Arielle

Sjekk stoffskiftet etpar ganger til med noen uker mellom. Det kan variere og man kan ha symptomer selv om prøvene er "normale". Du finner mer informasjon på thyroideaforbundets nettsider. Søk på hyperthyreose.

Så det går ann å ha problemer med stoffskiftet selv om prøvene er innenfor normalen? *sjekke ut*

Jeg prøver igjen jeg...

Jeg har i dag vært sykemeldt i 7 uker og 1 dag og dette starter å ta på psykisk.

Jeg fikk vite for noen dager siden at de hadde glemt å ta prøver av stoffskifte. Jeg ble irritert og samtidig ganske lettet. Jeg ble lettet da jeg leste om symptomene av høyt stoffskifte for så og si alt passet - Svimmelhet/problemer med synet, diare, mister mye hår, hjertebank, klump/ubehag nederst i halsen, hodepine. Skuffelsen ble da stor når prøvene var helt fine. Jeg kjenner nå at jeg begynner å bli bekymret. Jeg kan faktisk ikke forstå at dette skal ha noe med ørene og gjøre. Hvorfor skal jeg da ha problemer med å fokusere på ting, reagere på lys og lyd(lyd er grei men lys?), hjertebank? Jeg har mast meg til å komme til ørelegen nå på mandag. Jeg kjenner nå at jeg begynner å bli redd. Hva hvis han ikke finner noe? Hva kan da være galt? Det er så mange forskjellige situasjoner jeg reagerer i og noen dager reagerer jeg på alt andre dagen på ingen av de. Det kan komme når jeg ligger på sofaen, spiser, ser på tv, er bland folk, i bilen, på butikken osv. men jeg reagerer aldri på det samme hver dag..

Så noen som har et godt råd om hva jeg skal gjøre nå? Hva det kan være, hvilke undersøkelser å forlange nå?

Du kan legge fastbittet på sekken de første gangene, deretter tar du det på ham og har det løst, slik at det detter godt ned foran snuten på ham når han bøyer seg. Antakelig kommer han til å plukke det opp da Om han ikke har apportert fastbittet før, ville jeg først tatt noen økter bare med hold fast og plukk opp rett ved deg, hvor du ikke har fastbittet på ham, men løst på bakken. Deretter legge det på sekken.

God bedring!

Tusen takk for svar Han har apporter løsbitten og hold det fast men aldri trent med det rundt halsen men det virker som en god ide det som du skrev! Vi prøver det og håper at det virker

takk skal du ha

Hei.

Jeg ligger for tiden syk og da blir det desverre ikke mye trening, men jeg prøver så godt jeg kan å ta flere små korte økter gjennom dagen. Jeg har en stor terasse å trene på og jeg kan komme meg til en skog bare noen få min herfra men det blir kun max 1 gang om dagen og ikke mer enn en 15 min ca. Løsbitt og påvisning sitter. Har tidligere kun hatt mennesker han skal finne så de siste dagene har jeg trent på en ryggsekk, en veske og et teppe. Jeg har lakt løsbitte på toppen av gjenstanden og han tok dette med en gang og kom inn med løsbittet. Påvisning på gjenstandene gikk også meget bra.

Så nå ønsker jeg å lære inn dette fastbittet men vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre dette med de begrensningene jeg har for tiden. Jeg har startet med at han skal holde fastbittet og dette går greit. Er det i det hele tatt mulig å lære inn fastbitt på egen hånd, uten hjelp fra andre personer? Hvordan kan jeg gjøre dette?

Jeg kan selvsagt få noen til å hjelpe av og til. Når jeg har besøk så er det ikke noe problem å få noen til å være med ut på terassen og trene noen minutter, men stort sett så er jeg alene og jeg ønsker virkelig å få dette til. Er så kjedelig når eg går glipp av så mye trening så hadde jeg klart å lære han fastbitt nå mens jeg er syk så hadde jeg i det minste hatt litt fremgang på disse mnd. Målet er også B-godkjenning i norsk redningshund i år og da er det greit å få litt trening i denne perioden jeg er syk også.

Noen som har noen bra tips til meg?

Det er aldri en perfekt til å få hund på for det vil alltid være noe som er i veien. Er du interessert nok så får du det til å gå. Du klarer å trene hunden og gi den det den trenger for de hu har lyst. Noen dager blir det gjerne rolig for hunden men sånn tror jeg det er for de fleste.

