Argyr

Tull og vas. Jeg vil påstå at tallmessig, så er majoriteten av norske oppdrettere av den mindre ærbare og opplyste sorten, og holder seg til et strengt minimum av meritter og unndrar mer enn gjerne de negative sidene ved eget oppdrett, både ved ond vilje og ukunnskap. Man røntger avlsdyr fordi man må, man unnlater å få avlest bilder av dårlige hunder, man bortforklarer og "glemmer" sykdom som ikke registreres og man jakter på dommere som kan opphøye den middelmådige til champion. Det er en endeløs strøm av nye og ukyndige valpekjøpere til å støtte oppunder disse "erfarne og innsiktsfulle" oppdretterne, noen av disse (flere og flere, dessverre) går så videre i sin oppdretters fotspor. Til saken: Klart trynedømming forekommer. Dommere er mennesker, og tilogmed oppdrettere. Ved helt tydelige tilfeller bør man faktisk levere inn en formell klage - at det kan bli vanskelig når det er mindre ting, er en annen sak. Det får man leve med når systemet er som det er - det ligger på en måte i oppleggets natur det, når man ikke bare skal vurdere kvaliteten på en hund men også sette dem i konkurranse mot hverandre. Jeg har aldri stilt hund jeg, bare så det er sagt. Ikke løper jeg ned dørene på utstilling heller. Men jeg vet hvordan systemet er bygget opp, og så lenge standardene er så åpne for tolking og moteinnfall og man setter hunder i konkurranse, så vil det alltid forekomme trynedømming og dårlige tapere (og vinnere, for den saks skyld). Og jo - jeg tror at mesteparten av den "rapporterte" trynedømmingen rett og slett er dårlige tapere som trenger en alternativ forklaring når hunden(e) deres ikke når opp. Hundemiljøet er fullt av myrsniper. At NKK går ut og fornekter at det overhodet forekommer overrasker meg ikke på en flekk. Nå har ikke jeg lest artikkelen, men jeg kan levende forestille meg svaret... Da gjelder det å huske på at NKK ikke er en non-profit-organisasjon. De jobber for penger, og de driver etter hva som er lønnsomt, ingenting annet.

Se, en schnauzer! :rolleyes2:

Dakar liiiten! Komme hit til meg og få trøst! Åh, jeg MÅ ha en bærer-verdens-sorger-på-mine-skuldre-Charlie-kopi en gang. Bekymra-trynet til pipedyret måler seg ikke med amstaffer og basenjier. De er nydelige begge to, ser ut som de koser seg sammen!

Du glemte en k i navnet, men det sier vi er valpetåka sin skyld eller? Han er aldeles nydelig og jeg er ikke LITT misunnelig engang!

Dobbelpost, men siden det er min tråd og det er nye bilder, så tillater jeg meg det. Argyr fikk endelig lov å hilse på jentene til ElinT i dag (har latt være på grunn av beinet). Dessverre kom vi oss ikke ut før det ble mørkt, og sånt liker som kjent ikke kameraet mitt. Det hjalp sikkert ikke at det var styggkaldt heller, jeg orket ihvertfall ikke ha fingrene på kameraet i mer enn noen minutter.. Argyr synes egentlig de var litt skumle, så han tuslet stort sett rundt og passet sine egne saker (eller klenget på Elin) mens jentene spratt hit og dit. Når verken kamera eller hunder vil samarbeide om når bildene skal tas blir det ikke så mye å skryte av, men jeg har nå bildebevis ihvertall!

Ja, for mine videoer er jo lyse og fine med flott kvalitet.. *host* Snu bildet ja.. Hmm. Det finnes en løsning vet jeg, men jeg vet ikke hvor. Veldig fascinerende! Hadde aldri trodd hunder kunne vært så intelligente og ha så mye i topplokket.

