Nirm

Takker. har hatt fire, så det har jo vært litt småutfordringer. Selv om de ikke har vært veldig store. Men har jo noen senvirkninger...

Skrytepost!!!! Men. I og med at jeg har vært mye syk i det siste, så har jeg ikke fått trent så mye. Det lar seg vondt sykle eller løpe når man nesten ikke kan gå. Men nå kommer formen tilbake, og kroppen starter å bli rastløs rett og slett. Litt sånn "jeg vil løpe NÅ". Så da fikset jeg det og jogget i korridorene i natt. (Det er noe spesielt å løpe rundt med fler nøkkelknipper i buksa og annet utstyr da, men men. ) Jeg har vært superdårlig form siden hjerneslagene mine. Og det å starte å krible i kroppen for å være aktiv er en sånn utrolig deilig følelse faktisk! Nå gleder jeg meg til snøen går, til Noomis labber blir bra så jeg kan dra ut og LØPE i skogen! Slutt på fornøyd med seg selv post. Edit: Det høres sikkert superteit ut å være fornøyd med noe som sikkert er en selvfølge for de fleste. Men etter å ha "jobbet mot" kroppen så lenge som jeg har gjort nå, så er det faktisk en liten seier på en måte.

Det blir litt som horoskoper for det meste. Bare man snakker generelt nok, og gir mange nok beskrivelser, så vil det stemme for noen, en eller annen gang...

Men alle som tar selvmord er ikke psykisk syke. For noen er dette en meget overveiet handling som baserer seg på fysisk sykdom. Det er en grunn til at man kjemper for retten til å dø på en verdig måte, med enten assistert selvmord eller aktiv dødshjelp...

Nå er det jo ganske mange andre måter å ta livet sitt, enn å hoppe foran tog eller fronte i lastebiler. Og med tanke på skriverier i media, så vil jeg tippe at det ikke er den mest vanligste måten i Norge. For redningsmannskap, så er det nok mange av ulykkene de kommer over vel så ille, som mange av selvmordene. Overdosedødsfall er heller ikke stygge dødsfall bestandig. Å bli påkjørt av trikken ved et uhell setter nok mye større spor hos førstemann på stedet sånn sett. Skader ved ulykker og skader ved selvmord er ikke så store forskjeller bestandig. Om man hopper fra 10ende etasje, enn om man faller ved et uhell eller blir dytta, så ser man ganske lik ut når man lander... Årsakene til at folk tar selvmord, er ganske forskjellige. Og det er jo vanskelig å generalisere en så stor gruppe mennesker sånn sett. Noen får store økonomiske problemer, andre får psykiske problemer, noen får fysisk sykdom etc etc etc. Det eneste fellese er vel at de ikke klarer å se noen annen utvei enn å avslutte livet. Hva om et menneske oppdager at det er pedofilt. Noen mennesker kan leve et helt liv som pedofile, uten å forgripe seg på barn. Andre forgriper seg på barn til stadig. Og noen holder seg sikkert bare til porno. Hva hvis vedkommende er så overbevist om at han eller hun overhode ikke klarer å unngå å forgripe seg på barn, og velger å avslutte livet sitt i stede? Fysisk sykdom. Der man tilslutt ender som en grønnsak. Eller kanskje får en langsom, og ekstremt smertefull død. Hvorfor er det så ille at vedkommende avslutter livet sitt litt tidligere? Er det bedre å sitte ved sykesengen og se vedkommende råtne bort? Fordi da får man forberedt seg? Tatt farvell og sentrent om sine egne følelser og behov? Men så lenge man setter sitt egent behov for å komme raskere fram i trafikken foran et menneske som er i så store problemer at man tar sitt egent liv, så kan man vel ikke helt starte å peke rundt på andre som egositiske. Det blir litt sånn "Det er greit du har problemer, bare du ikke har de her" holdning for meg da...

