring ved denne sykdommen tidligere. Jeg synes også det er vanskelig å finne nok info på nett selv. For å svare på spørsmålene dine: Kenzo har ikke hatt noen umiddelbar endring i oppførsel og kropp etter at han startet på Kortison. Og han lå og sov like mye før behandling av Kortison, som det han gjør nå. Han har kanskje virket litt mer kvikk i oppførsel og feberen har vært lettere siste uken, men han leker fortsatt ikke eller løper. Han traver kanskje litt viss han skal forte seg til noe. Skal det være tydelig endring etter en uke på Kortison? Navnet på Kortisonen heter Prednisolon Alternova 20mg. Han få to tabl daglig. Noen nedtrappingsplan har jeg absolutt ikke, jeg ante ikke at det var noen nedtrapping engang for jeg trodde Kortison var noe han var avhengig av for å lindre smertene i fremtiden? Jeg skal forøvrig til veterinæren neste uke med Kenzo og skal snakke med henne om alt dette da. Jeg vet ikke om vet. har noe erfaring rundt sykdommen fra før da. Jeg må forresten bare få si takk for hjelp alle sammen her inne! :)

Takk for utredende svar om din erfaring rundt sykdommen. Jeg synes det er veldig vanskelig å tolke hvor mye smerter han har til hvilken tid. På Kenzo så er det hårtap, feber og smerter/stiv i muskelaturen. Det mest merkbare på han er stiv og støl. Og om han har andre problemer/smerter vet jeg ikke.. Han har ikke noen spesiell god hvilepuls og han puster tyngre enn mine andre hunder. Ellers så ligger han egentlig bare å sover. Han har blitt veldig avhengig av meg og må være i nærheten av meg, så det kan kanskje indikere at han er usikker eller har vondt? Jeg synes feberen har lettet litt på han de siste dagene, men de andre symptomene er der fortsatt. Hvorfor var du negativ til cellegift? Jeg vil gjerne vite så mye som mulig om alt av bivirkninger og annet rundt behandlingen. Jeg synes dette er en vanskelig tid ang. han, og jeg er redd jeg er egostisk i forhold til han sin livsgnist. Eller kanskje jeg bare overtenker alt dette.... Huff, nei jeg aner virkelig ikke. Føler meg rett og slett veldig rådvill. Veterinæren har prøvd å tøye på ben og kropp men han viste ingen direkte tegn på smerter. Men dagen etter kunne han så vidt hoppe ned av sofaen fordi veterinæren hadde tøyd på beina hans. Så han tåler veldig lite belastning. Men så lenge han går hjemme og ikke gjør noe så ligger han for det meste bare å sover. Vet du om all denne sovingen har noe med SLE å gjøre? Hvor mye Kortison fikk din hund når det var stabilt på henne? Jeg vet Kortison har endel bivirkninger, som jeg jo allerede har fått erfare igår fordi han klarer ikke holde seg, og derfor tisser inne hvis jeg er avgårde.. :/

Ja ikke sant, du har helt rett i at det er jo en avgjørelse jeg må ta, og ingen andre. Jeg skal til dyrlegen senere neste uke, og kommer da til å ta opp dette med henne for å høre hva hun sier om saken. Hvor mye tid man skal gi selve medisin-behandlingen før man burde se resultater. Men jeg har tenkt mye på det i det siste, så det var godt å lufte temaet litt her med dere. Et vanskelig valg, helt klart..

Absolutt ikke de svarene jeg ønsket å høre nei, men samtidig så er det som du sier at siden jeg allerede har tenkt tanken så ligger det kanskje noe i det...

Jeg har snakket med både moren min og ei veldig god venninne av meg som har gitt sine meninger om saken. Og det jo litt det de også sier, at det er noe jeg må føle på. Men jeg kjenner at der kommer jeg veldig til kort! Jeg klarer ikke å se på denne saken uten å bli for emosjonelt påvirket. Også er jeg redd for om han kanskje ikke har det vondt, og jeg avliver han uten grunn eller å gi behandlingen tid. Det er kanskje det jeg er aller mest redd for...