Shokata

Jeg ville tatt en kikk på pinscher Hvor lettlærte de er er kanskje litt individbasert, men ellers synes jeg at de passer kriteriene dine bra. Har ikke pinscher selv (har dvergpinscher), men har inntrykket av at de er en del enklere enn dp'en Ta en kikk på Norsk Pinscherklubbs hjemmeside: http://www.norskpinscherklubb.no/ Besøk klubbens forum: http://norskpinscherklubb.norwegianforum.net/ Og søk opp gruppa Norsk Pinscherklubb på facebook for mere informasjon *sakset avsnitt fra klubbens hjemmeside* Pinscheren ble tidligere brukt som gårds- og vakthund. De fulgte sine eiere rundt på gården og løp ved siden av hest og vogn. Man oppdaget nokså fort at denne rasen gjerne fanger mus og rotter og dette ble de etter hvert også spesialister på. Pinscheren har fortsatt mye av sitt vaktinstinkt intakt, men den er IKKE aggressiv. I dag brukes den som en god familiehund. Det er ikke mange pinschere i Norge, men antallet har steget kraftig de siste årene.

Jeg har ikke vært i en situasjon der jeg har visst at DA skal hunden avlives, men likevel erfart noe som gjør at jeg gjerne vil svare her. Jeg satt med en frisk voksen hund, og en kronisk syk unghund (litt over året bare), da sjansen til valp etter den riktige kombinasjonen ble født. Jeg tenkte mye, fram og tilbake. Var veldig usikker på om jeg ville ha inn valp når jeg ikke visste hvor lenge unghunden kom til å leve. Tok likevel beslutningen om å få valpen. Dette gikk veldig fint i starten. Og så ble smertene til unghunden tydeligere og tydeligere, og atferden ble verre og verre. Skulle gjerne har skjermet valpen for en del ting... På slutten gikk alle på tærne, og skjermet valpen etter beste evne. Og unghunden ble avlivet etter konsultasjon og undersøkelse hos veterinær. Det var ikke mer å gjøre dessverre. Ingen sjanser for bedring. Hadde jeg visst at unghunden ikke kom til å leve i flere år (som jeg håpet), så hadde jeg muligens valgt å avlive tidligere (valp eller ikke). Jeg har mere dårlig samvittiget for at jeg ikke "så" tegnene på smerter (jeg hadde en anelse, men var usikker) før det gikk så langt, enn jeg har for selve avlivinga. Er hunden smertefri, så ville jeg i utgangspunktet ikke avlivet før jeg måtte.

Må bare beklage at jeg ikke har tenkt på å legge dette ut her før... Kom på i morges at det var en lur idè

Tusen takk (i mangel på en mer fornuftig respons... og en "riktig" smiley...)

Wiiiiii *vente i spenning*

Jeg vil gjerne ha kløven om den ikke er/blir solgt i dag!!!! Den passer nemlig perfekt til dvergpinschere

Dagene går, og den bittelille valpen vokser fort I tillegg til V&H får hun en del annet snacks (svinekjøtt på dette bildet). Noe som igjen gjør at V&H ikke er så spennende Fikk besøk av kullbroren sin i påska Han bor ikke så innmari langt unna, noe som er kjempemoro, siden man kan møtes innimellom Storveies å leke med noen på sin egen størrelse selv om hun ikke bryr seg nevneverdig om sånne bagateller når hun finner ut at hun vil herje Smurfen har oppdaga at hundebamsen er super å ligge på ...mens andre bamser kan sittes på Og så har vi besøkshund

Noe av bjeffingen vil du kunne klare å redusere over tid, med trening, men neppe alt. De aller fleste varsler. Og noen mer enn andre. Anbefaler deg å ta en tur innom Norsk Pinscherklubbs forum http://norskpinscherklubb.norwegianforum.net/ Der finnes mange tråder om atferd og trening m.m., og folk med mange års erfaring med rasen Klubben har også en gruppe på facebook https://www.facebook.com/#!/groups/90156402604/

Men det er jo kjempebra da Lurer bare på hvorfor de ber om den om de ikke trenger den (noe jeg kan spørre om neste gang jeg skal øyelyse )

Er du sikker på dette? Jeg fikk beskjed om at det var viktig å ha med stamtavla.

Jeg ville ringt og sjekka med dem, for jeg tror faktisk ikke man får "godkjent" (registrert på DogWeb) øyelysingen uten å ha med stamtavle. Jeg hadde med stamtavle da jeg øyelyste mine. Øyelyseren sjekka stamtavla og chip'en, og fylte ut en ECVO-attest (jeg fikk en del, og øyelyseren sendte inn en del til NKK).

De er fantastisk fine! Gleder meg veldig til å få tatt i bruk mitt (det er griselekkert!)

