tm100011

A-ha, da skjønner jeg det. Ja, jeg har sett 2ne har samme profilbilde, så jeg lurte på om dette var noe "spesielt". Men takk for svar, da fikk jeg tilfredsstilt nysgjerrigheten min:-)

Jeg har ikke vært medlem her på sonen så veldig lenge, men jeg fikk raskt med meg knivingen mellom enkelte medlemmer og uvanen med å avspore og ødelegge tråder med svada, sleivspark, flisespikkeri, oppgulp, hersketeknikker og div her inne. Jeg vet ikke om det er noen trøst, men fenomenet er helt normalt på diskusjonsforum med litt "trøkk i". Dette er med andre ord et helt normalt diskusjonsforum, og jeg er ganske så sikker på at om man ikke har "mangfoldet" av ulike typer medlemmer så har man heller ikke et særlig aktivt forum. Ikke at jeg forsvarer ufin oppførsel på noen som helst måte, jeg bare konstanterer at dette er normalen på mange fora. Når det kommer til moderatorer og den oppgaven de utfører, så mener jeg det er uhørt å trykke på liker-knappen når innlegg er ufine eller det går på person i negativ retning. Som moderator mener jeg man har påtatt seg en rolle hvor man må gå foran med et godt eksempel ved å være rettferdig, "snill og grei". Det innebærer faktisk noen begrensninger for hva man kan tillate seg, bl a at det blir vanskelig å skille mellom hva man skriver som moderator og hva man skriver som privatperson. Da må man som privatperson hele tiden tenke seg om før man poster og man kan ikke skrive eller oppføre seg som man vil. Man har påtatt seg en rolle og et ansvar som man bør være bevisst. Nå har jeg aldri på dette forumet fått med meg at noen av moderatorene eller admin har opptrådt ufint eller upassende, heller tvert imot. Jeg skriver generelt nå, om hvordan jeg synes man bør opptre som moderatorer og sikter ikke til noen her på sonen. Sum av summarum så synes jeg sonen er et flott forum med medlemmer som sitter på ufattelig mye og god kunnskap. Og at de vil dele det med alle andre er for meg gull. Og for meg som er relativt fersk med hund, (jeg har vært hestedame i 30 år), så storkoser jeg med all hjelpen jeg får, lærdommen jeg kan tilegne meg og ellers forumet i sin helhet som har mye å by på. Jeg suger til meg alt jeg får servert som en tørr svamp:-)

Setningen var rettet mot det diskusjoen handler om, hvor langt man er villig til å gå for å holde liv i et dyr. Tilbake til diskusjonen: jeg har selv hatt hund med forkalkninger i albuen og Spondylose i ryggen. Livet hennes var godt, plagene til tross, men jeg vurderte situasjonen hele tiden. Så lenge hun hadde en tilnærmet smertefri tilværelse på Rimadyl og fungerte normalt så var det greit. Hadde hun ikke gjort det så hadde jeg ikke noen betenkeligheter med å la henne slippe. Nå døde hun brått av seg selv av kreft i vinter, så jeg slapp heldigviså ta en avgjørelse for henne. Sent from my iPad using Tapatalk HD

Denne var vel rettet mot meg, siden jeg har en setning i et innlegg i denne tråden som inneholder ordet "skremmende"? Ikke lett å være på diskusjonsforum bestandig når man må gjette seg til hva som menes og hvem det er rettet mot:-) Jeg forstår ikke innlegget ditt for å være helt ærlig. Dvs, jeg kan lese ordene og jeg forstår hva du skriver, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du anklager meg for å tillegge deg ord og meninger, for deretter å "stemple" deg, som hva da?

Dette er fullstendig OT, men profilbldene "SE", hva er et for noe? Jeg ser det er flere brukere som har de samme.

Tusen takk for et tydelig og klart svar. Da vet vi hva vi må gjøre:) Synd man ikke lenger kan ta turen på sparket, men, men...

