Nowisclee

Uhm. Om man faktisk har en bullehund som IKKE har pusteproblemer, trange nesebor, for mye bløtvev i luftveiene osv, så må man jo kunne si at MIN ikke er sånn? Og at kanskje det er en god representant å avle videre på dersom alt annet også stemmer.

Om dette er mye mer hund enn Boerboel og Cane Corso, så vet jeg ikke om den er så egnet for noen her i landet. Vi bor tett her til lands, og med de forventninger vi har til at alle hunder skal kunne være omgjengelige, så vet jeg ikke helt om jeg ville anbefalt en rase som er MER enn disse å håndtere.

Boerboel og Cane Corso er et par hakk verre enn Rottweiler når det gjelder omgjengelighet og vaktinstinkt.

Jeg vet ikke hva slags erfaringer du har med disse rasene, men etter å ha hatt Cane Corso i 5 år, vet jeg at de krever tilpasning i hverdagen, og at dette betyr begrensninger for eier. Å anbefale en fersk hundeeier MER enn det, vet jeg ikke om er så lurt?

Jeg sa jo at jeg IKKE vet om de er mer hund enn det. Ut i fra beskrivelsen virker de som om de er mye enklere hunder enn cane corso og boerboel, med et mer stabilt gemytt. Men jeg kjenner ikke rasen så godt at jeg kan si det sikkert, det var det jeg prøvde å få fram. Og at jeg synes de er flotte, men at det er mulig at de er alt for mye hund for meg. Jeg må finne ut mer om dem selv før jeg kan evt vurdere en sånn hund. Og det jeg prøvde å få fram var at DE eventuelt måtte finne ut mer om rasen før de vurderer en sånn hund. Fordi jeg ikke kan si sikkert at det er en enklere hund enn andre raser de har vurdert og/eller slått fra seg. Men de virker sånn.

Jeg hadde skrevet et langt svar, men klarte å slette det. Så jeg vil bare si jeg er enig i at mange raser er blitt altfor ekstreme og at det går på helsa løs. Kunne godt tenke meg felles retningslinjer for "tilbakeavl". Men det må ikke bli slik som med Chihuahua, at det over natten ble diskvalifiserende feil med åpen fontanell. Man må ha en tidslinje for å forbedre avl, ellers har man jo i mange raser ingen avlsbase igjen...

Men betyr det at det er en diskvalifiserende feil på utstilling, at du ikke kan avle på hunden..? Altså, det spørs jo selvsagt i raseklubben hva som er krav for avlsgodkjenning, men du kan fortsatt registrere valper i NKK så lenge det ikke er satt avlsforbud på hundene.

Man skal ikke avle på en hund bare fordi den er utstillingschampion. Man må heller ikke nødvendigvis utelukke en hund helt fra avl bare fordi den ikke får en eneste rødsløyfe, hvis den har andre gode egenskaper som er viktige for rasen.

Ta tempen på ham. Spiser han normalt, ikke har feber og virker i generelt god form, bare litt slapp, får i seg nok væske og sånn, så ville jeg avventet litt. Han er fullvaksinert? En kennelhoste pleier å gå over av seg selv, de færreste blir virkelig dårlige. Om dere merker at han blir veldig slapp, han ikke vil ha mat osv, så ville jeg tatt turen til veterinær for å sjekke om han trenger antibiotika.

Altså. Nå er den første delen av en utstilling KUN en eksteriørbedømming. I kvalitetsbedømmingen i den klassen de er i. Da bedømmes de også i forhold til alder og utvikling. (Juniorklasse, unghundklasse, åpenklasse, championklasse, veteranklasse, og evt bruksklasse). Da får de da en rød, blå, gul eller whatever sløyfe. Og en kritikk som beskriver eksteriøret på hunden slik dommeren ser det den dagen. Kun de som er på topp, de som får rød (eller blå, hvis det er færre enn fire med rød sløyfe) går videre til konkurranseklassen.

Og når man går videre til konkurranseklasse, er det den dommeren finner best helhetlig som settes opp, og der deles ut championkvalitet (ck). Da kan det også gå på hvor godt hunden vises. En god handler kan gjøre mye med en hund for å vise den best mulig.

Om jeg stiller hannhunden vår blir han veldig lite vinklet bak og litt karpet i overlinjen. Han spenner seg. Når samboer-eksen stiller ham, er han myye bedre, slapper av i ryggen og slapper av i bakbeina så han får vist vinklene sine. Så dommeren kan omtrent se to forskjellige hunder hvis jeg og samboer viser ham hver vår gang.

Når konkurranseklassen er over, går det over til beste tispe/hannhundklasse. Der deles det ut cert(nasjonale og internasjonale utstillinger) og cacib(på internasjonale utstillinger). Til de(n) beste hunden(e) i klassen som er berettiget å få dette. (Altså de som ikke er champion eller internasjonal champion fra før eller for ung til å få cacib)

Og så går beste tispe og beste hann ut i BIR/BIM for å se hvem som er best i rasen.

