Ulrikke

Alle mine tre storpudler har/har hatt MYE futt og fres, mye humør, elsker å leke, null problem med å henge med på skitur, drar gjerne. Jeg kjenner nok egentlig bare EN mellompuddel godt... Den er mer gneldrete, har null problem med å være med på topptur, er nok ingen trekkhund (pga størrelsen da, ikke pga viljen ), elsker å leke og er også alltid blid som mine store, men den er fortsatt en "mindre hund", vanskeligere å finne "av-knappen", litt mer "stressa" osv. Dette er VELDIG subjektivt da det er den eneste jeg kjenner godt... Jeg elsker de store og ville ikke nølt med å anbefale en dersom det er puddel man er ute etter... Jeg kommer aldri til å skaffe meg en mellompuddel...

Jeg kjenner forøvrig en storpuddel som bor sammen med flere huskyer. Hun tror selv hun er en husky, men har mer "futt" og er mer utholdende i følge eieren

Etter å ha lest hovedinnlegget ditt tenkte jeg storpuddel med en gang... Nå har jeg lest hele tråden og sett at du har fått mange fine innspill om rasen, så jeg skal ikke utbrodere særlig mer. Men en kortklippet storpuddel er "vedlikeholdsfri", og begge mine (dvs, alle tre om jeg tar med hun som ikke lever lenger) ville elsket det livet du skisserer!

Når det er sagt, så kan jeg ikke nok til å vite hva som er "greit" og ikke...

Begge mine har 0% i følge Dogweb...

Noen som har prøvd disse? https://animail.no/aptus-biorion-tabletter-60-st.html?utm_source=kelkoono&utm_medium=cpc&utm_campaign=kelkooclick&utm_term=Aptus+Biorion+Tabletter+60+st Tispa mi klør en del, og når hun klør blir pelsen hennes "hvit og matt" der hun klør seg. Jeg tipper altså hun er plaget med tørr hud. I tillegg er pelsen litt matt (puddelpels er jo aldri blank, men i forhold til hannhunden...) Jeg har kjøpt fiskeolje i dag og snakket med en bekjent av meg som anbefalte disse tablettene (i tillegg til omega 3). Hun har vært hos veterinær, har ikke utøy eller noe sånt. Veterinæren sa at vi kunne prøve omega 3-tilskudd før vi evt. starter en enorm allergiutredning (noe jeg er glad for at hun ikke ville i gang med umiddelbart). Hun spiser v&h samt RC akkurat nå (men tørrfôret varierer litt, det er ikke mye de spiser av det uansett). V&h er jo bra, men veterinæren sa at akkurat som hos mennesker varierer det om hundene får tørr hud uansett... Derfor tilskudd... Men altså... Biorion... Noen som har prøvd?

Jeg har hatt begge mine i bilen i overgangen mellom å være hjemme med dem og at de skulle være hjemme alene full dag. Har heldigvis fått dem om høsten, så det har verken vært veldig kaldt eller veldig varmt i bilen (august - oktober). Synes det å ha dem i bilen er et mye bedre alternativ, da får man sett til dem forholdsvis ofte. Begge mine har roet seg fint i bilen. Så lot jeg det gå lenger og lenger tid mellom hver gang jeg gikk ut til dem etter hvert (jeg kjører ikke bil i jobben, så jeg kunne regulere det selv) sånn at de ble vant til at jeg ble mer og mer borte. Funket veldig fint for begge mine, så jeg vil anbefale det...

I går var begge krøllene mine på HD/AD-røntgen. De ble sedert som det vel heter, altså de fikk en sprøyte som gjorde at de sovnet, ikke full narkose. I går virket han fin, mens hun var tydelig kvalm (siklet). Veterinæren sa ikke noe om det, men sa at de nok kom til å være trøtte. I dag virker hun grei (hun spiser ikke mye til vanlig heller), mens han har diare/løs mage. Jeg har vel googlet meg fram til at det ikke er unormalt etter sedering... Dersom dette er normalt, er det vel håp om at det gir seg ganske raskt? Han har ville ikke ha mat i dag tidlig, men drakk masse vann (som han kastet opp igjen en del av), mens jeg holdt på å vaske spiste han opp maten som jeg ikke hadde rukket å rydde bort enda. Han har hatt løs mage 3-4 ganger i dag (heldigvis skulle jeg være hjemme uansett!). Noen som har erfaring med tilsvarende etter at de har vært sedert?