Vi kan godt hilses på vi, men vi farter ikke så mye rundt. Da må du jo legge ut film du også! Det er veldig sant! Argyr kler kulde veldig bra. Hehe.. Tenker ikke så mye over det jeg, annet enn at jeg selvfølgelig ser at han elsker snø og vinter over alt annet. Har jo aldri hatt frysepinnhund selv. Jeg tror jeg har skrevet om det før, men kanskje ikke i denne tråden? Vi ville ha en "alfa-hund" i betydningen rolig, selvsikker og ikke så opptatt av hva resten av verden driver med til enhver tid, altså at den ikke skulle dø på seg av nysgjerrighet og begeistring hver gang den så folk og dyr. Det var jo et slags impulskjøp fordi vi trodde schäfertispa sang på aller siste verset (det gikk ikke helt som vi trodde, men det er en annen historie) og rasen var ny for oss. Vi dro og hilste på for å se om dette var en rase vi kunne "snakke med", altså at vi snakket samme språk på sett og vis. Noen raser har man jo ikke kjemi med. I tillegg er vi suckere for store hunder, både med og uten pels, og disse hundene var jo aldeles nydelige. Vi visste en del ja, det lå jo allerede da en hel del informasjon på nettet på utenlandske sider. Vi visste at vi ble nødt til å realisere planen om å flytte ut av byen ganske fort, et rekkehus med hage ville ikke holde i lengden. Schäfertispa hadde aldri vært helt god i hodet (omplassert etter mishandling) så vi var godt vant med å holde hund som ikke var frislippmateriale, så den biten var også grei. Det som var mest overraskende var akkurat hvor selvstendige disse hundene kan være. Nå kan man ikke vite sikkert hva som er miljø og hva som er arv (særlig med tanke på hvor han kommer fra), men som bitteliten valp ville han egentlig ikke ha noe med oss å gjøre når vi hadde tatt han med hjem. Bilturen hjem og første natt alene var et lite sjokk - den lille bylten satte rumpa til og skulle slettes ikke ha kos eller trøst. Han luntet ut av soverommet og la seg på kjøkkenet og sov, helt alene. Trenger vel ikke å si at det gjorde litt vondt i hjertet, å bli avvist så brutalt av en liten pelsdott. Etter noen dager ble han kjent med oss og fant ut av vi var ålreite dyr, og siden da har han vært verdens mest hengivne hund. Nå ble ikke Argyr akkurat som rasestandarden tilsier, verken fysisk eller psykisk. At KOen er reservert har han ikke helt skjønt. Når det kommer til menn er han litt mer "korrekt", men kvinner og barn er supert fra første møte, de skal rundslikkes og koses. Under oppveksten har han vært en håndfull til tider, og det har skjedd at jeg har tenkt "denne hunden kan umulig være riktig skrudd sammen" - det ER ikke en hund for hvermansen, og det er ikke en hund som lett tilgir feil man gjør. Poletten ramlet ned hos meg også til slutt, og når jeg fikk gjenopprettet tilliten ble alt bra igjen. Altså, alle hunder kan jo være skikkelige drittbikkjer i puberteten, og KO er intet unntak - men jeg taklet det feil, og da ble ting bare verre, fordi han mistet tilliten til meg. Nå har vi en ganske grei deal på at det faktisk er jeg som bestemmer, men han får lov å fortelle meg når ting er vondt og ekkelt, og så gjør jeg så godt jeg kan for å gjøre ting skånsomt. Forskjellen er en hund som løp og gjemte seg når børsten kom frem - som nå kommer løpende fordi børsting er kos. Ørerens er skikkelig stygge saker, men han vet at jeg gjør det for ham, ikke for meg (ja, han vet faktisk det!), dermed går det fint også. Det var børsting og ørerens som satte kjepper i hjulene for oss (og han hadde kronisk halvresistent soppinfeksjon, tusen takk oppdretter), så at han har endret adferd så grundig i forhold til disse tingene er bevis nok på at med en KO så er det veldig viktig å gjøre ting rett. Alt i alt ville jeg ikke byttet bort Argyr for noe i verden, selv om det av og til er kjedelig med en hund som ikke kommer på innkalling med mindre det passer ham, som må passes på rundt andre hunder og ressurser, osv. Alt inngår jo i en pakke, og alt jeg elsker ved ham overgår langt ulempene. Jeg får ikke bestemt meg for om det blir ny KO eller ikke når vi kommer dit at det er på tide med ny hund - heldigvis har jeg mange år å bestemme meg på, for Argyr skal bli minst 15! Dette ble antakelig mye lenger enn du (og jeg )hadde tenkt, men hvis det er noe mer du lurer på er det bare å spørre.