Om man tenker på definisjonen av egoisme, så er selvmord egoistisk. For man setter seg selv og sine behov foran alle andre. Men den egoismen går faktisk begge veier. Det er mange grunner til selvmord, og noen er nok litt mer planlagt enn andre (som kan virke som en nærmest impulshandling). Nå synes jeg at folk skal bestemme selv over sitt egent liv, og jeg er også tilhenger av å legalisere assistert selvmord og/eller aktiv dødshjelp. Det er mitt liv, og jeg er i den fulle rett til å bestemme når jeg evt vil avslutte det. For min egen del, så kommer jeg til å gjøre det om jeg vet at jeg blir en grønnsak, eller før jeg råtner bort på et gamlehjem. Så jeg vet ikke hvem jeg synes er det mest egoistiske parten bestandig. Den som tar livet sitt, eller den som sitter og hyler opp om "Hva med mine følelser" når man mister et menneske man har i omgangkretsen sin. Mange av de som hyler opp, var antakelig ikke til stede i livet til vedkommende som slet heller. Er ikke det også egoistisk? Å mene at folk skal slite i livet sitt, slik at man selv blir skånet fra den påkjenningen av at de tok sitt egent liv? Nå er jeg ikke "tilhenger" av å hoppe ut foran tog, fronte i lastebiler og slike ting. Men jeg trur nok ikke alle tenker rasjonelt da. De bryr seg ikke om folk ikke rekker flyet sitt, eller at det blir stopp i trafikken. Men det blir litt sånn "drit i at han hadde det helt forjævlig, JEG derimot rakk ikke flyet mitt".

Ene valpen min levlet 5 levler først natta idag. Og så har jeg fått en 22HH mudi. Så er på riktig retning på helsa der!

Hvor hardt har han bitt de? Er det snakk om skader her? Det enkleste i min verden, er å unngå å sette de opp i slike situasjoner. Dvs ikke ha godis/leker/andre ressurser tilstede når det er fler hunder, dersom de kan krangle om det. Lek som går overstyr, stopper jeg lenge før det går så langt. Evt så går vi tur sammen, uten at hundene får møljeleke. Og da evt i bånd.

Spaghetti her også. Saus laget av finhakket chilli, hvitløk og ingefær. Sopp, løk og tyrkisk paprika oppi og en boks med hakkede chillitomater. Og så quorn "kjøttdeig".

Kjøp hunden etter hva du kan gi den, ikke hva du ønsker du kan gi den.

Donerer $20 dollar. Da har du elitekonto ett år. Og kan beholde og/eller selge to valper, samt litt små "perks" ellers. Edit: Rettet opp sum.

Du må ha elite konto da. Da får du beholde to stykker.

Da må dere bare bli lesbiske da. Så er det mye å velge mellom. Og han er bare rar, for seffe skal man diskutere mye på et hundeforum.

Takker. Det var jo priser som var overkommelig også. Så da skal det søren meg på ønskelista det også. Vil tru at hun har godt av å bli tørr fortest mulig etter å dusje også... Varm luft trur jeg er et must, for her protesteres det HØYT om man dusjer i for kaldt vann. Jeg har like varmt vann til hundene som meg i dusjen, og jeg er overhode ikke noe kalddusj menneske. Godt å høre. For det er litt å kunne slå tilbake til folk når enkelte sikkert mener jeg ikke får være steder. Det er minuset med å være åpen om sykdom, når slike ting starter. Men motsatt gangner ikke noen raser overhode. At alle sitter med kortene tett inntil og ikke vil si noe. Jeg kommer til å prøve ja. Men gi det et visst antall månder for at det skal virke, før jeg prøver noe annet. Litt av det er å gjøre meg ferdig hos en behandler tenkte jeg, og hun er såpass ung at jeg ikke trur noen månder fra eller til vil ha sånn supermye å si. Det er labbene som har avgjort at jeg vil prøve, fordi de hindrer henne sånn i hverdagen. Uten furunklene, hadde jeg gått for homopati i stede, siden hun ikke er plaget av allergien ellers. Nå trenger hun et bad, og leiligheta en vask, så hun klør mer enn Vida nå. Ellers bruker hun faktisk å klø mindre. Synd å høre at prøvesvarene var dårlige, og håper det går bra med immunterapi på Tuf! Du får holde meg oppdatert om hvordan det går! Men. Om jeg ikke vil at hunder skal komme nært mine hunder på tur nå, så skal jeg søren meg si at de har ekstremt smittsom byllepest på labbene!

