Linus

Ok, så bra! Googlet raskt før jeg laget tråden skjønner dere, og da var det visst ikke bra i det hele tatt at de smilte... Men da var det snakk om stramme lepper og vise fortenna, så dette blir vel noe annet da.

Hei! Jeg har en border collie-valp som i blant ''smiler''. Altså ikke at de viser tenner, men trekker opp overleppen på den ene siden. Både moren og han gjør det i hilse på-situasjoner. For meg ser det ut som om han er glad; løper bort for å hilse på, logrer, lener seg inntil for å bli klappet på og ''smiler''. Men kan det bety noe annet, være et forsøk på å dempe f.eks.? Har aldri sett slikt før så jeg er helt blank.

Har nå en hund som gjør nøyaktig det han skal oppå kassa, men kobler det overhodet ikke når kassa er borte. Noen tips?

Min nåværende valp var fryktelig grei på alle områder i en uke eller to han... Han er fortsatt grei altså, men ble langt tøffere og ''varm i trøya'' enn tidligere. Skikkelig piraya har han blitt også, mye, mye verre enn min forrige. Heldigvis går det ikke så mye ut over møbler og duppeditter, kroppen min der i mot...

Denne kan jeg faktisk bli med på, er jo litt i gang med begge deler allerede! Linus kan slalom mellom bena så lenge han kan skimte hånda mi (med godbit i) mellom der han skal, trenger ikke å lokke så tydelig lenger. Målet blir vel å slippe å lokke i det hele tatt, men forventer ikke at han skal klare så fryktelig mange steg av gangen, har ikke akkurat evnen til å konsentrere seg særling lenge. Utgangsstilling har vi jobbet litt med, med kassemetoden. Jeg er ikke vant til shaping (ikke han heller for øvrig, er jo bare tre mnd), men det funket veldig bra! Han forstår at forbena skal opp på kassa, bakbena skal rundt, går selv når jeg står stille og toucher også i blant benet mitt. Tok han bare rundt ti minutter å komme til dette punktet, så det hadde jo vært morsomt om vi kanskje får fjernet kassa i løpet av disse ukene.

Har delt av halve soverommet med kompostgrind ettersom samboer er allergisk. Grei plass og lite å ødelegge. Når jeg er alene i noen dager eller om vi noen gang slår opp vil jeg helst ha hunden i senga da, synes det er så koselig.

Ja, jeg synes det er vanskelig å forstå. Spesielt ettersom jeg har opplevd det mange snakker om selv - riktig nok ikke med hund, men med hest. En hest som overhodet ikke passer til det jeg hadde sett for meg, som jeg slet med å forstå meg på. som bokstavelig talt fikk meg på gråten eller fryktelig irritert omtrent annenhver dag. Mange ville kanskje sagt at de prøvde å få ting til å funke for deretter å selge om de prøvde å se om ting ble bedre med tiden. Noen ville kanskje sagt at de prøvde om de prøvde en annen instruktør et par ganger. Men jeg prøvde virkelig å rette opp i det, ved å bruke timesvis sammen uten å kreve noe som helst, endre ridestil totalt (gå fra ''verdensmester'' til nybegynner igjen), utallige timer lesing og kursing, ved å la hesten få bestemme det meste i to år, bare fokusere på å bli kjent med dyret og dens personlighet og interesser... Mens folk syntes jeg var totalt idiot som for eksempel hadde en hest som selv bestemte når den ville hjem fra tur, i blant etter bare fem minutter. Med han tok det laaang tid, føltes håpløst og vanskelig til tider, men til slutt ble vi faktisk godt kjent med hverandre. Ble glad i han. Når vi først var over kneika har det bare gått oppover, nå er han som den hesten som har betydd mest for meg noen gang. Jeg tror mange blir skuffet fordi de innerst inne har klare meninger om hvordan hunden skal være, hvordan den skal reagere, hva den skal like. Ikke alltid er villig til å endre sitt eget liv, ambisjoner, etc, for å passe det dyret de faktisk har skaffet seg. Tror ikke jeg skal skrive så mye mer, har egentlig sagt alt jeg mener. Men for å avslutte - jeg står for at kjemi er noe fiktivt. Jeg har aldri opplevd at noe mystisk gjør at jeg ikke liker et dyr eller et menneske. For min del ligger det alltid noe annet bak, som jeg ikke nødvendigvis tenker over, men som kan endres på dersom man virkelig vil - vips, så blir ''kjemien'' bedre.

