Ulrikke

I går formiddag var vi et par timer i hundeparken. Tispa på snart to år og hannvalpen på 7 mnd. I går kveld kastet tispa opp. Hun hadde drukket en del, og det som kom var type "gult vann" (ikke galle, det vet jeg hvordan ser ut og stinker, dette var mye mer og luktet egentlig ingenting). Jeg tok sjansen og ga henne mat litt seinere. Alt gikk fint i natt. I dag tidlig fikk de begge mat som vanlig og jeg dro på jobb. Da jeg kom hjem hadde begge spydd *grøss* Valpen har spydd opp maten han fikk i dag tidlig. Tispa har bare spydd gult vann. De fikk mat samtidig. En ting er synet og lukta som møtte meg, men er det noen som har noe forslag til hva dette kan være? Kan de ha spist noe i parken (tviler på, jeg har sett på den stort sett), eller har de blitt smitta av noen? Begge bæsja da jeg luftet dem etter at jeg kom hjem, og ingen av dem har diare... Tips til hva jeg bør finne på nå?

I bur. Hadde aldri tilgitt meg selv om vi kræsjet og bikkja fløy framover og ble most...

Gutteslampen min ble 7 mnd på torsdag. Jeg har bare hatt tisper før ham (og har ei nå også), og han er litt snodig altså... Han er verdens fineste, og jeg er ufattelig glad i ham - men han er SNÅL! Vet ikke om det er tilfeldig eller om det er kjønnsavhengig (har hatt samme rase hele tiden) Noen sier han er treig til å begynne å løfte på beinet. Jeg aner ikke hva jeg skal forvente. Han har ihvertfall ikke antydning til å gjøre det enda. Betyr det at sjansen for at han ikke blir så "mandig" er der? Det gjør ikke meg noe, i så fall... Også er han mer "pysete" enn tispene mine.... Hvis han hører en lyd ved utgangsdøra, så boffer (et par dype boff, ikke gneldring) og gjemmer seg bak tispa. Ute er det det samme, om vi bare er ute og tisser om kvelden feks, og det smeller i en bildør eller han hører stemmer, så kommer det et par dype "boff" eller "grynt" eller hva jeg skal kalle det.... Selv om han kan fortsette med snusinga si, så kan han gi fra seg småboff mens han driver på. Akkurat det er jeg litt usikker på hvordan jeg skal reagere på, om jeg skal reagere i det hele tatt.... Noen som har tips? Har ikke hatt bikkjer som har gjort det før.... Tispa jeg har bjeffer ikke når det ringer på døra eller går i døra heller... Virker som om han generelt ikke har allverdens tro på seg selv, uten at jeg vet om jeg tolker ham riktig. I forholdet mellom ham og tispa er det han som sier ifra (om hun vil ta beinet feks), mens hun lar det aaaaaaaller meste passere.... Tispa fyller forøvrig 2 år i mai. Ønsker å gi ham selvtillit, uten at han skal bli en "brautende hannhund" som ikke tåler trynet på andre. Må legge til at de ofte får turer hver for seg, både fordi det har blitt litt mye sprettballtendenser OG for å gi ham tro på at han klarer seg fint uten henne. I tillegg er han en sutrebikkje, det har jeg hatt en tråd om her tidligere. Det blir nok gradvis ørlite bedre, men det er så små skritt at man nesten ikke legger merke til dem... Uff, det høres jo ut som om jeg bare snakker negativt om ham, jeg mener ikke det altså. Han er verdens fineste, jeg kjenner det langt inn i hjerterota når jeg ser på ham, jeg er utrolig glad i ham.... Men han er det jeg vil kalle litt sånn "dustemann".... Hehehe.... Men så leser jeg jo i hannhundtråden her at mangehannbikkjer bare er sånn, så da er han kanskje normal da??? Det er forøvrig storpuddel det er snakk om her...

