Eska

I sommer ble Lewis syk. Slapp og sliten av "ingenting". Det skjedde i slutten av juni og varte et par uker, veterinær fant ingenting galt. I slutten av august fikk han de samme symptomene, og igjen kom alle prøver tilbake normale (hjertet, stoffskifte, rtg av lunger, utvidet blodprøve). Siste "anfall" varte også et par uker. Siden midten av oktober frem til omtrent to uker siden har han vært helt uten symptomer, da begynte han igjen å bli sliten av å gå på tur. Han er ikke like ille nå som han var i slutten av august, men siden han ble passet av søsteren min før han kollapset er det mulig han hadde symptomer hun ikke så og at han kommer til å bli like dårlig.. Nå venter vi på svar på en prøve for å se om han har myasthenia gravis. Noen som har hørt om/har erfaring med sykdommen? Finner litt på nettet, men ikke mye.. Symtpomer Lewis har: *Blir sliten av å gå på tur. Første gang jeg merket han begynte å bli slapp igjen var fordi han ble så sliten av å gå tre km langs veien at vi måtte ta bussen tilbake. Slokna helt da vi kom hjem. Puster tungt/tunga ut av munnen/skummer rundt munnen om han går i oppoverbakker. *Var på lyder (det skjer alltid når han er syk) *Legger seg ofte ned og ruller seg på bakken (dette er noe han liker å gjøre, men det skjer hele tiden når han har disse anfallene, spesielt om han går i oppoverbakker. Han bare må ha en pause. Går han i bånd legger han seg ned og puster tungt, har ikke så lyst til å gå videre) Ting jeg ikke har tenkt på som sykdom før jeg leste om MG: *Han rister seg ofte bare med bakbeina på tur. Altså, samme bevegelsen som når han rister seg etter å ha vært våt, men bare bakbeina deltar. *Sover med øynene oppe (har han gjort fra han var valp) *Kaster opp mat (bare av og til. Skjedde i morrest.. Forrige anfall spiste han ikke tørrfor, og om han gjorde det kom det ofte opp. Problemet forsvant på v&h) Og om noen har andre forslag til hva som kan sjekkes tas det i mot med takk.. håper jo det ikke er MG men hadde vært greit å få svar på hva som er galt. Han skal jo ikke være sånn

Forsikringsselskapet mente ct var unødvendig, og rtg-bildet endte opp hos en radiolog som sier at hjertet er forstørret på venstre side mens han ikke kunne se noe på lungene. Symptomer pr nå: Lite matlyst, lett sliten, gretten/reaktiv på lyder om han har overanstrengt seg (kommer litt an på dagsformen hva som plutselig er for mye for ham). Han har ikke vann noe sted i kroppen, og når veterinæren lyttet høres hjertet fremdeles fint ut. Vi skal få tatt ultralyd om litt over ei uke, om spesialisten kunne skvise inn en til (hun er egentlig fullbooket) som kanskje kunne si noe om årsak. Men å lese på google var jo ikke akkurat oppløftende.

Takk!

Takk for grundig svar. Ingen av de lungetilstandene virket som noe som hunden kan behandles for/er skaden alt skjedd så går det bare en vei? Hjerteorm har jeg ikke hørt nevnt av noen av veterinærene, men jeg kan ikke skjønne hvor han skulle ha blitt smittet i så fall. Det er vel ikke vanlig i Norge? Jeg har kanskje glemt å si det, men stoffskiftet ble testet i sommer, og blodprøvene var fine.

