Jeg sier som malamuten, at det avhenger av livssituasjon. Grensene mine nå er langt striktere enn de var før jeg fikk samboer og barn. Nå er det ikke lenger bare jeg som håndterer hundene, og jeg har derfor økt behov for enkle, ukompliserte og omgjengelige hunder.
Jeg kommer ikke til å omplassere noen av gutta her, selv om de ryker sammen med ugjevne mellomrom, og det blir stygt når det skjer. Men jeg kommer ikke til å godta det av fremtidige hunder. Jeg visste hva jeg gikk til med to tette hanhunder, og det står jeg for enda. Jeg vil ha en fungernde flokk, og hunder som er omgjengelige og trivelige med folk. Det meste annet kan jeg nok se gjennom fingra med.
Og jo, seperasjonsangst, når (hvis) jeg begynner å jobbe igjen så er seperasjonsangst en dealbreaker. Jeg har hatt hunder med det og det er skikkelig utrivelig både for hund og eier.