Skal ikke nekte for at man ikke nødvendigvis har helt samme følelser for et dyr som for et barn, men selve den ''glad i X uansett personlighet/interesser'' blir akkurat det samme for min del. Synes det er utrolig merkelig at det ikke går an å forstå at man faktisk kan være oppriktig glad i et dyr uansett hvordan dyret er... Men det er vel forskjell på folk.

Jo da, jeg skjønner for så vidt at man kan se på det slik. Det er mange mennesker, hester og hunder som i utgangspunktet passer bedre overens med meg enn andre. Jeg har bare aldri opplevd at jeg ikke blir like glad (i blant også mer) i dyr som jeg faktisk prøver å bli godt kjent med. Etter mye tid, forsøk og feil, samt en positiv instilling ender jeg alltid opp med å knytte meg til dyret og legge godt merke til deres positive egenskaper (som man kanskje ikke legger merke til i starten før man finner ut av hvordan dette dyret ''funker''). Skikkelig hippieutsagn - men alle er flotte og unike på hver sin måte!

Det kan du si, kanskje det skjer - men kanskje ikke. Jeg tror ærlig talt ikke det, dyr i alle mulige former og fasonger har ''vært mitt liv'' så lenge jeg kan huske og det har aldri skjedd hittil. Det har aldri skjedd med mennesker heller - det er aldri en mystisk grunn til at jeg ikke liker eller kommer overens med et annet menneske. Hvis jeg faktisk tenker etter og analyserer litt finner jeg frem til hvorfor vi ikke passet så godt sammen. Jeg synes faktisk det best kan sammenlignes med barn, som jeg nevnte nederst i siste innlegg. Selv om det finnes foreldre som ikke liker sine egne barn hadde vel ingen stusset om en mor sa ''mitt barn og jeg har veldig forskjellige personligheter og få/ingen felles interesser, men jeg elsker det av hele mitt hjerte likevel'' - eller?

Jeg er bare nysgjerrig altså... Men du ser ikke noen grunn til at du liker den ene hunden bedre enn den andre? Eller grunnen til at du ikke likte den hesten i det hele tatt? Som jeg skrev så er det mange hunder som ikke hadde vært mitt førstevalg, men det er som regel enten på grunn av at rasens egenskaper ikke passer overens med det jeg foretrekker, eller fordi den har lagt til seg/ikke blitt plukket av dårlige vaner. Men hadde jeg hatt den hunden hadde det nok gått fint det også, nettopp fordi alle (relativt normale) hunder i bunn og grunn er gode. Alle har sine små særheter som er sjarmerende, alle kan tilføre glede. Der har jeg faktisk ikke opplevd noe annet, nei. Samme med hest. Jeg har aldri blitt så knyttet til en hest som jeg er til min nåværende, selv om det tok lang tid å bli kjent med han. Vi har veldig forskjellige personligheter, så det finnes hester jeg har raskere blitt ordentlig glad i, men det kom for fullt etterhvert. Min erfaring tilsier at mange ''ikke liker'' den og den hesten fordi de ikke tar seg tid til å bli kjent med de. År sammen har ikke nødvendigvis så mye å si (tok meg tre år før jeg begynte å tenke på hesten min oppi all treningen) det går mer på å endre tankegang og la hesten vise hvem den er (mange gjør ikke det, for hesten skal gjøre det eieren ønsker - dressurtrening nå, kose litt nå, hoppe litt nå!) Kan ikke se for meg å selge han noen gang, tanken er absurd. Jeg har tro på at mye kan endres med rett tankegang jeg. Ikke kun tenke på hva man selv ønsker og vil til enhver tid - og dermed alltid legge merke til når dyret gjør noe galt/annerledes - men litt mer avslappet og positiv. Bare være sammen, prøve å legge merke til og sette pris på dyrets positive kvaliteter (alle har noen mange). Det er jo litt som med barn, er det ikke? Mange foreldre har ikke mye til felles med sine barn, det ene barnet er litt enklere å prate med enn det andre, men elske dem for den de er gjør man uansett. Slik er det for min del i hvert fall.