Mtt hjertebarn Ivo fikk jeg for 5 år siden når jeg var 15 år gammel. Han har vært med meg gjennom mye, mye flytting, perioder med myyye trening og perioder med ingen trening. For 1 år siden flyttet jeg i en leilighet med samboer og hunden gikk fra at det så og si alltid var noen hjemme med han store deler av dagen til å være hjemme alene fra 10.00 til max 17.00 hver eneste dag. Jeg jobbet 100% og studerte 100%(nettgymnas). Pga. av mine dårlige arbeidstider så ble det en utfordring med treningen, men jeg klarte å få det til. For snart 2 mnd siden ble jeg syk og samtidig flyttet jeg hjem til min mormor. På disse 2 mnd har han bodd noen uker med meg hos mormor, noen uker hjemme med meg hos min mor og nå bor vi hos mormor igjen for en god mnd tid. Hunden har fått så og si ingen trening disse 2 mnd. Jeg er syk og lange turer kan jeg bare glemme. Det har blitt noen korte turer og så prøver jeg så godt jeg kan å trening inne. Vi har trent neseprøve(øvelse i lydighet), apport av forskjellige gjenstander og litt annet. Jeg får til en 15 min her og 15 min der i løpet av dagen.

Selv om hunden har vært med meg på mye forskjellig, flyttet mye siden den var liten, perioder med mye trening, med lite trening osv. Så er han den mest trygge og stabile hunden jeg kjenner. Ja det har vært noen få dagen denne mnd der han har vært litt masete men han er som regel veldig rolig å grei å ha med å gjøre selv om dagene hans er snudd på hode for tiden. Han ligger stort sett her på siden av meg og sover, koser litt og slapper av, selv om han nå har hatt svært lite trening på 2 mnd.

Poenge mitt er vell det at enn ikke trener å kunne tilby hunden fast en god morgentur, en lang tur midt på dagen, 1 times hjernetrim ++ hele tiden. Nå er ikke situasjonen så veldig bra for mine hunder akkurat nå, men sånn er det og det må de klare til jeg er frisk. Enn trenger ikke få dårlig samvittighet for at en uke er veldig hektisk og hunden ikke får mye tur den uken. Jeg tror ikke hundene trenger en fast rutine hver eneste dag, de må lære seg at enkelte dager er rolige. Kan du gi hunden det den trenger når hverdagen er "normal" hos dere så ja da er det bra nok. Noen dager går ikke som "normal", ting oppstår osv. og da må hunden faktisk bare finne seg i det at turene er kortere, treningen er mindre.

Har hørt at det raskeste er å tine i kaldtvann? Mener det har blitt testa på mythbusters ellernoe også, hehe. Jeg har bare tina i kaldt vann de gangene jeg har glemt å ta ut, og det har alltid gått veldig fort i alle fall

Jeg har egentlig bare tenk at det tiner fortere i varm vann men ikke tenkt noe særlig over det. Hehe...

Jeg legger pølsene i vann hvis jeg har glemt å ta opp. Legger de i lunket vann og bytter heller vann etter en liten stund hvis det har blitt kaldt og jeg har dårlig tid

Jeg og bikkjene jobber sammen vi! Vi er ei team! For å være det så må jeg forstå hunden og hunden må forstå meg. Hunden må bry seg om det jeg sier og jeg må forstå hvordan den enkelte hund er bygget både fysisk og psykisk. Hunden skal synes det er like stas å jobbe med meg som jeg synes det er å jobbe med hunden. De får rikelig med kos, oppmerksomhet og ubegrenset med kjærlighet.

Jeg har veldig klare regler og er streng, veldig streng. Sier jeg noe så er det sånn. Sier jeg sitt så skal hunden sitte der til den får en ny beskjed og jeg gir meg ikke. Har jeg en dårlig dag eller vet at jeg ikke kan følge opp kommandoen jeg gir så lar jeg heller vær å snakke til hundene. Jeg er aldri hard med den, slå dem aldri, banker dem ikke, ei heller skriker til dem, jeg er bare konsekvent og kan be den enekelt hund om å sitt 100 ganger hvis det er det som skal til for at den hunden blir sittende der. Jeg tenker hund fra jeg står opp til jeg legger meg omtrent. Orker jeg ikke å håndtere en eventuell situasjon som kan oppstå så får de beskjed om å legge seg for det er så innøvet i hundene at de er klar over at de skal ligge der når de får beskjed. Jeg kan også sette bort hundene de dagene jeg overhode ikke orker noen ting. Da får hundene bare en god tur løs for så å bli satt i 1 etg. så kan jeg heller holde meg i 2 etg, men da er det gale og hundene er virkelig umedgjørlige og det kan jeg ikke huske siste hendte.

Jeg har klare rammer i mitt hundehold og det føler jeg at jeg må ha med 1 hund som har en enorm arbeidaskapasitet og noen fantastiske drifter, og 1 hund som er litt usikker og pinglete. Hos meg sitter de til de får beskjed om å spise, de sitter når vi tar på båndet, de venter i burene i bilen før de får gå ut, de ligger der de får beskjed om til jeg sier noe annet. Noen av de daglige tingene er jeg veldig streng på men mesteparten av dagen her hjemme med hundene får ganske så "vanlig" for seg. Hundene ligger der det passer de, reiser seg og går akkurat der de vil, på tur så går de somregel løs og gjør som de vil så lenge jeg ser de, og de holder seg sånn at jeg ser de. På tur i bånd så får ingen av de dra.

