marim

Okei Om det funker er det jo gull verdt! Jeg blir så irritert og frustrert, men samtidig er det jo synd på han også. Han bjeffer jo ikke for morroskyld, er jo en grunn til den oppførselen, som jeg ikke ser, men som en som kan dette fort ville sett. Mest sannsynlig er han redd ja. Jeg var så fornøyd her et par dager i forrige uke. Gikk flere dager hvor han ikke bjeffet på verken folk eller hunder vi møtte, det var så herlig å gå tur med han når han var så flink. Møtte til og med på andre hunder som bjeffet til han, men alikevel brydde han seg ikke. Men så fikk han forstoppelse, og var litt sint på alt egentlig, og etter det har det vært mye værre enn før selv om han er frisk igjen nå. Det spiller faktisk ingen rolle om vi står 30 meter unna noen, eller om de passerer oss. Med en gang han ser de, starter bjeffingen og det slutter ikke før de er ute av syne.... Men det som er rart, om vi går forbi barnehager, skoler, eller butikker der det er masse folk samtidig, da reagerer han ikke av en eller annen rar grunn! Virker som om når han ser mennesker holde på med ''sitt'' at han ikke bryr seg, men når vi møter folk etter veien og han på en måte vet at vi kommer til å møte de, at det er da han starter..

Jeg har tenkt mye på det også. Hvor mye koster det, ca? Om jeg kan spørre? :) Før så trodde jeg han var redd, for han virka engstelig i bjeffene sine på en måte.. Men nå, har det i såfall gått over til å rette aggresjonen mot de fremmede. Dette kan jo også være et resultat av at han er redd da, tyder jo på det. Har lest litt om den før også, men kanskje jeg skal sette meg inn i den og teste den ut. :)

Hei! Sikkert mange av dere som har lest om denne Papillonen jeg skal skrive om igjen nå. Har en papillon på 2,5 år, han har sine problemer med aggresjon. Han liker ikke å bli bedt om å gjøre noe eller å bli irrettesatt. Før knurret han og flekket tenner på den minste ting, som å gå ned fra sofaen eller gå inn i buret når vi skulle bort, dette har han sluttet med. Men han har blitt så mye værre når vi går tur. Før bjeffet han bare, men nå når han ser fremmede, bjeffer og knurrer han så intens! Om jeg kan si det ut, er jeg rett og slett dritt lei denne oppførselen nå, og vi ha en stopper for det så fort som mulig. Vi har prøvd å bare ta han med videre når han begynner å bjeffe, men vi har merket at det ikke gjør saken noe bedre, han har bare blitt værre av det. Så det er ikke aktuelt å bare dra han med videre når han starter, han må forstå at denne type oppførsel ikke er greit. Vi har startet og få han til å sette seg ned, og sier ''shhh'' og napper litt i båndet hver gang han gir fra seg en lyd. Og roser han med gode ord og kos før vi går videre når han stopper. Dette fungerer, men bare når samboeren min er med. Han hører på han med en gang, men han har tydeligvis mindre respekt for meg. I går når jeg prøvde dette på tur selv, endte det opp med at han beit meg. Jeg hadde heldigvis votter på, så ingen skade skjedd, men alikevel.. Det samme skjedde i dag, bare uten forvarsel, jeg satt meg på huk ved siden av han, ba han om å sitte, han hørte da ikke og jeg prøvde da å dytte han forsiktig på baken for å minne han på hva han skulle gjøre, i det jeg tok på han snudde han seg rundt og bet meg som aldri før, tok tak i votten min, prøvde rett og slett og filleriste meg. Og knurret og flekket tenner... De som går forbi når han holder på sånn får jo hakeslepp, når bikja angriper meg og høres ut som en tulling mens han holder på å knurre.. Jeg har forresten lest om sånn D.A.P spray, som skal gjøre hunden roligere, noen som har erfaring med det kanskje? Jeg trenger virkelig tips, aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hva hadde akkurat DU gjort om din hund hadde oppført seg sånn mot deg?