Men det er jo fordi hestemiljøet henger litt etter, ikke fordi det er en sunnere tankegang (synes jeg). Hester knytter seg enormt til flokken sin, samt eier dersom man faktisk behandler dyret bra... Så denne kjøp/selg/flytte rundt-greiene som en svært stor del av hesteverdenen driver med er fryktelig langt fra ideelt for hestene. Jeg har forståelse for mange grunner til å omplassering, men hovedsaklig om det går på endret livssituasjon som man ikke får gjort noe med uansett hvor hardt man prøver, eller fordi hunden ikke fungerer hos mennesket i hverdagen og det ikke er så lett å endre på det heller. Jeg har selv hatt en hund på fôr som jeg endte opp med å sende tilbake til oppdretter, rett og slett fordi han ikke var slik jeg og tidligere eier forventet over lengre tid. Skulle jeg gjort hverdagen bedre for hunden måtte det gått utover mitt andre dyr (hesten), så da endte jeg opp med dårlig samvittighet for en av dem ganske ofte. Manglende kjemi eller sport kan jeg dog ikke forstå. Kjemi forstår jeg ikke fordi jeg aldri har opplevd å ikke like et dyr. Det finnes noen som ikke hadde passet i mitt hjem, som jeg ikke hadde hatt mulighet til å ha selv - men jeg kan bli fryktelig glad i de likevel. Noen får man fantastisk kontakt med fra starten av, noen får man sakte men sikkert bedre kontakt med etterhvert, men til dags dato har jeg altså aldri vært borti et dyr jeg ikke liker. Hundesport kan jeg heller ikke forstå, ettersom både hest, hund og dyr generelt er som en god venn/familiemedlem og dermed langt viktigere enn en sport for meg. Jeg har vært veldig aktiv innen hestesport selv, men da hesten ikke ville lenger var det ingen tvil om hesten eller sporten skulle bli kuttet ut. Kan hende jeg hadde fått meg en hund til f.eks., skjønner jo at sport er gøy og kanskje en stor del av livet, men jeg velger fortsatt relasjon over sport any day. Med det sagt mener jeg ikke at folk som omplasserer pga. manglende kjemi eller hundesport er forferdelige mennesker, det kan for all del være en OK/bra løsning det - men jeg kommer aldri, aldri til å forstå det.

Litt sent ute, men hvis lydighetsboka av en eller annen grunn ikke blir solgt likevel vil jeg gjerne ha den...

Det samme opplevde jeg da hunden skulle bli med til Malta... En rask titt i passet (ikke vaksinesiden engang), ekstra papirer ble ikke sett på i det hele tatt (fra Mattilsynet) og hunden ble liggende i buret.

Obs; Skryteinnlegg. Linus har vært i hus siden lørdag morgen, og det er så deilig å få bekreftet inntrykket jeg hadde fra alle gangene vi hilste på kullet. Han er bare kul liksom. Tar livet med ro. Men fortsatt fjasete og glad som valper skal være! Jeg kan faktisk ikke klage på noe. Nå har vi fått gjort litt av hvert på kort tid - ikke lenge eller mye av gangen altså. Men han kjenner jo oss og vi bor på gården han har vokst opp på, så han er veldig trygg på alt. Han liker katten (hun er litt skeptisk da, men det går veldig fint). Bryr seg ikke om hestene, kaninene, endene, minigrisene... Han følger stort sett etter meg overalt, men ikke på samme i-hæla-dine-måten som whippetene. Kommer som regel på innkalling, sitt og dekk skjønte han så og si etter et par repetisjoner. Venter pent på mat. Rolig inne, og det er null problem å legge seg ned og slappe av på nye steder (har bare vært i skogen, på gården og på en parkeringsplass da, men likevel - finnes ting som kan distrahere der også!). Går alltid på do så fort vi går ut, har hatt ett uhell inne per dag bare. Biter lite på oss, men når det skjer er det bare å tilby en leke i stedet. Blir han for urolig er det bare å sitte ved siden av meg og være kjedelig i et par minutter, slippe løs igjen - så sovner han/slapper av igjen. Leken er lett å få frem (og ikke minst avbryte) hvor som helst, når som helst. Drar overhodet ikke i bånd, men legger seg ned for å slappe av så fort vi stopper opp noen sekunder. Bilkjøring var greit, klippe klør var greit. Være alene et par minutter var null problem, legger seg ned og slapper av da også. Ikke minst er han alltid klar for kos og oppmerksomhet når det passer oss. Altså.. Vims var et bitemonster uten av-knapp, tisset inne like mye som ute, håpløs å distrahere om han først hadde bestemt seg for noe, fikk raptuser inne hele tiden, ble helt krakilsk av å være alene, osv. Var forberedt på det samme, men nei da! Er nå klar over at dette kan (og mest sannsynlig vil) endre seg i perioder... Men da er det jo fint å se tilbake og huske at det egentlig er en innmari grei hund. Åh, er bare så glad nå.Valp er veeeldig gøy akkurat nå! Slenger med et bilde fra første lille tur uti skogen.