Noen som husker den avskyelige snømannen fra ifjor? Han er tilbake, dog litt mindre avskyelig enn forrige år. Garm ser egentlig aldri lur ut. Bare søt, og rar. Det gjø'kke no. Flere bilder og videoer i bloggen.

Flere bilder og videoer i bloggen.

Vi ventet mange måneder, nøyaktig tid kan jeg ikke gi deg uten å lete i hva jeg har skrevet når (hukommelsen er lite samarbeidsvillig), men det var snakk om måneder. Skuffebevegelse ser man BARE hvis det er slark i korsbåndet. Hos Argyr var det såvidt skuffebevegelse å snakke om - men den var der, og var blitt verre andre gang (gradvis sliting av leddbåndet), da var det også en betennelsesprosess som var synlig på røntgen. Hvis de fant både skuffebevegelse og et betent kne hos hunden din er det liten tvil om at korsbåndet er skadet.. Det vil ikke bli bedre av seg selv - det som er sannsynlig er at betennelsen går ned når man lar hunden få ro og gradvis trener opp igjen - og så kommer betennelsen tilbake når hunden på nytt utsettes for belastning. Jeg vet om hunder som kun er behandlet med ro og opptrening, og de lever resten av livet med begrensninger - ingen vill løping og herjing. Det er sikkert greit det hvis det er snakk om tydelig gamle hunder, men ellers synes jeg det er feil vei å gå for hundens del. Akkurat dette så vi hos Argyr. Haltheten forsvant når han ble begrenset, men kom tilbake igjen. Han hadde heller ingen total ruptur (det var bare delvis røket) og det var nesten ingen forkalkninger, så han hadde egentlig ikke noen stygg skade i det hele tatt sammenliknet med hvordan sånt ofte ser ut. Det var også antakelig snakk om gradvis nedsliting på grunn av feilstilte bakbein, og det er ikke usannsynlig at det andre båndet også ryker. Det er umulig å vite om skaden blir verre eller ikke av å vente. Det kommer an på hva slags ruptur det er snakk om, og alle hunder er forskjellige når det gjelder hvor fort de får forkalkninger, og det er graden av forkalkninger som i stor grad avgjør hvor bra hunden blir, og ikke minst - hvor lenge den holder seg bra. Ettersom hunden eldes vil jo operasjonsstedet bli en "hotspot" for forkalkninger som regel. Mitt råd - gå til en veterinær som har erfaring med korsbåndskader og be om en vurdering. Har hunden en slik skade ville jeg personlig valgt en TPLO. Sånn til slutt: Såvidt jeg forstår er TTA basert på reposisjonering av leddbånd, noe jeg vil tro er bedre egnet jo lettere hunden er, på lik linje med tradisjonell reparasjon. Nå har jeg ikke kikket på TTA siden operasjonen til Argyr og den infoen jeg tok inn da er allerede glemt (den tidligere nevnte hukommelsen som ikke virker), det var bare en tanke. Forhør deg, ring veterinær Tore Berg på Gjøvik eller en annen ekspert på området og finn ut mer, så du er trygg på valget du tar.

Vet ikke om det var min uttalelse om at man likevel måtte inn i kneet og se du referer til nå, men i så tilfelle: Vi valgte den klinikken vi synes virket best i forhold til å utføre en TPLO og dro dit. 5,5 timer kjøring en vei og vi visste at det kunne vise seg å være noe "mindre" som vi ikke hadde behøvd å reise til en ekspert for. Vi ville heller ta alle forhåndsregler enn å risikere et halvgodt resultat. For jo - skal man ha en TPLO er det faktisk en fordel å bruke veterinærer som vet hva de driver med. Foreløpig er det vel ikke så mange i Norge som utfører det inngrepet heller.

