Djervekvinnen

Tusen takk for fine tips! Vi har bestemt oss for navnet Mynte

Jeg fikk hund da jeg var 20 år og syns det var passelig. Ferdig med all skole, etablert seg med type og kjøpt seg leilighet hvor det var lov med hund, jobb med fast inntekt. Alt lå til rette syns jeg. Er man i etableringsfasen er mye usikkert fortsatt, og det kan by på problemer med hund med tanke på å få seg bolig, skal finne ut av skolegang/jobbing/økonomi, ute på sjekkern osv. Mye som skjer. Bare det i seg selv er spennende, så da kan man like gjerne vente med å få seg hund til livet er litt mer hverdags og rolig.

Endelig nye bilder av henne. Hun er så søt! Men det siste bildet var litt ekkelt for meg som er mor til en gjeng tupper

GLemte å legge til at det er ikke sikkert jeg hadde følt det slik hvis jeg hadde bodd på en annen plass med masse dyreliv. Jeg syns han er grei å ha løs her vi bor

Nei det er nok mest for min egen del, at jeg skal føle at jeg har helt kontroll. Min samboer kan gå rundt på veien i boligfeltet her uten bånd på hunden, så han kan. Jeg kunne ha stolt på han mer, men jeg gjør det ikke for man vet aldri med hunder uansett og jeg vil ikke ha noe på min kappe. (og jeg vet at han har instinkter også) I mårres gikk jeg tur og vi kom over ei katt i en innkjørsel. Jeg oppfattet ikke at det var ei katt som lå der og Nitro gikk imot den og katta stakk og selvfølgelig trigget det Nitro også. Jeg mistet flexibåndet pga rykket og jeg ropte høyt NEEI og da stoppet han opp. Det er ganske bra syns jeg, når katta stikker av sted.

Store dyr går veldig greit, mindre dyr er litt verre hvis han får fokusert seg på og jeg ikke får avbrutt han tidlig. Dette er for eksempel katter som vi ser mest av her ved huset. Ellers er det lite dyr vi møter på, når vi er å går tur. Eneste dyrene jeg har møtt på tur er elg faktisk. (forutenom fugler) ja samt oter og hare en sjelden gang, men det var på båndturene. Rev tror jeg at jeg har sett 2 ganger på mange år og da satt jeg i bil, og reinen er laaangt til fjells og bare nede på markene om vinteren. Det er fordelen med å bo i såpass uberørt stort natur område, at det er sjeldent man kommer tett på dyr, sammenlignet med type parkanlegg eller i Sør Norge hvor det er mer dyr enn her nord.

Nitro er veldig grei å ha løs. Den enkleste av hundene jeg har hatt. Men jeg bor i ødemarka, så sjeldent jeg trenger å tenke på folk. For han er veldig sosial og løper bort til folk han ser. Så han er ikke 100 % så derfor ser jeg an stedene. Men veldig nært inntil oss når han er løs, stikker aldri av, er lett å avbryte ved for eksempel synet av noe (så lenge man ser det tidlig nok).

Nei jeg tenkte på de som ikke har hatt det, og som mener at alle andre bør gjøre akkurat som dem. Har vært borti ganske så bastante folk som rakker ned på de som tar i hundene sine, når de selv sitter der med sin førstegangs snille, rolige hund som aldri har vært noe problem. Har vært i en rekke diskusjoner blant annet her på forumet hvor dette har kommet klart frem. Og hva er vanskelig? Dette er også noe som folk ser på som svær forskjellig! Min greyhound ville nok til tider vært vanskelig for noen uerfarne, og mine dobbere var vanskelig på et helt annet nivå enn min greyhound (en helt annen mentalitet). Så jeg skjønner ikke hvorfor dette ikke skal være en del av diskusjonen? Det bunner jo i hva man selv gjør/oppfatter/tenker/erfarer.