Alt handler fortsatt om kvalitet, men også showkvalitet. Hunden må vise seg godt og like seg i ringen. En hund som daffer gjennom ringen vil svært sjelden slå de andre, da den rett og slett ikke viser sine gode kvaliteter.

MEN! Det jeg synes er viktig, er at de med "brukstypen" også stiller! Hvis de ikke vises fram vil dommerne aldri sette dem opp og man vil aldri få en jevnere fordeling av hunder på topp. Har du en bruksschæfer med gode vinkler og god bygning så VIS den selv om du får blått eller gult! Kanskje en dag du plutselig stiller for en dommer som IKKE er så glad i ekstreme vinkler og som ser kvalitetene din hund har. Eller du med malamute, still ut hunden din om DU synes den er en god representant for rasen! Hvis man ikke viser dem fram, så tror den gjengse tilskuer at okei, det vi ser i ringen her er de vanlige og de riktige hundene. Alt annet er feil tydeligvis, for de stiller jo ikke.

Som salukien med bittfeil (lurer på om han var overbitt?) som ble satt opp over alle de andre i rasen rett og slett pga hans supre kvaliteter ellers. Som dommeren da sa, han kan fortsatt gjøre jobben sin som jakthund mye bedre og mye mer funksjonelt med denne kroppen og bittfeil, enn de andre hundene i ringen med korrekt bitt men ikke den bygningen.

Og derfor må de som har hunder med overbitt men super bygning, stille ut. Derfor må de med en litt mer langbeint men helt korrekt og super dachs, stille ut. Derfor må de med jaktsettere børste bikkja fri for granbar og mose og stille ut. Så både dommere og andre får SJANSEN til å se og dømme de andre hundene. Når det bare kommer settere med enorm pels som ligner mer på afghaner enn setter, så vil dommerne sette opp den beste hunden de ser i ringen. Og de vil etterhvert utvikle et feil inntrykk på hva som er best, da det jo bare er det som vises. Spesielt allrounddommerne, tror jeg. De er bare mennesker, de og.

Men jeg synes også utstilling er viktig for å beholde rasepreget. Hvor rasetypisk er en etnahund med hengeører som en pincher, kanskje? eller en blodhund med ståører?

Selv om jeg er enig i at mye har vært avlet for ekstremt, og mye har vært dømt feil. Men dommerne ser fortsatt ikke alt i ringen. De kan se en rasetypisk hund som shower godt og tydelig trives i ringen, et blikkfang. Som er god. Hjemme kan den bikkja være en sofagris som ikke orker å gå mer enn en halvtime tur. Den kan ha hjertefeil for den del, uten at dommer vet om det. Eller den kan ha pusteproblemer. Uten at dommer ser det der og da.

At en pekingneser peser er kanskje ikke rart. Har du sett hvor mye pels den har? Hvis en malamute peser i store ringen, reagerer vi på det? Nei, den er bare varm for den har mye pels og er skapt for å være ute. Pekingneseren dilter sakte rundt ringen. Ikke så mye saktere enn de andre mest kortbeinte dyra! Jeg sier IKKE at alle pekingnesere er sunne og funksjonelle hunder. Men noen er nok det. Nå har det jo og med hva de er avlet for å være funksjonelle TIL, opprinnelig. Jeg skulle gjerne likt å se en nedklipt pekingneser for å se hva som er under all pelsen, jeg!

Men ja. Mye har blitt gjort feil i avl. Folk har fokusert på dyras titler og ikke på linjene eller helsen. Om bikkja mi klarer å bli norsk lure coursing champion så betyr da ikke det at hun er en god avlshund likevel. Ikke om hun blir agilitychampion eller lydighetschampion heller. Og ei heller at hun blir utstillingschampion. Det betyr heller ikke at hun utelukkes av avl om hun bare får blå og flat rød for meg. Det spørs på hennes andre egenskaper, helse, mentalitet osv. Hva som trekker ned på utstilling, da må jeg finne en hannhund som er korrekt på de punktene hun ikke har. Men om hun får blå, gul eller KIP på utstilling fordi hun er supernervøs og ikke vil la seg ta på, så er det jo da fortsatt opp til MEG å ta den avgjørelsen om å ikke avle på henne. Om hun får bra på utstilling men prøver å spise barn og fremmede hunder hjemme, så er det opp til MEG å ta avgjørelsen om å ikke avle på henne. Selv om dommeren sier hun er korrekt bygget.

Om jeg har en hund som blir tungpustet etter noen få hundre meter med jogging, så er det min oppgave å ta avgjørelsen om å avle på den eller ikke. Ikke dommeren som står i ringen og ser hunden min trave frem og tilbake, kanskje den peser men det kan jo også være at den er litt giret. Skal dommeren slå ned på alle hunder som peser når de traver med habdleren i ringen? Fordi de sikkert da har for trange nesebor?