Ved TPLO settes det ikke inn noe kunstig leddbånd. Grunnen til at man skal være forsiktig med hunden er at det i praksis er et benbrudd som er festet med skruer og plater. Nå vet ikke jeg hva som faktisk ble gjort med din hund, men det høres litt merkelig ut å grave rundt i et kneledd og påstå at TPLO ville gjort det verre...

Argyr gikk i månedsvis med "strukket muskel" som ble bra med hvile, og så ble han "satt fri" av vetten, hvilket gjorde at haltingen dukket opp igjen. Mer ro, og så nye bilder og ny undersøkelse viste et "tja, noe er det jo med kneet, men hva det er kan man jo ikke vite". Siden ro og opptrening ikke hadde hatt noe å si måtte det operasjon til, og da gikk vi for en TPLO med en gang - om det var noe "mindre galt" kunne man jo bare gjøre det mens man var inne i kneet likevel. Jeg hadde lenge på følelsen at det måtte være korsbånd, og jeg fikk rett. At han ble holdt i ro sørget nok for at det ikke røk helt og det ikke ble forkalkninger. Man skal ikke tulle med knær.

Men hvis din hund aldri fikk noen TPLO, så er vel gjelder vel din erfaring mer fjerning av forkalkninger i ledd og påfølgende komplikasjoner etter operasjon, et tilfelle som overhodet ikke "gikk som det skulle" på noe vis? Og det viser jo selvsagt risikoen ved operasjoner, og det viser at det ikke alltid går bra med korsbåndskader - men hva gjelder TPLO sier det ingenting. Understimulering som følge av at hunden holdes i ro er jo noe som kan bli et problem, på lik linje med andre operasjoner, det er nok det største problemet slik jeg ser det, særlig for aktive hunder. Men når alternativet i det store og det hele er avlivning (et røket/delvis røket korsbånd blir aldri bra igjen av seg selv, og medfører begrensninger på aktivitet resten av livet om det ikke gjøres noe med) så er det for meg et veldig enkelt regnestykke og en risiko jeg glatt tar på en hund som ikke er gammel eller svekket på andre områder..

Jeg vil tro at det kanskje er snakk om tradisjonell reparasjon på dine hunder - etter en TPLO er nemlig korsbåndet overflødig og kan ikke ryke om igjen. Ved tradisjonell type operasjon setter de inn kunstig korsbånd, og dette kan ryke. Anbefales ikke til tyngre hunder, men brukes fortsatt en god del på lettere fuglehunder. TPLO (Tibial Plateu Leveling Osteotomy) er en omfattende og svært invasiv operasjon der de skjærer av en stor beinbit og fester den igjen i en annen vinkel med plate og skruer på en måte som gjør at vinkelen i leddet endres og korsbåndet blir overflødig. Jo kortere tid det går mellom skade og operasjon, jo bedre, for som nevnt over her blir det forkalkninger i leddet over tid. TPLO er dyrere og mer invasivt, men er en permanent løsning (såfremt den er vellykket) i motsetning til tradisjonell reparasjon. Min store hund (60+ kg) gjennomgikk en TPLO i august i år på Gjøvik dyreklinikk, og han er ikke 100% enda, men rehabiliteringen har gått kjapt og smertefritt. Han hadde et delvis røket korsbånd og heldigvis nesten ingen forkalkninger selv om skaden sto ganske lenge, antakelig fordi han ble holdt mye i ro mens vi prøvde å finne ut hva som var galt. Største problemet under rehabiliteringen er at hunden må holdes helt i ro i begynnelsen. Vanligvis er det heller ikke smerter å snakke om etter at såret har leget. Regner med at han snart er fiks ferdig og vi slipper mer problemer med det kneet. Om det andre ryker, så gjør vi det samme der uten å kny. Røntgen gjør man for å se etter andre mulige forklaringer samt at man kan se det på røntgen om et ledd er veldig betent, hvilket det ofte blir når korsbåndet ryker. For å påvise røket eller nedslitt korsbånd ser man etter skuffebevegelse i leddet, og det gjøres gjerne i narkose fordi hunden ellers holder igjen.

