jaktlykke

Storm er ene og alene i mitt område, men nå har det flyttet en stabijvalp (Storm er onkelen hans ) til Haugesund så da er vi hele TO (fire mil mellom oss da).

Gratulerer så mye!

Jeg stilte Storm i Vejen denne helgen og det ble en fin helg for oss Lørdagen ble det "bare" excellent på ham mens på søndagen fikk han det danske certet og ble dermed dansk utstillingschampion I tillegg ble han beste hann! Dommeren var skikkelig streng i bedømmelsen - av de 11 som var med var det kun Storm og to til som fikk CK. Storm trakk også det lengste strået og ble BIR Nå er hans fulle tittel N DK UCH NORD VCH AD Storm

Ja det har de.

Tonsillitt? Dvs betente mandler? Lukter det ille?

Det er så gøy å lese oppdateringene dine For noen resultater!!!!! Gratulerer så mye; så fantastisk kjekt det må være å oppnå så utrolig mye godt!

Lykke til på sporprøven @Wilhelmina!!! Jeg har også vært i skogen og trent spor; litt over 1 km i bratt som fy terreng. Det gikk ganske bra, vi fikk også forstyrrelser av to menn som brått dukka opp midt i sporet vårt men Storm kunne ikke brydd seg mindre; han snuste seg bare forbi beina deres som om de var trær

Løfter den igjen jeg... noen som vet?

Så leit å høre at han har fått kreft Ene hunden til Storm sin oppdretter (en aussie på 9 år) fikk kreft i munnen og han ble ikke behandlet pga den store risikoen samt at han ville bli helt deformert og få problemer med spising etterpå. Han ble avlivet før han fikk smerter/spisevansker (6-9 mnd etter oppdagelse).

Drar opp denne igjen jeg! Hva med Tjekkia? Noen som vet? Holder det med ett cert for en som allerede er champ her hjemme? Min rase har ikke brukskrav i Norge eller Danmark, men det har den derimot i Finland og Sverige. Aner ikke hva den har i resten av verden.

Var det flere soniser som deltok her? Jeg stilte med Storm - som vanlig alene i rasen og alene i gruppe 7. Han ble stilt for en nederlandsk dommer i håp om å få minst VG - for fikk han dèt så ville Storm bli klarert for å stå på den nederlandske avlshannlista. For han kan ikke bli stilt for hvilken nederlandsk dommer som helst - nei de opererer med en egen spesialliste så derfor ble jeg superglad da jeg så at akkurat denne dommeren faktisk befant seg ikke så langt unna meg Vi var første hund i ringen så vi ble også fort ferdige - med CK og BIR som resultat Da kan jeg endelig sende inn alle papirene til Nederland! Deretter var det mange timer å vente på gruppefinalen - vi var sammenslått med gruppe 6/4 og der var det 10 ulike raser med. Så jeg regnet ikke med å bli plassert der nei. Men dommeren likte visst Storm så han endte opp som BIG 3 Kritikken han var også fin: "Very nice male. Very typical proportions and bone. Masculine head with lovely expression. Sufficient stability in front. Good body and topline. Typical front and rear angulations. Easy mover. Lovely coat quality/colour/markings. Lovely presentation".

På NKK Hordaland var jeg i gruppefinalen med en gammel dansk hønsehund - en utrolig skjønn tispe som Storm straks ble forelsket i ? Den ble også shortlista med oss av 11 deltakende raser ?

Da fikk jeg svar fra Showlink - de trengte ingen bekreftelse så lenge de kunne finne dokumentasjon i NKK`s database selv

Hei, jeg skal stille Storm i Finland i sommer hadde jeg tenkt. På påmeldingssiden står det: To enter in championclass a championship certificate is needed Holder det å legge ved pedigree som jeg printer ut fra Dog Web? Der står titlene hans? Han har stilt i Finland før men da som junior.

Joda, valpen er 4 mnd og rabiesvaksinert og skal komme hitover på lørdag

Takk for svar, fikk tilsvarende svar fra MT. Dette er en valp som skal importeres fra Åland til Norge og går via Sverige. En behandling var nok sa veterinæren.

Kupper litt her: Holder det med èn tablett før innreise til Norge slik som tidligere? Eller er det 28 dagers regel med 2 tbl i løpet av 1-2 dager i hjemlandet og deretter ny tbl etter innførsel i Norge ?