Tusen takk for hyggelige ord:) Vi storkoser oss med Abby og hun er en flott valp som er relativt enkel å ha med å gjøre. Sterk psyke på frøkna som prøver seg av og til, men vi er nøye på å ta henne nå mens hun er liten og lære henne god hundeskikk så hun skal bli en omgjengelig og trivelig hund:)

Når man opphøyer dyr på samme nivå som mennesker, da blir jeg rett og slett skremt. Sånn, da var det sagt. Dyr kan ikke snakke vårt verbale språk, vi må derfor ta avgjørelser for de. Jeg tror dessuten at hunder ikke har helt den samme tankegangen som oss. Jeg kan legge til at med min sykdom, som er kronisk og dødelig, så har jeg vært så syk og hatt så store smerter at ja, jeg har oppriktig ønsket å dø. Å få slippe plagene og smertehelvete, tankene og redselen. Vi gar ikke aktiv dødshjelp i dette landet, og jeg gruer meg til det røyner på, nettopp fordi jeg vet jeg må pine meg gjennom. Er det greit å utsette dyrene våre for et liv med daglige smerter og plager som gjør at de ikke lenger kan leve normalt og ha et fullverdig liv? Jeg synes ikke det.

Der har du et godt poeng. Når man selv kjenner på smerte daglig eller over lengre perioder i strekk, så vet man noe om hvor vondt og utmattende det er. Jeg sliter selv med store smerter i skjelettet i perioder, (uten at jeg skal legge ut om det), og det hadde aldri falt meg inn å holde så lenge på et dyr at det må spesielle metoder til for å få den til noe så elementert som å sove. Men ja, når tiden er kommet for å vurdere rollen som som den som skal avgøre liv eller død, så er det et vanskelig valg og situasjonen må vurderes nøye. Men akkurat i denne saken, så synes jeg at det har gått alt for langt. Selv om hunden nok har fått den beste behandling av både eier og veterinærer.

Rene fakta har vel ikke noe med hva som er sannhet å gjøre? Har jeg brukket armen så er ikke det så mye å lure på mener jeg:)

Nei, jeg nevnte rottweilere som et eksempel fordi det er den rasen jeg selv har og som jeg derfor har noe kjennskap til:-) Jeg regner med at tendensene er de samme, uavhengig av rase?

Jeg kjenner ikke så mange oppdrettere, men jeg har da sett noen som jeg synes fremstår som kyniske og ukritiske. Penger står i fokus, ikke avlstispenes beste. Rovdrift forekommer, desverre, og det er her jeg mener valpekjøpere bør være kritiske til hvem de velger å kjøpe valp av. Av ALLE annonsene på finn.no som ligger ute for rottweilere, så er det derimot kun 2 kull som er godkjent av Norsk Rottweilerklubb og som ligger på deres sider. Det forteller vel noe...

Jeg er kanskje kynisk som synes at det kanskje var på tide. Historien fasinerte meg aldri selv om jeg ser de tette båndene de må ha hatt. Men heg stnes det er grenser for hvor langt man skal ka det gå før et dyr får slippe smerte og plager,