Ja kortnesede hunder har mer bløtvev enn andre hunder i halsen. Eller er mer utsatt for at det blir for mye. Men også andre hunder kan ha dette. Det er klart en overvekt på de kortsnutede. Men det gjør ikke nødvendigvis forskjell om hunden har 1 eller 3 cm nese. Den med 3 cm snute kan ha mer problemer enn den med 1 cm snute pga trange nesebor. Jeg har sett boxer med lang fin snute og lett i kroppen, men med trange nesebor, som måtte operere. Jeg har sett svart mops med nesten ingen snute som kan løpe og bjeffe på svaler en hel varm sommerdag i solsteiken, 24+ i skyggen, omtrent uten pause (han måtte fanges inn og tvangsroes, vi var redd han skulle bli overopphetet, men neida.) Der hadde vi roet enhver hund i den situasjonen der. Vi var sikker på han kom til å gi seg lenge før, men neida. Han var i slaget!

Poenget mitt er at en kort snute er ikke nødvendigvis lik en syk eller dysfunksjonell hund. Men at det er mer vanlig? Ja. En liten hund er heller ikke lik en hund med patellaluksasjon. Men det er mer vanlig, ja. Og det kan opereres og så kan hunden ut i ringen igjen.. Bør man avle på den da fordi den ikke har patellaluksasjon lenger og vinner masse i ringen...? Edit: skal dommer da se at hunden er patellaoperert?

Skal dommer se om hunden har hatt teipede ører som valp eller om de brettet/reiste seg til korrekt stilling av seg selv?

Skal dommer se at hunden har vært operert for trange nesebor og trachialkollaps?

Skal dommer se om hunden har hatt bittfeil men at eier har spandert regulering på den?

Skal dommer se om hunden har vært operert for svulst i en alder av 4 år?

Alt det her er eiers/oppdretters ansvar å ta stilling til. Dommer kan ikke bedømme avlsmessige hensyn.

Men de SKAL bedømme de helsepåvirkende aspekter de ser, såklart!!

Synes det var en klønete formulering, men nå skjønte jeg. Uansett, pen hund betyr slett ikke kvalitet hos foreldredyr. Det kan bety det, men det finnes ingen automatikk.

Ja, jeg ser nå at det var en dårlig formulering. Men nå har jeg jo forklaet hva jeg mente.

Nei, det betyr ikke nødvendigvis kvalitet hos foreldre. Men det betyr at de har gitt minst ett godt avkom. Om søsken også blir gode, så betyr det at foreldredyrene generelt gir god kvalitet. Om foreldres søsken også er gode/gir gode avkom så betyr det at det ser ut til å ligge gode eksteriøre egenskaper i linjene. Og da kan man anta at ens egen hund kan gi gode eksteriøre avkom. Man vet såklart aldri sikkert. Og som jeg skrev i restem av innlegget, så må man ta hensyn til helse og mentalitet også, som ikke dommerne nødvendigvis ser.

Skumleste ja.

Da fikk du kanskje med deg det jeg skrev om at Nuch IKKE er et bevis på at bikkja gir gode avkom? Og heller ikke på at den er frisk og rask i dagliglivet. Men at den er eksteriørt riktig bygget, beveger seg godt og ser bra ut i de 3-5 minuttene den er i ringen. Og at dommer ikke vet noe mer om hunden enn det de ser i ringen.

Såklart, jeg kan være enig med deg i at msn har større sjanse til å bli champion om man drar på mange utstillinger langt borte. Rett og slett fordi man da kanskje ikke stiller mot den 1,5 år gamle hunden som tar alle cert på alle utstillinger den er på, så en selv blir stående med ck hver gang. Og stiller man for dommere som foretrekker den typen du har, har man såklart større sjanse. Om jeg stiller min champ hannhund og min champ tispe for en dommer som foretrekker store, muskuløse hunder, så vinner helt klart hannen min. Han er på maksgrense for rasen og en veldig godt musklet hund. Stiller jeg for en dommer som foretrekker den lettere, mindre typen med litt mer slank bygning, så vinner helt klart tispa, for hun er på minimumsgrense for rasen. Og juniortispa jeg har vil kanskje slå champtispa når hun blir eldre, da hun har litt bedre vinkler, men der vil det også gå på type, hun er mer langstrakt i kroppen og hodet. Alle tre er korrekte, gode hunder innenfor rasestandard. Alle tre har definitivt champkvaliteter etter min mening.

Men stiller jeg juniortispa mot sin søster hver gang, så vil hun nok ikke bli champ før etter søsteren har blitt det. For søsteren er bedre, og vil nok slå henne for de fleste dommere, selv om jeg synes min har bedre form på øynene, bedre uttrykk. Men søster er tidligere utviklet og ser definitivt mer korrekt ut i kroppen nå, selv om vi nok tar henne igjen på et tidspunkt.