Takk for svar dere Han har blitt noe bedre, fikk i allefall ut det som satt fast, så han er ikke like i fra seg i dag. Men tydelig noe som plager han litt for han ligger mye rolig, noe han ikke pleier. Han er flink til å drike mye vann, men han vil ikke ha foret bløtet opp, men bland inn leverpostei i maten og en spiseskje olje oppå, kunne sikkert tømt på mer også, men han får få i kveld også. Eneste jeg er litt redd for er om han kan ha fått i seg noe han ikke skal, som blokkerer, da er det jo ikke noe særlig og pøse på med ting som skal få fart på tarmene, da vil det jo bare hope seg opp inni magen.. Men vi får se det ann til mandag, ja.

Ææ, jeg er bekymra nå. Hunden min får ikke til å bæsje, han er helt i fra seg. Han har bæsjet som vanlig før i dag, men nå i kveld merket vi at det luktet så vondt og vi trodde han prumpa mye. Men nå siden klokken åtte, hver gang vi har gått ut, har han bare satt seg ned, og det kommer ingen ting. Han vil ikke gå fremover omtrent eller, bare setter seg ned og prøver å få gjort noe. Når jeg satt meg ned og så i baken hans, er det en bæsjklump som sitter fast i åpningen... Ikke rart det lukter vondt av han stakkar.. Bør jeg dra til dyrlegen? Eller kan jeg vente og se det ann utover dagen i morgen??

Okei. Eneste problemet er at når han tråkker mye, er det som regel før han begynner å bite seg selv og det der. I går var han intens, siden jeg satt med skolearbeid og ikke hadde tid til å gi han all verdens med oppmerksomhet. Han bet, bet og bet seg i halen, og slikket seg under magen. Jeg prøvde å få han til å stoppe, prøvde å avlede med kos, prøvde å ha han i buret,og prøvde å gi han bein å tygge på i stedet, men ingenting hjalp. Når jeg prøver å få han til å slutte, blir han så sint, og finner frem sitt gamle ''jeg'' og knurrer som en gal. Tror han har slikket seg så mye under magen så han har blitt sår, og at han nå irriterer seg over det, og det resulterer at han bare fortsetter og fortsetter..

Vi går flere timer tur om dagen, også pleier vi å kaste ball inne, og øve på ''slipp'' og øve på sitt og bli. Det er de to øvelsene vi fokuserer på for tiden. Pleier også å ha han med ut på fotballbana hvor vi også kaster ball, også får han løpe løst. Så syntes egentlig vi gir han en del og gjøre også. Men for all del, kanskje han trenger enda mer aktivisering ja. Han går jo rundt og tråkker, syns det virker som han stresser veldig.

Hei igjen dere! Tenkte å prøve å skrive her i stedet for å starte et helt nytt emne. Har fått masse positiv fremgang med hunden. Meen, nå har et annet problem dukket opp! Han er så oppmerksomhetssyk, vi gir han masse oppmerksomhet og kos, men når han vil kose, og vi ikke kan/har tid. Får han heelt dilla. Han begynner først og ''klore'' oss på hendene for å få oppmerksomhet, og hjelper ikke dette, begynner han å løpe i sirkel og gnage seg i halen, eller på ballene.. Og han gir seg ikke før han får oppmerksomhet! Overser vi han, er han ustoppelig, stopper vi han går det tre sekunder til vi snur oss unna, og da er han i gang igjen.. For eksempel nå i skrivende stund løper han i sirkel rundt og biter seg i halen fordi jeg holder på med pc'n og ikke han. Også kommer det beste.. Han er rett og slett sjalu også, når jeg og samboeren gir hverandre en klem for eksempel, kommer han løpende mot oss og piper. Blir helt desperat fordi han ikke får oppmerksomheten. Tips?? Bør vi bare overse han når han starter sånn? Hva hadde dere gjort?

Gjør nok det Vi møtte på ei dame med en bitteliten chihuahua her som stoppa så han fikk hilse på, da stoppa han å bjeffe og han var jo så glad når han fikk hilse. Og like etterpå møtte vi på enn rotwailer, og da sa han ikke et pip, så han vet sin plass også heldigvis.

