Helianthus

Ikke at jeg jogget så mye med min, men min kortis kunne løpt hele dagen. Det største prøblemet var at han ble litt vel lykkelig av å løpe... eller rettere sagt av at jeg løp . Korthåret collie er virkelig en av de koseligste rasene, altså, og stort sett enkle og greie Den eneste ulempen i forhold til ønskene til TS er (etter min erfaring) at de lett blir såre på labbene av å løpe i snø.

Det er uansett @SiriEveline sin skyld, som hadde et superbra og superbillig bur å selge meg ;-) Har ikke hørt noe mer fra selgeren, men blir ikke overrasket om han tar kontakt igjen siden annonsen fortsatt ligger på finn. Den tid den sorg

Mener du at det ikke er det? Mener du at det er fullt mulig å lære en hund til å ha lyst til akkurat det man ber den om? I så tilfelle er vi enige og jeg forstår ikke hva vi diskuterer :-)

La meg se .. @2ne som jeg siterte, og @Gråtass som jeg siterte .. hvis det er å slenge ord i kjeften på folk så tror jeg du må lese det de skriver ett par ganger til ;-)

Bor man i Trondheim så har man ikke så mye valg .. det er stort sett myrer Been there, done that

Men hvorfor betyr dette at tvang er eneste (og beste) måten å nå målet på? De som tror det har, etter min mening, misforstått noe fundamentalt ved hundetrening. En forutsetning for at metoder som er basert på tvang og ubehag (altså at hunden utfører oppgaven for å unngå et ubehag) er at man til enhver tid sørger for at hunden gjør oppgaven (eller viser den hva som skjer dersom den ikke gjør det). Jeg kan tenke meg at det er vanskeligere for en bruker av en fører- eller servicehund å følge opp dette, enn det er å belønne den for vel utført oppgave. Og du kan snakke om "hva hunden har lyst til å gjøre" kontra "hva den er oppdratt til å gjøre" til du blir grønn. I din verden er kanskje de to ulike, men for en klikkertrener (eller hvilken som helst trener som ønsker å unngå tvang og ubehag) så er hva hunden vil og hva den gjør en og samme ting. Å få til en sikker innkalling på en hund som er lett å belønne krever mye og systematisk trening, men innkallingen blir minst like trygg som om den var innlært på en effektiv og systematisk måte med tvang/ubehag. Jeg har ingen problemer med å se at alle fire konsekvensene fungerer, så spørsmålet for meg er å bruke det jeg trives best med.

Jeg har hatt god effekt av å starte inne hvor det er begrenset med rømningsmuligheter. En hund jeg hadde måtte tilbake på teppet sitt med leken, og da satte jeg meg bare i veien og "sperret" veien på vei tilbake. Da fikk jeg hatt litt drakamp, belønnet og kastet på nytt. Når dette ble en selvfølge kunne jeg begynne å leke ute. Først i langline. Det var litt "tvang" med i bildet, altså ... at jeg hanket han inn, belønning/drakamp og så nytt kast. Med andre så har det hjulpet å stå passiv til de kommer helt inn. Mange hunder løper og leker (og håper at vi skal jage, noe jeg også gjør), og når jeg blir helt passiv og bare snur ryggen til så er det ganske nærliggende at hunden begynner å komme etter og stille seg foran. Da er det naturlig å enten begynne å leke drakamp, kaste en annen leke idet hunden slipper den den har, eller gi en godbit. Og alltid kaste på nytt igjen! Det er viktig. Det skal lønne seg å komme tilbake med ballen/leken. Den siste måten kan funke bra forutsatt at han ikke bare slipper leken på avstand når du blir passiv. Hvis han bare slipper så kan du jo faktisk lære inn henting av ball som en apporteringsøvelse hvor du belønner idet han avleverer/slipper. Hvis ballen er for artig (slik at han ikke vil komme tilbake) så kan du bruke noe kjedeligere slik at belønningen blir bedre enn apporten.