Er det noe jeg har erfart, så er det at hunder er VELDIG forskjellige! Å si at noe er feil måte, når man ikke selv har erfart vanskelig hunder, ja blir feil. Hører mange ta den der: jeg har aaaaldri måtte ha trengt å ta hunden i nakken/straffe den/ etc, og den er da lydig og grei. Ja visst, mange hunder responderer kjempebra på kun streng stemme, noen er myke og forsiktige i væremåten, andre hunder kan vise deg fingeren nesten og blokkere deg ute totalt. Jeg har hatt to hunder av siste variant som jeg har vært nødt til å sette hardt på plass til tider for at de skulle ha forstått poenget. Hardt på plass kan være nakketak, legging i bakken, rykk i linen etc. Har liksom ikke noen "oppskrift", men bare gjør det som funker i den situasjonen. Det som når inn. Man må matche itensiteten til hunden man har med å gjøre. Jeg er nok litt som Cesar Millan (I wish, men likt lederskapskonsept hvis dere skjønner), og slik har jeg vært av natur lenge før jeg hørte om han. Jeg har ikke håndtert noe som ligner på de vanskelig tilfellene han har hatt heldigvis, så jeg gjør ikke alt han gjør. Jeg bruker ikke pigg, men har brukt strup. Den funket dårlig så jeg gikk over til grime i stedet. (på dobermannene) Jeg syns også den tuppe i siden-teknikken han gjør er vanskelig å få til, så det gjør jeg ikke. Nitro er en veldig grei hund som jeg ikke har behov for å "ta hardt" i. Det er nok med veldig bestemt kroppspråk og han legger seg litt flat. Har fysisk tatt i han veldig sjeldent. Når han jager hønene mine så tar jeg har i nakken og er veldig bestemt. Man ser på hunden at han har forstått alvoret. Jeg gir alltid en advarsel først, og en kosekvens etterpå hvis det ikke hjelper. Det kan for eksempel være masing, bjeff, trekk i båndet etc. Jeg ser også an situasjonen. Er det løpetid så banker jeg ikke opp bikkja hvis den piper mye (selv om det frister haha), eller er vi i et fremmed miljø så har jeg større terskel for kjefting hvis hundene er urolige eller på hundetreff så forventer jeg ikke at hunden skal gå rolig i bånd osv.. Man trenger ikke fremprovosere dårlig stemning heller syns jeg Noen ganger er det bedre å bare akseptere og slække litt på kravene, enn å skal "sloss" med hunden og bli sur. (innen rimelighetens grenser) Det viktigste er i hverdagen at ting fungerer bra. Jeg trives absolutt best med en type hund som er litt mer myk i væremåten. Jeg syns det er slitsomt å alltid må "sloss" med en hund eller alltid være så streng pga tøying av grenser. Et bestemt NEI er det jeg foretrekker.

Fikk bilder av halen i dag og oppdretter sa at de ikke hadde lovet bort den hvite hannen før vi hadde fått sett på bildene av halen for så bestemme oss i tilfelle vi ikke likte det. Altså hallo, vi sier da ikke nei takk til denne skapningen: At halen er skjev i tuppen spiller ingen rolle for oss. Hun er bare helt nydelig. *forelsket* Men snilt av dem å gi oss sjangsen til å tenke på det og gi oss et valg Den hvite hannen er jo suuuupersøt den også! (har nesten lyst på begge )

Har utviklet et lite "hat" forhold til alaskan malamute etter at Nitro ble angrepet av en, og en drepte en annen hund rett foran ansiktet mitt, samt angrep flere andre hunder før, og sett for et raseri som finns i de hundene der.. Scary.. Klarer ikke å stole på dem lengere. For mye primitiv oppførsel. Etter å ha lest så mye om rottweilere så har jeg blitt ganske skeptisk til dem. Har også sett noen angrep med rottweilere involvert, så de er jeg også veldig skeptiske til. Det samme med type staffer (amstaff og stafforshire), jeg går omvei hvis jeg ser de kommer. Ser bare for meg en svær kjeve som låser seg fast på den stakkarslige hunden min huff, er litt for påvirket. Skulle absolutt møtt noen snille slike (ala Daddy/ junior de er det eneste av den type hund jeg liker) Schæfere har jeg møtt ganske mange av, har trent i schæferhund klubben også. Det er så utrolig mye utagering på de hundene der. Hver gang jeg har passert en schæfer, enten i bånd, i bil, i hage, på trening, så har de bare kommet hoppende imot og storbjeffet så busten står. Og så har nesten samtlige eiere fortalt om helseproblemer og allergi som de har hatt. Har også møtt mange dobermenn, også bodd med dem i mange år. Enig med det som er sagt her før, den neseplystringa er grusom.