Jeg trener på et vis som gjør at hundene aldri skal vite hva som blir det neste. Gjør jeg det samme gang etter gang så kjeder bikkja seg og trenger ikke følge så mye med for han/hun vet hva som kommer, så i steden for så gjør jeg alltid noe uventet, raske vendinger, belønner midt i en øvelse el. sånn at hunden MÅ følge meg på meg 100% hele tiden for hvis ikke så feiler den. Når hundene mine gjør en feil i fri ved fot feks. så seier "maser" jeg på den med å si FOT, FOT, FOT helt til hunden er der jeg vil ha den for så å belønne masse. Sier det ikke på en stygg skrikete måte men en bestemt, vennlig måte. Jeg gjør treningen kjekk med å belønne masse, trene hardt i korte økter.

Jeg vil si at min form for lederskap er å ha klare rammer sånn at hundene vet godt hva som er rett og galt, hva de ikke har lov til og hva de skal gjøre. Mesteparten av tiden gjør de faktisk som de vil men det er jo innlært at det ikke skal herjes eller lekes inne. De får kos og oppmerksomhet når de vil somregel, men til tider må jeg be de legge seg hvis de blir for inn på slitne. Jeg har mine ting som skal gjøres på mitt hvis men bruker aldri makt, eller ubehag mot hundene, heller tålmodighet og er veldig konsekvent.

Føler dette ble litt rotete, men ja jeg er selvsagt en leder for hundene min, men jeg føler meg som en god leder.

Jeg hadde også ønsket de døde hadde de gjort noe sånn mot noen av mine små krølle dyr...

Hvis halsbånder er stramt nok så klarer den vell ikke tygge det av? Eller? Jeg har ikke så mye erfaring med hunder som kommer seg ut av alt så jeg bare spør

Jeg har ikke noen psykiske diagnose men jeg har hatt mange mange harde perioder i mitt liv. Jeg hadde en tøff oppvekst der jeg mistet en av mine nærmeste i kreft. Det var noen harde år med å se at min kjære morfar, som var som en far for meg, forsvant litt etter litt og til slutt måtte gi opp kampen mot kreften. Jeg hadde heller ikke en så lett ungdomstid på andre plan heller. Jeg hadde hester og de hjalp meg mye. Spessielt en av ble jeg sterkt knyttet til og vi hadde et helt spesielt bånd som ikke kan beskrives. Jeg hadde det så bra når jeg var med henne og alle mine bekymringer og problemer ble så mye lettere. Desverre så måtte jeg ta den vanskelige avgjørelsen å avlive henne i 2007 og rett etter på fikk jeg Ivo, min kjære hund. Han er helt enestående og hvis dyr blir født på ny så er jeg sikker på at hesten min har blitt til hunden min. Det er ingen jeg er så glad i eller kommer til å være så glad i som jeg er/var i hesten og hunden min. Alle rundt meg sier at jeg alltid har hatt et spesielt bånd til dyr og jeg har vell det så lenge de klarer å kommer mer inn på meg enn det mennesker klarer.

Ivo er en del av meg, han er alltid der, alltid like glad, alltid like klar for alt. De siste årene har jeg hatt han på siden av sengen min hver eneste natt! Det har ikke vært en natt han ikke har vært der og jeg er avhengig av han. Nå har jeg vært syk i over 5 uker og jeg hadde faktisk ikke klart dette hadde det ikke vært for han. Det er ikke det at sykdommen i seg selv tar på, det tar på å gå fra et aktivt liv med jobb, skolen, og flere timers trening hver dag til nå å være så og si senge liggendes og ikke kunne gjøre stort. Det tar på psykisk å ha det sånn som jeg har det nå. Hadde det ikke vært for Ivo som alltid er det, som jeg kan snakke med, fortelle hvordan jeg har det, gråte i pelsen han, smile å ha det kjekt sammen med, ja hadde det ikke vært for han så tror jeg at jeg måtte ha blitt innlagt for lenge siden... Det eneste som gjør at jeg enda klarer dette er faktisk Ivo, for jeg vil så gjerne vær hos han, jeg vil ikke være bort fra han i mange dagen, så jeg holder ut enda og skal klare dette for jeg vil ikke på sykehuset.

Dyrene mine har faktisk gjort sånn at jeg er her i dag. For å være helt ærlig så har noen av de tingene jeg har opplevt vært så j****** at jeg ikke har sett en fremtid, men dyrene mine betyr så mye for meg at det ikke hadde vært mulig for meg å ta mitt eget liv. Jeg elsker dem alt for høyt. Jeg tror aldri jeg kan få barn siden de sier at enn føler mye mer for sitt barn enn en kan gjøre for en hund, og det vet jeg faktisk ikke om jeg har godt av. Jeg er så redd for Ivo, jeg er så glad i han at tårene renner bare jeg tenker på det, smerten er uutholdelig ved tanken på at han en dag skal forsvinne fra meg, tenkt hvordan jeg vil ha det med barnet mitt da?!

