Tabris

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke lar Ozu hilse på staffer. JEG har ingen problemer med å hilse på staffer - alle, uten unntak, har vært de herligste og vennligste hundene jeg har møtt. Uteukkende trygge, kosete og supersosiale med folk. Men de aller fleste staffer jeg har møtt har samtidig vært en knurrende bombe mot andre hunder.

Takk, dere. Dere har gitt meg veldig nyttig nyansert og edruelig informasjon om pitbull som jeg virkelig trengte for å oppdatere mine egne fordommer litt.

Er jeg helt på blåbærtur eller har pits/amstaffer blitt brukt i aktiv tjeneste (politi/militær) rundt om i verden?

En pitbull ble jo nasjonalhelt i USA under første verdenskrig.

@Mari - så det du sier er at hvis man tar høyde for at man har en hund som vil ha lav terskel for å angripe hunder, og ellers oppdrar og behandler en pit bull som man ville gjort med hvilken som helst annen hund, så vil man - utenom samkjønnsaggresjon - generelt sett få en velfungerende og stabil hund som man kan bruke i f.eks hundesporter? Snakker ikke om elitenivå i LP, men hobbybasis. Aktivsering og samarbeid med hunden.

Er det bare samkjønnsaggresjon, eller har pit bull lavere terskel for å ryke på alt av hunder, uansett alder av kjønn, uprovosert? Har de noen lavere terskel enn andre for å ryke på mennesker uprovosert?

Jeg spør av nysgjerrighet og uvitenhet.

@Mari - takk for interessant innlegg. Da er det bare tull dette med avlet bort hundespråk?

Ja, men de fleste hunder som "bare" vil bort å hilse/leke er ikke i en slik sinnstemning. Dette høres ikke akkurat ut som en hund som holder på å stresse seg ut av sitt gode skinn, hvor man haler med seg hunden ut i grøfta får å drive brannslukning..

Nei, det må jo TS selv se, hvorvidt hun får kontakt med hunden eller ikke.

Det der er vell en lite nyansert påstand.. Det er kanskje lite læring om hunden er redd og i panikk, men om hunden har høye forventninger å vil bort å hilse/leke så er det masse læring i å bare hindre den i å oppnå dette, trenger på ingen måte å gå 20 meter unna for å oppnå det.. Hadde man hatt bedre fysisk kontroll hadde man like gjerne kunne gått forbi å latet som ingenting, da skjønner hunden som regel ganske kjapt at det ikke er noe vits.

Hvis stressnivået er høyt nok, så er også evnen til læring temmelig liten. Det samme gjelder for oss mennesker.

Du kan jo dele ut lapper med rasenavn de skal feste i panna, og så må de spørre hverandre for å finne ut hvilken rase de selv er.. Hvis du skjønner?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Det høres kjekt ut!

Vi hadde en gøy lek med andre hundefolk - klikker-leken! En person skal være "hund" og forlater rommet. En person skal være trener. De som er igjen inne blir enige om hva "hunden" skal lære - f.eks gå bort til en vase og løfte den. "Hunden" kommer inn og trener klikker og shaper inn rett atferd til "hunden" forstår hva som skal gjøres. Var veldig gøy.

Jeg blir ikke redd av generelle nyheter som det. Men i fjor da det var forhøyet terrorvarsel i Norge akkurat da Glad Mat-festivalen var (med tusenvis av folk samlet, perfekt terrormål), da var jeg bekymret. Jeg skulle reise ut og møte to venninner der, og jeg vurderte nesten å bli hjemme. Det ble plutselig litt mindre abstrakt.

Det viktige her er å få nok avstand. Når hunden først har blokkert, så får du ikke kontakt, gitt godbiter eller trent. Så med en gang du ser en annen hund, så må du komme deg så langt ut fra veien at du får kontakt Hvis han begynner å sprelle når hunden nærmer seg, så må du gå enda lenger unna. Tyve meter unna om du må. Hva du enn gjør når hunden har blokkert er å regne som brannslukking og innebærer lite læring for hunden, så for å jobbe med dette langsiktig sett så må du få avstand nok.

(Mange som trener erfarer at man overhodet ikke er sulten de første timene ette en treningsøkt. Og at man da spiser av fornuft - fordi man vet at om man IKKE gjør det blir man plutselig veldig sulten litt senere, og da enten spiser feil eller for mye pga intens sultfølelse).