Det hadde nesten vært å foretrekke, i og med at jeg vet hvordan hannen blir her etter hvert... Men ingen røsslyng her

Virker som vi har løpetidstart her i dag... Fant to bloddråper på gulvet ista. Hannhunden har vært litt mer interessert enn vanlig de siste dagene, så jeg har egentlig bare ventet på det. Foreløpig ligger han som et slakt på gulvet selv om hun tusler rundt, jeg vet jo at det blir verre om en stund

Hvor lang tid tar det fra man bytter fôr til man evt. ser endringer? Den ene krøllen min klør noe... Ingen sår eller noe sånt, og ingen "utøy". Jeg er usikker på om det er noe i det hele tatt, men jeg lurer på om jeg skal prøve... Ved å fjerne gammelt fôr og innføre noe annet, når ser man evt. resultater dersom det har effekt? Veterinær mener hun klør "innenfor normalen" og ville ikke starte noen større utredning med mindre jeg insisterte, og det gjør jeg jo ikke... Men dersom vi kan teste med enkle grep hjemme, så er det jo greit... Hun er litt vanskelig i matveien, så derfor lurer jeg på hvor lenge man må prøve før man ser om det har effekt eller ei...

Jeg synes det høres ut som om du egentlig har svaret... Bare et ørlite kontrollspørsmål: Hvis det var en annen en her som beskrev det du beskriver... Hvilket råd ville du gitt vedkommende?

For ****** situasjon, men for meg som ikke er følelsesmessig engasjert i dette synes jeg det beste for bikkja er å avlive. Misforstå meg rett, men han "vet" ikke at han kunne fått et år eller to til... Og de par årene er det ikke sikkert han ville hatt heller, hvis det betydde at han måtte bo hos noen andre. I tillegg er han syk, tåler ikke operasjon særlig bra, kommer til å trenge en del ekstra pleie og omsorg og kanskje ikke være "seg selv". Med den forrige tispen vi hadde ventet vi for lenge med å avlive. Rett og slett fordi det var for vanskelig for oss. Jeg har lovet meg selv å ikke vente neste gang. Det høres kanskje kynisk ut, men å beholde et dyr som ikke har den livskvaliteten dyret er vant til, det blir ofte for eierens del, ikke for dyrets... En annen ting: Dette med den såkalte "ventesorgen"... Ja, det blir fullstendig ****** når man avliver bikkja! MEN: det å vente på å ta avgjørelsen, det å gå og lure på om man skal, det å se etter tegn, vente på resultater osv - det er nesten ENDA verre. Når avgjørelsen er tatt, dyret har sovnet inn, da kan man begynne sorgprosessen. Før det er det dårlig samvittighet, følelse av å være bøddel, lure på hva som er det rette, og at det føles som om det er feil uansett hva man gjør. Det høres grotesk ut, men da min forrige hund var død, var jeg knust - men samtidig lettet. Jeg forgudet henne overalt, hun var min første hund! Men jeg merket hvor mye tankevirksomhet og energi jeg hadde brukt på å tenke på henne og hennes situasjon og å grue meg til avgjørelsen... Da hun var død, kunne jeg bruke energien på å sørge (og det gjorde jeg til gangs!!). Det er selvfølgelig du som må ta avgjørelsen her. Men som utenforstående trenger jeg ikke tenke to ganger en gang før jeg sier at jeg anbefaler å avlive. Her er det SÅ mange ting som spiller inn, men jeg synes 95% av dem taler for avliving...