Ja det kommer nok til å ta tid å få han trygg. Men vi har hatt positiv fremgang de siste dagene da Han har fortsatt noen episoder, men gir seg uten kamp, han har nok begynt å skjønne at det ikke hjelper. Vi kan f.eks. til motsetning for noen dager tilbake be han gå ned fra sofaen uten at han knurrer noe særlig. Og buret som han også for noen dager siden knurret og nektet å gå inn i, kan vi bare peke på også løper han frivillig inn i buret. Gøy å se forbedring.

Vi har prøvd det, men starter han på ny på neste vi møter. Men når vi har satt oss ned, tar det ofte veldig lang tid før han roer seg, men da bjeffer han som regel ikke på noen resten av turen. I hvertfall ikke like mange. Er jo lettest å overse han, for da gir han seg forholdsvis fort som sagt, men gjentar seg. Men syns også det blir litt feil og overse, for det er så intens bjeffing.

Vi har hatt han i en og en halv uke bare, han er 2,5 år. Vi har gjort det siden et par dager etter han kom til oss. Vi har ikke rukket å få gjort noe særlig med det ennå i og med at vi ikke har hatt han lenger. Men veldig usikker hvordan vi skal ta tak i det, for han er litt redd og usikker så tror det er derfor han reagerer sånn, og en kombinasjon av at han blir ivrig. Er flere personer som har gått forbi og prøvd å hilse på han. Noen gang så roer han seg da, andre ganger blir han bare værre.

Er det noen her som har erfaring med hunder som bjeffer på så og si alt de møter på tur? Og har noen noe tips til hvordan man kan få hunden til å slutte med det? Papilonen min er ekstrem på dette! Er jo litt flaut å møte på folk når han bjeffer som en gal helt til de er ute av syne... Vi har prøvd å bare dra han med oss og overse han, da gir han seg forholdsvis fort, men da er det på'n igjen på nestemann vi møter.. Det andre vi har prøvd er å sette oss ned med han og ikke gå før han har roet seg, men syntes ingen av delene har noen effekt på han..

Takk for det

Men føler ikke at alt håp er ute for han. Han er tydelig utrygg, og da er det jo vår jobb og få hunden trygg. Jeg er ikke nervøs rundt han til vanlig, for ser veldig fort på han når han er "glad" og ikke. Er når han starter å knurre jeg blir nervøs, men føler jeg klarer å holde fatningen ganske bra. Han er jo snill meste parten av tiden, og er ingen sint hund til vanlig. Vi må nok bare holde oss "harde" og vise han at det ikke hjelper å knurre, og at ting ikke er farlig.

Jepp. Er ingen puslinger selv om de er små. Var det engangstilfelle, eller beit han gjentatte ganger sånn som min?

Er nettopp det, vet at han ikke kommer til å få gjort oss noe alvorlig, men er jo aldri koselig med dyr som biter, uansett hva slags dyr, og hvilken størrelse Ubehagelig, ekkelt og litt skremmende er det jo. Hjelper ikke hvordan han ser ut når han får disse raseriene heller, er ikke akkurat like søt da..

Tusen takk for det Har snakket med oppdretter ja, ringte henne og fortalte om episoden på fredag, og hun trodde det hadde noe med det at han har blitt flytta fra sted til sted på kort tid, og at det er en slags reaksjon. Samt at hun også hadde fått merket at han ikke tåler å ikke få gjøre som han vil. Der hadde han også knurret når han ble dytta ned fra sofaen. Og der fikk han ikke være i sofaen i det heletatt. Sikkert derfor han er så sur om vi ber han gå ned, fordi han alltid har fått lov der han bodde tidligere. Han har nok vært en skikkelig sofagris... Hun er helt sikkert villig til å dele på eventuelle utgifter, men tror vi skal vente med å ta han med dit, så det ikke blir ennå et "svikt" for tilitten hans til oss, at vi tar han med på ennå et fremmed sted med enda en fremmed person som skal nær han. :)

