Hei.
Noen her som har erfaring med å ha to hunder som ikke kan være sammen i huset?
Jeg har en 13 år gammel hann som ikke kan omgås andre voksne hanner. I utgangspunktet har jeg tenkt at han skal få leve sine eldre dager som eneste hund i hus. Men nå har det dukket opp en parring, som er så spennende at jeg ikke har klart å la være å i det minste vurdere tanken om (hann)valp.
Jeg synes dette er et vanskelig dilemma. På den ene siden så er det kjedelig å gå glipp av det som sannsynligvis blir en fantastisk hund med upåklagelig stamtavle. Det dukker sjeldent opp parringer som denne. På den andre siden så merker jeg at jeg får en litt rar magefølelse/ dårlig samvittighet mtp min eldre bestevenn.
Regner med det ville gått greit mellom hundene i minst noen mnd, og ville sørget for å ikke la den ivrige og lekne valpen bli for innpåsliten for den eldre hunden.
Men en dag modner valpen og hundene må skilles, og være i forskjellige rom. Det er dette jeg lurer på om noen har erfaring med? Den gamle hunden vil være 13,5 år når eventuell valp kommer i hus, og han vil jo ikke leve evig, så det blir uansett begrenset hvor lenge dette (sannsynligvis slitsomme) hundeholdet vil vare.
Setter pris på å høre deres synspunkter og eventulle erfaringer.