Og dette visste vi når vi valgte valp, at vi ikke valgte den mest lovende tispa i kullet. Vi valgte den som vi falt mest for personligheten på.

Edit: Nå mener jeg også at ja, dommere kan gjøre feil. Dommere har satt opp ræva dårlige hunder iblant. Men, de fleste jeg ser setter generelt opp gode hunder. Selv om de ikke vet om bikkja har allergier, atferdsproblemer osv. Eller pusteproblemer, i alle tilfeller. På enkelte raser har det vært et problem at det har blitt satt opp ekstreme hunder med ekstreme trekk og dårlig helse pga dette. Men jeg synes generelt at det skjer sjeldnere og sjeldnere.

Og jeg mener fortsatt at det er OPPDRETTERES ansvar å ikke bare se på titler og premieringer, men faktisk på helheten på en hund. Og at det er oppdretteres ansvar å avle friske, mentalt gode hunder.

Championforeldre gir ikke automatisk gode avkom. At foreldre gir championavkom er det man er ute etter.

Skjønner at jeg formulerte meg dårlig i innlegget mitt. Det var dette jeg prøvde å si. Som svaret mitt til Emilie ovenfor forklarer bedre..

Nowisclee: champisforeldre betyr da ikke at de gir gode avkom. Det betyr ikke noe mer enn at de etter all sannsynlighet er rasemessig riktig konstruert. Det er det NUCh betyr.

Var det ikke nøyaktig det jeg prøvde å si? At at DIN hund blir champion, betyr at DIN hunds FORELDRE gir eksteriørmessige gode avkom...? Ikke at din hund gir gode avkom..

Så bra, da kan vi jo bare se bort fra artikkelen og denne problematikken da.

Leste du resten av innlegget også...?

Eneste Nuch er ett kvalitetsmerke for er vel at campingvogna er duganes til å reise rundt å samle merittene. Gidder men så få alle før eller siden Nuch. Velger dommere og holder på.

På tide å få hue ut av sanda, slutte bortforklare forholdene her med at alt er så mye bedre enn andre steder, holder jo ikke mål i det hele tatt..

Nei. Det Nuch er et kvalitetsmerke på er at FORELDRENE er gode avlsdyr, som gir god eksteriør kvalitet på avkommet. Det er ikke en helsetest, ei heller en mentaltest, dessverre. Selv om det nå blir både strengere og mer fokus på både helseaspekter og mentalitet enn det har vært.

Å reise land og strand rundt garanterer deg IKKE en Nuch. Har du en ræva dårlig hund uten egenskapene til rasen så vil du få blått, blått og blått, om du er så heldig, og ikke ender med en gul eller tilogmed en grønn. Men det er helt klart forskjell på hva dommerne vektlegger. Noen fokuserer veldig på tenner, og trekker mer ned på min tispe som mangler fire tenner og gir henne blå. Andre ser de gode egenskapene hun har opp mot tannmangelen (som er vanlig på rasen, opp mot 70% har tannmangel/tannfeil, uten at det er noen unnskyldning for å avle på hunder med tannmangel selv og/eller i slekta, selv om ikke alle kan utelukkes), og ser at de egenskapene som er viktige for henne som hund og opprinnelig formål ikke svekkes av at hun mangler de p2-ene, og da får hun en rød, eller tilogmed ck og cert.

Jeg har tilogmed valgt å avle på denne hunden med tannmangel, fordi jeg ser hennes gode egenskaper opp mot det, hennes gode helse, hennes gemytt og væremåte, og at hverken foreldre, heøsøsken eller halvsøsken har tannmangel.

Så mye dårlig avl kommer ikke bare av utstillinger og dommere som setter opp hunder som har trange neseganger eller mye bløtvev i ganen. Det kommer minst like mye av oppdrettere som velger å avle på hunden sin på tross av de feil de vet de har. Noen har mindre alvorlige feil, andre kan ha store feil som svekker hundens helse. Men det er alltid oppdretter og hannhundeiers ansvar hva de bruker i avl. Ikke dommeren som ser hunden i 3-5 minutter i ringen, der den kanskje presenterer seg selv supert, uten plaget eller problemer. Den kan likevel ha problemer med å gå en times tur i skogen hjemme. Eller hate barn. Eller få ekstreme allergiske reaksjoner hvis den spiser fisk. Eller klikke på sykler og biler og være liiiivredd for nyttårsraketter og skudd. Alt dette vet dommer INGENTING om de få minuttene de ser hunden.

Men at de skal slå ned på hunder med trange neseganger, hunder som ikke klarer å løpe to runder i ringen uten å pese som en hvalross og på hunder med dårlig mentalitet i forhold til rasestandard er helt klart.

