18. desember
Mens noen soniser begjærlig grabber til seg fulle varme kaffekopper, ser noen andre til sin store glede at Margrete har laget både te og kakao for de som foretrekker det. Det er tilogmed satt frem noen halvtomme rødvinsflakser om noen skulle føle behovet. Men med @LinL sin enhjørning luskene i tankene så er enkelte soniser uvanlig forsiktige med de røde dråpene. Ikke for det, man skal aldri undervurdere nytteverdien av god miljøterapi.
Sonisene benker seg rundt border, i sofaer, oppå bord, inni kjøkkenskap, oppå kjøkkenbenken, under stuebordet, oppå stuebordet, mellom bøkene i bokhyllene og i trappa, det deles ut puter og tepper så alle skal ha det behagelig. En god og mild stemning sprer seg i rommet, og så en merkelig døsighet. "Har @Margrete virkelig forgiftet oss? " rekker @Tinkie å lure på, hun kaster et kjapt blikk bort på @Margrete, men når hun ser at margrete ikke bare er døsig, men har gått ned for full telling under spisebordet, oppå en putehaug, så lukker @Tinkie øynene og lar søvnen gripe tak i seg.
Det er stille på godset, uvanlig stille. Tilogmed hundene er stille. Ingen lusker i krokene, ingen snoker på rommene, ingen gjør noe som helst. Tilsynelatende. Men så! Ut av skyggene fra stabburet kommer en skikkelse og legger igjen et brev på trappa, sammen med en boks pepperkaker og en diger christmas pudding.
For å finne sammenhengen i dette må vi ta et tilbakeblikk på en av våre kjære sonisers reise fra sin ringe bolig og hele veien til Godset. Dere har kanskje gjettet det allerede? Uansett - Sonisen hadde såvidt det var rukket å strikke ferdig julegaver og pakke sammen det hun skulle, hun måtte selvsagt hjem til familien en tur først, de firbente skulle jo selvsagt være med. Men ting gikk ikke helt som planen, for da sonisen kom hjem (til en by på vestlandet) så lå det igjen en lapp til henne "Kjære *****! Mom og Dad har reist på hytta, brødre er hos sine respektive, men ***** og **** de har vi tatt. For å få igjen disse må du gjøre noen små ting for oss. Avslører du deg, så blir ***** og **** omplassert i all hemmelighet og du må klare deg med Ikeahunder for resten av deres liv." En lengre avhandling om hvilke konsekvenser det ville ha om sonisen ba om hjelp fulgte, samt bilder med bevis på at hundene var borte, men at familien var trygg. Det lå også et sett med instruksjoner om hva som skulle gjøres. Det var også en pose med hvitt pulver der, merket "ole lukkøye".
Sonisen så seg forskremt rundt. Hva i allverden? Hvorfor? Hvordan? Panikken bred seg og knuget som en jernklo i brystet. Men tanken på ***** og **** skulle bli omplasser til noen andre, som kanskje tilogmed ikke gikk på ski! Og skrekken for ikeahunder for resten av sitt liv, gjorde at sonisen hentet mot og krefter langt innen fra, og bestemte seg for å følge instruksene, det så ikke så vanskelig ut, og det så ikke så skrekkelig farlig ut. Brevet ble avsluttet med "Det vil helst gå bra!". Det måtte man jo kunne stole på. For kunne man ikke stole på noen som drev med blackmailign så var det lite håp igjen i verden.
Sonisen pakket om sekken sin, siden det ikke lenger var nødvendig å ta med utstyr og mat til hundene, så ble den i det miste tre kg lettere. Men pakkene til hundene ble nå med likevel, det gikk bare ikke an å legge dem igjen.
Reisen frem til Godset gikk smertefritt, men det hugg unektelig litt i magen da sonisen ble møtt av sååå mange andre glade soniser, og visste at her var det ting som måtte gjøres. Hvordan skulle dette gå? Tenk om noen gjennomskuet planen? Tenk om...? Det ble selvsagt noen spørsmål etter ***** og ****, men sonisen rodde dette bort ved å si at de var på skitur og løfte om goprofilmer fra skiturene etterhvert. Vår helt, eller antihelt? Snek seg rundt, skrev opp alle som var der, hvilke hunder som var med, hvor de sov, hva de spiste, drakk, hvor ofte de var på do, hva de hadde på seg, hvordan de gikk, om de pustet høy eller lavt, om de hadde noen sære quirks som å telle skritt foreksempel. Alt dette kunne bli nyttig info etterhvert.
Vi beveger oss rask tilbake til nåtid, med sovende soniser og skikkelsen som kommer frem fra stabburet. I hendene holder sonisen spisse små greier, og den nærmer seg hundegårdene raskt. Og det er en grunn til at hundene også er stille. De er sløve i blikket og sjanglende i gangen, flere har krøllet seg sammen og sover. Dette var ikke en del av planen i brevet, men når sjansen byr seg så må man ta den! Sonisen går kjapt gjennom de forskjellige hundegårdene, sjekker våkenhet, puls og slimhinner på alle sammen, studerer tennene inngående. Her var det mye tannstein - eeeendelig! Eeendelig ! Kunne vår kjære helt/antihelt starte sin egen lille kamp mot... tannstein på hund! Listene over tannstatus blir fulgt nøye, de verste først, de med minst til slutt. Sonisen pirker og skraper og har tilogmed egen batteridrevet poleringsmaskin til å polere tennene glatte og fine etter på. Og i halsbåndet (eller selen) til hver hund (som selvsagt hang pent organisert på utsiden av hundegården) fester sonisen en liiiiiten tube med hundetankrem og en fingertannbørste. Og håpet virkelig at resten av gjengen tar hintet.
Sonisen ser seg rundt, nå har oppgavene blitt utført: det var bare å sove ned gjengen; både soniser og hunder, legge igjen det forseglede brevet og puddingen,og så holde seg unna huset i tre timer, og så komme seg inn til gjengen og late som den også hadde sovet med de andre. Men hva har skjedd inni huset mens sonisen har kost seg med tannsteinskraping? Hjertet synker litt da helten/antihelten vår går mot døra, åpner den saaaaakte og ser seg rundt. Ingenting ser anderledes enn det hadde sett ut da sonisen snek seg ut noen timer tidligere, alt står der det hadde stått, alle pustet og det var lagt i ved i ovnen. Meget mystisk. Meget... Sonisen vår går inn, setter seg på puta si inni kjøkkenskapet og tar tre pulverkorn som var igjen i posen merket "ole lukkøye" på fingern. Dette er for å gjøre sovingen mer troverdig og våkne samtidig med de andre. Kjapt ble den tomme posen kastet i peisen, og sonisen sutter litt på fingern og synker umiddelbart ned i søvn...
Hva skjer mens de sover? Hva har egentlig skjedd? Hvem er helten/antihelten vår? Hva står i brevet? Er puddingen god? Hva med pepperkakene? Hvaslags figurer er det? Forteller de oss noe? Hva, hvorfor, hvem? Hvem har svarene?!
Stafettpinnen går videre til den som gjetter identiteten til helten/antihelten.
Men altså - forsikring: det er mange veterinærkontor som ikke har direkteoppgjør, og man må uansett betale egenandel, og den kan bli ganske høy. Det er også forskjell på hvor mye forsikringer faktisk dekker. Det å ikke ha råd til en større operasjon, selv med forsikring, er faktisk reelt.