Raksha

Ja du har et poeng der, men de fleste vet om de har noe i mot det. Altså - hadde jeg ment at homofili var en sykdom, så hadde jeg visst det nå, ikke kun om min bestevenn hadde kommet og fortalt hun var lesbisk. Om du skjønner? Selv om man ikke ser selv at det kun er fordommer man har, så vet man jo hvilken instilling man har til det, så "kjent" er LHBT i dag, at det er ingen som ikke vet hva det er og har gjort seg opp en tanke eller ti om hva de syns om de ser to mannfolk som holder hender på gata.

Og jeg skjønner virkelig ikke - man VET jo på forhånd om man har masse fordommer mot homofili, selv om noen sikker ikke inrømmer det for seg selv. Det "vi" som sier at det kan hende vi trenger en tenkepause - er at vi ikke nødendigvis vet hva første reaksjonen vår blir - hvordan man skal reagere? Kanskje reaksjonen, i tillegg til å svelge sitt eget sjokk, for det er fremdeles greit å være sjokkert eller? må tilpasses mottaker som 2ne skriver. Hun har to forskjellige barn, og førstereaksjonen med en fleip ville passet hos sønnen, men ikke hos datteren. Så om hennes naturlige førstereaksjon er å fleipe det bort - er jo det minst like ille som å tenke seg om før man sier noe? Jeg hadde hvertfall blitt veldig såret om mamma reagerte på graviditeten min med "å herregud, er du dum eller?" fremfor å tenke seg om i noen sekunder og heller si "åja, var det planlagt?" selv om jeg vet at hun ikke akkurat ble overbegeistret - hun forventet at jeg skulle fullføre utdanning, få meg jobb, trygg økonomi osv osv før jeg fikk barn. Og når man kan få slike reaksjoner på graviditet - både jeg og bonden er i "riktig målgruppe" bor sammen og i det heletatt, og no offence - graviditet er fremdeles vanligere enn homofili, så ser jeg virkelig ikke at det kan være så innmari sårende at mottaker trenger et par sekunder på å reagere på en fin måte. Snakker ikke om å trekke pusten dypt, se på med litt skjevt blikk som ikke helt møter øya og si "åh, ja, men jeg er glad i deg fordeom" med skjelvende stemme. Jeg snakker om å kanskje ikke si noe i to tre sekunder og så faktisk reagere på en måte som gjør det hele greit, enten slå av en spøk om det er passende, gi vedkommende en klem om den trenger det osv. Jeg ser ikke hvordan det å måtte ta noen sekunder til å la ting synke inn som noe sårende. Forøvrig er det fryktelig artig å erte homofobe mannfolk med at eneste grunnen til at de er homofobe er fordi de vet hvordan de selv ser på jenter og ikke vil bli sett på slik selv av andre gutter *fnis* (for å ikke snakke om å ta ordentlig diskusjon med dem om de seriøst tror at selv om noen er homofil/lesbisk så betyr det at de kaster seg over alt av samme kjønn...)

Veldig sårt å lese om hvordan dine nærmeste tok det ulla-britt Det er slik vi ikke vil det skal være! Og håper tiden fortsetter å endre seg i riktig rettning med tanke på dette. Venninnen din som følte seg såret tror jeg faktisk ikke er en uvanlig reaksjon hos bestevenner/nære søsken. Brått kommer det frem noe som faktisk er en stor del av personen, selv om personen ER den samme, og man føler at man ikke kjenner personen likevel - selv om det selvsagt er tull. Som du skriver, du er jo den samme uansett, du er jo den du alltid har vært. Aya: haha sånn er jeg også - har et familiemedlem jeg er veldig usikker på legningen til. Vedkommende har aldri presentert eller snakket om noe kjæreste uansett kjønn. Så der spør jeg heller om det er noe spennende på gang i kjærlighetslivet. Ungår å nevne kjønn bevisst. Rett og slett for at dersom vedkommende en gang står frem med preferanser på eget kjønn, så skal det ikke være noen kommentarer fra meg som jeg har sagt i uvitenhet under og gjøre ting vanskeligere.