Kan også legge til at det er ikke alle dyrene mine som betyr så masse for meg. Jeg er veldig glad i de alle men den ene hesten min og Ivo er helt unike, de andre er jeg også meget glad i og redde for men langt i fra som med ivo...

Munnkurv? Hvis det kun er når de skal ha besøk, spiser el. så ser ikke jeg problemet med det. Eller bare vanlig halsbånd men kjetting lenke.

Off! jeg prøver så godt jeg kan å bare ha det som er mest nødvendig til hundene siden jeg ikke har alt for mye plass. Jeg har Ivo som bor med meg så har jeg Nusse som er min men har alltid bodd hos min mormor som selskapshund og turkamaera, men det meste av utstyr kjøper jeg. Jeg har også Nusse veldig mye fra september til juni da min mormor har leilighet i spania. En god løsning for min del og for hennes - jeg har beholdt avkom etter min kjære Amy, har en liten masskott og mormor har turvenn og masse selskap når hun er hjemme.

Ivo:

1 bringkobbel

2 seler - i non stop trekksele og en sporsele

3 sånne trekanter med Norsk redningshund på alle forskjellige(har slitt med å finne noe holdbart)

1 rååååsa sporline

1 back on track dekken vinter (gå rett inn å bestille til sommeren ja!)

7 utstillingsliner

1 dobbel bur til å ha i bilen

1 stoooort sammenleggbart stålbur til kurs ol.

1 Bia bed

2 hundetepper foret med ull

2 påvisningsliner til rundering

3 leietau

1 komplett rute med bånd

5 kjegler til rute og/eller boks

6 mat/vannskåler

1 sammenleggbart tøybur til utstillinger ol.

2 forskjellige liner til trekk

En svær eske med neseprøver

En del potesokker

Leker har han så ufattelig mye av at eg har ikke peiling! Det samme med halsbånd, men der har jeg pakket ned en del som kan brukes på ny hund men som allikevell er så pass mye brukt at jeg ikke gidder å selge det. Har også en del børster, shampo, balsam og sånn stellesaker.

Så var et min lille pelsball da:

7 halsbånd

4 leietau

1 sånnen ulydighet på rull.

1 nydelig fluffy turkis hundeseng

1 stoooort bur med dyne inn er favoritt plassen hans

1 flybur som også blir brukt i bilen når andre skal ha han med seg

4 dekken som jeg ikke skjønner at han har for med den pelsmengden går han så og si aldri med dekken.

5 mat/vannskåler

Han har også alt for mye leker. Bruker de samme stelletingene på han som på Ivo. Han har også en stor koselig utegarde med en stooort hundehus med terrasse på utsiden, delvis i skygge og delvis med sol, og så har har sånnen løpeline på terrassen.

Det jeg har som er like mye for hundene sin del som min føler meg:

2 hundefører vester med Norsk redningshund på

1 arrak hundefører vest

1 back on track magebelte

hmmm følte liksom at hundene min har ikke sååååå mye... Kanskje kjøpe mer?!

Kjenner at jeg burde ikke ha blandet meg inn i den diskusjonen der inne, men gjort er gjort. Ser tydeligvis ikke ut som om noen har et godt svar å komme med da. Ingen av de som driver det har vell heller ikke gått ut å gitt noe svar?

Rart hele opplegget!

At døra blir ødelagt kan man motvirke - sette strykebrett foran, sette grind foran, stoler, etc.

Når du har en hund som er desperat etter å komme seg ut for å være rundt folk fordi den er redd så vil du sperre den inn?! La den stå der å være livredd og prøve alt den kan for å komme seg ut?! nei vet du hva...

Prøv å snakk med de om situasjonen og si at du merker at det har dukker opp en del problemer med hunden og du tror og mener at det er pga. for lite trening og turer. Prøv å ha en grei samtale med dem og få de til å innse at det gjerne er best at du overtar hunden igjen. Det er mye lettere for de som har blitt glad i han hvis de ser selv at det er til det beste. Prøv å spør om de er interessert i å gi hunden tilbake til deg og gi dine grunner for at hunden gjerne har det bedre hos deg, men si det på en god måte og ha i bakhode at de er sikkert veldig glad i hunden og bryr seg om den. Tilby deg gjerne å hjelpe dem med å se etter en ny hund som passer dem bedre, hvis du har muligheten? Eller hjelp de litt på vei og fortell gjerne hvilke raser de gjerne burde se på, hvis du kan.