Hehe, spøkelse? Altså, selve pelsfargen er det ikke noe feil med, problemet er jo at det følger med nesebrusk og lepper som ikke er sorte, og øynene er lysere enn de skal være. Det hindrer dem ikke i å vinne på utstilling, ihvertfall ikke i Skandinavia - men det kan jo tenkes at det har noe med rasekunnskap å gjøre. Det debatteres tidvis heftig akkurat det der, for meg spiller det ingen rolle. Parrer man en blå med en som ikke bærer dilute får man jo ingen blå valper, og det foreligger ingen form for bevis (knapt nok indikasjoner) på at de blå har noen helsemessig negative følger av pigmenteringen sin. Argyr kommer fra Åsnes, og mer enn det tror jeg ikke jeg skal si om akkurat det. God jul til deg og!

Tok noen bilder av Garm i går. De ble ikke særlig bra i det dårlige lyset (dermed blir det bare stå-stille-bilder), men here goes. Alltid like blid. Garm later som han er en alvorlig hund Det varer aldri lenge Egenoppstilling Begge gutta

Bilder ble etterlyst, så jeg gikk ut og tok noen mens det var en anelse lyst ute. Kameraet mitt liker best når det er masse dagslys og overskyet, alt annet blir grøtete. Ikke stelte jeg stakkars gutten før han ble vist frem heller, så han har noen fine dotter med underull stikkende frem her og der på fremparten. Kinnskjegget hans er ikke løs underull, sitter ordentlig fast gjør det. Ser litt fjollete ut, han likner litt på Ebenezer Scrooge synes jeg. Han klarte å finne en snørest å kose på "Bukk" er vår nye favorittøvelse, startes gjerne med å reise seg på bakbena og så lande i en fin bue. Finingen min Og fjollehunden "Si boff" er en øvelse det er vanskelig å ta bilde av.. Gutta

Fiiineste Fysaken! Ikke alle bulldoger skal være vakre, Töddel var liksom litt unntak, han. Bulldoger skal være litt kaotiske og brautete, de.

XP-PCen har avgått ved døden, og jeg har et kranglekamera. Overtok fra noen som kjøpte nytt. Canon Powershot S45, som i utgangspunktet har dårlig kompatibilitet, derfor har jeg brukt XP til det. Nå skal drivere og programvare være oppgradert, jeg har lastet ned, men får det ikke til å virke. Lastet ned TWAIN-driver og ZoomBrowser EX. ZB får ikke kontakt med kameraet, men kameraet får kontakt med PCen. Lite hjelp i Canons sider.. Noen som vet noe?

Det har han lært seg helt selv, jeg husker ikke første gangen han gjorde det.. Tror det var på en brygge der han måtte hoppe uti om han ville bade, og det ville han jo - det var folk i vannet må vite, og da går han helt av skaftet. Nå tror jeg han gjør det for moro, men han venter helst på at noe kastes/noen hopper uti. Han er mildt sagt badeglad og bader i gjørmehull, dammer og våte myrer.

Nå stjeler jeg uhemmet fra Elins tråd som ligger her. Garm er blitt tre år og er verdens beste pipedyr. At han er en usosialisert bølle er en annen sak.. Det kommer seg, og på denne turen med Supra og Beardis-Nikko gikk ting (for Garm å være) veldig bra. Håper han snart vil kunne gå tur med andre hunder uten så mye lyd. Gjørmebad er deilig Hoppsprett Poserer for fotografen Turen ble avsluttet med et godt bad i rent vann (vel, det var i alle fall ikke gjørme)

Herremin, det var godt gjort i forhold til at du er forferdelig nervøs. Har ikke sett deg så stiv noengang, jeg! Og den krasjen var jo ikke så alvorlig da, godt hun er liten og lett.

Så flinke dere er! Stakkars Supra som krasjet - men jeg er så slem at jeg gjerne vil se det.

Skjønneste!" :)