Men de ALLER fleste dommere VIL at rasene skal være sunne og friske. De har drevet med hund i mange mange år. De har god kjennskap til oppdrett. Det må de for å kunne bli dommere. De må godkjennes av raseklubbene for de rasene de ønsker å bli dommere for, samt av NKK, og dommere som har dem med som aspiranter i ringen. De har et genuint ønske om å gjøre noe bra for rasene. For du tjener ikke mye penger på å reise land og strand rundt for å dømme fra 09.00-14.00 lørdag+søndag, gjerne 80 hunder hver dag, både innenøands og utenlands. Det er en livsstil, noe de brenner for.

Og jo, det ER mye bedre her enn mange andre steder. Her ser jeg som regel alltid tilsynelatende friske, oppegående og trivelige hunder bli satt opp. Jeg kjenner flere dommere (på andre raser enn mine egne), som slår HARDT ned på uønsket mentalitet, som slår ned på overvekt, som slår ned på dårlig kondisjon, og som slår ned på tydelige helseproblemer. Men en dommer er ikke en veterinær. De kan ikke fastslå mengde bløtvev i ganen. De kan høre på når hundene løper, og de kan se an hvor mye de orker å løpe rundt i ringen før de peser. De kan se an trange nesebor, men de kan ikke se om hunden har et problem med det i sommervarmen, eller når den løper løs på tur. De har de 3-5 minuttene i ringen.

Min konklusjon: selvsagt skal ikke hunder med pusteproblemer eller andre synlige helseproblemer settes opp i ringen. Ei heller hunder som er mentalt dårlige. Men det er først og fremst en eksteriørbedømming. Og lengden på snuten på en bulldog har IKKE nødvendigvis mye å si for om den har pusteproblemer eller ikke. Det har like mye å gjøre med trange nesebor og mye bløtvev.

Men det største ansvaret har oppdretterne. Vi vet svært godt at vi IKKE tar til oss alt dommerne sier. Vi vurderer hver enkelt kritikk og hver enkelt plassering. Men det er eieren av hunden som kjenner hunden best. Det er vi som vet hvilke helseproblemer, eksteriøre problemer og mentale problemer hunden eventuelt har. Det er vi som vet hvilke positive egenskaper den har. Det er vi som kjenner til foreldre, søsken og annen familie, og helseproblemer der. Det er vi som må ta avgjørelsen. Ikke hva en dommer sier om resultatet av parringen mellom foreldrene til din hund. For det betyr ikke nødvendigvis NOE for om din egen hund er godt avlsmateriale. Det sier derimot, om din hund og alle dens søsken, og andre avkom etter foreldredyrene, blir champions eller får gode resultater, at det ligger gode ting eksteriørmessig i linjene. Noe som kan ha noe å si for om din hund vil gi eksteriørmessig gode valper. Men mentalitet og helse utover det må man ta ansvar for selv.

Og der er det mange feiler. Både privatpersonen "Kari" som har sitt første kull på hunden sin med naboen "Ola"s blanding fordi de er så søte sammen, uten å ane at de burde øyelyse fordi faren OG moren til blandingen hadde katarakt, og også moren til Karis hund hadde dette. Men det vet de ikke fordi det ikke er papirer på blandingen og Kari vet ikke om NKK og Dogweb og sånn. Karis hund har også patellaluksasjon men det vet de ikke om, den bare hopper på tre ben av og til.

Og så har du oppdretterne som ikke tester.. Hvorfor synes jeg er vanskelig å forstå. Når man vet om alle testene som fins. Kanskje de bare tenker at det er ikke så farlig, eller kanskje de tenker at deres hunder har jo ikke sånt. Eller kanskje de bare ikke tenker på det. Kanskje de bare er skikkelig useriøse. Kanskje, når de avler på syke hunder eller hunder med arvelig sykdom i slekten, at de er litt kennelblinde og tenker at hunden har så mange andre gode egenskaper, er ikke såå farlig.

Også har du alle de gode oppdretterne. De som gjør research, planlegger, forkaster hunder pga småting som gjør at det bare ikke føles rett å bruke den hunden i avl. Og så finner de den rette tispa, og den rette hannhunden, med friske linjer, de har helsetestet og mentaltestet i huet og ræva. Og så får de likevel en allergisk valp. Eller en mentalt ustabil valp. Eller en eksteriør feil, som stående ører på whippet. Eller kryptochide valper. Eller patellaluksasjon på en valp etter patellafrie foreldre med ingen patella i nærmeste slekt(foreldre, søsken osv).

Man vet aldri. Man skal ikke dømme for hardt før man vet bakgrunnen. Men at man bør helseteste, diskriminere og være kritisk, er helt klart. Og at man bør være enda nøyere på hva man kjøper. Og ha forståelse for at uventa ting kan dukke opp..