Jeg er fortsatt i sjokk Storm fikk knallkritikk av dommer Børge Espeland og hanka inn CACIB og BIR. Kritikk: "Hannhund av utmerket type, fin rektangulær form, med edelt velskåret hode, bra uttrykk, fin rund rasetypisk hals med god reisning, harmonisk vinklet fram og bak, bra kropp, god lendge på kryss med vel ansatt hale, god pels og farge beveger seg med fin flyt fra siden og god parallellitet". Etter å ha ventet i seks timer på at gruppene skulle begynne så slo han jaggu ut hele gjengen i gruppa 7 (11 raser var med) og ble BIG 1 for østerrikske Hana Ahrens Siden dette omtrent aldri skjer for vår rase (Storm er fjerde stabij som noensinne har blitt BIG 1 på NKK-utstilling) så skapte vi mye latter og fliring blant både dommerpanel og tilskuere da vi ikke helt visste hvilken vei vi skulle løpe eller stille opp etter at vi hadde vunnet Jeg er vannvittig stolt av gutten - i går sporet han seg inn til å bli prøvens tredje beste hund på en sporkonkurranse og i dag viste han seg fra den penere siden

Storm stiller på søndagen. Vi har vært så ekstremt smarte at vi skal på sporkonkurranse dagen før så da får vi krysse fingrene for at det ikke er altfor møkkete vær Stabijen har heldigvis en nokså sjølvrensende pels så det går nok greit

En dressjakke og rene hele bukser og fornuftige sko så er du kommet langt Her er det jeg kler meg i:

Takk alle; det gjorde godt å få det ut. Folk som ikke har hund skjønner ikke hva det er vi går gjennom; "det er jo bare en hund" sier de og rister på hodet. Det varmer å se kommentarene deres

Storm er ganske så nedrøyta så jeg vurderte sterkt å stå over utstillingen, men så ble det Kristiansandstur likevel. Det var tre hanner med og Storm endte opp som 3 BHK med CK og res-CACIB. Han var mye friere i bevegelsene i dag enn i Bø heldigvis og klarte å vise seg bra. Kritikken: " Korrekt bygd. Utmerker proposisjoner. Korrekt frem og bakstilling. Ønsker litt mer pels. Beveger seg utmerket. Vel høy haleføring".