Det er vanskelig for noen som ikke har sett verken deg eller hunden å si hva du burde gjøre, men sånn som du beskriver det så virker det ikke som om du har det greit. Det viktigste er at det virker ikke som om hunden din har det greit i det hele tatt heller, og hvis det er som du beskriver, og han er så redd som han er av helt normalt ting om du ikke kan forhindre så hadde jeg hatt han slippe. Men ja det er vanskelig å det er tungt, men vi er så heldige at vi kan la våre kjære pelsvenner få slippe når de ikke har det godt.

Han kan umulig ha det godt selv når han er sånn. Du har ikke vurdert å la han slippe å leve et liv med så mye stress?

Det kan godt komme en reaksjon selv om dere klarer å snu tingene til noe godt for det er jo ting som du nå slipper bekymre deg om og gruble på og tappe deg for krefter. Nå er det "sykdommen" som gjør det og etter hva du skriver så er det den som setter dype spor nå. Ønsker deg lykke til videre og kan være godt for forholdet om du får en diagnose som ere kan forholde dere til

Tusen takk skal du ha

angstanfall kan vel også være en slags reaksjon, som underbevistheten "plutselig" får på noe som har skjedd for mange år siden, som man kanskje har fortrengt?

Jeg har prøvt å tenke litt å se om jeg kommer på noe, men jeg kan ikke si jeg har hatt noen traumatiske opplevelser eller noe jeg har fortrengt, men jeg skal prøve å tenke litt mer å se om jeg kanskje kan komme på noe.

Dra til privatklinikk! Det koster mye mer, men de kan og gjør jobben sin!

Norske helsesystemet er bare til å gråte av...

Min samboer var syk i 5 månder, ingen av legene eller de på sykehusene fant ut en dritt!

Tok masse prøver osv, inn og ut på sjukehus/lege.

Dro til privatklinikk de satte han opp på sånn "kamera oppi rumpa" time, vips!

Han hadde kraftig betennelse i endetarmen!

Hadde jeg hatt mye penger skulle jeg kun brukt privatklinikk til alt. Etter at sykehuset omtrent stemplet min mor som narkoman og tok fra henne alt av medisiner fordi de ikke trodde at hun hadde vont, men så fant et privatsykehuse at prolapsen hun hadde var stooor og den klemte fast masse nerver eller noe sånn. Etter opperasjonen på privatsykehuset så var hun så god som hun ikke hadde vært på de 3 årene hun hadde gått med prolapsen. Øre, nese hals legen kommer på minimun 1500kr, mr av bare 1 plass på godt over 2000kr, så kommer alt av blodprøver, utstyr, tillegg for ekstra punkt på MR osv, osv. Det har jeg desverre ikke rådt til for øyeblikket. Siden jeg også sannsynligvis har ME så tror jeg det er lurt å ta alt på et offentlig sykehus sånn at de har alt der til en eventuel ME diagnose senere. Skal jeg ta ALT privat så er jeg redd jeg må selge bilen, og jeg kan bare glemme å få meg leilighet etter sommeren.

Har blitt sittende å tenke på deg Arielle! håper virkelig du snart får ett svar på hva som feiler deg så du har noe å forholde deg til og kan komme i gang med behandling av noe slag. Her er ei som blogger om ME. Hun skriver veldig bra, er reflektert og er veldig flink til å sette ord på sykdommen . Hun har en veldig dårlig periode nå, men anbefaler å bla litt i arkivet hennes. http://melivetpaaslep.wordpress.com/

Tenker på deg

Takk skal du ha Jeg har lest litt i bloggen og skal fortsette med det.

Har du blitt sjekket for flåttsmitte? Andre virus som f. eks. Cytomegalovirus?

Jeg ble sjekket for det i august og jeg kan ikke huske sist jeg hadde flått i hvert fall. Må minst være 2 år siden, så enn kan vell ikke få smitte av flått uten å bli bitt regner jeg med? De har sjekket for en rekke virus og lignende uten resultat, men akkurat hva de har sjekket er jeg ikke sikker på. Skal ta med meg min mor til legen på tirsdag så får hun fortelle de hva hun synes. Hun jobber/jobbet i amublansen og har en masse etterutdanning og er godt inn i sykdommer og alle de forskjellige fagutstykkene så det er godt å ha henne med når enn ikke forstår stor selv. Men takk for tips.

Mamma ble bitt av flått sist sommer og ble liggende syk med samme symphtomer som da hun hadde ME så som tricolor skrev kan det være lurt å ta div tester knyttet til det. vet mamma var hos noen eksperter i Tønsberg

Se svaret oppenfor

Jeg far har hatt 2 stykk han, og kunne sikker hatt flere av de. Har er veldig fornøyd og jeg har bare hørt folk som er fornøyde. Pappa hadde maaaange lange kjøreturer i den bilen med meg på utstillinger og stevner med hestene. Han gikk over til større bil siden det var 3 unger i hus, hund og masse som skulle være med på kjøreturene. Han gikk over til volvo xc-60 2011 modell og kunne glatt gått tilbake til touran sier han.

