isbister

Hold øye med formen etter flåttbitt. Hunden kan bli syk selv om bittet ser normalt ut. Kan også bli syk en stund etter at den er bitt, hvis man er så uheldig. Vi fikk anaplasmose på den ene her i fjor som sannsynligvis kom fra en flått som ble plukket 2 uker før og den hadde ikke sittet lenge.

De har (hadde?) det hos MyOne på Nordby, men en stund siden jeg var der.

Tusen takk!

En jeg kjenner har bedt om synspunkter om hva hun må gjøre med dette, men ærlig talt har jeg ikke så voldsom erfaring med vanskelige hunder og vet rett og slett ikke hva jeg skal svare. Hundesonen tenker jeg på da, det er så mange kloke hoder her! Saken er den at vedkommende har en hannhund som nettopp er fylt 2 år. Hun har også en tispe på 9 eller 10 år som hannhunden har vokst opp sammen med. De siste 6 mnd har hannhunden utviklet ressursforsvar for damen mot tispen. Tispen kan ikke komme uinvitert opp på fanget til damen dersom hannhunden sitter i nærheten. Tispen får heller ikke lov av hannhunden til å gå i damen sin lenestol uinvitert, særlig ikke hvis damen nettopp har sittet der og spist. Hannhunden protesterer høylytt når han tispen gjør noe han ikke synes noe om. Nå har det eskalert og hannhunden er direkte truende mot tispen når han skal passe på. Senest i dag hadde han munnen rundt, men uten hudkontakt, strupen på tispen mens han brølte høylytt, noe som selvsagt var veldig ubehagelig for alle, ikke minst for eieren som nå går og lurer på om hannhunden kan komme til å drepe tispen om han skulle gjøre noe likt igjen. Til daglig går hannhunden og tispen sammen hele tiden og er verdens beste venner så lenge det bare er mannen som er hjemme. Når damen er hjemme er hundene også venner, men hannhunden skal da ta over styringa flere ganger daglig. Noen dager skjer det ingen ting og både hannhunden og tispen ligger sammen i fanget på damen og sover, andre dager, slik som i dag, får ikke tispen lov til å gjøre noe som kanskje kan ha med damen å gjøre, som å sitte i lenestolen hennes. Hva er dette? Noen som har vært borte i lignende? Vet ikke om det trengs mer informasjon? Skrevet alt jeg kan komme på for øyeblikket, kommer sikkert mer senere. Noen som har råd eller tips så lenge?

Hvor finner man informasjon om denne og hvem er det som holder den? Jeg synes plakater og brosjyrer er en god ide. Alle sitter ikke på nettet hele dagen, og det er veldig mye svada informasjon og skjult reklame rundt om.

Jeg får ikke helt tak i hva du mener skal gjøres med hundene? Skal de omplasseres, avlives? Hvem skal betale for dette? Skal det gjøres forskjell på hunder som har utviklet et gemytt som gjør at de feiler prøven og de som bare er født med det? Forskjellig fasit for forskjellige raser? Forskjellig fasit for forskjellig alder på hunden? Hvem skal avgjøre disse? Hvem skal betale det? Kan hundeeiere som feiler og blir fratatt hunden sin kunne gå opp til ny prøve med ny hund? Hva skjer med hunder og eiere som har bestått prøven men senere kommer opp i en ubehagelig sitasjon, vil konsekvensene bli annerledes enn for de som ikke har bestått eller tatt noen prøve? Hvordan skal man skille mellom hvordan hunden oppfører seg på en test og hvordan den oppfører seg i hverdagen? Hva skal skje med hundene som ikke har gått noen prøve i det hele tatt, skal de omplasseres eller avlives uten videre? Hvem skal betale dette? Hva skjer med eierne, får de en ny sjanse? Tanken er god, men jeg tror ikke det er gjennomførbart.

Ja, jeg sier mamma når jeg mener meg selv, det er like godt som noe annet. Det betyr ikke at jeg er forvirret om hvorvidt jeg fødte de selv eller om vi er biologisk i slekt. Det betyr heller ikke at jeg bruker bleier på valpen når den er liten eller mater den med tåteflaske for den som måtte lure. For meg ville det bare vært unaturlig og merkelig å omtale meg selv ved navn eller kalle meg selv for "eier" når jeg pratet til hunden.