Mamma ble stille en stund da jeg fortalte at jeg er gravid. Helt uten at jeg tok det som at hun hater meg og hennes kommende barnebarn - hun trengte rett og slett noen sekunder på å finne ut hva hun skulle si.

Nesten ni år mellom oss. Passer meg perfekt - han er voksen og fornuftig, men kan fjase og tulle

Og jeg syns det er ufattelig nedlatende å ikke kunne SE at man kan bli overrasket og kanskje ikke helt klare å formulere noe vettugt med en gang. Men om det gjør meg lite empatisk at jeg ikke går og tenker over at mine kjære kan være lesbiske/homofile /transeksuelle og dermed ikke går og legger en slagplan i hodet om hvordan jeg skal reagere - vel da får jeg være det da. Dette blir rett og slett for dumt for meg. Jeg har også skrevet om det som faktisk SKJER når man får nyheter som endrer forventningene man (ubevisst) har til folk - det har med hvordan den menneskelige psyke fungerer å gjøre - ikke med manglende respekt for legning.

Foreksempel summe seg nok til å ikke si "er du sikker?!" Eller "oi!" Eller noe annet som kan tas feil, bare fordi man blir overrasket. Skjønner jo at jeg er langt mindre empatisk og tolerant enn jeg trodde - så da beklager jeg til mari om jeg reagerte feil da hun fortalte meg at hun var bifil i en bisetning en gang i hagen min på nordstrand (eller hvor /når det var). Og skjønner at jeg har ekstremt dårlig impulskontroll på overraskelser. Reaksjonen står jo i stil med hvor overrasket man er. Kjenner/kjente folk jeg ville tenkt at "det har jeg bare venta på" og dermed første reaksjon hadde blitt å smile og synes det var hyggelig å bli innviet i den delen av livet til personen, mens andre folk ville jeg blitt skikkelig overrasket om de kom med en slik nyhet til meg.

Men da gjelder det åpenbart fortsatt vi som skriver i tråden da? Why?

Det er klart, og det er vrient å gjøre noe med rett og slett. Jeg håper som sagt at om det var min bror/mor osv som kom og sa noe sånt til meg, at jeg ikke ville trengt den tenkepausen og kunne bare svart åpenhjertig "så fint da!" eller noe lignende. Men jeg vet faktisk ikke. Jeg vet at jeg ville taklet det fint, men jeg kan godt se for meg at jeg hadde blitt stille noen sekunder før jeg hadde klart å svare noe.

Ja faktisk - som jeg skrev i det andre innlegget mitt, så er det ganske mange følelsesmessige aspekter som spiller inn. Så hvorfor skal man ikke få lov til det? Det betyr ikke automatisk at man ikke respekterer, er like glad i, blir like glad i den partneren deres som man ville om det var et annet kjønn osv. Bare at endel forventninger som man har til personen (somregel ubevisste) kan bli ødelagte, og man må lage seg nye forventinger. Da trenger noen litt tid til å summe seg, mens andre tar det på stående fot, noen har kanskje sett det "komme" mens andre har vært fullstendig uvitene. Det har INGENTING med respekt og empati å gjøre, det har med hvordan vi som mennesker virker.

Joda, men det er forskjell på om man er foreldre/søsken/barn/bestevenn av den som forteller, eller om man er lenger uti, og er man lenger ut i relasjonene så er det mer naturlig at man faktisk ikke reagerer like sterkt, med mindre man har noen fordommer man må tenke gjennom på ny. Og de fordommene bør jo holdes unna den det gjelder. Jeg tenker på de nærmeste her, ikke som det du fortalte om familien til din ekskjæreste som reagerte på at din mor er lesbisk - hva i allverden har de med det å gjøre - lurer jeg på. Hvorfor skal det være et problem for dem? De har da ingen store følelsesmessige relasjoner til din mor, osv. Men når ting er nært - så syns jeg det er lov til å reagere og måtte ta en tenkepause, og at det faktisk er lov før man forhåpentligvis lander på "og så? det endrer jo ikke stort" og kanskje avslutter med en god klem.

