Lene_S

Så på den, men hadde håpet å ikke måtte ut med såpass mange kroner Joda, vanlig sekk går sikkert, men jeg vil helst ha den i front, og fordi jeg har en rygg som ikke alltid gidder å samarbeide, så tenker jeg det er bedre med noe som er tilpasset magebæring. Men jeg prøver nok sikkert med vanlig sekk først, ser hvordan det går. Tenkte bare å spørre litt på forhånd

Lenge siden jeg har skrevet noe her, men nå trenger jeg tips. Jeg får ny valp på torsdag, en lundehund, og planen er at valpen skal få være med mest mulig, både i bil og på tur. Men en liten valp kan jo ikke gå like langt og lenge som min 6 år gamle chi, så hvordan løser jeg det? Jeg vil helst slippe å bære valpen i armene, men ha en eller annen form for sekk eller lignende, som helst kan sitte foran, ikke på ryggen. Noen som har gode løsninger å dele?

Så merkelig at det er sånn forskjell, for vi i Mossedistriktet har faktisk ikke hatt en eneste direkte dumping i år, så vidt jeg har fått med meg. Vi har også relativt få katter inne for øgonblikket, sammenlignet med i fjor, da vi også hadde flere dumpingtilfeller.

Ellers så kan det være at man ikke helt vet hva man skal gjøre? For det første, så er det mange som sitter hjemme eller på nett og banner og sverter, men å snakke med katteeieren, og da på en skikkelig måte, nei, det kan de ikke gjøre. Vanskelig å gjøre noe med det man ikke vet om. I tillegg er det ikke alltid så lett å vite hva man faktisk kan gjøre. Vi prøver vårt beste, utstyrer naboer med vanngevær om nødvendig, har erstattet en oppblåsbart basseng som kanskje(!) ble punktert av en av våre katter, og generelt prøver å gjøre det vi kan. Vi er ikke mer interesserte i at våre katter skal være en plage enn noen er i å bli plagd av dem. Så vi prøver så godt vi kan. Det eneste jeg nekter å fire på er deres rett til å gå ute, det er ikke aktuelt å ofre deres livskvalitet. Og jeg forlanger at folk snakker ordentlig til meg, tar det opp på en saklig måte, så er jeg så samarbeidsvillig at du aner ikke. Starter man derimot med å truet med skyting, så blir jeg mindre trivelig. Altså, ta opp saken før det blir et stort irritasjonsmoment, og temperaturen stiger, så vil antakelig de fleste prøve å hjelpe til. Katteforum og kattegrupper bugner i hvert fall av folk som vil ha råd om hva de kan gjøre for at katta deres skal plage naboen mindre.

Jeg velger å ha utegående katter. Nøye gjennomtenkt. For kattenes skyld. Katter tenker ikke på fremtiden, de er opptatt av å ha det bra i øyeblikket. Derfor er ikke de potensielle farene de kan møte på noe vi tar med i beregningen. Ja, de kan skade seg, og da får de vondt. Enten tåler de de og lever videre, eller så må de avlives. Men de tåler å ha det vondt en stund, de er ikke laget av glass. Og jeg er hellig overbevist om at de ville syntes det var verdt det om de forstå valget mellom innestengt liv og risikoen ved uteliv. Og ja, de kan dø. Det går ut over oss. Å stenge dem inne går ut over dem. Vi vil heller at det skal gå ut over oss enn dem, de fortjener å klatre i trær, gjemme seg i gresset, jakte en mus eller to og alt det andre hemmelige de driver med. Jeg synes det er uansvarlig å IKKE la katter gå løse, slik de er ment å skulle gjøre, slik de fortjener. Hvorfor i svarte svingende skal de tvinges til et amputert liv for å dekkes deg? Har ikke vi mennesker amputert nok arters frihet? La den siste bastionen, den arten som fortsatt er alle sine instinkter i behold, den som fortsatt klarer seg selv (dog ikke i vårt klima) få leve livet til fulle, fremfor at vi skal ødelegge enda en art. Hvorfor er det mer ansvarsløst å la katter gå fritt enn å slippe unger ut i verden? Er man mer glad i katta enn ungen da, om argumentet er at noe kan skje? Det er flere og mer alvorlige farer der ute for unger enn for katter. Likevel er de frittgående fra en viss alder, litt avhengig av hvor man bor. Når det gjelder naboene, så handler det ikke respekt eller mangel på sådan. Jeg vil jo helst ikke at mine dyr skal være til plage for noen, men kattenes rett til å leve fullverdige katteliv trumfer naboers rare ideer om at katter skal forstå hvor tomtegrenser går og at åpne garasjer er forbudt område. Heldigvis forstår naboene her at dyr er dyr, og både hunder og katter møter forståelse for dette. Og igjen må jeg etterlyse oppbacking av påstander om at katter ødelegger fauna, for det har jeg ennå ikke fått av noen på dette forumet (eller noen andre plasser, så lykke til). Jeg har derimot dokumentert det motsatte flere ganger på Sonen, i andre tråder. Du må sjekke faktaene dine, Cams, for hundedyr er elendige til å drepe. Hvorfor tror du det ser ut som en massakre hver gang en ulv har drept en sau? At katter trener når de er mette, gjør dem ikke dårlige, snarere tvert i mot. At de velger å la være å drepe med en gang, gjør ikke hunder bedre. Når det er sagt, så ser ikke jeg forskjellen på at hunder og katter tar de samme dyrene, jeg heller.