Både jeg og Vegard likte navnet veldig godt Tusen takk, skal ikke se bort ifra det kan bli det Gigamynde du liksom haha, tror ikke den blir sååå giga. Tispene blir ikke like store som boysan

Vi ikke helt sammenligne det med type elghund, setter, laika osv

Tusen takk for gratulasjoner! Nei så lenge den knekken ikke er til noe hinder for hundens vel og ve, så spiller det ingen rolle for oss. Kanskje vi prøver en utstilling, bare for gøy. Oppdretter sa at hvis det var spesialdommere kunne det være at de ikke trakk noe, mens allrounddommere kunne være mer strenge. Det er visst ikke noen diskvalifiserende feil på rasen. Vet heller ikke om dette er noe som trekkes i pris for, får ta det når oppgjørets tid kommer. Fortsatt ganske glad og overrasket over at tispa ble vår jeg Men sliter veldig med navnet. Samboer vil at hun skal hete Munti, siden jeg mente at dette navnet kunne brukes til begge kjønn, men så ble jeg plutselig usikker. Har sett igjennom mange navnelister men blir ikke fortrolig med noen, og samboer er uenig. huff, vanskelig dette. Er det dumt med ei tispe som heter Munti?

Jeg henger her hele tiden jeg, så det må bety at jeg trives godt

Tusen takk dere! Jeg drømte om valpen i hele natt hehe. Jeg er usikker på om eksakt grunn for at vi fikk tilbudet. Men vet at de har brukt lang tid på å bestemme seg, og at kabalen ikke har vært hel sikker. Det at alle tispene var opptatt ble sagt tidlig så mye kan ha endret seg underveis. Valpen har en haleknekk, noe som gjør at noen kanskje har sagt nei takk også. Vi snakket en del om haleknekk på rasen i går, hun har selv hatt noen tilfeller av det og det forekom iblant på rasen, men det var ingen problem annet enn at det kunne trekkes ned på, på utstilling. For oss er det viktigste at hunden ikke blir noe hemmet av dette, og det sa hun at den ikke kom til å bli. Så vi får stole på det. Vi fikk jo uansett tilbudet om å velge mellom to valper, og ble opplyst om dette. Kan jo hende det blir en super hund, selv om den ikke gjør det supert på utstilling. Den er hjertelig velkommen i familien, til tross for sine defekter hehe. Nitro har jo sin defekt med sitt halve ribbein, det ser mye verre ut med en stikkende spiss ut av siden, enn en liten bøy nederst på halen. Hehe

Oh lord, jeg hørte fra oppdretter i dag om at den hvite hannen kunne passe oss godt, men så kom hun med den overraskelsen om at vi kunne få tilbud om den røde tispen! ! ! ! Den røde t i s p a ! Jeg ble helt satt ut! Hadde jo overhode ikke trodd at vi skulle få sjangs i havet på en tispe og spesielt ikke den røde. Hun sa at den røde var like sosial og fin som den hvite gutten, og hun var veldig fin i kroppen. Så da kunne vi velge en av dem. Og vi valgte tispa. Hun er vår! Vi har jo alltid hatt ønske om tispe, men var åpen for hanne også, og da vi fikk beskjed om at tispene var opptatt gikk jeg totalt inn for å fokusere på hannene og argumentere som besatt om det for å rettferdiggjøre valget. Og vips så ble det plutselig tilbake til den opprinnelige planen. Så da får vi bare tåle den hærsens løpetiden og alt det der, men det skal gå bra! Jeg er så glad nå, og gleder meg masse til å få den lille, vakre, røde klumpen hjem! <3

Det er svært mange raser jeg aldri kunne hatt. Det bunner mye i utseende eller væremåte. Jeg liker ikke hunder som er stressa og klengete (åh se på meg, hva kan jeg gjøre for deg nå, enn nå da, enn nååååå. ball ball ball ball ball, pes pes pes). Små raser har jeg alltid syns er kjedelige og lite interessante, syns de bråker så innmari!! Jeg har bestandig likt store hunder. Men jeg liker ikke de som blir alt for store, slappe og siklende. Mest pga sikkelet hehe, syns det er så ekkelt Og litt kjedelig med en treig /daff hund. Men de hadde sikkert passet meg ypperlig hihi. Koselig er de. Hunder med mye pels er helt uaktuellt, får litt fnatt av hårballer på klærne når man har tatt på dem, og overalt hvor de har vært. Dessuten er det så mye pes med skitt og slikt og mye stell. Nei ikke noe for meg! De er fine å se på ja, men bare det. Jaktraser med mye instinkter (stikker til fjells i et par dager) er ikke noe for meg, da det blir helt malplassert hos meg. Jakthunder skal brukes til det de skal syns jeg. Noen raser syns jeg overhode ikke er fine utseende messig. Da spesiellt de med inntrykket ansikt og poppende øyne, bartehunder, kampraser (jaja jeg vet folk her får noia av ordet, men dere skjønner vel hva jeg mener. De med diger kjeft og hode haha) ja og de uten pels. Mye av dette er basert ut ifra egne erfaringer, ja og personlig smak.