Edit: og dette føler jeg det begynner å bli enda mer fokus på. NKK går strengere ut og lager retningslinjer dommere skal følge ifht helse. I Sverige gjør de det samme. Men kjøperne må også bli mer kritiske, ellers vil det alltid være noen useriøse som bare ser profitt og at "det er ikke så farlig, MIN hund er jo så søt og snill at den må få valper." Og det synes jeg er bra at det blir mer fokus på.

710? Er vel bare 500 for utsatt frist? Var 410 for ordinær iallefall, på bare Eksteriør.

Yay!!!

Usj ja, sånne plaster sitter av og til innmari godt. Plasterfjerner er fint å ha da. Men får håpe det går fint fremover nå!

Nå går det bedre. Jeg var streng 1 gang, han fikk bestemt beskjed om og slutte å bite, så holdt jeg han til jeg fikk gjort det jeg måtte. Han har ikke bitt etter det. Han trår litt på beinet også faktisk, og jeg la på ispose, gjorde øvelsene og masserte ryggrad og bekken helt uten protester. Han satt helt rolig. Så det er nok noe i det at han er bekymret mer enn at han har voldsomt vondt. Kunne få mer smertestillende hvis han fortsetter å oppføre seg merkelig, men dyreklinikken tror også at han er litt dramatisk.

Flink hundeeier!! *klikk og godbit* Du er kjempeflink og dette kommer til å gå supert.

Ja, Tulip har mange gode tips her. Det er VIKTIG at han bruker og beveger beinet (vil han ikke selv må du bevege det for ham, med "syklebevegelser"(passive range of motion http://m.youtube.com/watch?v=uXvTuCZKXMY&desktop_uri=%2Fwatch%3Fv%3DuXvTuCZKXMY ) og massasje), både som Tulip sier for blodgjennomstrømmingen sin del, og så han ikke mister muskelmasse, og blir stiv og vond i muskulaturen. Da vil det bare bli verre og verre å få ham til å bruke beinet.

Edit: altså, bruk de øvelsene du har fått fra veterinær først og fremst! Ikke gjør noe du ikke har fått beskjed om å gjøre, liksom. La bare ved videoen i tilfelle du HAR fått beskjed om de øvelsene (det er øvelser som pleier å gis til opptreningspasienter på jobben), i tilfelle du hadde fått dem alt, sånn at du har noe å jobbe etter. lettere å huske akkurat hva man skal gjøre når man har det foran seg.

Merkelig sak! Kan det ha skjedd noe rart når samboern har rullet røyk før? Aldri hørt om noe lignende før.

Og synd at samboeren ikke vil røyke ute. Vet det er forsket på at hunder med lange snuter er utsatt for nesekreft, mens hunder med korte snuter er utsatt for lungekreft, hos røykere der hundene er utsatt for røyken. Definitivt en høyere frekvens enn hunder hos ikke-røykere og folk som røyker ute. (Lurer på om det var svensk forskning?)

Nå skal jeg også si at både jeg og samboeren/eksen røyker, vi røyker i bilen(da med vinduene på gløtt alltid), og vi røyker inne på badet, der det er avtrekk. Ellers røyker vi ute. Både for huset sin del og for hundene sin del.

Håper dere finner ut av det, at dere finner en løsning. Avledning kan jo være en løsning. Eller kanskje du må rulle alle røyk?

Jeg tror jeg hadde vært streng. Å bite folk er IKKE greit uansett hvor frustrert man er, i min bok. Jeg kan forstå redsel for at ting skal gjøre vondt osv, og at ting gjør vondt. Men hunden må stole på at du vet best, og du må fortelle ham at du vet best. Hvis han skal få bestemme at han IKKE føler for å bli tatt på eller gjøre de øvelsene, så ender du med en hund som biter hver gang han ikke føler for noe. Om det er at han ikke føler for at et barn klapper ham eller om det er at han ikke føler for å bli dyttet vekk fra fanget til noen.

Såklart, han MÅ ikke bli sånn. Men nå har jeg vært borti mange hunder etter korsbåndoperasjon, og INGEN har uttrykt sånne meninger som din, ei heller har noen fått lov til det. Det er IKKE så vondt når de får smerteplaster og metacam. Jeg vil heller tro det er redselen for at det skal gjøre vondt.

Laser funker ikke over lang tid. Det funker til å øke blodgjennomstrømming og dempe smerte og inflammasjon. (Har selv brukt laseren vi har på jobben på senebetennelse i armen, helt supert!!) Men det varer bare så og så lenge. Edit: altså, det hjelper jo på helingsprosessen, det går fortere, og det blir mindre smertefullt enn det ellers ville vært. Men det fjerner jo ikke all smerte.