Forøvrig så er det mer aksept å ha en diagnose som ME enn å prøve å søke jobb ol og si du er mye sliten og trett. Jeg har søkt jobb et år og sa jo ærlig hvordan jeg var og kom nesten til tops men ofte som nummer 2. Så fikk jeg chiari diagnosen og plutselig får jeg en helt anne aksept. De var villige til å ordne flexitid, bedre stol osv osv om jeg ville ha jobben. Jeg skjønner mange ser så veldig negativt på det å få en diagnose, men i mitt tilfelle har det bare gjort alt 1000 ganger bedre. Selv når de ga meg migrene diagnosen liksom,så hjalp det i arbeidslivet.

Lykke til videre

Tusen takk skal du ha. Jeg kjenne meg bare må starte i en ende og ta det der i fra, men ser ikke bort i fra at jeg uansett kommer til å ønske å komme inn til en spesialist på ME men føler ikke jeg kan ta alt på en gang. Jeg var nettopp hos legen og fikk utskrevet blodprøveresultatene og alt er fint, har levert en avføringsprøve så får jeg se hva den sier. Skal til legen den 3 mai og vil da si at jeg vil ha B-12 sprøyte for å se om det hjelper, henvisning til MR av hode og nakke. Jeg har MR av skuldre og hele ryggen fra 1 år siden og røntgen av ben med kontrastveske som også ble tatt for 1 år siden så jeg tror vi starter med nakke og hode først så får legen si om han vil at vi skal ta med kontrastveske eller ikke. Øre, nese hals spesialist, MR og B-12 vitaminer tror jeg er en god start. Så får jeg ta det der i fra.

Forverringen kan den ha sammenheng med at du gjorde det slutt med sambo?

Ja både og. Vi gikk i fra hverandre som venner, og jeg har hatt en fantastisk tid etterpå det jeg har sett hvor mange gode venner jeg har. Alle som støttet meg, sende meldinger kom på besøk osv. selv om jeg sa jeg hadde det helt greit, og det hadde jeg også. Vi har snakket en del sammen og hatt fine samtaler der jeg har fått svar på en del og vi har bestemt oss for å se det ann, leve som venner og prøve å finne på kjekke ting sammen og se hva det blir ut av det. En ny start på et vis, vi må lære oss å at det kjekt sammen. Jeg ser frem til å bli frisk og se hva som skjer mellom oss igjen. Men jeg legger ikke skjul på at jeg hadde noen tunge dager når det faktisk gikk opp for meg hva som hadde hendt, men det er jeg sikker på at kom litt fordi jeg var syk, tom for krefter, alene hjemme, og rett og slett var veldig sårbar og langt nede. Nå bor jeg hjemme hos mine foreldre og har et forhold til min mor som jeg aldri har hatt før, for en gang skyld er hun en mor for meg. Jeg stortrives og ser lyst på fremtiden.

Min tanke er også ME. Jeg er vokst opp med mor som hadde ME i 6 år og det er veldig likt. Mener å huske at mamma også ble "akkutt" svimmel. Hun besvimte en gang vi var i dyrebutikken. Angst kan også som nevnt over her henge sammen med sykdom. og at du ubevist er redd for å ikke finne ut hva det er/ ikke bli friks. Jeg sliter veldig med sosialangst og det du nevner ang anfallene er som mine angstanfall. Hadde de i flere år får jeg fannt ut av det. Nå er det litt lettere for meg å "roe de ned" men de herjer fortsatt.

Må løpe, men kan skrive mer senere:-) bare å ta kontakt.

Takk skal du ha Du skal ikke se bort fra at jeg tar kontakt med deg.

Hvis det er en trøst så ser det ut til at hun her har funnet en god balanse mellom ME og et godt liv http://www.ingerid.no/ Det er mange måter å finne en god løsning for seg og sine så det er ikke noen fasit. Høres ut som du gjør det fornuftig i forhold til det å forebygge angst

Takk nok en gang. skriver litt om ME lengre nede

Mange med ME har, om de har turt gjøre det, fått god bedring ved å starte med å endre kosthold. De er ikke blitt friske, men de sliter mindre med mageproblemer, kvalme ol. De fleste har kuttet ut lette karbohydrater (mel, sukker, ris og pasta). F.eks Mjuuugly har en blogg om raw-kosthold, hun har me og hhar hatt god effekt av endret kosthold.

Når det kommer til angst er dette noe man kan få kastet over seg, man kan få anfall uten å være klar over at det er angstanfall man har. Det kan være greit å ta kontakt med noen ang mestringshjelp med angst. Kanskje klarer du mestre angsten og lettere takle den/komme deg ut av den ved bruk av f.eks tankefeltterapi eller lignende før du eventuelllt får medikamenter for å holde angsten i sjakk.

Jeg har prøvt å gå på lavkarbo i over 1 år uten at det har gjort noe endring for helsen sin del, men det kan være verdt et nytt forsøk. se felles svar lengre nede for resten.