Frilled Shark http://youtu.be/qYH32gKMHuc

En boxer med bare 2 frambein. http://youtu.be/7QKeTYOinik. :-o

Den var fin, hvilken sele er dette?

Har de laget andre pelsversjoner enda? Har "mista" passordene og orker ikke lete de frem bare for å sjekke.

Jeg har en dalmatinergutt på 2 år og bare litt kjennskap ellers, svar ut i fra det. - Det beste i verden er å få løpe fritt eller tumle løs i skogen. I perioder hvor det ikke passer å være løs går det helt fint å gå turer i bånd. Min klarer seg noen dager med ingen tur i det hele tatt eller bare 30 minutter langs veien, men drøyer jeg for lenge med å gå mer blir han døv og lar det gå utover hagen eller "omplasserer" ting inne i huset, i tillegg blir han veldig veldig skuffet over det dumme mennesket sitt . Vanligvis går vi mellom 1 - 4 timer i løpet av en dag. Jeg prøver å variere litt på både lengde og sted. Han sier ikke nei takk til enda en lang tur på kvelden når vi har vært ute 2 timer på formiddagen, men han MÅ ikke ha det. Min klarer fint å være alene, men når jeg først er hjemme har jeg værsegod å være sammen med han. Han skal være med på ALT, og det er noe jeg tror går igjen i rasen. Det er ikke en type hund du lett overser, og å få være "en av gjengen" er vel det de krever mest. Skal du ha hundegårdshund bør du velge en annen. De går fint sammen med barn, men som sagt så kan de være litt voldsomme og "glemmer" litt at man må ta hensyn til andre. -Min synes det er gøy med mental trening, men ikke like gøy som å gå tur eller klatre i skogen. Jeg var flinkere til å aktivisere han med oppgaver før enn jeg er nå og jeg merker ingen forskjell. -Enig i at de har liten radius, men ikke stol på at de ikke plutselig blir borte. Jeg har trent mye på innkalling med min fra han var liten, men jeg må allikevel holde et øye med han. Noen av dem er veldig nysgjerrige og skal ”bare sjekke noe” på egenhånd. -Så voldsomt førerorienterte vil jeg ikke si at de er, men det burde ikke vanskelig å lære en dalmatiner nok lydighet til hverdagsbruk. Når det er sagt, så har jeg hørt at de aller helst vil bestemme selv hvordan og når ting skal gjøres...(aka "hvorfor skal jeg sitte der når jeg allerede sitter her?" . De er kjent for å være sta og flinke til å finne "smutthull" hvor de får igjennom viljen sin. -Han er glad i alle som er glad i mamma’n hans . Han hører mest på meg, og er mest avhengig av meg, men hører på og koser gjerne med andre i familien også (les- sitter på fanget og kooooser). -Min synes andre dyr er superkule. Særlig hester (surprise!), gakk gakker er snåle men morsomme, rådyr er fine å bare se på (rar hest?), han ville gjerne bli kompis med den musen han fant i hagen her forleden og han ønsker seg sin helt egne pusekosekatt, mens harer og kaniner hadde fort endt opp som middag. Noen dalmatinere har mye jaktinnstinkt mens andre har lite. Min går som regel veldig bra med andre hunder, med unntak av noen fremmede hanner. Han har vokst opp med 2 andre hunder av hvert kjønn og det har aldri vært noe bråk. -Dalmatinere kan få problemer med urinstein. Dette får de av puriner som finnes i grisekjøtt, oksekjøtt, innmat, gjær og en del andre ting, så man må ha oversikt over innholdet i maten deres. Jeg tror de aller fleste dalmatinere aldri får urinstein, men det er greit å ha i bakhodet at de får det lettere enn andre hunder. -Personlig synes jeg ikke røytinga er så forferdelig, men ifølge andre jeg kjenner er den visst det. Det kan være vanskelig å få vekk all den hvite pelsen fra stoff/tøy, så det lønner seg å ta på den lille sorte rett foran utgangsdøra Redigert: Nå får jeg det til å høres ut som om dalmatineren er en vanskelig hund, det er ikke meningen. Det er kanskje ingen collie eller retriever, men du behøver ikke Master i hundepsykologi eller være topp-atlet for å få de til.