Hadde dette vært min hund, så hadde han fått grei beskjed om at å bite IKKE er ok. Han kan godt få si ifra at han er redd for ting og redd for at det skal gjøre vondt. Men DU bestemmer. DU skal fortelle ham at det ikke er noe å være redd for, og at det ikke er så vondt at han dør. Når du forstår deg på og synes synd på så sender du jo ut MASSE vibber om at "dette er dritskummelt, du har helt rett, forsvar deg selv!"

Ta deg sammen og se at dette er en hund, selv om han veier omtrent ingenting. Hvis du hadde en rottweiler, hadde sånn oppførsel og å "bite seg ferdig" for å få ut frustrasjon vært en ok oppførsel da..?

Behandle ham som den hunden han er, vær så snill. Ikke som en bitteliten baby som trenger trøst og kos og "stakkars liten"-vibber.

Unnskyld om jeg høres veldig streng ut, men, du diller for mye. Rett og slett.

(Onkel har en chihuahua som var så "skeptisk til fremmede", satt på armen og knurra og bjeffa på alle som kom bort. Jeg stakk hånda oppi trynet hans og koste ham på halsen til han slutta å "bite" på meg, det var ingen ordentlige bitt. Da holdt han brått kjeft gitt. Og så løfta jeg ham over til meg. Det var det visst ingen fremmede som hadde fått lov til av hunden før, å ha ham på armen altså. Han hadde heller aldri sluttet å bjeffe på noen så fort før. Vi ble bestekompiser i løpet av ett og et halvt døgn, den tiden han var hos meg..)

https://db.tt/ByjNq4vT

Hmmm. Hvorfor vil den ikke bli et bilde, bare en link? -.-

Dette blir på siden av hva som var mitt poeng. Jeg mente menneskespråk.

Jeg skjønte jo egentlig det. Samtidig så gir det fortsatt litt mening for meg. Hvorfor er det bare det vi forstår og kan bevise som skal defineres som eksisterende og riktig? Hvordan kan du bevise at svaner ikke kan snakke, hva om de velger å ikke gjøre det? Vi sier at de fysiske forutsetningene ikke er der, men vet vi det sikkert? Har vi sett en svane forsøke å snakke? Eller antar vi at siden ingen svaner noengang har snakket, så kan de det ikke?

Mørk materie kan vi heller ikke bevise at er der? Eller har de bevist det nå? (Føler meg litt uoppdatert på ting nå. ) Vi kan kun anta at den er der fordi vi ellers ikke har noen forklaring på hvordan en del fysiske ting i universet hender. Hva om vi tar feil om mørk materie ikke fins, at det er andre grunnleggende ting vi antar eller tror vi har bevist, som er feil?

Nå tror jeg egentlig jeg skal slutte, før jeg beveger meg alt for dypt inn i ting jeg ikke kan nok om.

Men jeg tenker som så at selv om homeopati ikke er bevist å fungere, og heller er bevist å ikke KUNNE fungere ut ifra de prinsippene vi kjenner i dag, så tror jeg det er mer her i verden enn vi aner. Før vi oppdaget og kunne bevise radiobølger, så ville ingen trodd på at man kunne kommunisere med noen på andre siden av kloden i løpet av et sekund, fra en liten håndholdt dings vi også brukte som underholdning. Det ville blitt sett på som blasfemi, magi, sinnsykhet osv.

Men min påstand var ikke at svaner kan kommunisere. Det var at svaner kan bruke tale-ord og språk.

Er det bevist at svaner IKKE kan bruke tale-ord og språk? Du spesifiserte jo ikke menneskespråk? Det er jo bevist at kråker kommuniserer med flere "ord", blant annet forskjellige "ord" for hund, katt, slange osv. Man kan selvsagt kalle det varselslyder, men for en kråke er det jo språk. Hvis du treffer en person fra dypeste Afrika som kommuniserer med helt andre typer lyder enn deg, er det da ikke språk, fordi du ikke forstår det?

En papegøye som er viltlevende og aldri har hørt et menneskeord, kan helt sikkert kommunisere med sine artsfrender.

Eller man kan snu det på hodet og si at om jeg (hypotetisk) er en delfin, så kan jeg si at mennesker ikke har språk. De klarer jo ikke å forstå eller uttale ordene vi delfiner bruker. sånn for å bli veldig filosofisk.

Har ikke noe stort problem med hverken rumpehull eller baller, jeg. Det verste jeg vet er store tisper med løpetid som driver og vasker seg så det er slafselyder i hele huset.

Martin har litt stort rumpehull, det har jeg lagt merke til bare fordi jeg ble litt facinert over at det var så stort i forhold til Lundii.

Ellers, hvis jeg ser digre rumpehull eller enorme baller, så blir jeg bare smålig facinert over hvor digert det er. Sånne digre hannbikkjer med baller som henger nedpå hasene så tenker jeg liksom mest at det må være så ubehagelig å løpe med!