Håper den furunkeldiskusjonen kan skilles ut ja, for nå har jeg mista litt oversikten over hvem som har svart hva. Men godt noen ikke blir hysterisk av å møte på oss, siden det virker som om enkelte i klubben gjør det nå. Ja ja, greit at jeg ikke gidder å betale for hallen i år uansett... For det første er det svindyrt i forhold til treningstid, evig prioritering av agility og jeg vet ikke om et gammelt kalkunfjøs er det beste for en middallergiker akkurat... (jeg kommer til å falle av stolen om prøvene til Noomi viser at hun IKKE har middallergi, siden hun viser det i RL så godt...) Ei jeg kjenner har også en "middhund". Den hadde blitt blåst med hundeblåser mot hårene skikkelig, og da hadde han ikke klødd på to dager. Så nå kjenner jeg at jeg snart har en føner på ønskelista mi også. Og så får jeg vente litt på svar på SMS her, før jeg vet hvordan kvelden blir.... Men bør kanskje starte med å hoppe i dusjen straks...

VW Touran. Buret er 1 meter i bredden (og du får ikke stort breiere bur inn i bilen faktisk pga bakluka...). De er vel 75 cm lange ca i hvert bur og 75 cm høy. Og er vel omtrent det man kan maxe med ett bur i den bilen, uten å ha flere. Har ikke kommet så langt som å sette fast ting i og oppå det. Litt for kaldt til å stå ute og styre med slikt nå synes jeg, og jeg har ikke giddi og dratt med meg alt styret på jobb heller.

Det har blitt lagt ut en del hint som er ganske direkte, og i går så dukket det opp bilde av de to, med store røde kryss på, og tekst a la "slutt, slutt" etc. Bildene ble fjernet senere på kvelden, så jeg håper de er venner igjen da. Men det er litt spesielt med folk som omtrent løper og oppdaterer FB stausen sin til "singel" eller "det er komplisert" med en gang de er i en krangel. Har noen andre som gjør det, så det er stadig endringer på sivilstatusen deres. Ja, jeg vet det ikke er en egen sykdom (ikke bare å få formulert alt riktig på telefon på jobb. ), men symptomer på andre ting. Og som du sier, på Noomi, immunbristen hennes. Men påstanden jeg fikk høre i går, var at dette var veldig smittsomt. Ikke bare denne valpefurunkulosen, men også andre "varianter" (om man kan kalle det det). Dvs at Noomi ikke burde omgås andre hunder, være på steder der det er andre hunder mm... Men selv denne valpefurunkulosen må vel komme fra et sted? Den dukker vel ikke bare opp ut fra intet på friske hunder i gode oppveksmiljøer? For meg høres det litt rart og bakvendt ut i hvert fall... Ellers var det kaldt i natt, men digg å ha fri igjen. Og vite at jeg har tjent meg noen ekstra kroner (til Noomi. ). Vi har tross alt noen timer hos vetten denne månden. Labbene hennes ser ikke aller verst nå, og de har blitt mye bedre. Og håper det går rett vei. Og så håper jeg at hun ikke finner ut at hun skal ligge og tromme på meg senere idag, før jeg har tenkt å våkne selv. Men så går det ikke an å bli sur på henne da. Hun er jo bare glad.

Men da er det vel snakk om noe egent valper har, og ikke noe som gjelder alle? For dette ble generalisert til å gjelde samtlige hunder. Og hvorfor har en eldre søsken problemer? Om dette ikke har noe med avl å gjøre?

Jeg synes det hørtes litt rart ut. Og er visst et avkom til av mor som har det. Så da er det jo avl det er snakk om.... Ja ja. Vida får enda leke med Noomi, og er enda frisk. :-P

Det er et valpekull nå. Straks leveringsklare. Der fler har dette. Og nå snakkes det en masse om hvor smittsomt det er.... Men vetten nevnte ikke noe, og jeg hørte om dette først i natt. Og det ligger litt på nivå at man ikke bør la andre hunder omgås furunkulosehunder overhode...