Aner ikke om symptomene stemmer, men jeg må bare nevne der... En av kullbrødrene til min yngste fikk valpefurunkolose.... Var alvorlig syk... Du kan jo Google og se om du kjenner igjen? Masse lykke til, fæl situasjon! Sent fra min D6503 via Tapatalk

Den første tispa vi hadde var nok ikke til å stole fullstendig på før hun var kanskje 6 mnd... Skyldtes nok at jeg ikke var konsekvent nok, det var min første hund. Tispa vi har nå vil jeg vel si at jeg stolte på da hun var 3,5 mnd.... Hannhunden vi har nå hadde sitt siste uhell da han var litt over 4 mnd, men det var ikke før han var over 5 mnd at jeg sluttet å telle timer panisk mellom hver gang jeg luftet ham. Nå er han snart 6,5 mnd og nå TROR jeg at jeg kan stole fullstendig på ham, men han har vært litt treig.... Jeg var mye mer "PÅ" med de to siste bikkjene enn med den første når det gjelder å følge med og å unngå uhell!

Jeg vil si at smertegrensa for meg personlig ligger på 30-35 minutter.... Rett og slett fordi jeg ikke er interessert i å bruke så mye tid på å flytte på meg.... Nå bruker jeg 30 minutter i bil, kjører alltid mot køen, så det er forutsigbart.... Tidligere hadde jeg også 30 minutter i teorien, men avhengig av når jeg dro og kjørte hjem, brukte jeg mye lenger tid - kjørte da samme vei som køen.... Himmelvid forskjell å kjøre motsatt vei ihvertfall! Jobben jeg hadde før denne brukte jeg 12 minutter til. Det var veldig deilig! Jeg har mann og en 10-åring, og det er like mye 10-åringens aktiviteter osv som gjør at jeg ikke vil bruke mer tid på reising, som hundene... Hun kommer jo hjem før oss, så de er ikke alene så lenge. Vi drømmer imidlertid om noe småbrukaktig, så når hun flytter hjemmefra er det mulig at jeg kan akseptere lenger reisevei, særlig om vi kan bo et sted hvor bikkjene kan gå ut om de vil osv... Å ha to hunder gjør også at samvittigheten er LITT bedre...

Med sutring mener jeg piping.... Akkurat nå sutrer han fordi han har fått beskjed om å ligge på plassen sin, feks.... Det er ikke synd på ham, han har fått mat og vann, han har både bæsjet og tisset, han har vært to timer ute og lekt, men det var bare ikke akkurat det han ville nå.... Ligge der altså.... Og når han da kommer med sånne tyyyyyyynne pip med ujevne mellomrom, så blir jeg smårar... Bare et eksempel da, han sutrer for allverdens andre ting også...

Jeg tror jeg er dårlig på kommunikasjon, for han skjønner ikke at jeg ber ham holde kjeft.... Har du tips??

Jeg har jo heller ikke hatt sutrebikkjer.... Før nå.... Og jeg liker det IKKE!!

Misforstå meg rett, men det er nesten litt godt at det ikke bare er her det sutres... Det som ikke er like gøy, er at det ikke ser ut som det nødvendigvis går over! Sent fra min D6503 via Tapatalk

Da skjønner jeg at jeg ikke trenger å ha ekstremt håp om bedring med det første... Hadde han enda skjønt det når jeg ber ham holde kjeft, men det gjør han ikke...

Fantastisk! Hehehe.... Hvor gammel er han?

Pokker, da har jeg vel bare vært uheldig, da! *flire* Jaggu godt han er sjarmerende og veldig lykkelig når han ikke sutrer!!