Jeg håper ikke du misforstår meg, det er ingenting galt med forslaget ditt. Som hundeeiere må vi alle finne metoder vi føler passer til oss selv og vår egen hund. Hunder er så forskjellige, alt fra rase til enkeltindivider. Jeg var heller ikke ute etter kun en løsning på problemet som matchet mitt eget hode. Kanskje har andre flere forslag til hvordan jeg kan løse det? Jeg gir masse belønning i form av godbiter i trening, det har jeg også gjort med hest i mange år med gode resultater. Men jeg synes at enkelte ganger er det like greit å bare "gjøre det", uten for mye ros og godbiter. Og noen ganger er det vanskelig å beskrive en situasjon i smådetaljer for å vise det totale bildet. Men dette er en frøken som VIRKELIG kaster seg nesegrus i bakken og spiser grus og stein. Om jeg skal stoppe opp, få oppmerksomhet, bøye meg ned og ta ut steinen og gi henne en godbit for hver stein hun har tatt i munnen, da kommer jeg til å bruke 2 timer på en 50 meters strekke. I mitt hode så synes jeg det blir en litt tungvindt og strevsom måte å jobbe på - i dette tilfellet. Jeg har også tatt problemet opp med oppdretter, som forøvrig er utdannet hundeinstruktør og som selv holder kurs. Rottweilere er i seg selv ingen pusehunder, selv om man selvsagt ikke skal ødelegge hunden psykisk ved å være for hard. Og det er ikke bestandig det å være "for snill og mild" hjelper heller, det er noen ganger også en mellomting? Og der tror jeg vi igjen er tilbake til det med å finne løsningen for seg og sin hund. Dette er ikke så lett, selv om det ikke er så vanskelig heller:-) Hun har forøvrig etter 4 dager nå forstått "nei" til stein. jeg ser hun gjør seg klar for å snike seg bort og finne en stein. Jeg observerer, venter til rette øyeblikk, og akkurat i det hun bøyer seg ned og skal til å gape, da sier jeg strengt "nei". Hun bråstopper, legger seg ned og begynnert å gnage på en sånn kant av tre som ligger der. Så hun forstår jo hva jeg vil, hun klarer bare ikke å la være. Jeg regner med at det kommer av at hun klør i tennene? Nei, nå skal vi bare gå den veien i kveld - rett frem - i passende tempo, så ser vi hvordan det går. Uansett så tviler jeg vel på at hun vil få store mèn av den lille turen bort til andedammen:-)

Vi fikk valp for 5 dager siden. Vi satte et reisebur uten dører i på soverommet med teppe, leke og tyggepinne i. Med den tanken for øyet at dersom hvisomatte hun ville krype inn i noe huleaktig med vegger og tak som skjermer, så skulle hun ha muligheten til det. Tsss! Hun har null interresse av å ligge i bur. Natt nr to la jeg ut en syntetisk saueskinnsmatte med pledd i så hun kan legge hodet på om hun ønsker, noen kosedyr, tyggepinne, vannskål og vifte nå når det er så varmt. Hun storkoser seg! Sover hele natten, maks ut en tissetur. Hun får ligge hvor hun vil og hvordan hun vil på gulvet på soverommet. (Hun vil være i samme rom som oss foreløpig). Så ta bort buret og bruk det heller i bilen om du kan! Bare tull dette burhysteriet og jeg forstår heller virkelig ikke greia.

Skjønne små! Gratulerer:)

Tusen takk for svar heidihj og 2ne. Det var vel dette jeg ville lese. En bekreftelse på at vi går på bena våre og at korreksjon gjennom kobbelet er OK, selv for en valp:) Nå skal vi gå veien i kveld, og da skal vi se hvordan det går med snuppa.

Vi har kjøpt tynne og behagelige og justerbare halsbånd og kobbel. Ikke flexiline til valp. Samt en god stoffsele som passer greit. Bare sånne rimelige ting med tanke på at de vokser fort ut av det. Når det kom til bur så fikk jeg et Atlas plastbur som er godkjent av min mor. Romslig i lang stund, så vi får bare se an hvor lenge det holder i str. Vokser hun ut av det må jeg finne et større.