Jeg har merket tilsvarende. Dvs jeg har merket at når jeg er fysisk aktiv, så minsker mitt behov for, og ønske om, sukker. Husker jeg tidligere sparte opp noe digg som jeg skulle kose meg med etter en lang tur, men da jeg kom hjem fra turen så hadde jeg ikke lyst på det lenger. Jo mer stillesittende jeg er, jo mer øker faktisk sukkerbehovet.

Den unnskyldningen har ikke jeg hørt fra noen. Hverken fra pasienter eller fra alle de overvektige vi forsker/har forsket på.

Som jeg linket til over, så vet vi per i dag at selv etter et betydelig vekttap over tid, så har man like intens sultfølelse som om man hadde kontinuert den kroppsvekten man hadde for ett eller tre år tilbake. Med mindre man fjerner eller snører inn deler av tarmen eller lager såkallte bypass. Det sier noe om at der er forhold i tarmen som ikke endres med lavere matinntak over tid, og som er med på å styre sultfølelse. I tillegg vet vi at der er sentre i hjernen som styrer metthet og sult (ulike sentre for sulthetsfølelse vers metthetsfølelse), og at disse heller ikke endres ved endrede vaner, mtp mengde mat inntatt.

Og rent biologisk er dette logisk: den som spiser og beholder vekten - ev den som ikke lett taper vekt i "trange tider" -er den som overlever og som kan reprodusere seg. Problemet i dag er den enkle tilgangen på mengder raffinert mat (som nok ikke stimulerer metthestfølslen heller i samme grad som uraffinert mat), kombinert med liten grad av aktivitet. Noe genene våre ikke er skapt til å takle. De takler bedre marginal tilgang på mat.

Det mange som ikke har vært svært overvektige ikke tenker over, er at ingen kan greie å gå rundt og være konstant veldig sulten over måneder og år. Det går rett og slett ikke. Med mindre man har en spiseforstyrrelse og da er vi inne på psykiatri.

Informativt innlegg! Men jeg trodde magen ville tilpasse seg? Hvis man er vant med å spise to skiver til frokost så blir man mett etter to skiver. Tvinger man i seg tre skiver over tid, så vil man trenge tre skiver for å bli mett. Og går man tilbake til å spise bare to skiver så vil man etter en omstillingsperiode med sult igjen bli mett etter to skiver?

Jeg har merket tilsvarende selv. Hvor mye mat jeg orker å spise, og hvor mye digg jeg orker å spise, kommer veldig an på hva jeg er vant med. Er jeg i en periode hvor jeg spiser altfor mye digg, så er det utrolig hvor tolerant jeg blir og hvor store mengder jeg kan få i meg. Begrenser jeg meg kraftig over tid (snakker bare et par måneder), så blir jeg dårlig om jeg spiser bare halvparten så mye som før.

Frokost/Lunsj: Skive med kalkunpålegg

Middag: Joikakaker med beintråkka stappe (kudos til de som tar referansen)

Kveldsmat blir antagelig havrefras med gresk yoghurt og mager vaniljekesam. Digg blir alkofritt øl og popcorn.

Som tenåring hadde jeg det inntrykket at en pitbull var en tikkende bombe som når som helst kunne ryke på hvem som helst av både vokse, barn og dyr helt uten forvarsel. Som en aggressiv maskin. Dette inntrykket, som kom utelukkende av media, gjorde at jeg lenge også var skeptisk rundt staffer. Jeg visste selvsagt intellektuelt sett at staffer var fantastiske hunder rundt mennesker, men det hjalp ikke på den frykten jeg hadde, som kom av fordommer skapt av uvitenhet og media.

De som forsøker å endre ryktet til pitbullen viser dem ofte sammen med barn og understreker hvor fantastiske familiehunder de er, og skryter dem sånn opp i skyene at jeg blir mistenksom av det også. Det er derfor jeg er ute etter noe mer edruelig.

Jeg var tenåring på 90-tallet da det store mediahysteriet om pit bull terrieren var på det verste. Jeg var allerede da temmelig gal etter alt som hadde å gjøre med hund, så jeg leste, så og fikk med meg det meste jeg kom over.

Jeg hørte da en del utsagn som jeg senere har fått høre er myter, men faktum er at jeg vet så og si ingenting om pitbull som ikke stammer fra media, da enten fra den hysteriske 90-tallsfrensien, eller fra pitbull-eiere som fremstiller pitbullen som den neste koselige labben. Jeg føler begge deler er et unaynsert bilde av rasen.