Hvem har protestert på det (Det utheva)? Eller påstått noe annet? Akkurat som at mennesker nå lever lenger, gjør også kjæledyr det. Det eneste jeg vil protestere på er at det hovedsaklig fantes katter på gårder, for det var ganske vanlig med katter i urbane strøk også, av samme grunn: Skadedyrkontroll. Igjen, hvem har påstått at antall rovdyr på et gitt areal ikke har betydning? Mener jeg skrev det stikk motsatte, at antall innfødte rovdyr har gått ned, og at katten dermed har gått inn i det markedet. Ergo, antall rovdyr har stor betydning. Og det vet du godt at jeg vet, jfr f.eks. tidligere diskusjoner om større rovdyr. Selvfølgelig har katter som har et hjem også betydning, men det er ikke de som gjør det største innhogget. Og uansett så er det ingen som hittil har klart å bevise at betydningen katter har/har hatt har vært negativ på fuglebestander i åpne habitater. Ja, katter tar fugl, men de gjør også at de fuglene som overlever blir sterkere, akkurat som alle andre rovdyr. Gnagerbestandene er ikke i nærheten av fare for utryddelse her i landet. De formerer seg fort, og har ingen problemer med å opprettholde livskraftige bestander. Våre tar smågnagere også om vinteren, dog færre, selvfølgelig. Fordelen med å bo landlig, færre naboer Det finnes fanatikere i alle leire. Selv er jeg dyreelsker og realist. Rovdyr tar byttedyr, og begge grupperinger trengs. Jeg er ikke mer glad i katter enn i andre dyrearter, selv om du ser ut til å ville lempe meg inn i en viss nedsettende betegnelse. Som jeg har påpekt utallige ganger i ulvediskusjoner, så er det ikke kun for ulvene jeg forsvarer dem, men hovedsaklig for helheten, hvor ulven er en viktig brikke. Pga vår innblanding i naturen, hvor mange av de mindre rovdyrene nå sliter med antallet, så trengs katter for å holde bestander under kontroll, slik rovdyr er ment å gjøre. Uten at kattene hadde steppet inn, så hadde gnagerbestandene gått helt over alle støvelskaft, og fuglene hadde også tapt på det. Det er derfor jeg forsvarer kattenes rett til å jakte, fordi de trengs. Det er mye som henger sammen her, ikke bare hvorvidt kattene er plagsomme for deg. Helt enig i at antallet katter må ned. Men langt fra alle katteeiere er blinde eller dumme. De kan ha andre prioriteringer enn deg. Og en del av oss forholder oss også til de fakta som forteller at ingen fugleart er utryddet pga katter. Derimot blir flere utryddet hver da pga menneskelig utbygging, så hvis det virkelig var fuglene du bekymret deg for, så hadde det vært det du engasjerte deg mot, fremfor kattene, som faktisk er dyr, ikke forstår at din åpne garasje er forbudt område, og selvfølgelig slåss med dine katter om nødvendig, slik katteverden er. Kjipt, selvfølgelig, å ha den som stadig får juling, men seriøst, du kan ikke bebreide dyr for at de oppfører seg som dyr. Her får du min stemme, helt klart!