De siste dagene har Lewis fått tilbakefall (men han har vel egentlig vært redusert hele sommeren, bare ikke like ekstremt som slutten av juni). Ny veterinærtime, og siden vi har flyttet til Tromsø og har vært på et "dyresykehus" ikke et lite lokalt veterinærkontor, ble det tatt prøver og røntgen på samme dag og vi fikk svarene etter å ha ventet litt. Blodprøvene er fine, ingen betennelse eller utslag på lever/nyre-verdier (hun tok bare standard-prøver). Røntgen derimot viste at det er noe i lungene hans. Veterinær sa det kunne være arrvev fra lungebetennelsen han hadde for to år siden, men det er vel rart det skulle begynt å plage ham nå i så fall? Ut over det kunne det være "mye forskjellig", så til neste uke blir det CT-scan på oss for før det følte hun ikke hun kunne gi noen svar. Da får vi forhåpentligvis også sjekket ut urinveiene hans, for på toppen av det hele har han fått sin fjerde urinveisinfeksjon i sin korte levetid. Noen som vet hva som kan sitte i lungene som ikke gir utslag på blodprøver? Allmentilstanden hans varierer, det var vel for to-tre dager siden han ble virkelig slapp, typ ikke ville gå ut om morgenen. I går ville han ikke ha maten sin, men spiste om han fikk egg eller noe rått kjøtt, i dag spiste han 3/4 av kveldsmaten sin nå nettopp, men frokost ville han ikke ha. Blir noen rolige dager fremover til CT-scannen. Han skulle jo bli frisk

Hjertet han er fint! Og nå har han blitt gradvis bedre dag for dag. Torsdagskvelden ville han bli med ut på tur, men han ble sliten. I går hadde han også lyst til å bli med ut, fremdeles sliten i oppoverbakke men ikke alt for ille, og i dag fikk han raptus i stua og mente det var på tide med en ordentlig tur. Har ikke sett ham sliten eller tungpustet i dag, mtp på solsteika vi har hatt. Litt ekkelt å ikke vite hva som skjedde og om han får det igjen, men enn så lenge virker han å komme seg.

Da skal vi til dyrlegen og få sjekket hjertet i morgen tidlig, tror ikke resultatet på stoffskifteprøven er kommet til da (sneglepost), men skal høre om kortisoltest.

Jeg håper virkelig det ikke er noe sånt..!.

Han ble bitt av flått i begynnelsen av sesongen, men ikke sett siden. Er det noe som kan komme lenge etterpå? Nei, men om stoffskiftet kommer tilbake normalt skal jeg be om det. Takk for tips. Det virker jo overkommelig! Veterinæren sa at blodprøvene som ble tatt på mandag også kunne brukes til å teste stoffskiftet, selv om det ikke ble gjort originalt. Inkluderer en slik test kortisol, om du vet det? Eller må vi stikke innom og ta flere blodprøver?