Mye ny info om ME som jeg ikke har fått med meg her, har nesten sluttet å følge med siden det er ganske utelukket for meg. Men i ditt tilfelle ville jeg definitivt fått en utredning for ME. Det vil i alle tilfelle kunne utelukke ME og eventuelt sette søkelyset på noe annet. Et sted må du starte!

Selv har jeg vært syk i 10 år nå, og vet fortsatt ikke hva som feiler meg, men nå har NAV krevd utredning av "alt", så jeg står i kø... Legen din bør hjelpe deg med å henvise til ulike utredninger som kan, om ikke annet, utelukke mulige diagnoser!

Et sted må jeg starte men for å då diagnosen ME så startes det e helt andre enden og det er å utelukke alt annet. Finner de ingen grunn for tretthet, svimmelhet osv. så ja da kan det passe inn under ME.

Jeg håper de snart finne ut hva som er galt med deg og at de kan få deg bedre for det var lenge å gå rundt å ha det sånn.

Min første tanke var at du har angstanfall, og at noe utløser disse (f.eks blodtrykksfall)

Så er det mye annet som legger stein til hverdagen din: f.eks lave jernlager (som gjær deg veldig trett og svimmel), eller vasovagal synkope.

Det kan også være at du vil ha god virkning av antidepressiva, jeg ville iallefall prøvd det for å utelukke om ikke annet (man trenger ikke være en mørk sekk med depresjon for å ha nytte av denne type medisin).

Du kan også ha krystallsyken, som igjen utløser en angst i kroppen din.

Jeg manger ikke jern eller noe annet i kroppen. Krystallsyken har jeg heller ikke fordi enn da skal få noen ufrivillige øyebevegelser under enkelte stillinger og bevegelser som de ikke finner hos meg. Angst skal jeg ikke utelukke.

Man trenger ikke vite det om man har angst. Du er ikke nødvendigvis bevisst redd når du får anfall. Underbevisstheten din jobber ikke nødvendigvis sammen med bevisstheten. Så jeg ville nok vurdert angst sammen med alt det andre - ettersom angst er mulig å behandle.

Angst skal jeg ikke utelukke og jeg skal holde den muligheten åpen.

Jeg også tenker ME.

Har du sjekket synet? Det er helt utrolig hvor mye det tar på om synet forandrer seg. Man blir sliten, svimmel og kvalm. Jeg har dårlig syn, og selv om jeg bruker linser blir jeg så svimmel at jeg må sitte ned for å ikke falle om når jeg er på kjøpesentere o.l.

Jeg har perfekt syn sier øyelegen så det kan ikke ligge der med mindre synet mitt plutselig har endret seg drastisk på få mnd, men det er notert ned sånn at jeg i hvert fall kan fått ny kontroll hvis de ikke finner noe annet.

Jeg kjenner jeg sliter litt med å forklare dette men jeg prøver: Jeg ser egentlig på dette som 2 ulike ting: Den ene er de periodene med tretthet, orker ingenting og kroppen rett og slett streiker. Sånn hadde jeg det nesten hele tiden de 2 første årene etter kyssesyken men så har det gått sakte men sikker bedre. Nå er store deler av året en god periode og få dårlige perioder som heller ikke varer mange mnd eller uker som de gjorde før, nå er det kanskje bare noen dager eller max 2 uker men da er det "ille". Det er det jeg har sett på som ME, og jeg har tenkt at det at jeg får alt av sykdommer er pga. av ME. Jeg har lært meg å leve med det på et vis. Mageproblemene kan jeg også godt putte under ME, men jeg er litt usikker på kan ha sammenhent med ME eller det som er problemet nå

Men så kommer den andre tingen og det er sånn jeg har det nå. Svimmelheten, ørheten, lyssky, ja det jeg sliter med nå. Jeg har hatt noen små plager med følelsen av at jeg har veldig dårlig balanse og små episoder med svimmelhet allerede fra august av men så kom det som verst for 5 uker siden. Legen klarer heller ikke forstå at det skal ha en sammenheng med eventuell ME siden jeg har hatt en veldig god fremgang og hadde nå blitt sett på som "lett syk" hvis jeg hadde fått diagnosen, men hvis denne svimmelheten går under ME så har jeg fått et kraftig tilbakefall og hadde da blitt sett på som "alvorlig syk". Det som er med diagnosen ME er at de ikke kan utelukke ME for så å lete etter andre ting. Alle symptomene må grunndig sjekkes ut og ALLE andre sykdommer må utelukkes før en av plagene mine kan brukes for å sette diagnosen ME.