Jeg er her og sniker, selv om jeg ikke har deltatt i månedstrådene før, egentlig... Har plutselig mye bedre tid enn jeg har hatt, sykemeldt pga en frozen shoulder... Bikkjedyrene går ikke helt for lut og kaldt vann for det, altså... Men litt annerledes, ja... Jammen godt man er tålmodig

Det er bare fint her, jeg har to beinrangel, og selv om hannhunden ikke er anorektisk, så er tispa det... Så hvis de kan klare seg med mindre mengde mat, så skal det mindre til før de får i seg riktig mengde... Bare et pluss! (så får det heller være at jeg jo egentlig ønsker å bruke V&H, men hittil ikke har giddet å kjøre "dobbel servering" (altså V&H til ham og noe annet til henne... Men det er selvfølgelig også en mulighet etter hvert...

Takk! Skulle bli ca 375 gram pr hund. Skal bli spennende å se om de liker det i lengden. Har lest at flere sier det er mer fetende enn V&H... Der har de fått 500 gram pr dag uten å legge på seg... Har fått tilbud om 20 kilo til 460 kroner, det er kanskje ikke så gæærnt da...

Hannhunden elsker VoH, tispa hater det. Norwegian Polar synes begge er "greit", og siden det er enklere å bruke på hytta feks, så gjør vi det når vi er der. Men jeg aner ingenting om mengde... Er det tilsvarende som VoH? Altså ca 2% av kroppsvekt? Krøllene veier rett under og rett over 21 kilo. Dere som bruker NP, hvor mye betaler dere? Har bare ett sted i nærheten som selger, og jeg er litt usikker på om det er dyrt eller billig...

Neida, de MÅ selvfølgelig ikke det... Og det kan godt hende det blir løsningen sånn sett... Men svigers oppfatter heller ikke at hun egentlig vil være alene og i fred... Når mine to leker (i et annet rom, med grind mellom, vi har grinder mellom rom fra før altså), vil hun gjerne være med... Det samme gjelder ute... Men det kan selvfølgelig hende at hun egentlig vil være alene allikevel, men at hun bare ikke skjønner det selv før det er for "seint"...

En hund som ut av det blå hopper fram og gneldrer på de andre... Det er ikke lekebiting... En hund som viser at hun vil leke innimellom, men som knurrer og bjeffer uansett om de andre blir med på leken eller ei... Jeg skjønner at det ikke er så lett å forstå, de burde sikkert vært filmet... Akkurat nå prøver tispa mi å gå unna henne, mens hun går med siden til og sperrer for henne så hun ikke kommer seg unna... Ingen lyd nå altså... Sent fra min F8331 via Tapatalk

Det er logisk, og jeg har også tenkt tanken... Men jeg får det ikke til å stemme. De andre oppsøker henne sjelden. De går i bue rundt. Hun oppsøker dem, ser ut som hun vil leke, det hender det går fint i ti sekunder før hun gjør utfall. De forstyrrer henne ALDRI når hun sover eller ligger. Hun er storpuddel på sin hals, alltid klar for "action" og hviler sjelden med mindre hun blir bedt om det... Jeg er litt usikker på om hun er stresset eller ei... Intimsonen hennes kan umulig være veldig stor... De andre ligger i motsatt ende av rommet uten å se på henne, hun kommer bort og "egler", snuser, logrer, slår med labben og muligens brummer... Innimellom løper hun mellom de to og vet ikke helt hvem av dem hun skal følge med på hvis de ikke er på samme sted... Men de oppsøker henne ALDRI, det er bare at rommet ikke nødvendigvis er så bredt at de overhodet ikke trenger å se hverandre når de nødvendigvis rører på seg... At hun er vant til å være alene er nok sant, men svigers besøker ofte folk med hund. Da har hun samme tendens, men jeg har som sagt ikke fått helt tak på om det er like "ille" som her... Skulle så gjerne fått dette til å funke, da svigers sin forrige storpuddel gikk supert sammen med alle...