I over en uke nå har Lewis, en flatcoated retriever på 3.5 år, blitt sliten av ingenting. Til å begynne med tenkte jeg det kom til å gå over om han fikk ro noen dager, så vi har tatt det med ro, gått langs asfalten (er en runde her på tre-fire kilometer) og ikke gjort noe tungt fysisk. Han henger bak i båndet på tur, går med munnen åpen og tunga ut selv om det ikke er varmt (rundt 10C), og han er helt utslått når vi kommer hjem selv om vi bare går en kilometer på flatmark. Det virker egentlig ikke som om han vil bli med ut en gang om det er tur og ikke bare ut i hagen, han legger seg ned i dørkarmen og er ikke interessert i at jeg har bånd eller noe annet. Han hadde svak feber på mandag, men har ikke målt ham til feber igjen. Han er ikke apatisk, han blir med å leke med ball, han orker bare ikke så mye. Han følger med på beitedyr vi går forbi, men den energien han viser slukner når vi er forbi beiteområdet. Snur vi og går hjemover kvikner han også litt til, da går han omtrent i normalt tempo (og så sover han når vi kommer inn selv om vi knapt har vært utenfor døra). I tillegg er han blitt så var på lyder. Vanligvis bryr han seg ikke stort om at noen går i etasjen over, at en dør knirker, at noe blir lagt på et bord o.l., men nå kan han plutselig fare opp og begynne å bjeffe for den minste ting. Det skjer ikke hver gang det kommer en lyd, men ofte. I går da søsteren min kom hjem fra jobb begynte han å knurre i det hun kom inn døra (situasjonen var slik at han plutselig bestemte seg for å reagere på lyden av at hun kom inn i gangen, og da han begynte å blåse seg opp og bjeffe ba jeg ham sitte. Han sitter og følger med på døren, og når den åpnes begynner han å knurre. Det gikk fort over, og han har ikke gjort det igjen selv om det er flere som har gått i døren siden da, men han har aldri gjort det før..). Han pleier å bli bjeffete når han er syk. Det ble tatt blodprøver på mandag, og det eneste unormale var en enslig forhøyet nyreverdi som veterinæren sa ikke betydde noe når det bare var den som var forhøyet (glemte å spørre hvilken), han hadde ikke betennelse og de andre prøvene var fine (uten at jeg vet nøyaktig hva hun sjekket, men det var en sånn standard-sak). Siden han ikke har blitt bedre skulle veterinæren be laboratoriet sjekke stoffskiftet hans. Hos veterinæren var han også mye roligere enn han pleier å være, men det kan ha med at det var et annet og mindre veterinærkontor (fra Bergen til Lofoten er det en viss forskjell). Jeg har ikke tenkt over at han spiser eller drikker unormalt, men han har kanskje vært en anelse mer desperat etter å få mat den siste tiden. I slutten av mai/begynnelsen av juni haltet han på ene bakbenet ved to anledninger, vi gikk på fin sti og han haltet bare et par skritt før han gikk normalt, har ikke sett det siden. Jeg håper jo det ikke er noe og at det går over, men om han bare var sliten syns jeg ikke det skulle tatt over ei uke..? Om det ikke går over, noen ideer til hva jeg kan be dyrlegen sjekke?

Da skal jeg se på dem, fant noe neopren jeg hadde liggende fra et prosjekt så han har på den skadde labben, men er nok greit å få på alle fire slik som det ser ut :)

Trenger de helst i morgen, nå bruker han en gammel bomullssokk med strikk rundt, ikke ideelt i lengden. Holder seg på, men den var våt og fuktig på vei hjem fra fjellet i dag, og da begynte han å halte straks vi kom på et område med salt. Gikk greit på starten av turen når sokken var tørr. Blir ikke de veldig klamme? Hvordan er sålen på disse, sklir de lett? Vi har lite snø men mye is på enkelte turstier. Om de ikke holder særlig lenge er de nok ikke noe for oss.

En kortere fjelltur, og så har vi drevet med litt stell av såre poter.

Borettslaget er veldig rause med saltingen, såpass at veien er hvit utenfor her, uten snø. Hunden har fått et sår på den ene bakpoten og det svir tydeligvis når han går for han halter noe alldeles grusomt. Tenkte å sy noen sokker til ham i fleece, men så begynte jeg å tenke: holder fleece saltet unna? Vil ikke saltvann trekke gjennom? Hva er alternativene? XXL har jo fire sokker til 99,- i cordura (tror jeg), det er kanskje bedre?

Da jeg dissosierte var det veldig godt å ha litt "tyngde" i andre enden av båndet, noe som ga meg mer kontakt med virkeligheten. Det kunne sikkert gått fint med en mindre hund (den kinesiske nakenhunden venninna mi passer av og til trekker konstant, du merker du går med ham selv om han er liten), men små hunder kan ikke hoppe opp og slikke deg i ansiktet om du plutselig stopper opp og forsvinner. Sliter ikke like mye med psyken nå, men hunden(e) har vært til mye hjelp, selv om det har tatt på samvittigheten på dårlige dager (og det gjør det enda fordi jeg har en del fysiske greier som av og til dukker opp, men jevnt over har han et aktivt liv). Jeg hadde vært redd for at evt angst skulle smitte over på hunden, men det kommer sikkert litt an på rase og individ også. Og ikke minst hvilken type angst. I tillegg får man (forhåpentligvis) mestringsfølelse med hund som alltid er bra for psyken!