Jeg tviler egentlig ikke på at jeg har ME men jeg har aldri hatt lyst på den diagnosen rett og slett fordi det er så lite de kan gjøre for meg. Jeg har jo klart å jobbe meg gjennom det, lært meg å leve med det så egentlig så orker jeg ikke en tur til ME spesialist for å få en diagnose, men jeg må jo det hvis de ikke finner noen andre grunner for svimmelheten min. Det eneste som er en plage for meg er denne svimmelheten og magen, ellers klarer jeg å leve med resten. Jeg håper og tror at det som nå er gale med meg ikke har noen sammenheng med ME og at det faktisk er noe annet som er gale. Jeg kan ikke tro at det har sammenheng så lenge jeg har vondt i ørene i tillegg?

Så var det angst og som sakt så skal jeg ikke utelukke det men jeg klarer ikke forstå at det er årsaken for dette hendte så fort og i en helt vanlig situasjon som jeg er borti flere ganger daglig. Jeg har hatt min faste hverdag men faste rutiner, gjøremål og ukene får egentlig på samme viset med jobb, trening av hund, skole osv. Jeg skal ikke utelukke det og hvis de ikke finner andre grunner så får jeg ta en tur til en psykolog(som jeg da regner med er den man går til?), men for øyeblikket så er jeg faktisk ikke så oppegående at det hadde vært mulig med mindre de kom hjem og kunne snakke med meg men jeg lå på sofaen.

Kjenner jeg er frustrert, men nå er mamma på vei til legen for å få utskrift av blodprøver og levere noen flere prøver så får vi se hva de sier. Jeg skal også be om vitamin B-12 sprøyte neste gang jeg går til legen siden jeg ikke spiser sjømat, holder meg borte fra melk så mye osm mulig og har vært dårlig på å spise svinekjøtt kan enn si.

Ut fra det du forteller så jobber bra for at angsten ikke skal dukke opp. Altså når angsten/redselen dukker opp så fulfør og ta en hvil etterpå. det er rett veg for at angsten ikke skal dukke opp men samtidig har du me så skal du jo ikke presse deg for mye heller for da blir du verre av det . Det å være kronisk syk er slitsomt

Takk for svar. Jeg setter stor pris på det. Jeg skal fortsette med å fullføre det jeg holder på med for så å heller legge meg ned etterpå. Jeg gjør jo ikke mye og tar hensyn til at jeg er syk. Det er småting som gjør at anfallene dukker opp, eller situasjoner og da gjør jeg meg ferdig i butikken, springer ikke med en gang anfallene begynner, prøver å puste rolig, være der en liten stund for så å gå. Det er veldig slitsomt å være syk men jeg må nok lære meg å ta det med ro bedre enn det jeg gjør for jeg blir fort rastløs nå om dagen kjenner jeg.

angst er i grunnene uberettiget redd. Kan komme av at du er syk og du ikke vet hva som feiler deg så kan den dukke opp. Håper du slipper unna angst da. Du kan godt være sosial og ha angst. Angst er en sekkepost for at ener uberettiget redd for noe og at dette tar overhånd. Prøvd å forklare sent og med tanker som surrer i hodet. Du kan da være sosial og ha angst for åpne plasser for eks eller angst for edderkopper

Jeg tror jeg forstår, men burde jeg ikke vite på et eller annet vis at jeg har angst? Jeg håper jeg slipper unna med angst nå med sykdommen. Jeg kjenner jo at jeg nesten forventer at anfallene skal oppstå i enkelte situasjoner men jeg jobber med det, prøver og puste rolig å det hjelper. Jeg kan nå bli dårlig på butikken, men fortsatt gjøre meg ferdig med det skal jeg for jeg vet inners inne at jeg ikke besvimer og jeg vet at der går over når jeg kommer ut, Det hender også at jeg forventer et anfall men at det ikke kommer. Nå som jeg vet at jeg ikke besvimer så har jeg ikke vært skeptisk til å gå på butikken eller blandt folk lenger så jeg føler ikke svimmelheten hindrer meg på det viset at jeg ikke tørr gjøre noe. Nå hindrer det meg bare i at jeg er uvell hele tiden og blir fort trett og må sove. Jeg blir mer og mer lys, lyd og bevegelses sky jo lengre jeg er oppe å går/finner på noe. Etter søvn eller en stund på sofaen så er jeg tilbake til den vanlige uvell følelsen jeg har konstant.

Angst er altså noe jeg ikke helt forstår må eg ærlig innrømme, og ikke kan forstå at jeg har men for all del det kan jo være siden jeg ikke forstå så mye av det.

Jeg hadde vært redd! Jeg har mister 3 av 5 valper + moren til valpene i keisersnitt pga. av hannen var større en tispen og valpene for store. Jeg har ikke så mye kunskap om dette men jeg hadde vært redd i hvert fall, men man har ingen garanti overhode for at en fødsel går bra uansett. Det kullet jeg snakket om var av en rase som normalt sett klarer seg fint gjennom en fødsel og hannen var normal stor hanne og tispen en anelse liten men langt fra for liten til rasen og være og dette gikk gale. Det er dyrt og ikke minst er det ikke verdt risikoen med å miste både valper og moren..