Ja vi foretrekker alle ulike ting. Derfor noen får seg en boxer, terrier, en KO eller en cocker spaniel. Noe for en hver smak. Så gemytt og utseendet går hånd i hånd, og med min rase så er gemytter hakket viktigere enn utseendet. (i mine øyne)

Skjønner den. Interessant tema er det. Ser jo store ulikheter innad mynderasene, fra de sosiale til de som er skikkelige voktere. Mulig jeg baserer min mening ut ifra personlig smak også (at jeg foretrekker sosiale hunder), og så er det vel litt forskjell på at å jakte selvstendig som noen mynder gjør, og de som jakter i flokk. Det kan forklare litt ulikheten.

Ja utseendet er en del av pakken, men også oppførselen. Jeg ser ikke på labradorisering av en rase som et problem jeg da, for det skader ikke en rase å være sosial. Dette er diskutert før husker jeg, og jeg ser ikke noe galt i at en hund blir mer sosial/omgjengelig, kontra reservert/skeptisk. Hva er viktigheten med å være reservert for eksempel? Vil det å være sosial være ødeleggende for bruksegenskap? Kan skjønne det på vakthunder at det er dumt at de er sosiale, men igjen, i vårt samfunn trenger man ikke slike type hunder i like stor grad. På for eksempel dobermann som er avlet opp for vakt, så skal de være skeptisk/reservert/skarp, det er naturlig for dem. Men det skaper mer problemer for rasen enn nytte, fordi det lett bikker over i helt feil retning i avelen med dårlig psyke og problemadferd. (som mange andre tøffere raser, ) Men dette blir vel kanskje litt ut fra temaet kanskje.

Mine dobbere var reserverte mot folk. De kunne passere rett forbi folk på gata/stien uten å bry seg noe om dem. Hvis folk satte seg ned for å hilse, bare overså dem de, og ville ikke gå bort bestandig. Ganske kjedelig når folk vil hilse. Nitro er labrador når han ser folk. Begynner å logre fra lang avstand og blir ivrig. Møter jeg folk på en skogsti må jeg gjerne ut av stien for å holde han igjen så han ikke skal trekke bort og "overfalle" dem. Må til tider holde igjen av all min kraft Begge har tatt mentaltester og begge deler var visst greit. Er litt rasebetinget.

Kjempeflott hund!

For meg er hundens gemytt og væremåte helt klart viktigst. Men samtidig syns jeg det er viktig at rasen ser ut som den skal,ergo det er viktig at den har fått god premiering på utstilling. Ikke BIS og milelange titler, med at den har fått noen cert og exc er tilstrekkelig. Det er uinteressant for meg å kun se på utstilling som resultat, men jeg er mer nysgjerrig på hvordan hunden fungerer i hverdagen. Så hva eieren gjør med hunden sin er også viktig. Jeg syns det er for lite at hunden blir tatt med på en liten spasertur på veien som aktivitet. Jeg vil vite hvordan hunden fungerer i terrenget, hvordan den takler utfordringer, hvordan den er sosialt med folk og dyr. Jeg syns at min hund er et godt valg for avel. Han har bevist at han ser ut som en bra grey, har et godt gemytt, han er testet mentalt og jeg bruker han aktivt i hverdagen i ulike miljøer. Jeg har inntrykk av at jeg har gjort mer og bruker hunden min mer enn mange andre med rasen. (basert ut fra erfaring fra andre) Jeg fikk også forespørsel om avel på min første dobermann, men hun kunne jeg aldri ha hatt kull på, pga hennes usikkerhet og at hun ikke var helt etter standard. Jeg likte dog ikke å snakke om henne som skrapbikkje, det er litt sårt syns jeg. Man føler seg mislykket som hundeeier. Men innerst inne vet man jo at hunden sin ikke er helt som den skulle ha vært. Jeg er mye mer selvsikker nå, og hadde ikke hatt det like ille med å innrømme det.

søt ja! Nitro er også helt pinnegal. Eller stokke- gal Det er liksom det han gjør på turene, finne seg en stor stokk han kan knurre på og løpe tulling med