En vetrinærsjekk kan jeg være villig til å påkoste, men atferds konsulent blir noe helt annet. Ikke all verdens penger i kassa med studentøkonomi Det er en papillon, den får jo ikke gjort oss noe alvorlig, men når den biter, skjer det så raskt, og uforutsigbart, det som er ekkelt. Jeg er på ingen måte redd den, men blir jo til at jeg går å er litt skeptisk på når han kommer til å gjøre det igjen, vil jo ikke bli bitt. Gjør faktisk ganske vondt til tross for størrelsen hans, når han beit i går spruta jo blodet. Så når han først biter, går han all in. Jeg kommer ikke til å kvitte meg med han om det ikke er høyst nødvendig nei, jeg har tro på at det kan ordne seg. Vi får nok bare krysse fingrene for at det roer seg og har kommet seg ordentlig til rette.

Ja, kan nok hende det er lurt med en sjekk, for å være helt sikker. Veldig usikker på hva vi skal gjøre. Jeg har jo allerede blitt så glad i han, men jeg blir jo mer og mer skeptisk. Spesielt etter det angrepet i går. En ting var på fredag, da han ble sint når jeg måtte løfte han siden han løpte ut. Men når han flyger på å bite, bare fordi det ikke går etter hans pipe, det er bekymringsverdig. Greit å være bortskjemt asså, meeen, finnes grenser. Jeg har jo på en måte tro på han, siden han var veldig vennlig mot tantebarna mine som maste veldig på han, han var jo veldig tålmodig. Vi var også borte på bursdag på søndag, og han gikk jo bort for å hilse på alle uten noe problem. Så det er jo klart at det er meg og samboeren som han prøver å kontrollere, eller noe sånt. Jeg tror han rett og slett prøver å overkjøre oss jeg. Tror på en måte han må skjønne at uansett hvor mye han knurrer eller glefser når vi ber han pent om å gå ned fra sofaen, så må vi vise at den atferden ikke hjelper. Er jo veldig trist, jeg har hatt lyst på hund så lenge jeg kan huske. Men ikke sånn her jeg så det for meg. Samtidig jeg synes han fortjener en sjanse, siden han har vært igjennom såpass mange hjem nå på kort tid. Er nok det han reagerer på. En kombinasjon mellom usikker og bortskjemt, kanskje?? Så har ikke lyst til å gi han opp. På en annen side så tenker jeg også at det er litt skummelt å ha han også. Som en av dere sa, en ting er at han biter oss, men hva om han plutselig finner det for godt å bite noen andre. Føler at jeg heller aldri kommer til å kunne stole helt på han, siden han nå i flere anledninger har vist at han er i stand til å bite. Jeg tenker som så, at vi må gjøre alt vi kan for å unngå å bli bitt igjen, og om det skjer en gang til, så må vi virkelig starte den vurderingen om han kan være hos oss eller ikke. Er jo ikke bra for hverken oss eller hunden. Han har det jo tydeligvis ikke helt bra, siden han reagerer som han gjør av så ''små'' ting som å be han gå ned fra sofaen.. Det er jo heller ikke gøy å ha en hund du må frykte. Men atter en gang, har jeg lyst til å få det til, kommer til å føle meg så mislykka om jeg må gi han opp.......

Jeg har faktisk tenkt tanken, men tror ikke det. Han løper rundt og virker frisk og rask, ser ikke ut til å ha vondt. Han hadde et stort tilbakefall i dag, da.. Han har vært veldig flink siden fredag da han beit meg, men i dag begynte han først å knurre på meg, jeg satt på gulvet med han, og etterhvert begynte han å glefse, da kom samboeren min og skulle avlede han, og han flyger da på hendene hans og bet han skikkelig... Er så fortvila nå, håpet at det var et engangstilfelle.. Han er så god og snill ellers, men når han får disse raseriene sine, er han helt umulig. Merker at han har vært bortskjemt, tror nesten det er det det kommer av. Om vi ber han gå ned fra sofaen f.eks. begynner han med en gang og knurre, han gjør virkelig krav på den. Det skjønte vi spesielt da han hadde vært alene i to minutter mens jeg var på badet, og han hadde markert seg i sofaen.. Hmm..

