For min del var min sjelevenn allerede der når jeg ble født. Men vi fikk bare mine fire første år sammen. Jeg husker jo ikke så veldig mye, men jeg husker noe, jeg husker størrelsen han hadde, jeg husker hvordan bjeffene var, dype og mørke. Han var en gylden Golden. Det var vanskelig å finne alt på 80-tallet, men farmor som var oppdretter fant en til mamma og pappa. Zippo ble bare 8 år, han hadde C hofter og det siste året han levde ble det verre. Han ble avlivet August 1992.
Så jeg så alltid for meg at når jeg skulle ha hund så skulle det være en stor og kraftig golden retriever hanne. Ja, det var til jeg så filmen heldig grisen Babe. Der fikk jeg øynene opp for Border Collien. Jeg la den fra meg titt og ofte, jeg skulle ha både Schæfer, Berner Sennenhund, Nuffe, Belger og langhårs Collie, inkludert golden sånn som jeg elsker den, ung som jeg var gikk det jo veldig på utseende og jeg ombestemte meg OFTE, hehe. Hmm, men når jeg ser tilbake på alt sammen så havnet jeg tilbake på den Borderen hver bidige gang, egenskapene til den rasen, alt jeg så folk fikk til med den, klart man kan det med andre raser, det har jeg sett, men de bevegelsene, den iveren og ikke minst the eye, ingen kan matche dem i mine øyne. I fjor fikk jeg Border Collie i bursdags gave til meg selv - fra meg selv. Og jommen var det spot on. Dette er min rase