Hvordan definerer du "en av de beste trenere"? Hvem definerer dette? Og ikke minst, hvordan vet du at alternativet, altså innlæring av apport uten bruk av tvang og ubehag, ikke gir samme eller bedre resultat? Det blir jo bare synsing ..

Jeg klarer ikke å være superstreng enn så lenge, men er nøye på at de hundene hun får hilse på er snille. Hun er nå 5 mnd og _veldig_ forsiktig med andre hunder. Legger seg på rygg og viser tydelig at hun har bare gode hensikter. Men hun skal bli en seriøs dame (tror jeg?), så vi gjør det like selvfølgelig å gå forbi som å hilse, slik at vi ikke skaper oss et passeringsproblem.

Vil det si at det er bare tull å hd-røntge hundene også? Hvis det er bare å betale en veterinær for å gi det resultatet en ønsker? Det må være hyggelig å være veterinær med så mye mistro :-/

Dette er samme måte som Kathy Sdao snakker om "cues" på - som et trafikklys hvor grønt er en tillatelse til å utføre en atferd. I dette ligger det at hunden har lyst til å gjøre atferden, og signalet er startsignalet/tillatelsen til å gjøre atferden. Jeg synes dette er en kjempefin måte å se på det. Mye hyggeligere enn "vil du ikke så skal du".

Jeg er helt enig i det du skriver som jeg har uthevet, Puttiva. Det uttrykket er en forenkling basert på en artikkel som Cecilie Køste & Morten Egtvedt skrev for mange år siden. Den tar et oppgjør med bortforklaringer og hundeeiere som skylder på alle andre enn seg selv, bikkja inkludert. De som ønsker kan lese den i sin helhet her. Det er fort gjort å bruke uttrykket i den tro at alle som hører det skal nikke gjenkjennende og forstå at ingen mener at bildet er så unyansert som utsagnet gir inntrykk av. Men altså, "at hunden ikke kan øvelsen godt nok" legger ansvaret på hundeføreren og ikke på hunden eller omgivelsene. Det sier at det er hundeførers ansvar å lære hunden øvelsen i alle situasjoner den skal fungere i (generalisering) og ikke overlate noe til tilfeldighetene. Det er også hundeeiers ansvar å sørge for at hunden ønsker å gjøre øvelsen, hver gang (forsterkningshistorie). Dessverre er det lett å ta uttrykket for bokstavelig dersom man ikke kjenner bakgrunnen - en klikkertreners syn er atskillig mer nyansert enn at "hunden kan det ikke ennå" - men løsningen vil dog aldri være å si at hunden viser fingern og at det må stilles krav til hunden osv.

Har vi ikke hatt denne diskusjonen før? Jo sannelig: Klikkertrening for vanskelig for de fleste?

Nja.. det kunne jo strengt tatt være din feil tidligere også .. at du hadde for dårlig lederskap, feks

Takk Tror det blir spor i ettermiddag altså! På valpekurs anbefalte vi å starte med å tråkke opp et trekantet område hvor den ene spissen gikk over i kort spor, og la hunden få et godbitsøk og se om den begynte å gå sporet. Gress passer meg forøvrig bra, for jeg er livredd hoggorm og det er for varmt med støvler :-( ;-)

Hvordan ville dere, helt konkret, startet sportrening (fortrinnsvis bruksspor) med en fersk valp/hund? Den eneste forutsetningen at det ikke skal forekomme synlig påvirkning som å la hunden se mennesker som forvinner inn i skogen der sporet starter og sånn.

