Rare, nervøse tufsen, den beste av alle!
Jeg hentet deg sommeren 99' da jeg var 16. Du var 4, hadde flyttet fra en ukjent fortid og tydelig merket. Du var en distrè herre fra første gang jeg så deg. Lydighet tror jeg var et ukjent fenomen fra der du kom fra. I begynnelsen ville du helst ikke bli kjent med meg. Men så forsto du etter hvert at jeg ikke ville deg noe vondt. Så begynte du å følge meg over alt.
Det gjorde du i nesten åtte år. Hva har vel ikke vi to opplevd sammen, lille mannen? Du hadde mange fiender. De fleste potensielle mordere i dine øyne. Spesielt hengere, menn og store hunder. Tre schäferblandinger prøvde å drepe deg. Den ene klarte det nesten, men jeg la meg imellom. Jeg vet jo at man ikke skal gå imellom to hunder, men du var den lille mannen min...jeg glemmer aldri skriket ditt. Og ukene etterpå. Såret ditt var stort og dypt. Du hadde vondt. At du overlevde, lille gutt... du var så sterk.
Etterpå ble fiendtligheten din tydeligere. Sikkerhetssonen din vokste. Jeg vet du var redd.. og jeg fant ut av vi måtte bare leve i vår egen, trygge verden, vi to. Jeg håper du fant litt glede i det. Jeg fant i alle fall glede i deg.
Andre fant også glede i deg. De som kjente deg lenge nok til at du også ville kjenne dem, gjorde du stort inntrykk på. Du gjorde så mye rart. Du ville så gjerne... Snille gutten.
Det gjør vondt å skrive dette, det har tatt meg over 7 måneder å orke. Men jeg vil du skal vite at du betydde mye for meg de årene vi hadde sammen. Hva skulle jeg vel gjort uten deg?
Jeg er så glad jeg traff deg...