Det blir litt tullete å sammenligne et dyr som ikke har vært her i hundre år engang med et dyr som har vært her i over tusen. Vel tar det tid for naturen å tilpasse seg, men den har tilpasset seg katten her i landet i stor grad. Spesielt fordi andre predatorer på samme størrelse har sunket kraftig i antall (som mårdyr og reverarter). Selv om den opprinnelig ikke hørte hjemme her, så har katten nå sin plass, en plass hvor den trengs fordi vi har herjet med den delen av markedet katten passer inn i. Som det påpekes i artikkelen, så er det ikke eide, løsgående katter som er problemet, heller. Det er hjemløse katter, og der er vi alle enige, om enn på ulike grunnlag, om at antallet må kraftig ned. Jeg har for tiden 11 utegående katter i alle aldere (den ene er fosterkatt, og flytter forhåpentligvis i morgen). Vi har masse fugler rundt her likevel, vi. Vi har fuglematere hengende i en stor syrinbusk, hvor grenene er for tynne til at kattene kan jakte, og de er veldig populære blant fuglene. Det har vært forsket i andre land på katters påvirkning på faunaen, og på fastland er de ingen reell fare. Men i lukka miljøer, som den øya du vokste opp på, så kan de by på problemer for fuglebestander. Derfor bør man være ekstra påpasselige, og evt droppe å ha katter, på slike steder. Ellers har ingen klart å påvise stor skade fra katter på norsk fauna, på tross av mange og til dels fanatiske forsøk fra fugleelskere. Ingen fuglearter i hele verden har blitt bevist utryddet av katter i åpne habitater (dog har noen bestander som sagt blitt utryddet på øyer). ---- Jeg synes generelt at man bør feie for egen dør først. Menneskers påvirkning på faunaen, inkludert fuglebestander, er større og mer skadelig enn dyr er i stand til å påføre. Men selvfølgelig er det mer behagelig å kaste skylda på et dyr man kanskje ikke liker, fremfor å innse at man selv er en del av problemet, og at man må ofre en behagelig livsstil for å rette opp...

Bevisbyrden tilfalles den på påstår noe. I dette tilfellet er det politiet/påtalemydigheter som påstår at en hund er farlig etter loven, og da skal selvsagt bevisbyrden ligge på dem. I sivile saker stiller det seg annerledes, men her er det snakk om offentlighetens påstand, og da skal bevisbyrden etter våre rettsprinsipper ligge hos dem. Et annet eksempel på at dette brytes med hundeloven er i forhold til de forbudte rasene, hvor man kan bli avkrevd bevis for at hunden ikke er av ulovlig rase, nærmest på sekundet. Igjen så er det da politiet som påstår noe, mens bevisbyrden ligger hos anklagede. Nei, ikke nødvendigvis. I en del tilfeller kan man bli frikjent, eller måtte tilbringe noe tid innen tvungen psykisk helsevern. Men det var uansett ikke poenget, som var at ekspertuttalelser er viktige, og skal være viktige, der anklagede ikke er i stand til å forstå forskjell på rett og galt. Forskjellen er jo at hos mennesker er dette et sykdomstegn, og dermed unntakstilfeller, mens hos hunder gjelder det alle individer, og dermed burde ekspertuttalelser være påkrevd og sterkt vektlagt. Andre former for ekspertuttalelser er jo det innen for rettsvesenet, nettopp fordi de som dømmer ikke har kunnskapen som kreves for å avgjøre hva som er fakta eller sannsynlig. Jeg tenker på åstedsgranskere, patologer osv. Hvorfor skal ikke eksperter på hunder vektlegges i saker om nettopp hunder? Det gir ikke mening innenfor rettssikkerheten vår.

I de sakene der den tiltalte forstår forskjell på rett og galt, så betyr ikke ekspertuttalelser all verden, nei. Men i saker som er i nærheten av å kunne sammenlignes med hunder, der tiltalte ikke er i stand til å forstå rett og galt, noe en hund heller ikke kan, er ekspertuttalelser meget viktige, og tungt vektlagt. I f.eks. statene i USA der dødsdommer fortsatt deles ut, kan ekspertuttalelsene utgjøre forskjell på liv og død. Det synes jeg er mer direkte sammenlignbart enn tilfeldige saker uten de samme forutsetningen. Forøvrig så synes jeg, for ørtende gang, at hundeloven bryter mot grunnloven vår, da bevisbyrden i mange tilfeller ligger på den anklagede, ikke motsatt, slik det i prinsippet skal være.