Ja, jeg bruker spesielt det usynlige buksparket, og ingenting er så effektivt som den legendariske "Tsj"-lyden. Den lager jeg i hytt og pine, og ungene har også adoptert den. Fordelen med den at jeg blir kvitt evt. matrester mellom fortenna også

For en artig diskusjon .. og lærerik

Ok, der er jeg nøye på at godbitene skal komme rett etter en vinkel, for å belønne AT hunden tok vinkelen. Dette for å unngå lokking. Det med å hoppe over godbiter fordi hunden vil frem har jeg hatt mange diskusjoner om, og jeg vet ikke helt hva som blir rett. Noen sier at man skal holde igjen hunden og vente med å gå videre slik at den må spise hver eneste godbit, og jeg har prøvd det. Det virker til en viss grad, men jeg tror jo at de godbitene har begrenset verdi for hunden, altså... Så løsningen for meg ble å legge gjenstander på strategiske steder (dvs etter vinkler, godt gjemt i lyngen, rett etter en bekk, osv). At spor er selvforsterkende er egentlig det største problemet med å trene spor. Når vi ønsker at hunden skal gå spor på en spesiell måte så blir man fort litt maktesløs når hunden får belønning nok at å gå sporet...:-)

Jeg ser ikke noe problem med å belønne i sporet. I de fleste typer spor så skal jo hunden plukke/markere gjenstander, og vil man vel belønne. Hvordan ellers skal du få belønnet vinkler, endringer i under lag, kryssing av bekker osv? Når det er sagt så finnes det vel ikke en eneste hund som ikke liker å gå spor "bare fordi", men det er viktig å ha mulighet til å forsterke rett atferd, og helst på andre måter enn bare å nekte hunden å gå fremover.

Egentlig oppfatter jeg det som det stikk motsatte. Han kaller det en lang shapingøkt, så jeg tenker at han ser på 500 meter (ikke nødvendigvis så langt da) spor som en rekke med muligheter til å belønne NÅR hunden går bra. Men mulig jeg tar feil? Motsatsen blir 10 meter spor hvor hunden får belønning i sporet og i slutten, uavhengig av hvordan den går spor. Egentlig er det nesten ren og skjær lokking.

Jeg trener sånn som deg, KristinR, og det har funket kjempebra! (Har ikke begynt å trene spor med valpen, men har/hadde planer om vanlige godbitspor) Så lenge godbitene ligger tett så går hunden sporet nøye (forutsatt at den er glad i mat) så sørger vi jo for å forsterke rett atferd. Korte spor er også en stor fordel for menneskene, som ikke nødvendigvis klarer å konsentrere seg så lenge i strekk i begynnelsen. Jeg har ofte lagt flere korte spor etter hverandre slik at det er bare å gå noen meter etter et spor før vi går på et nytt. Da kan jeg selv velge om vi skal avslutte etter endt spor eller går neste. Men jeg har hatt hunder som har vært vanskelige å belønne i sporet og har derfor gått raskt over til gjenstander. Allikevel liker jeg det som står i dette blogginnlegget. Det blir som en mellomting av godbitspor og mer tradisjonelt spor (uten påvirkning, vel å merke). Det beste av alt er at jeg fikk lyst til å gå spor! :-)

Her er lenken til blogginnlegget: Søk spor! Jeg synes han har interessante tanker. 300-500 meter spor er langt for en nybegynner/valp, men det går jo an å gå deler av det og passe på å forsterke og avslutte når hunden går bra. Eller selvsagt belønne flere ganger underveis, og dermed gi hunden pauser underveis.

Jeg tror du må vise meg konkrete eksempler på underutviklet kjeve hos working kelpie. Gjerne bilder av hunder. Send det gjerne privat hvis du ikke vil henge ut noen. Jeg prøver å google, men får ingen treff. Kanskje jeg trenger hjelp til søkeord?

Det er vel de aller fleste enige med deg i, men vi MÅ jo ikke diskutere alt i samme diskusjon ;-) For meg så oppleves det som et forsøk på å kneble diskusjonen. Artikkelen handler om bevisst avl på usunne, eksteriøre trekk, og jeg synes ikke det er relevant å trekke inn all verdens arvelige sykdommer hos alle verdens raser, selv om dette selvsagt også er en viktig del av avl.