Skal prøve å fatte meg i korthet. Vi har storpuddeltispe på tre år og storpuddelhann på to år. Mine svigerforeldre har storpuddeltispe på to år. Mine svigerforeldre kjører bobil og er pensjonister, så de er ofte på besøk en ukes tid av gangen. Helt greit. Poenget er... Deres tispe er uforutsigbar og kommer med "utfall". Hun biter ikke mine (såvidt jeg har sett), men hun "hogger" og bjeffer mot dem. De på sin side reagerer med å ikke ville gå forbi henne, ikke ville nærme seg henne osv. Dette skjer ikke hver gang de er i nærheten av hverandre, og enda så mye jeg har prøvd hver gang de her, og selv om jeg selv mener at jeg ihvertfall forstår ørlite hundekroppsspråk, så klarer jeg ikke forstå hvorfor eller forutse noe av dette... Hun kan gjøre det om de står med siden til og ikke er oppmerksomme på henne i det hele tatt. Hvis hun ligger på gulvet og de nærmer seg, så knurrer hun. Da holder mine seg naturlig nok unna, for såpass forstår de jo. Det samme selvfølgelig om hun ligger i sofaen (ja, det er lov her). Dyret har nok ikke fått den fasteste oppdragelsen. Når svigers IKKE er tilstede og jeg er "barnevakt" er det som regel mye mindre problemer. Hun har tydelig respekt for meg (underkaster seg). Jeg har aldri rørt henne, men har nok et tydelig kroppsspråk. Mine bikkjer er "enkle" og veloppdratt hjemme. De vet hva de har å forholde seg til. Svigerfar er ganske flink synes jeg, men det ser ikke ut til å ha den store effekten. Svigermor derimot skjønner jeg at dyret ikke har respekt for. Hvordan løser vi dette best mulig? Hva burde jeg anbefale dem, og hva burde jeg gjøre? Vi har selvfølgelig gjemt alt av leker og bein som kan forårsake konflikter (etter at vi glemte det en gang og hun hang i strupen på en av mine)... Tispa mi synes hun er ubehagelig, men har en stoisk ro og svigerdyret prøver seg mindre på henne enn på hannhunden. Han er en myk type generelt og er nok mer "sårbar", noe hun selvfølgelig har merket. Han har aldri tatt igjen på noe som helst vis, han går rundt, unngår henne, legger seg i motsatt ende osv... Jeg trenger tips om hva vi evt gjør feil med svigerdyret... Hun er "stri", har alltid vært, og de sier hun har tendensen også når de er hos andre med hund, uten at jeg har spurt om det er nøyaktig på samme måte... Hun var sånn fra dag 1 vi møtte henne. Da var hun vel 6-7 mnd...

Det vet jeg ikke... Jeg vil tro det skjedde så fort, og at ingen av dem hadde fokus på hunden akkurat da (han lå tilsynelatende og slappet av)... Tror ikke min venninne vet det selv heller, hvordan han egentlig fikk det til...

Han ble kastrert fordi han ble tynn som en skinnfille, ikke sov, ikke spiste og bare travet rundt når en eller annen tispe i nabolaget hadde løpetid. Når man bor på et byggefelt innebærer det mange tisper. Han gikk ned i vekt, var umulig å få kontakt med og var kronisk stresset. Må legge til at det ikke var snakk om EN løpetid her, men over lang tid. De forsøkte først kjemisk kastrering som hadde effekt, og deretter ble det gjort "ordentlig". Hunden har ikke virket dominant på noen måte (og ingen grunn til å tro at han har vært usikker), men rett og slett utslitt og sovet i 14 dager de gangene det var pause mellom løpetidene i området. Veterinær anbefalte kastrering...