Min erfaring med egne whippeter og de andre jeg har møtt er ganske lik de andre som har skrevet. Min siste var helt turbo som valp, roet seg gradvis da han bikket året. Var som ''alle andre'' som valp, men ble mer og mer whippet med tiden - mer kresen og uinteressert i trening (om jeg ikke kunne tilby noe veldig kult og han var i rett humør), mest opptatt av å løpe ute, sofapotet inne. Grei med alle hunder, mennesker osv, men ganske uinteressert i ukjente mennesker. Begge, spesielt den siste, ble fryktelig knyttet til meg da, og var ikke så veldig selvstendige. Fryste lett og likte ikke å stå stille i dårlig vær selv med klær på, men tur var aldri noe problem! Han var altså helt klin gæren i blant - har aldri sett en hund med så stor fart spurte gjennom alt mulig av terreng, var sikker på at han skulle tryne veldig ofte - likevel ble det ikke noe annet enn en bitteliten rift eller to i året...

Har hatt besøk av to venninner i dag, fikk litt finere bilder enn det jeg har tatt selv. Nå er det bare eeeen dag igjen....

Noen som selger en rimelig treningsvest? Trenger en som tilsvarer ca. str. 36.

Har ikke hatt basjenji, men to whippeter. Begge to har vært veldig knyttet til meg og kunne ikke funnet på å løpe langt unna/stikke av. Men samtidig ville de jo løpe og forsvant ofte ut av synsfelt i uoversiktelig terreng. Måtte derfor rope på de ofte om vi var på steder med mange andre turgåere og hunder for sikkerhets skyld, men her jeg bor nå møter jeg aldri andre på tur og da er det ikke noe problem - de var alltid rundt neste sving.

Tre dager igjen!

Takk alle sammen. Blir nok mange flere bilder av den skjønne fyren her, ja! Ja, den eneste brune (med grønne øyne ) i kullet.

Nå var det visst plutselig valpetid igjen. Føles litt merkelig, men det blir jo koselig. Nylig døde nemlig min kjære bestevenn, brått og alt for tidlig... Tanken var nok å vente litt med ny hund, men i blant griper sjebnen inn og nærmest plasserer en hund i huset. Linus og hans søsken er nemlig valpene til min nabos hund (som jeg også leier stallplass av, bor 10 meter unna - da har jeg selvsagt blitt godt kjent med valpene). Da min absolutte favoritt ikke ble reservert og de nærmet seg leveringsklare måtte jeg bare slå til før det ble for sent! Så nei da, han kommer ikke fra en erfaren oppdretter og de gjør det mest for moro skyld... Men mor og far er flotte og friske hunder, oppdretteren er flink med de og alle valpene har utviklet seg veldig fint, så jeg er optimistisk. Han er i hvert fall foreløpig en nysgjerrig, glad og forholdsvis rolig tass med enorme mengder sjarm. Han er nå 7 uker og flytter inn hos oss i løpet av helga. Legger ved et bilde fra i dag. Legger også med et bilde av Vims da han var ca. 4 mnd. selv om han ikke vil dukke opp her så ofte... Det kjæreste jeg hadde, min beste venn og sjelefrende - savner han så mye.