Man skal faktisk det. Også med tanke på hvilken bakgrunn enkelte mennesker har, og likevel at man lander med begge beina på jorda. Selvmordsraten blandt transkjønnede er høyere enn homofile mest sannsynelig, selv om det er vanskelig å føre statistikker på slike ting, da mange aldri kommer ut av skapet til noen før de tar livet sitt. Men for mange (også meg) så har man ikke et valg. Enten gjør man noe med det, eller så tar man livet sitt. Den kampen mange i LGBT miljøet har tatt, og enda tar, er viktig. Vi beveger oss i riktig retning her, mens andre land går helt feil vei. Vi har tross alt folk som har søkt opphold i Norge pga legning, fordi de blir forfulgt og risikerer å bli drept i hjemlandet sitt. Dette går jo litt utover hvordan man reagerer på sine nærmeste som kommer ut av skapet da. Jeg trur også at reaksjoner henger litt sammen med hvor forventet "beskjeden" er. Dersom alle har skjønt at en person er homofil, så er ikke sjokket like stort, som en man overhode ikke forventer det av. Noen har bare alltid vært "skeiv", og det aldri er et samtaleemne. Man har aldri vært i skapet som 2ne og Mari nevner (der er det jo litt forskjeller mellom homo og trans, siden vi tross alt må gjøre litt endringer. ) Og jeg trudde ikke tråden skulle engasjere så mye, men jeg er glad for det. For jeg trur at i og med at man engasjerer seg, så betyr det også at man bryr seg.

Jeg er transkjønnet (and proud of it. ) Eneste på sonen som jeg vet om, men ikke eneste i hundemijøet. Der noen er åpne, andre ganske skjulte. Nei, jeg trur de færreste har en sånn reaksjon, men noen går nesten i den kategorien. Og jeg tru faktisk at en del av de går litt i tankegangen "hva vil naboene si". Men jeg trur forøvrig at det er sunt å være åpen også om sine fordommer, tanker og meninger rundt det, og at man faktisk ikke har en anelse om hvordan man vil reagere. Det handler om ærlighet også. Det er ikke alltid lett å sette seg inn i en slik situasjon, men man kan alltids ha tanker rundt det. Og med å være åpen om ting, så trur jeg også man kan evt tilegne seg kunnskap som gjør at man forandrer meninger også. Men jeg vet jeg har vært heldig. Jeg har beholdt venner, familie, hundemiljøet (som jeg faktisk var mest nervøs for ) og bare fått nye venner undeveis. Ikke alle er det. Ulla-Britts historie er ikke unik, og noen er enda verre enn de også (da de aldri tar kontakt igjen). Min mors reaksjon var eksempel "Ja, jeg har alltid tenkt at det burde være sånn". Men også hun hadde faktisk en liten tenkepause før hun svarte.

Ja, jeg forstår det faktisk at folk kan blir litt sjokkerte, og kanskje reagere på en ikke helt ventet måte bestandig. Særlig for min del, siden vi ikke er like "utbredte" som homofile bestandig, samt mindre synlig i samfunnet om vi ikke ønsker det. Det vil også si at det er mindre kunnskap om det, og også da mer uvitenhet. Så kommer det til hvordan man reagerer, som er litt avgjørende. Man trenger ikke nødvendigvis reagere så ekstremt politisk korrekt, men en reaksjon i noe slags retning "du er et misfoster", hadde nok de færreste satt så stor pris på. Å ta en tenkepause, bli litt sjokkerte og kanskje reagere litt med sinne, kommer vel også an på posisjonen vedkommende har i livet ens. Jeg trur at man har lettere å bli sint og opprørt om ens ektefelle og mor/far til ens barn kommer og forteller at den vil skilles, pga legning, enn en venn. Samme med foreldre som har vært gift i 40 år, forhold til en foreldre som har vært singel mesteparten av livet. Fordi omveltningene blir større rett og slett, i tillegg til at en del får et litt egosentrisk tankegang rundt det, og setter seg selv litt i sentrum. Og når man kommer over den delen (type "hva vil vennene mine si, når de får vite at pappa liker å kle seg ut som dame fra tid til annen en"), så trur jeg også følelsene legger seg litt mer også. Men likevel trur jeg at ærlige reaksjoner er de beste. Til en viss grad. Synes man at vennen sin er et misfoster, unaturlig og freak man ikke ønsker å ta i noe mer, så kan man avslutte vennskapet på en penere måte enn å hoppe opp i ren avsky og løpe avgårde. Satt litt på spissen. Men jeg trur at de aller fleste faktisk takler det ganske bra, bare man får tenkt seg litt om og kanskje forstå det hele. Manglende reaksjoner er faktisk en "belastning" også. Man bygger seg opp veldig psykisk for å stå i mot all den negativiteten man forventer skal komme, og så gjør det ikke det. Det blir nesten som et antiklimaks. Ikke det, jeg setter pris på at ingen har løpt avgårde i ren avsky, men man forventer faktisk litt mer opprøthet, mer sjokk og litt mer sinne. Ikke bare "Å ja", og "Det burde jeg da ha visst".