Helstekt and, fylt med eplebiter og sitron. Søtpotetmos, rosenkål og saus laget av stekekraft og matfløte (og et dryss viltsaus fra pose). Innmaten gikk til hundene

Jeg tror jeg hadde kasta opp om jeg hadde fått urnen tilsendt i posten... Det hadde føltes så fryktelig feil. Jeg leverte mine selv til krematoriet, og med fare for at noen synes det er upassende, så vil jeg bare få sagt at det finnes et alternativ til Smådyrkrematoriet, på østlandet. Det heter Dyrekrematoriet Oslo og Akershus www.dyrekrematoriet.no Vi har blitt veldig godt ivaretatt der, og selv om damen som driver det i utgangspunktet henter dyr fra veterinærer, så har man anledning til å avtale å levere dit selv. Og man blir oppringt når urnen er klar (om man ønsker separat kremering) Tror også hun henter hjemme om man ber om det (dette vet jeg ikke sikkert, men jeg tror det). Det føles rart å skrive dette...

Nei, jeg gjør dessverre ikke det

http://www.behindthename.com/names/search.php?nmd=mdu&terms=scottish

Shiri ("min sang" på hebraisk) er et navn jeg hadde opp til vurdering.

Jeg mista ei veldig brått i fjor sommer, og hun ble kremert separat. Jeg sa da at jeg neppe kom til å gjøre dette igjen. Men nå har jeg dessverre enda ei urne her hjemme. Og jeg synes det er godt. Jeg vil ha det sånn. Det gir meg en lettere sorgprossess. Hadde det ikke føltes riktig for meg, så hadde jeg ikke valgt det. Og det aller aller viktigste er at man får sørge som man selv har behov for, uten innblanding fra "noen" som mener man skal gjøre det på den ene eller andre måten.

Dømte deg? Vel, de får gjøre det de som mener de har retten... Jeg mener at man skal være såpass grei med dyrene sine at man ikke piner dem lengre enn til det overhodet ikke er noe håp for bedring (og kanskje ikke så lenge heller, men det er noe man ser selv, og kjenner på selv). Hadde ikke veterinæren vært "brutalt ærlig" som hun sa, så hadde jeg nok tatt med Spinn hjem igjen, for det var ikke lett å skulle bestemme dette her. Så jeg lot egentlig veterinæren fortelle meg det jeg visste selv, for det var veldig mye lettere å akseptere. Takk Det er rart her hjemme nå, men selv om Smurfen sturer litt, så er Vega temmelig uberørt, og hun er vel som valper flest

Det gjorde dessverre ikke det, har bare brukt litt tid på å innse hvilken vei dette gikk. Den siste uka ble det veldig tydelig, da atferden ble endret kolossalt. Og i går (som du vet) fikk Spinnetrollet slippe. Jeg visste det egentlig, men jeg hadde håpa det var noe som kunne gjøres. Hun fikk en rolig og fin avslutning, og hun ble med hjem igjen. Leverte henne selv til krematoriet her ute, og får henne hjem igjen i morgen. Det er tomt og stille uten den lille lykkepillen Har både behov for å snakke om dette, og for å ikke snakke... Å ha en kronisk syk hund er noe jeg aldri før har klart å sette meg inn i, å forstå hvordan det føles og er. Jeg håper jeg aldri mer får kjenne på det. De siste bildene av trollungen min

Ei som døde av hoggormbitt (hjalp ikke at veterinæren starta behandling), 2,5 år gammel, og ei som ble avlivet pga. kronisk sykdom (kunne ikke smertebehandles), 14 mnd. gammel.

Jeg vokste opp med ei nydelig og god schæfertispe. Hun ga meg (som valp, og jeg var bare "valp" selv) et smilehull som minne og påminnelse om å respektere hunder som sier fra at de vil ha fred Vi ble sluppet ut sammen, og hun passa på at jeg ikke stavra meg ned på veien. Hun var sinnsykt glad i å kjøre snøscooter, og da min teite onkel satte meg på akebrett bak en overivrig jente, og bare kjørte avgårde... vel, jeg fikk en helsikes kjapp tur, og endte med å seile gjennom lufta og gå på trynet i snøen (og etter dette nekta jeg å kjøre hund og akebrett ) Hun kunne kommandoen "ta lappen" (noe som innebar å løpe etter samene og reinsdyra når de kom pløyende gjennom eiendommen). Vil bare legge til at det nok er litt "lapp" i familien min, så det var ment mer som moro enn alvor gitt (pleide å hjelpe til med reindrifta). Dyret overlevde et fall fra 2. etg. en gang en påseila gjest sa "hopp" ute på verandaen. Hun var en fantastisk familiehund, og litt for lydig kanskje... Hun ble importert fra Tyskland, og deler av stamtavlenavnetvar Quayo ("kvajo"), noe vi kalte henne til daglig Ifht. dagens schæfer så hun mer ut som en bruks enn en utstillingsvariant, men hun var litt lita og spe (så dagens synes jeg er noen store drog til tider ) Den vakreste schæferen jeg noensinne har sett

Den eneste rasen jeg kunne vurdert (og som jeg faktisk har vurdert...) å "bytte til" er whippet. Men når de som kjenner meg mener jeg kommer til å kjede meg ihjel med en, så blir jeg noe usikker... Har fryktelig vondt for å se for meg et liv uten dvergpinschere (i flertall). De er nok ikke den "perfekte" rasen, men nært nok til at jeg ikke kunne tenkt meg et liv uten

Her står det litt om gradene m.m. http://maraas.webs.com/patellaluksasjon.htm