Tusen takk for svar. Vi tar ikke turen til Sverige i dag:-) Bare litt OT, dette med innførsel av valp. Det stilles faktisk krav til at valpen ikke skal ha vært på "rundtur" i Sverige før den tas inn til Norge. Oppdretter må dokumentere at den kommer rett derfra. Jeg leste det akkurat nå på sidene til MT. Tolket jeg det feil? Ikke at det er viktig, jeg bare fikk med meg litt ekstra info i det jeg forsøkte å finne den rette informasjonen:-)

Vi kan ikke overse at hun spiser grus, vi har en gangvei langs huset som er grusbelagt og som ligger sånn til at den er akkurat der hvor vi oppholder oss mest, ved gressplenen, luftegården hennes, inngangsdøren og sitteplass. Om vi ikke har fokus på dette så vil hun mest sannsynlig bli dårlig til slutt. Vi lager ikke "oppstyr" av noe når vi trener inn eller korrigerer, men vi er bestemte og konsekvente på enkelte ting vi mener skal tas tak i, og grustygging er en av de, nettopp fordi vi har et lite område med grus på tomten som er rett foran nesen på henne hele dagen:-) Altså, det er kun to alternativer. sånn jeg ser det. Bære henne til enden av grusveien eller å lære henne å gå på den med det samme. Selv er jeg ikke for å bære henne, hun har ben å gå på og trening begynner man med fra dag en, og å gå i bånd er jo også en av de:-) Jeg håper ikke jeg fremstår som bastant, bedrevitende og nesevis, for det er ikke min intansjon i det hele tatt, men jeg har allikevel en idè i hodet mitt om hva og hvordan. Men om den er riktig vet jeg ikke... Hva er riktig egentlig, når jeg tenker meg om? :-) D

Å, jeg jeg har så mange spørsmål. Håper ikke dere blir gale, men jeg trenger svar på så mye som dukker opp:-) Abby er 8 uker gammel, schippet, fått de nødvendige ormekurene og vaksine. (Nobivac). Hun ble vaksinert 14 juli, altså nøyaktig 7 dager siden i dag. Kan vi ta henne med inn til Sverige? Jeg ser på MT sine nettsider at det er egne regler for valper opp til 3 mndr, men det står kun om innførsel av valp til Norge, men det er jo ikke dette det dreier seg om.

Takk for svar:) Jeg ser helt klart poenget med metoden å stoppe opp og ikke gå videre før fokuset er fra steinen og over på meg. Men siden hun kun er 8 uker gammel og å gå i bånd er nytt for henne, så snakker vi ikke akkurat om fremdrift med drag i når vi går:) Det blir mer lokking og positiv oppfordring til å følge med, om du forstår? Hun følger villig med, men det går litt i rykk og napp! To skritt frem og så ti galoppsteg fremover:) Det er litt det her med hvor stram korrigering gjennom kobbelet jeg kan gi henne? Og med brukket rygg i korsett så blir det litt tungt å måtte bøye seg ned for å gi godbiter hele tiden.

Vi har nå hatt Abby i 4 dager og trening på alt mulig rart er i gang. Hun lærer utrolig fort og er en tøff liten frøken proppet med egne meninger. Hun lar seg lett korrigere og det går kjempefint! Så viser det seg da, at hun er en "hund" etter å spise småstein. Veldig frustrerende, men vi tar jo selvsagt jobben med å ikke la henne spise stein og grus. Vi bor i enden av en liten grusvei. Dvs at for å kunne komme oss ut å gå så må vi gå på grusveien. Da er det all grusen som er i fokus, ikke noe annet. Og det er nå jeg blir litt i tvil... Veien skal brukes, jeg kan ikke bære henne dette stykket, det blir for dumt. Hva ned når hun veier 40 kg? Så, er det for tøft for henne å bli "tvunget" til å gå ordentlig? Jeg bruker sele og vil jo dermed ikke heise henne opp etter halsen, men presset kommer på brystet. Hvordan ville dere trent inn å gå på ceien uten å spise den opp?

Å, hellandussen! Også de rosa snutene...

Så spennende! Håper alt står bra til med små og store:) Så godt for snuskeruska at det snart er overstått. Eller kanskje det allerede er. Så stor og drektig som hun har vært, og lang tid har det også tatt. Gleder meg til bilder av valpene:) Sent from my iPad using Tapatalk HD