Mulig dette er rasetypisk, ikke vet jeg... Jeg har/har hatt to tisper. Selvstendige, men samtidig myke... Ekstremt lite sutring, piping osv... Nå har jeg også en hannhund. Han er riktignok bare 6 mnd, men han har sutret hele sitt liv - for alt og ingenting.... Mens han venter på mat, hvis jeg lufter tispa først har han uuuuult (jeg har jo aldri gått inn før han er stille igjen, kjempepraktisk om morra'n når man skal på jobb feks ) Innimellom går han bare rundt og sutrer, akkurat som om han ikke vet helt hvorfor han gjør det.... Jeg er IKKE vant til det, og jeg har ikke hatt tålmodighet til sutring når det gjelder ungene, engang! Han får null oppmerksomhet når han sutrer, men får når han er stille. Jeg ser også forskjell på "jeg må på do-sutring" og vanlig sutring, så han får respons når han må på do! Han "boffer" når han hører folk ute når vi bare er ute og tisser, særlig når det er mørkt. Han synes brusflasker er skumle. Han har det med å "gjemme" seg litt bak tispa i starten når de møter hunder de ikke kjenner, men det tar et halvt sekund før han er like tøff som henne.... Tispene mine har aldri vært som dette.... Må legge til at han på ingen måte virker "nervøs" på noe vis, bare "annerledes".... Slekta til sambo har drevet med pudler i mange år, og de sier at guttepudlene ofte er mer sutrete og "mammadalt".... Han holder seg mye mer til meg enn det tispene har gjort, også i den alderen han er i nå. Er det noe i det? Eller er det bare tilfeldig og individavhengig? Kjente jeg ble litt nysgerrig

Tusen takk for svar alle sammen! Da har jeg ihvertfall et håp om at de kan være sammen når valpis blir LITT mindre eglete (den eldste sier ikke fra...) Han blir 6 mnd i morgen, så da tipper jeg at jeg kanskje kan prøve etter hvert! Jeg er IKKE redd for slåssing, men de herjer om jeg ikke stopper dem.... Selvsagt ikke sikkert de gjør det når vi ikke er hjemme, men jeg tror jeg skal begynne med en butikktur før vi tar en arbeidsdag for sikkerhets skyld ;)

Jeg kjenner igjen følelsen.... Nå var det sambo som dro med den forrige hunden vår for å avlive.... En god stund før vi tok avgjørelsen, sa han "vi skal ikke ha hund igjen!". Jeg ville ha ny hund, men tenkte at jeg måtte jo respektere det.... En halvtime etter at han kom hjem fra veterinæren, hadde han sendt meg tre linker på valper til salgs eller kull som var ventet... Jeg trengte tid på å tro på at han faktisk mente det, og å kunne "snu" igjen selv når jeg hadde brukt så lang tid på å godta at det ikke skulle bli ny hund... Men innen det hadde gått ti dager, var valpene i det ene kullet født (på samme dato som hunden vi nettopp hadde avlivet, så jeg tror det var "meant to be" ) Sommerferie var bestilt, opprinnelig med gammel hund, men vi ville ikke ta med valp på ferie med en gang vi hadde hentet henne. Det betydde at vi var drøyt 11 uker uten hund før vi hentet den nye. Det var veldig blandede uker.... Jeg savnet den forrige så jeg ble gnagd innvendig. Samtidig var det en ufattelig lettelse å ikke gå og tenke på henne hele tiden (vi gjorde det på slutten, hun ble dement og fikk angst, og jeg hadde dårlig samvittighet for hvordan hun hadde det HELE tiden...) Det var også en lettelse å ikke være bundet på samme måte, å ikke måtte ut i all slags vær osv... Jeg tror nok det er vanlig med blandede følelser når man har sagt farvel til en hund... Vi valgte samme rase på nytt, og har ikke angret på det. Og for å gjøre kaoset komplett, så har vi nå TO.... Så selv om det var utrolig deilig med "friheten" med ikke å ha hund, så er jeg veldig glad for at sambo snudde og ville ha hund igjen allikevel...