Jeg vet ikke om jeg skal ha æren for det, men jeg sjekket nå den svenske siden, og biten om at snorkingen er en del av deres sjarme, er nå fjernet herfra Hurra for små seire

Nå er det stor forskjell på ville dyr som har vært ville siden tidenes morgen, og dyr som bare har vært forvillet i noen få generasjoner. Min erfaring er i tillegg stikk motsatt av det du skisserer her. Jeg har hatt mange kattunger født av forvillede mødre (aner selvfølgelig ikke noe om hvor mange gen. det går bakover), og tamme har de blitt alle sammen. Er de under 12 uker, så har jeg faktisk aldri hørt om noen som ikke har blitt helt normale familiekatter, med de individuelle forskjellene de innebærer. Nyeste eksempelet har jeg i hus nå, fire små, de to første var ca 8 uker da de kom inn, og de purrer lystig når de blir kost på magen, og de to siste, kom inn halvannen uke senere, er på god vei. Eller hun jeg fortalte om tidligere, som er superselvsikker og så tillitsfull at det grenser til usunt. Et kull i fjor, født av hjemløs mor, kom inn 5-6 uker gamle, og allerede tillitsfulle, og det skjer faktisk stadig. Er de over 12 uker når de kommer inn, derimot, så krever det som regel mer jobbing, jo mer, jo eldre. Men jeg hadde et kull på fire i fjor, som var 4-41/2 mnd da de kom inn, og de har det blitt skikkelige "folk" av, alle samme. Jeg kunne fortalt masse mer, om andre kull fra andre fosterhjem, som erfarer akkurat det samme, men poenget er at det du skriver rett og slett ikke stemmer mer virkeligheten. Faktisk er det i en del tilfeller stikk motsatt.Det kalles TNR (Trap, Neuter, Release), og da "reddes", altså kastreres, og fôres kattene over en lav sko. Det er en logikk bak det, og det er at om man fjerner en koloni, så vil det kjapt samles en ny. Man vedlikeholder ikke problemet, man skaper bare ikke et nytt av samme slag. Dette er en godt utprøvd metode i mange land, og vi, altså "min" forening, benytter oss av den der det er hensiktsmessig. Holdningskampanjer virker faktisk. Vi har hatt merkbar nedgang i kattunger født ute i vårt distrikt, spesielt i byområder, etter at vi startet med kastreringskampanje. Å forby fôring av forvillede katter er i overkant kontrollerende, og umulig å håndheve. En ting er avliving, en annen ting er sakte død pga sult, det er dyreplaging, og et lovfestet påbud om å la tamdyr sulte tror jeg du aldri vil få bred støtte for Altså, vi gjør dette på frivillig basis. Den dagen det offentlige letter på stumpen og gjør noe som helst, så kan de styre som de vil, men enn så lenge er faktisk alle disse kattene i privat eie. Jeg synes det offentlige, altså MT, har mer enn nok de bør ta seg når det kommer til elendige eiere før de skal legge seg borti dem som gjør jobben de ikke gjør når det kommer til løskattproblematikken. Ta f.eks. en sak jeg nylig var borti: Flere ukastrerte katter, nå også et kull på fire, boende i elendige forhold, type egen dritt. MT mente det ikke var noe problem. Men du mener altså alt de heller skal prioritere å gå etter de som forsøker å rehabilitere en redd katt. Jeg er enig i at ikke alle redde katter kan og bør reddes, men det verken bidrar til problemet, eller går ut over andre enn den ene katten. Det koster verken samfunnet eller deg så mye som en krone, heller. Til din orientering, så har alle organisasjoner jeg vet om alle katter til helsesjekk med en gang de blir tatt inn. Det er helt nødvendig for å sikre alle, både de som er på hjelpesentre og i fosterhjem. Når det kommer til mentalitet, så er ikke veterinærer alltid de rette til å ta slike avgjørelser, da selv de tammeste katter (og hunder) kan bli spinnville på klinikken. Og motsatt. Jeg har opplevd at mine egne katter, som er normalt tillitsfulle, har fått panikk på klinikken, og jeg har opplevd livredde, nyinnfangede katter virke som roligheten selv fordi de er stive av skrekk. Og alle variasjoner av disse. Tipper mange her har hunder så blir paniske hos vet'n. Altså, hvordan et dyr oppfører seg hos en dyrlege forteller lite, om noe, om et dyrs generelle mentalitet. Når det er sakt, så har våre veterinærer i praksis det siste ordet når det kommer til liv og død, men vi fosterhjem blir tatt med på råd angående hvordan katten oppfører seg hjemme. Avgjørelsen blir sjelden tatt de første dagene, heller, da katter som har gått ute en stund kan trenge noen dager på å vise sitt egentlige seg. F.eks. fanget jeg inn en katt i vinter, og den første kvelden var hun vettskremt. Dagen etter på klinikken var hun stiv av skrekk, og fortsatt er hun pissredd dyrleger. På dag to viste hun hvem hun var, hvilket er den mest tillitsfulle og kosete katten jeg noensinne har vært borti. Tenk om hennes skjebne skulle blitt avgjort mens hun fortsatt var i fight or flight-modus, eller fordi hun er redd dyreklinikken. Til tross for at det er et stort problem med løskatter, så skal vi aldri glemme at det tross alt er levende enkeltskapninger vi snakker om, ikke statistikker og tall. Hver enkelt av dem har rett til å bli respektert for det individet de er, og den egenverdien de lovfestet har krav på. Å avlive i store mengder uten diskriminering fratar dem både respekten og egenverdien, og minner egentlig mest om kvotehenrettelser fra Stalins tid (uten sammenligning forøvrig). Nedslakting er aldri løsningen på noe problem