Jeg synes dette høres ut som en farlig hund og at det hadde vært best for alle parter at den ble avlivet. Jeg håper eieren forstår at det kanskje ikke er noen god ide å ha hunden i hus med små barn.

Ikke ment som en diskusjon om hvorvidt det er greit eller ikke å avle fram varianter i utseende på etablerte raser eller velge ut ifra utseende, men som en morsom tankelek. Har du valgt bort en rase basert på utseende, og hva var feil? Eller er det noe du ville forandret ved utseendet på den rasen du har nå? Jeg begynner: Jeg skulle ønske jeg hadde en mini dalmatiner, gjerne i sheltie størrelse, eller kanskje litt større. Så kjekt det hadde vært med en man bare kunne la henge under armen når den slo seg vrang. Så mye lettere det hadde vært å ha han med på toget. Å ja, så hadde det vært bedre plass til han på fanget. Og så skulle jeg ønske at han hadde en pels som gjorde at han tålte kuldegrader og dårlig vær bedre, jeg finner aldri vanlig dekken som sitter bra. Skulle også hatt en mini irsk ulvehund og en mini grand danois. I original størrelse er de alt for store og jeg kommer sikkert aldri til å ha noen av de.

Og jeg har alltid trodd at det var en bulldog type hund under rynkene til shar pei'en..Det er det ikke!

Denne er heller ikke særlig... Korean Mastiff/Korean Dosa

Finnes det en middels liten til mellomstor hund som ikke krever mye mental eller fysisk stimulasjon og som er selvstending uten å stikke avgårde? Ønsker meg en sånn men ser ikke ut til at de finnes.

Men er det nytt at det finnes noen tullinger som bruker hvilken som helst unnskyldning til å oppføre seg som tullinger da? Tror ikke at det har så veldig mye å gjøre med hunder for å være ærlig. Og jeg har ikke skaffet meg hund for å være "ambassadør" for hundehold og ikke har jeg tenkt til å bli det heller. Oppfører man seg som folk og har respekt for at ikke alle liker hunder så bør det holde.

Den er uannsett kastet nå, men den var uten merke på og fra en dyrebutikk. Forøvrig skal han ikke ha noe særlig av grisører/tyggebein osv da han får uringrus av det (Dalmatiner). Så lenge det ikke er noe som er giftig eller skadelig så får han lov til å tygge på de lekene han vil da han aldri svelger det, og joda, dette VET jeg at han ikke gjør. Selvfølgelig hadde jeg ikke latt hunden tygge på lekene hvis han spiste de opp. Slutt å undervurder folk.

Han fikk en slik i dag: Vi har lekt litt med den og han har ligget og tygget på den, men så ser jeg at den farger jo! Fargen er litt sånn blåsvart, så nå er han blå på tunga og frambeina sine og jeg har blitt blå på nesa etter å ha fått en suss. Lurer på om kanskje det ikke er så god ide å la han bruke den som "tyggebein" (spiser den ikke, bare tygger) av den grunn, om fargestoffet er uheldig å få i seg på noen måte? Har tatt den fra ham, men han går jo å ser etter den nå.

Nei, okei. Men det gjør f.eks. ikke jeg heller når jeg blir sjalu, men sjalu blir jeg like fullt... Selvfølgelig kan ikke hunder reflektere på samme måte som mennesker gjør, men jeg tror i noen tillfeller at selve følelsen ligger der alikevel.

Men er ikke det litt som å si at små barn eller mennesker som ikke kan skille nyanser i følelser ikke kan føle sjalusi? Selv om man ikke kan skille ut forskjellige nyanser eller skjønner hva de betyr, så betyr det jo ikke at de ikke føler 'noe'? Sjalusi er jo en form for ressursforsvar, så jeg skjønner ikke helt hvorfor en hund ikke skulle kunne føle sjalusi jeg.

Har lært dalmatineren min og den lille selskapshunden vi passer å trille ball med meg, virker som begge synes det er artig.