Den 15. september 2012 måtte vi la Candy slippe, og jeg får fortsatt tårer i øynene av å tenke på det. Det hele startet på høsten i 2011, da analkjertlene uten forvarsel sprakk. Vi dro til dyrlegen og fikk smertestillende og no salve. Sårene grodde imidlertid ikke, og dyrlegen gav diagnosen Schæfer-rumpe. Vi prøvde alternativ medisin, akupunktur og diverse salver, men fistlene ble ikke bedre. Hele systemet stoppet nesten opp en gang, men vi fikk det i gang igjen. Da bestemte vi oss for at når det stoppet opp, måtte vi la henne få slippe. Vi var på hyttetur i Østfold da hundepasseren ringte oss og sa vi måtte komme, og visste allerede da at vi måtte avlive henne den dagen Da vi kom hjem etter en lang togtur kom hun overlykkelig løpende mot oss, og vi brøyt begge totalt sammen. Vi hadde noen timer med henne med kos, godbiter og noen siste bilder før vi dro til dyrlegen. Å gå ut fra dyrlegen med et tomt halsbånd, sorte elver fra øynene og et savn større enn Russland var helt grusomt. Candy ble bare 6 år, og vi savner henne hver eneste dag.
I tiden som fulgte var vi overbevist om at vi ikke skulle ha hund på lenge, fordi det var så fryktelig vondt. Vi rydda ut alt som kunne minne om hundeutstyr fra leiligheten. Men, to uker senere var valp bestilt fra Tyskland, og 8 uker senere hentet jeg hjem Mila. Hun har beriket hver eneste dag siden hun kom, og vi er så glad i henne. Vi håper imidlertid at hun blir GAMMEL..