Lurer på hvordan andre har gjort det når dere har mer enn en hund... Krøllebøllene mine er snart 20 mnd og snart 6 mnd.... De er aktive, sosiale og veldig lekne sammen. Når den eldste ikke leker, hender det ofte at valpen er "på", napper henne i øret eller i bakbeinet feks.... Hun blir aldri grinete, men blir med på leken eller gjør et halvhjertet forsøk på å gå unna. Nå skal det sies at hun også kan være bortpå og "irritere" ham til lek selv om hun er eldst så er hun ikke så gammel... Hittil har de vært hver for seg når de er alene. De ser hverandre, men kan ikke nå hverandre. Dette gjelder både når vi er på jobb og om natta. Hvor "rolige" skal de være før de får være sammen? Kanskje vi bør vente til yngstemann har passert året? Han har fått lov til ALT hittil, hun har sagt fra til ham TO ganger den siste mnd, og det er det.... Det er ofte jeg/vi som stopper dem i herjing, leking og "egling", men jeg er ikke alltid helt sikker på om det er fordi vi ikke "orker", eller om det er for deres egen del.... Veldig ofte ser det ut som om de er med på det begge to, ihvertfall! Det jeg vel egentlig lurer på, er om jeg skiller dem "for mye", eller om magefølelsen er riktig ang at de bør få litt fred fra hverandre? Når begge har vært ute og tisset når vi kommer hjem fra jobb (tar en og en for at de skal få gjort fra seg, bare tømme blæra osv før vi lager middag, tur er senere), så er det hopp og byks og lek og gjensynsglede så det holder... Nå i kveld har jeg hatt dem sammen i det avgrensede området vi har, og da har de oppført seg veldig greit sammen, men det er vel kanskje like gjerne fordi vi er hjemme? Et alternativ er jo å ha dem sammen om natta, da vil vi jo våkne om det blir for mye baluba, men fortsatt adskilt om dagen... Hvordan har dere gjort det?

Tusen takk! Da slår jeg meg til ro med at hun er "normal", også vet jeg ikke helt om jeg aldri la merke til det med den forrige tispa (ville vel vært litt rart?) eller om hun bare ikke var sånn... Når sånn ca går de tilbake til "normalen"?

Krølledyret fikk løpetid 3.desember. Da hun var ferdig (husker ikke nøyaktig dato, men rundt nyttår kanskje) registrerte jeg at de bakerste pattene er litt hovne.... Og de andre er "tydeligere" enn vanlig (har nettopp klippet henne).... Jeg kan ikke huske at den forrige tispa mi fikk det (men det kan hende jeg er glemsk....) Det var hennes 2.løpetid, hun er 19 mnd nå. Ser ellers ingen tegn på noe som helst tror jeg.... Drektig er hun ikke, den eneste hun har vært sammen med er det andre krølledyret på 4-5 mnd under løpetida, og han har vist null interesse...

Tispa er 19.5 mnd, valpis er 5,5 mnd :)

Valpen virker "trygg"; men han er likevel en sutreJens uten like...Det har blitt bedre altså, men jeg har aldri vært borti makan til sutrete bikkje.... Han har ALDRI oppnådd noe med sutringen sin (som jeg har klart å skjønne, det kan jo hende han er av en annen oppfatning). Han sutrer hvis han må vente, hvis han ville ligge på fanget og ikke får akkurat da osv, hvis jeg tar ut tispa først, you name it.... Jeg FØLER ikke at han sutrer av utrygghet, og som sagt, det har blitt mye bedre enn det var.... Akkurat som om han bare gjør det fordi han er vant til det i visse settinger... Tispa har som sagt aldri "funnet roen" på samme måte. Hun klarer ekstremt sjelden ligge på fanget og slappe av UTEN å vite hvor han er. Hvis han ligger som et slakt på gulvet og hun vet han sover, så kan hun legge seg ned. Hvis han tusler rundt og driver med sitt, MÅ hun se på ham.... Akkurat det vet jeg ikke om er "kontroll" eller hva det er.... Det er ikke direkte relevant for "bur eller ikke bur", men jeg nevner det for å vise "settingen" her... Vi har sikkert prøvd litt lite med tispa, men jeg har en ide om at glassfiberstrie ikke er det beste for fordøyelsen, så da ble det "enklere" å bare lukke igjen. Jeg ØNSKER meg jo en annen mulighet, er derfor jeg spør her.... Den forrige storpuddeltispa vi hadde, valgte buret selv, og gikk dit da hun skjønte at vi skulle gå, uten at døra ble stengt... Det gjør aldri denne (og ikke valpen heller forsåvidt da....) Det er ikke lett å "slite ut" en storpuddel nei, og mat er hun ekstremt lite interessert i. Godbiter KAN være interessant, men ikke alltid... Men klart, man kunne prøvd mer hjernetrim og startet med å være borte i ti minutter, sånn for å se hvordan det går med de to sammen.... Jeg kjenner bare meg selv og vet at å stå opp 05 istedenfor 0530 frister ikke HVER dag, særlig ikke nå mens det er mørkt... Men det er jo mitt problem, ikke bikkja sitt... Må legges til at selv om vi har vært ute og løpt fritt i skogen OG hatt godbitsøk etterpå feks, så er hun ikke god på å finne roen.... Er flere som har kommentert det, at hun "burde vel vært sliten nå?" Det hender hun er enklere å få til å legge seg ned, særlig fordi valpen er sliten og ligger som et slakt, sånn at hun ikke følger med på ham, men hun trenger en bedre "av-knapp"....