At hunden er rolig og ikke gjør motstand eller sier noe når vi forsøker å hjelpe, trenger jo ikke nødvendigvis å bety at hunden forstår hva vi gjør.

Hvis de i andre tilsvarende/lignende situasjoner reagerer på en annen måte, så merker de iallefall at man har en annen intensjon, etter min mening. Men jeg kan selvsagt ikke bevise det på noen som helst måte. Det er min tolkning av de hundene og hestene jeg har vært borti i sånne situasjoner. Selvsagt ikke alle, men enkelte.

Jeg tror ikke hunden skjønner at man vil hjelpe, hvis ikke lindringen kommer rett etterpå.

Men hvordan vet de det på forhånd, når det aldri har skjedd før? Hannhunden vår satte fast poten mellom to kompostgrinder (vi har kompostgrinder stripset sammen som gjerde i hagen), når han hoppet på gjerdet når samboern kom hjem. Hyyylte plutselig, ingen av oss skjønte hvorfor med en gang, men han ble helt stille og rolig når vi tok fatt i ham for å se hva det var, uten at vi da løftet eller avlastet så det gjorde mindre vondt, vi så jo ikke3 hva det var før vi fikk snudd vekk hodet hans. Og sto så helt stille og sa ikke et pip mens vi fikk lirket poten løs igjen. Om han derimot skal legges ned på siden hos veterinæren, eller ta blodprøve, så ligger/sitter han ikke stille, kjemper kun imot. Han skjønte (etter min mening, i den situasjonen) at vi kunne hjelpe.

Det er jo også ville dyr som har kommet til mennesker for å få hjelp, delfiner OG haier som har kommet til mennesker for å få fjernet fiskesnører og garn fra finner og hoder. Er tilogmed video av det et sted.

Og hesten på gamlejobben som tråkket oppi en pall som var løsnet fra gjerdet fordi de tygget på den, den var brukt bare midlertidig for å hindre lammene i å gå gjennom gjerdet. Hun sto med alle fire beina fast i pallen, og sto helt stille til vi fikk løsnet alle fire beina. Enda vi jo var nervøse som fy, for at hun skulle få panikk og ødelegge seg totalt, selv om vi prøvde å være rolige..

Jeg tror det er veldig individuelt på dyr, og på situasjonen.

Jeg tror de kan skjønne forskjell på om vi vil skade, eller om vi vil hjelpe. Og lære at noe lindrer selv om det smerter først. Som Lundii som jeg måtte tømme analkjertler på en stund. Hun prøvde å komme unna først, viste tydelig ubehag, ville helst ikke inn på badet, var usikker, men tydelig lettelse etterpå. Etter kun kort tid gikk hun frivillig inn på badet, selv om massen i analkjertlene var like fast/iblant fastere og hun kunne vise ubehag ved tømming, men prøvde ikke lenger å komme unna, enda jeg ikke holdt veldig fast, og tilogmed med døra åpen. Like lettet etterpå.

Mange vil nå si at hun lærte at hun ikke slapp unna og at hun bare "ga opp". Men hvorfor har hun da ikke gjort det samme med kloklipp? Der må hun også. Hun kommer ikke unna. Det vanker godbit etterpå. Likevel løper hun inn på et annet rom(stua/soverommet/hunderommet, alt etter hvor hun er når jeg kommer med klosaksa) og legger seg, så jeg må hente henne. Hun protesterer ikke, er ikke redd, men misliker det.

Jeg tror det er som dette fordi hun vet at jeg hjelper og ikke gjør noe unødvendig vondt når jeg tømmer analkjertler, samt at det blir bedre etterpå. Og at å klippe klør ikke gir den samme lettelsen etterpå.

Ispose er lindrende på vondt bein. Mange reagerer på det med en gang, fordi de tror det vil gjøre vondt/det gjør vondt med en gang osv. Men så skjønner de at det blir bra.

I tillegg så har du økt risiko for hormonbetingede krefttyper som påvirkes av testosteron/mangelen på testosteron, som er en større risiko enn testikkelkreft. (Sett på antall hunder med kreft per antall hunder, kastrerte vs ukastrerte, på de spesifikke krefttypene.)

Det er heller ikke sikkert han blir noe roligere rundt tisper med løpetid. Mange kastrerte hannhunder kan stå og jukke på tisper, bli gærne rundt tisper med løpetid osv. Han kan bli mer usikker overfor andre hunder, spesielt hvis han er usikker fra før.

Og med tanke på evt uønskede kull så er det tispeeiers ansvar å passe på hunden sin i løpetiden, og hannhundeiers ansvsr å passe på hunden når det er tisper med løpetid i nærheten.

Edit: vi klarer å skille våre hunder under løpetid, vi har både hannhund og tisper, så jeg ser ikke helt problemet med å holde en hannhund unna tisper han ikke bor sammen med?