Siste kapittel er skrevet ... Jeg måtte avlive Amigo i januar; jeg klarer nesten ikke å skrive om det for det er fortsatt et åpent sår. Så jeg vil bare si noen ord nå om det og så kommer det et mer utfyllende minneord om ham seinere. I fjor måtte han begynne på smertestillende pga spondylose og jeg visste at jeg hadde ham på lånt tid. Jeg tok måned for måned og så etter tegn på forverring. Han klarte seg fint fram til seinhøstes; da begynte han å få mer vondt i labbene samt at han ikke følte seg komfortabel med å være hjemme alene mens jeg var på jobb. Det var mange søvnløse netter for jeg visste jo hvilken avgjørelse jeg tilslutt måtte ta – men det er så vanskelig å ta det skrittet ikke sant..? Allerede i høst bestemte jeg meg for hvilket sted han skulle gravlegges – ute i skogen der vi har vært så mange ganger og vi har så mange positive minner fra. Og siste gangen jeg og han var der så tok han ut ei kolle som kom forbi og han løp etter henne som en unghund. Derfor føltes det helt naturlig at han skulle ligge der. Før jul var jeg der og spadde opp graven – jeg håpte i mitt stille sinn at det ville være mange mange måneder til han skulle gravlegges i den. Så jeg dekket den til slik at det ville være lett å fjerne “lokket” når dagen kom. Alle mine bekymringer og tanker om Amigo og den sorgprosessen jeg var i på forhånd tærte noe vannvittig på meg. Jeg lå mange ganger sammen med ham under salongbordet og bare gråt og gråt for jeg ville ikke at vår tid skulle ende – tårene renner når jeg skriver dette også for det så sårt Men ironisk nok – eller typisk nok – så var det Amigo som la seg inntil meg og trøstet meg når jeg var på det mørkeste – han var en utrolig klok og fin venn. Så en dag i slutten av januar følte jeg at nå må jeg bestemme meg – jeg hadde utviklet kjempehøyt blodtrykk og måtte rett og slett over på medisiner for det. Hodet holdt på å sprenges av smerter og alt vil jeg nesten si kan skyldes mine bekymringer for gutten min. Jeg følte meg som en bøddel som skulle bestemme når han skulle dø – det var helt grusomt. Men en dag så tok jeg mot til meg og sendte en melding til min gode veterinær Magne Ingard om han kunne hjelpe meg. Jeg håpte at han ikke ville svare for da kunne jeg utsette det. Men – han svarte ganske straks og vi avtalte at han skulle komme hjem til meg dagen etter. Så jeg tok Amigo med meg på en fin tur og han fikk løpe og herje akkurat som han ville uten at jeg skulle begrense ham pga ryggen hans. Han var virkelig lykkelig der han løp etter pinner og snuste på alt mulig rart. Det var en helt fantastisk fin dag og jeg tok masse fine bilder av ham. Min elskede Amigo - takk for alt <3 Neste morgen var det strålende fint vær og vi gikk alle tre inn i skogen til gravstedet. Det kjentes helt surrealistisk. Jeg prøvde å holde maska for Amigo sin del for jeg kunne ikke bryte sammen så han så det. Jeg måtte være som vanlig. Han fikk løpe fritt og jeg fant fram teppet som han skulle ligge på. Det var ekstremt viktig for meg at han skulle ligge godt og ikke fryse i graven. Ja jeg vet det er helt på bærtur å tenke sånn men for meg var det altoverskyggende. Så han fikk en beroligende sprøyte og det tok kanskje tre minutter før den begynte å virke; han var ganske svak sa veterinæren. For Amigo har skjult plagene sine veldig godt. Så han fikk legge seg på teppet og jeg la meg på siden av mens veterinæren la inn kanyle og satte den siste sprøyta. Fy **** det er tungt å skrive dette…! Jeg strøk ham over kroppen mens jeg hvisket at jeg elsket ham og at jeg aldri ville forlate ham og så sovnet han bare stille inn. Det var på en måte vakkert og grusomt på en gang. Men han fikk gå ut av tiden på den aller beste måten tror jeg og han kjente min trygghet hele veien fram. Jeg er så takknemlig for at Magne Ingard kunne hjelpe meg og at døden ble verdig for Amigo. Han sovnet på teppet sitt og jeg lå ved siden av og kjente varmen hans sakte ebbe vekk. Jeg gravla ham alene og ble sittende lenge etterpå for ta inn alt som hadde skjedd. Det var helt tomt i hodet mitt. Men samtidig på en rar måte så følte jeg fred. Fred for at endelig var Amigo smertefri. Jeg tok hans liv i kjærlighet – jeg satte hans behov foran mine og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Sjølv om det gjør fryktelig vondt så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjorde det rette. Herreminhatt – nå er hele tastaturet gjennombløtt av tårer men jeg er glad for at jeg fikk det ned på papiret. Det er vondt å ikke ha en skulder å gråte på – men heldigvis har jeg Storm som med sitt glade vesen får meg til å le hver eneste dag. Han skjønner stort sett ingenting av gråtekona men han trøster så godt han kan Jeg er så utrolig glad for at Amigo har arvinger etter seg; han lever videre gjennom dem. Graven hans blir besøkt ofte og jeg føler fred når jeg sitter der og prater med ham. Det er en god følelse å vite at han fysisk er tilstede; da roer hjertet mitt seg ned. Blodtrykket mitt gikk fra skyhøyt til normalt på bare noen dager og jeg tror det skyldes minst like mye at bekymringene er borte som at jeg spiser medisiner. Jeg kommer aldri til å få en ny hund som Amigo; han var i sannhet spesiell.

Vi er alle forskjellige - og jeg skjønner på et vis at man ikke vil blande seg av redsel for hva som kan skje. Men hva med å ringe politiet i stedet for å sitte og se på? Det hjelper ikke dyret/mennesket der og da hvis vi ikke gjør noe konkret. Dvs. prøver å bryte inn/hjelpe/forhindre. Hadde det vært min hund det gikk ut over så hadde jeg satt pris på en "do-er" og ikke en "viewer". Og hadde jeg sett noe sånt - da hadde jeg gått rett på sak.

Jeg synes det virker noe underlig å velge å filme i 10 minutter "en som kjefter og slår" i stedet for å gripe inn. Men det er nå min mening; jeg ser det samme i min bransje (utrykning på ulykker) at folk velger å filme/ringe 1000-tipset i stedet for å prøve å hjelpe.