F.eks hørte jeg ting som:

- Pitbullen vil låse kjevene og du må nærmest brekke dem opp med jernstang for å få hunden til å slippe

- Avl har fjernet mye av pitbullens hundespråk, den vil derfor angripe uten forvarsel, og vil ikke gi seg når den andre hunden viser tegn på demping/underkastelse.

Det siste var det som skremte meg mest, da førstnevnte hørtes ut som noe fra en Jack London-bok allerede da.

Er det noen her som har mer inngående kjennskap til rasen, noe som er litt mer edruelig enn "Pitbullen er en drapsmaskin" og "pitbullen er mildere enn en golden".

Hvordan ER egentlig denne rasen? Er det noen myter som er sanne? Er denne rasen mer aggressiv eller mindre pålitelig enn andre raser?

Jeg har en billig variant av Julius K9 som heter Xtreme Teflon som jeg er veldig fornøyd med. Sitter godt og gnager ikke noen steder.

Mannekeng!

Mumie (som kan være både figures Mumi og en mumie)

Monster

Minnie Mus

Mad Man

Mynde (tihi!)

Jeg kjenner ikke til den Canis-avdelingen, men jeg er aktiv i Canis-avdelingen Stavanger. Har gått mengder med kurs og trener ast med instruktør en dag i uka. Jeg anbefaler dem varmt!

Ozu er helt fin igjen i dag. Han ble bedre utover kvelden i går, og nå er han tilbake til gode gamle Ozu.

Geocaching?

Det rare var jo at han aldri sovnet, selv med to doser (vel, 1,5). Vi ventet faktisk tilsammen i en time og et kvarter, bare han og jeg alene på et rom, og han sovnet ikke. Likevel har han vært groggy i over et døgn nå.

Vel, nå er uansett den lykkelige krøllhalen på vei tilbake! Var på vår tredje minitur, og det var mye mer iver og fart i bevegelsene nå, øynene mer glitrende og mer forventningsfulle. Ikke 100% enda, men kommer seg nå!

Hva med enten en kurv i nærheten eller et pledd der du vil ha henne på sofaen, også strø kattemynte der med jevne mellomrom? Og flytte henne tillbake igjen hver gang hun går et annet sted i sofaen?

Jeg ringte inn. De sa det var helt normalt at de kunne være groggy dagen etter, og hun anbefale masse frisk luft og godt med mat. (Jeg merket jo at halen gikk opp med en gang vi kom oss ut også).

Han fikk jo ekstra dose, men sovnet jo aldri ordentlig hos dyrlegen. Og han tok både godbit og var på vei ut døra før oppvåkningssprøyta fikk tid til å fungere. Men virker som om ekstra dosen gjorde at han ble halvsløv ekstra lenge i stedet for å sove i en kortere periode.

Jeg ser det litt an utover ettermiddagen, og ringer til dyrlegen hvis han blir verre eller er likedan i morgen.

I går ettermiddag var vi hos dyrlegen for å klippe klør og barbere bort floker jeg ikke har klart å børste ut. Ozu fikk først en runde bedøvelse, men etter 45 minutter hadde han fortsatt ikke sovnet. Så han fikk en runde til, men sovnet fortsatt ikke ordentlig. (Journalen sier "0,35 ml Dorb + 0,15 ml Dol sc. Påfyll 0,1+0,1 ml im.").

Han fikk også oppvåkningssprøyte, men var klar til å labbe ut fra klinikken før den hadde fått virket. Han overrasket både meg og dyrlegen med hvor våken han var (det kan ikke ha vært bare stress/adrenalin, for han var ikke ekstremt stresset hos dyrlegen).

Jeg regnet med at han ville være groggy til dagen etter, etter min erfaring så trenger de en natts søvn før de er tilbake til normalen igjen. Men i dag er han fortsatt ute av det. Ligger mye i ro og sover, halen henger for det meste, sutrer litt (han er ikke en hund som går rundt og sutrer uten grunn), stopper opp og blir bare stående/sittende et sted og "faller ut". Han er egentlig ganske lik i dag som han var i går kveld, men kanskje littegrann mer våken.

Han er ikke helt borte. Jeg forsøkte å få ham i gang med lek, og da var han med og halen kom opp. Gikk en liten lufterunde og da kom også halen opp og han tok villig godibt - men falt etterhert litt ut igjen, gikk noen skritt bak meg, stoppet og og var fjern osv.

Jeg har aldri vært borti at bedøvelse sitter i så lenge? Nå er det snart 24 timer siden første dose. Jeg tar selvsagt kontakt med dyrlegen igjen hvis dette vedvarer, men lurer på om noen av dere har vært borti at de kan være "ut av det" også neste dag?