Min første hund fikk jeg når jeg var 11/12 år gammel. I begynnelsen var hun med meg overalt og med moren min når jeg var på skolen (som var hjemme med baby). Jeg visste ikke hva seperasjonsangst var og trente aldri på at hun måtte være alene. Hun såv med meg om natten, og var alltid med meg når jeg ikke var på skolen. Seperasjonsangsten hennes vet jeg at sannsyligvis skyldes meg, selv om rasen kan være litt ekstra utsatt for seperasjonsangst (chinese crested powder puff).
Det største problemet er at hun ikke roer seg skikkelig med noen andre en meg. Hun ødelegger alt hun får tak i når hun er alene. Hopper og klorer på døra til hun selv blør til tider. Dersom hun må være alene, så må hun stå i bur. Da uler hun og ødelegger alt hun får tak i som ligger nært buret. Hun har også ødelagt noen bur i løpet av livet sitt.
Hun har ikke været mye alene i sitt liv og hatt mye glede ellers.
Problemet vårt nå, er at hun har begynt å miste livsgnisten? Etter jeg fikk mitt første barn, har hun vert veldig tom. Hun sluttet å ligge i sengen, roet seg litt med seperasjonsangsten, legger seg litt unna oss på dagen, ønsker ikke noe særlig kos og tur bryr hun seg ikke noe om. Nå i mai venter vi baby nr 2 og lurer på hvordan hun vil takle det? Etter babytiden kan jeg heller ikke være hjemme med henne heller lenger. Så jeg har begynt å lure på når jeg burde la henne slippe? Hun vil egentlig bare ha fred fra oss, spesielt missliker hun småen (1år) som hun også snerrer litt mot. Jeg tror aldri at hun kunne bitt noen, da hun er god tvers igjennom. Fra det jeg skjønner så vil hun bare ha fred? Jeg skjermer henne fra småen så hun får fred og passer på at hun ikke blir plaget.
Hun feiler ikke noe fysisk i følge veterinær.
Jeg føler meg litt rådløs nå etter hvert. Aner ikke hva som er det rette for henne. Omplassering er ikke ett alternativ da hun er så knyttet til meg. Hun blir 9 år dette året.