Får ikke Quotet her, men jeg venter med å si noe på FB. Jeg orker rett og slett ikke rykter. Graviditeten har ingenting med at kahlo er borte å gjøre. Hun hadde vondt. Ferdig med den saken. Men jeg stoler virkelig ikke på hundefolk. Får høre med Bonden om vi skal si noe på FB etter neste ultralydkontroll (i påska!) Eller om vi bare dropper hele FB. Lill! Vil veldig veldig gjerne arve små Sophia eller Jaranklær Det hadde vært supert! I kveld kommer mamma... Gruer meg til en helg med konstant mas om vekt, mat, drikke, og bagatellisering av kvalme. *sukk* Men håper vi kan ha det litt koselig også.

Man kan da være empatisk og like glad i mennesket selv om man kanskje får en annen førstereaksjon enn det man tror? Selv om man ikke vet helt sikkert hvordan man reagerer så betyr jo ikke det at man stenger personen ute av sitt liv pga legning. Men jeg ser for meg at endel forventninger KAN bli knust. Det er mange følelser involvert, alt fra at man føler seg sviktet fordi personen ikke har fortalt det lenge før, at man ikke er den første til å få vite, skuffet over seg selv for at man ikke "så det komme" osv. til en mer eller mindre rasjonell sorg over at eventuelle barnebarn blir (kan bli) utelukket. Har man ikke lov til å reagere på ting? Selv om det er en stor avgjørelse å stå frem med slikt (og jeg er helt enig i at det er trist at man i 2013 faktisk fremdeles anser det som en stor avgjørelse - men det er nå engang slik) så kan det faktisk komme som en stor overraskelse på den som blir fortalt det. Seriøst! HVOR viser folk i denne tråden at empati og respekt for andre er oppskrytt? Bare fordi man ikke er 100% sikker på hvordan man reagerer?

Jeg håper og tror jeg hadde taklet det helt fint. En jeg gikk på fhs med kom ut av skapet etter skolen var avsluttet, og det ble litt "oi, er han homo? Åh... jaja så fint for han!" Og da jeg møtte han på fest senere var det like naturlig å spørre han om kjæreste og sånt, som de andre hetro jeg kjente der. Håper jeg ville reagert bra uansett hvem det var, kanskje med untak av Bonden. Han er nemlig min!

Og siden jeg er i gang med å spørre om ting - ting ble så mye mer virkelig brått. Hadde dere en kunngjøring om graviditeten på FB? eller kom det bare frem sakte men sikkert? eller sa dere ikkeno der? Hadde eeegentlig tenkt å "kunngjøre" ting i dag, men siden jeg er paranoid og livredd for at onde tunger skal ha det til at jeg avlivet min elskede Kahlo fordi jeg er gravid, så orker jeg ikke. For det hadde overhodet ikke noe med saken å gjøre - en frisk Kahlo hadde vært den beste vennen en småttis kan ønske seg - ever. Venter til neste ul, men nysgjerrig på hvordan dere gjorde det.

Gull verd for oss som ikke har noen å arve fra. Skal man kjøpe alt nytt så blir det sinsykt dyrt, og det er dyrt nok med barn. Selvsagt kan man kjøpe ting brukt på finn osv. men koseligere med sonisgjenbruk

Flott Trooooor ikke det finnes her i huset nemlig, men det er ikke godt å si. Men kjøper ingenting sånt før vi har vært hos dere.

Åååh stakkars lille E Håper hun blir bedre snart! Og så har jeg tenkt på siden jeg så bilde av den fancy senga til Maribarnet at jeg skulle spørre hvaslags senger dere begynte med og hvor lenge? Knøttet her skal få sånn skyveseng den også, har en hauggammel en i kjellern her, men så lenge vi deler soverom så har vi ikke plass, og jeg tenker at når begynner å bli litt mobile så er det kanskje greit med noe med høyere kanter?