Jeg har ikke tenkt å overtale dem til verken det ene eller det andre, dette er en avgjørelse de må ta helt på egenhånd. Selvfølgelig betyr det ikke mye hva jeg tenker... Men min venninne hadde behov for å lufte tanker med meg, jeg var ikke til stede og vet ikke alt som skjedde og alle signaler som evt. hunden ga. Når jeg skriver "jeg kjenner" så mener jeg vel mer "jeg lufter tanken om" eller noe sånt... Jeg mente at i og med at han småknurret, burde han ha blitt holdt unna besøket hele tiden, selv om han tilsynelatende roet seg. (Han kan jo ikke ha vært rolig innvendig ihvertfall, i og med at han gjorde som han gjorde...) Om det var signaler rett før han bet vet jeg ikke. Jeg var ikke til stede. Jeg synes en sunn reaksjon fra hunden hadde vært å gå unna situasjonen han ikke likte. Hun har beskrevet ham som "pågående", altså i overkant nysgjerrig, og at hun dermed holdt ham unna i starten. Jeg er enig med deg i at en slik oppførsel tilsynelatende "ut av det blå" ikke er bra... Folk reagerer forskjellig, noen kjører direkte til veterinær mens den som er bitt kjøres til legevakt. Andre puster med magen først og trenger tid på å ta en avgjørelse. Uansett hva som skjer her kommer hunden aldri til å være sammen med barn under skolealder igjen. Spørsmålet de må ta stilling til er jo om de er villige til å ta risikoen ved at han kan gjøre noe tilsvarende mot andre igjen, selv om det ikke er små barn det er snakk om. Det blir en helt annen type hundehold ihvertfall. Den avgjørelsen må de ta selv, og også det eventuelle ansvaret.

Jeg har ei venninne som igjen har en hund. Min venninne har mann og tre barn (15, 12 og 9). Hunden er en Jack Russell/Parson Russell terrier på 2,5 år. Han ble kastrert for noen måneder siden. Hunden har på alle måter alltid oppført seg "normalt" overfor både folk og hunder. Hun har merket at han er usikker/ikke liker små barn, men det er veldig sjelden de har kontakt med noen med så små barn. I helga hadde de besøk av noen de kjenner som har ei jente på straks 2. Hunden oppførte seg i følge min venninne normalt da de kom, hilste som han pleier osv. Etter hvert begynte han å småknurre litt, samt at han var i overkant interessert sånn at hun holdt ham unna. Etter en stund bestemte de seg for å ta ham inn igjen, og han la seg tilsynelatende avslappet i sofaen (hvor han pleier å få ligge) mellom min venninne og hun hun hadde besøk av. Barnet satt på andre siden av sin mor igjen. Min venninne klarte ikke å lese noe som skulle tilsi at han plutselig skulle sette tennene i 2-åringen, men det gjorde han. Tilsynelatende uprovosert, barnet satt som toåringer gjør i sofaen og pratet med seg selv. Min venninne reagerte lynraskt, fikk fjernet hunden, ringte legevakta, kjørte dem dit osv. Hunden ble umiddelbart plassert hos noen venner av dem (som ikke har barn). Barnet har merker i ansiktet, men ikke noe som krevde behandling, og sånn sett ikke noe alvorlig... Men det er jo selvfølgelig alvorlig at en hund biter! Jeg har sagt til min venninne at jeg synes dette er mest hennes "skyld" fordi hun ikke tok signalene hunden ga alvorlig nok. Dette er hun enig i. Samtidig synes jeg det gjør det hele litt mer alvorlig at hunden ikke valgte å gå unna selv når han så tydelig ikke liker denne toåringen. Det var jo ikke sånn at barnet hang etter ham og ikke lot ham være i fred... Familien til toåringen er ikke hundevant og anser dermed nå denne hunden som mannevond og farlig. De har selvfølgelig fått seg en kraftig støkk. Skulle han vise tendenser igjen overfor folk/ting han hittil har tolerert er jeg enig. Men vi snakker om en hund som bor i en familie hvor det stadig er både voksne og barn innom (selv om barna er større), og det har aldri vært noe i nærheten av en situasjon noen gang. Min venninne er fornuftig og har selv snakket om avliving som alternativ, men jeg kjenner at jeg synes det er i overkant pr. i dag. Det er ikke et problem for dem å holde denne hunden unna små barn i det daglige, og de gangene noe annet er aktuelt er det ikke noe problem for dem å få hundepass. Ute blant folk vil hun selvfølgelig ha hunden i bånd og være ekstra oppmerksom. Hva tenker dere her inne? Hvordan tenker man om en sånn situasjon?