Ja, burde vel kanskje holde ut lukta noen dager til, så han ikke trenger å bli unødvendig sint på oss. Selv om han virkelig trenger en dusj. Har så langt hår under magen som subber i snøen når han går. Pluss at han har en uvane, med å stelle seg opp på frembeina (!!) i mot noe, når han bæsjer! så han kliner jo ut seg. Så hver gang han har gjort i fra seg, må jeg vaske han bak med en klut, noe han heller ikke liker noe særlig Nei løfting unngår vi nå som vi har funnet ut han ikke liker det, han har fire bein å gå på, så det ikke noe problem. :)

Er det forresten noen som har noen tanker når det gjelder å dusje han? Han er så møkkete under magen av å gå ute. Og begynner å lukte skikkelig ''hund'' .Vet ikke hvordan han reagerer om jeg prøver å dusje han.. En annen ting er at han spiser veeldig lite, også er han jo såpass tynn fra før, så kunne ønske han spiste litt mer.. Nå har han tilgang til maten hele tiden. Burde jeg heller gi han faste måltider, kanskje? Godbiter og dentastix går ned på høykant, men han kan da ikke leve på det heller. Har kjøpt fôr på fellesskjøpet, apetitt valpefôr.

Tusen takk for råd alle sammen, har allerede fått fremgang med han. I går etter han bet, så jeg veldig mørkt på det, og tenkte med en gang at jeg ikke ville ha en hund som biter. Men jeg har bestemt meg for å gjøre alt jeg kan for å få til dette. Vil ikke at han skal måtte gå igjennom det med å måtte bytte eier ennå en gang Vi hadde også besøk av søsteren min i dag, med barna på 5 og 7 år, og han var så flink! Han er glad i barn tydeligvis. Jeg var kjempenervøs når de kom, på hvordan han skulle reagere. Han begynte å bjeffe veldig når de kom inn døra. Jeg prøvde da og lede han bort, og da ble han sint! Så jeg bestemte meg heller for å la han hilse på, selv om han var litt voldsom. Det han gjorde da, var å løpe mot begge barna logrende og var veldig gira. Han hoppet en del, noe som barna syns var litt skummelt siden han bjeffa. Så det må vi nok lære han at ikke er greit. Men det gikk over all forventning, barna lekte med ball sammen med han, gidde han gobiter, hunden la seg på fanget dems og koste seg skikkelig med de. Så det er nok håp for den lille krabaten Eneste er at han virkelig ikke liker å bli løftet, aner ikke hvorfor, for i starten lot han oss gjøre det uten problemer, helt til han plutselig sa i fra en gang, og etter det har han ikke godtatt det i det heletatt. Men har jo ikke noe behov for å løfte han heller, så det er jo igrunn ikke noe problem. Vi har også funnet ut at når han knurrer, så er det best å overse han. F.eks. hver gang han må i buret knurrer han som regel og blir veeeldig fornærma på oss. Det vi gjør da, når han starter med knurringen, overser vi han til han stopper, og ber han gå inn på nytt. Dette gjentar vi helt til han går inn i buret, og da får han godbit og ros.

Tenkte det i hvertfall kunne være greit å få høre hvordan hunden har hatt det, og hvordan den har oppført seg før. Jeg tar såklart ikke i hunden, det er ikke riktig. Er hunden truende, kan jeg jo ikke svare tilbake med samme mynt Merker jo hvis den holder på og jeg bare legger hånda på ryggen hans, så blir han sintere av bare det. Jeg er ikke nervøs når han bare bjeffer og knurrer litt. Men når han begynner å rette sinne direkte mot meg, altså, ser på meg og knurrer og glefser. Da må jeg innrømme at jeg ikke klarer å ikke bli engstelig, spesielt ikke etter han beit i sta... Og det tror jeg desverre han merker, kanskje det kan være litt derfor han gjentar det? Siden han merker at det går inn på meg? Helt enig med deg angående barna, om han er i det minstre skeptisk eller truende ovenfor de, så tar jeg ingen sjanser. Det gjør jeg jo ikke uansett, siden han beit i sta. Må nok følge med veldig.