Tusen takk Veldig godt med litt gode tårer nå altså. Lille knøttet sprella og snudde seg og fekta med armer og bein, så det var nesten umulig å få målt og tatt bra bilder, men fikk et der jeg ser profilen godt. Og sprøtt ja! Tenk at den lille bønna som var 0,56 cm lang for seks uker siden nå er ti ganger så stor? Og faktisk ser ut som en fiks ferdig baby, bare skal vokse og gro i noen mnd til før den er klar til å komme ut og si hei til oss? Absurd. Lå bare og gliste jeg. Hadde utvendig ultralyd faktisk. Nå skal jeg senke skuldre og puste og finne garn og strikkepinner jeg kjøpte for en evighet siden og begynne å se om jeg får til å strikke babyteppe. Mens jeg venter i spenning på dere, og gleder meg til å se de små vidunderene dere kommer med. Så feiret med en bukett tulipaner og to små bodyer som var på salg. Syns det var fryktelig kjipt at ikke Bonden var med, men nestegang! Har forøvrig ingen aning på kjønn, helt blankt. Gleder meg til å finne ut det og, blir lettere med navn da, selv om jeg eeeeegentlig har bestemt meg for navn, må bare høre om Bonden går med på dem. Skulle ikke forundre meg om han har sterke meninger om navn.

Har en sprell levende liten alien i magen min, som var turbo og styra masse

Ot. Etter to hunder med seperasjonsangst så har jeg veldig respekt for det. Men samtidig er jeg også på hund nr tre og fire uten seperasjonsangst. Ok en sannhet med modifikasjoner ang. basenjien, for han kan ikke være helt alene hjemme uten å prøve å spise seg ut, men har han lukisen sin eller hadde snusern sin hos seg, så er det greit. Så der er det flokktilhørigheten mer enn seperasjonsangst. Kahlo hadde seperasjonsangst uansett, men etter mye trening og lite alene, så roet hun seg mer med de to andre, og det gikk an å forlate henne alene med dem etterhvert. Etter at vi flytta hit så testet vi å ha henne i bånd ute, og da var det null snev av seperasjonsangst på henne. Nå har begge mine hunder med seperasjonsangst vært syke, så jeg antar det spiller inn. Ot slutt Nå er jeg hjemmeværende foreløpig, dvs jobber noen timer i uka når jeg ikke er sykemeldt, men generelt sett så er de alene kun noen få timer i uka. Dette vil jo endre seg etterhver, for jeg skal på skole og etterhvert ut i jobb. Normalt skrudd sammen hunder tåler å være alene 8-10 timer til dagen fem dager i uka. Ideelt er det jo ikke, men de tåler det. Så jeg ser ikke det som et fremtidig problem at hundene blir alene litt mer etterhvert og på sikt nesten fulle dager. Men en ting er sikkert, jeg skal aldri bare ha en hund igjen.

Håper du har rett Er 12 uker i dag faktisk. Får ikke ringt han desverre- må vente til han kommer hjem, men da skal han få utførlig referat. Jobber i fabrikklokale med mildt sagt dårlige signaler.

Joda, lill sitt er sikkert spikra, men for meg er det liksom ikke avgjort før bebisen er ute og har fått navnet sitt. Er ingen andre som jeg vil ha med egentlig. :\ Så drar alene.

Æsj, bonden har ikke fri i morra, fikk fri på fredag - men jeg kommer ikke gjennom på telefon, så da får det bare bli i morgen da. :\

Soelvd: yes! Er ikke så mange alternativer liksom. Åh hjelp, ikke si sånt engang. Det går ikke an *overbevist* Spennende!! Tror jeg overlater tvillinger til deg altså. Sier jatakk uansett kjønn faktisk, når jeg snakker om bebis så er det en han, men i drømmer og sånt så er det jente - så jeg har egentlig ikke noe formening.