Må vel kanskje legge til at hun ikke har kunnet ha tepper osv i buret, for det ødelegges.... Hun kastet opp/bæsjet store teppebiter, og jeg var redd for at det til slutt skulle bli farlig for henne.... Så jeg stoler ikke helt på henne...

Tispa på 19 mnd har vært i bur stort sett når hun er alene hjemme.... Har hendt at jeg har droppet buret når jeg bare har skullet en kjapp tur på butikken osv.... Hun virker helt klart komfortabel med bur, men jeg ønsker å kunne droppe det.... Gjorde om hjemme, sperret av et område under trappa/litt av stua med grind. Enden på visa var at tapeten ble gnagd av veggen, og trappetrinnene ble litt gnagd på.... Hun har aldri vært veldig flink til å "finne roen" på egenhånd. Altså, hun er lydig og kan "kommanderes" til å ligge, men hun er ikke god på å finne roen av seg selv.... Vet ikke om det har noe med saken å gjøre... Hele greia ble satt litt på "hold" fordi vi fikk valpis i hus. Han er nå 5,5 mnd og har vært i bur når han har vært hjemme alene. Selvfølgelig en del for å hindre valpestreker mens vi er borte. Nå begynner han snart å bli såpass stor at vi ønsker å få vekk buret for begges del (de har hvert sitt bur altså, men rett i nærheten av hverandre, så de ser hverandre hele tiden). Valpis er en helt annen type, han har kunnet "slenge seg på gulvet" fra han kom i hus, og selv om han nå er i rampealder osv, så kan han fortsatt finne roen på en helt annen måte enn det tispa noen gang har kunnet... Mens jeg skriver nå, ligger han flatt på gulvet, mens tispa står og ser på meg. Helt typisk her i huset, egentlig... Jeg velger å formulere spørsmålet åpent: hvordan ville dere gått fram for å ha størst mulighet for at vi på sikt kan slippe buret? Ta sjansen og la det stå til en vakker dag, bare? Hehe.... Vi har åpen løsning, så om det ikke skal sperres av under trappa, så vil de ha tilgang til kjøkken og stue...

Som 2ne sier, det er ofte jeg fraråder puddel pga pelsstellet! For dem som sier at pelsstell er null pes, så er jo historien litt annerledes... Jeg fikk min første puddel i hus for 12,5 år siden og er nå på nummer 2 og 3..... Begge kjønn, selv om hannhunden bare er 5 mnd. I tillegg kjenner jeg flere med både stor- og mellompuddel. Jeg føler jeg kan uttale meg en del om hva som kjennetegner rasen, men det er jo like viktig å kjenne de som spør, egentlig...

Jeg vet ikke hvor stor han blir, det er jo derfor jeg er nysgjerrig Han har liten mor, men grei størrelse på far.... Tispen vi har er 19 mnd, hun er 60,5 cm og 21 kilo.... Men jeg husker ikke vekt eller høyde da hun var 5 mnd ;)