Som kattedame, altså frivillig i en dyrebeskyttelsesforening ikke tilknyttet DB Norge, er jeg uenig med damen som intervjues. Ikke alle kan eller bør reddes. Kattunger, ja, om de er friske, er det håp for de fleste, men voksne som har gått ute lenge bør vurderes nøye (det varierer veldig hvor tamme de er), og de som er født hjemløse er det sjelden mulig å rehabilitere på en dyrevelferdsmessig måte. Det tar måneder, for ikke å si år, og stressnivået er skyhøyt i lang tid hos disse kattene. Og til slutt er det beste man kan håpe på at de tolererer en eller to bestemte personer. Tillitsfulle og sosiale blir de aldri. Jeg er altså helt enig med MT. Og jeg er veldig glad for at foreningen jeg tilhører har samme syn som meg på dette, vi holder ikke liv i alt. Men vi vurderer hvert tilfelle for seg. F.eks. fanget vi inn en mor med en unge (hadde vært tre, men to ble drept av ukastrerte hanner). Mor var selv født hjemløs, og helt fullstendig panisk da hun kom innendørs. Normalt ville hun blitt avlivet hos oss, men ungen var kun en uke gammel, og mor lot oss håndtere den så mye vi ville, hvilket var avgjørende for ungens skjebne. I tillegg kunne moren få komme tilbake som låvekatt på gården hun holdt til ved etter kastrering og avvenning. Noen ville kanskje vært så kyniske at de hadde avlivet begge, men vi avliver ikke friske unger med en fremtid, spesielt ikke når det fantes løsninger. Ungen ble adoptert ut i går, faktisk, veldig vemodig for oss som har hatt henne siden hun var en uke gammel, men hun var fantastisk selvsikker, trygg og tillitsfull, og vi er stolte av hvordan hun utviklet seg. Mor har det fint som låvekatt. En annen ting som irriterer meg er helse. Jeg vet at flere foreninger adopterer ut katter som har testet positivt på FIV (kattehiv) eller FeLV (smittsom leukemi) som innekatter. Hos oss er positive utslag på dette automatisk avliving. I tillegg har vi et etisk standpunkt som ikke er forenelig med innekatter, så det adopterer vi ikke ut.

Det der er direkte motbydelige. Og det har jeg også skrevet til Hill's på deres FB-side. Av en eller annen grunn kommer jeg kun til den norske Hill's-siden på FB, men jeg har lagt noe inn der. Noen likes hadde ikke vært dumt

Er åpenbart ikke alle som er helt ajour ennå, siden plenty med folk synes det fortsatt er søtt

Er du sauebonde? Hvis ikke, teller ikke din negative mening mer enn vår positive Poenget her er at naturen berører oss ALLE, det er ikke en sak som angår kun noen få. Naturen er faktisk vårt levebrød, alle vi som bor på denne kloden, vi er dønn avhengige av at den fungerer for at vi skal overleve. I all hovedsak vil jeg si at når man møter motgang, så har man to valg: Man kan la det ødelegge så mye som mulig, og klage over det, med det resultat at man selv går til grunne, eller man kan endre det man kan (i dette tilfelle bør) endre, og leve videre med god frisk. Jeg er ikke religiøs, men jeg liker veldig godt den bønnen AA bruker: "Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen". I dette tilfellet, så ER ulven et rovdyr, og den VIL ta sau. Det kan ingen forandre. Den hører også naturlig hjemme i vårt land, det gjør ikke sauen, dette er også noe ingen kan forandre. Da synes jeg at bøndene bør ha mot til å forandre på det de faktisk kan forandre, hvilket er seg selv og sine metoder. For selv om de klarer å bli kvitt ulven, så gjenstår de rovdyrene som faktisk tar mest sau, og hva skal da bøndene klage over? Kommer de til å innrømme at de tok feil, at de overreagerte?