Denne diskusjonen er veldig interessant. Siden den faktisk er høyst aktuell i Norge i 2013. Vi er vel et av de mest liberale landene når det kommer til dette, men vi skal ikke reise så langt før de faktisk starter å gjeninnføre forbud mot homofili. Det er ikke så mange år siden sex mellom to menn ble legalisert, og det stod faktisk under samme paragraf som forbud mot sex med dyr om jeg ikke husker rivende galt nå... Det er fortsatt en del som tilhører LGBT kategorien som ikke kan ta med seg kjærester hjem, eller ikke får aksept for sin kjønnsidentitet. Det er fortsatt en del som opplever ganske klare negative handlinger mot seg pga dette, og noen blir også utsatt for vold. Det er ikke alle steder i Oslo to av samme kjønn kan holde hånda, uten å risikere negative reaksjoner. For meg hadde det selvfølgelig ikke vært noen sak om noen i min nærmeste omgangskrets hadde kommet ut av skapet hverken som det ene eller andre, selv om jeg hadde stusset litt på om min mor hadde ville blitt mann nå liksom. Alderen folk kommer ut på er forskjellig, og noen lever i skjul i mange mange år. En god del har et hemmelig liv ved siden av kone og barn eksempel, der de treffer menn i det skjulte. Jeg husker at jeg spurte min mor da jeg var liten om hun likte jenter eller gutter, fordi hun ikke dro med seg mannfolk hjem. Og for en ukes tid siden, så spurte hun meg hva jeg hadde sagt om hun stod fram som lesbisk. Ikke at jeg mistenker at hun lyver til meg om det når hun sier at hun ikke er det, men det får en jo til å tenke. For mange år siden traff jeg en mann som var godt og vel oppi 60 årene. Han levde med kone og barn, men følte seg som kvinne. Han hadde valgt å ikke gjøre noe med dette pga alderen og av hensyn til familien. Og at da han var ung, så var ikke tilbudet til kjønnsbekreftende operasjoner det samme som idag. I tillegg til at å gå igjennom en slik prosess i hans alder, har sine bakdeler. En kompis var vel rundt 40 år da han startet på sin prosess. Så en del kommer ut ganske seint, selv om gjenomsnittsalderen blir lavere. Det handler nok både om mer kunnskap, og mer aksept for å tilhøre "anderledeslaget". Av de som har presentert seg med legning ovenfor meg, så har det vært utelukkende hetro gutter når vi har vært i grupper som har vært overrepresentert av LGBT personer. Og det trur jeg er litt småpanikk fra om noen skulle finne på å sjekke de opp... Men det er nok forskjell på folk der vil jeg tru, og for noen så er nok legningen mer av identiteten deres enn andre. Mange er ikke åpen på jobb/skole om sin legning. De unngår å nevne pronomen og navn på kjæresten sin, og omtaler vedkommende som nettopp det. Eller unngår å nevne at man har kjæreste overhode. For meg er det litt trist, da jeg synes alle skal ha den retten til å snakke om partneren sin uten å bli fordømt. Selv om jeg fortsatt sitter med inntrykket om at det er lettere for jenter å være åpne, enn for gutter i enkelte miljøer. En jeg gikk i klasse med fortalte om de reaksjonene han fikk da det kom ut at han var homofil. Og med tanke på hvor godt jeg trudde miljøet var i den klassen, så ble jeg veldig overrasket over de reaksjonene. Jeg håper og trur at ingen her inne hadde slått handa av familie og venner, selv om de stod fram. Det er ikke alltid lett å skulle fortelle det til folk, særlig ikke folk man setter pris på og er redd for å miste fra omgangskretsen sin. Man kan alltid si at de ikke er ekte venner da, men å miste venner på den måten trur jeg ikke er noe hyggelig. Jeg hadde nok heller "satt pris på" en real krangel som førte til at man ikke snakket mer med hverandre da...

Transkjønnet er å være" født i feil kropp". At man eksempel er født som jente, men føler seg som gutt og ønsker å skifte kjønn. Man vet best når man har stått i den situasjonen selv ja, uansett hvilken "side" man står på. Men noen tanker gjør man seg jo opp sikkert.