Tabris

Når det gjelder det praktiske så gjorde jeg det stikk motsatte av hva Tabris forteller. Kurven hennes fikk stå i fred med yndlingslekene i i flere måneder, og når sorgen sto på som værst brukte jeg å legge meg ned med hodet på kanten og gråte litt. Og virkelig kjenne på sorgen i stedet for å la den plage meg i alle stillhet.

Jeg synes det er interessant hvor forskjellig vi takler sorgen. Og hvor viktig det er å akseptere at alle har sin måte å gjøre det på, og så lenge man kommer seg gjennom den så finnes det ikke noe rett eller galt.

Herlig liten krabat! Vet du hva mer han er blanding av? Kan det være norfolk terrier eller noe slikt?

Jeg måtte avlive min 14 år gamle hund rett over midnatt en lørdagsnatt. Hun ble akutt syk midt på natten, helt uventet, og vi kom oss inn til akutt dyrlege. Vi kunne operert, men jeg fikk beskjed av dyrlegen om at det var liten sjanse for at operasjonen ville være vellykket, og om den var det, så ville rekonvalensperioden være lang og vond. Med tanke på hvor gammel hun var, hvor dårlige prognosene var, og hvor store smerter hun hadde der og da, så valgte jeg og avlive.

Det aller første jeg gjorde med en gang jeg kom hjem døren hjemme var å finne en svart søppelsekk og kaste alt som hadde med Vinnie å gjøre - matskåler, tyggebein, leker, halsbånd, kobbel - alt gikk i søpla umiddelbart. For jeg kunne ikke se for meg smerten ved å stå opp neste dag og se tingene hennes stå der som vanlig uten at hun var der.

Det hele gikk så fort at jeg det hele ble litt surrealistisk. Jeg tenkte en stund på om jeg tok det rette valget - jeg kunne valgt og operere. Jeg er temmelig sikker på min egen avgjørelse, jeg gikk nøye og ærlig gjennom den etterpå, men av og til lister tvilen seg fortsatt frem i meg. Jeg kunne valgt og operere.

Etter de første dagene med sjokk og kraftig sorg, så tok sorgen form av en intens lengsel etter hund. Det var som om jeg var tenåring igjen, bodde hjemme og ikke fikk lov å ha hund. Alle hunder jeg så hadde jeg lyst å klappe på, en intens lyst. Da spesielt blandingshunder med livlige øyne, slik Vinnie hadde. Men jeg visste at det ville være helt feil å skaffe seg hund der og da, fordi lengselen var en del av sorgen, ikke noe annet.

En litt morsom historie i denne sammenheng: Bare noen uker etter avlivningen, så traff jeg en mann som gikk med en slik livlig og glad blandingshund. Hunden kom mot meg og ville hilse. Jeg ignorerte eieren totalt og koste masse med hunden. Hunden ble glad, hoppet opp og la en labb på hver av skuldrene mine. Jeg begravde hendene i pelsen til hunden og koste - helt lost i mitt eget savn. Da hørte jeg eieren: "Nei, gå ned! Du har ikke lov til å... men det ser ikke ut til at du bryr deg så mye..."

Etter et par måneder roet dette intense hundesavnet seg, og jeg nøt faktisk tilværelsen uten hund. Jeg hadde aldri vært uten hund når jeg bodde for meg selv, så jeg hadde fullstendig frihet. Jeg kunne gå på cafè rett etter jobb, jeg kunne gå ut når jeg ville, samboer og jeg kunne reise på feire uten å finne hundepass.

Men etter to år uten hund, så ble jeg igjen alvorlig hundesyk. Og denne gangen visste jeg at det ikke bare var en del av sorgen, jeg var klar for ny hund. Og resten er historie - med min lille polarrev.

For noen nydelige bilder - og nydelige hunder!

Å, så nydelig! Der kunne jeg gjerne tenkt meg og gått tur!

Han er så fin!

Det er jo vanlig blant folk som bygger muskler at de spiser mye egg og kylling, pga proteinene. Jeg ser egg er nevnt i tråden, men kanskje kylling også?

På Ozu hjalp det at jeg kom med et hvin - omtrent som en søskenvalp ville gjort når bror bet for hardt. Da slapp han alltid taket og så forundret på meg, og jeg roste umiddelbart. Jeg oppmuntret heller aldri til biting ved å leke med ham med hendene mine. Jeg kan gjøre det nå som han er voksen(-ish), men gjorde det aldri når han var valp.

Nå var han allerede fire måneder når vi fikk ham da, så mulig den verste pirayaperioden var over.

Da har jeg fått brevet. D på begge sider, men ingen forkalkninger. Sto også en notis i brevet om hva middels HD vil si. Det sto også at det er "sjelden hunder med middels HD-status må avlives av dyrevelferdsgrunner". Håper det stemmer, for det var en trøst.

Høres ut som verdens beste "jobb".

For meg hadde det kommet an på om jeg hadde råd til det. Dvs, hadde jeg råd til et kurs som kanskje ikke var direkte relevant til en fremtidig jobb? Hvis svaret er ja, så hadde jeg gjort det uten å nøle.

ah,ja jeg betalte rekvisisjonen på nett/via min side!

Jeg kan si hva det står i brevet når jeg får det. Men tusen takk for alle svar og interesse for dette!

Unnskyld meg, men Jeg må bare inn i trådene dine for å lese de utrolig festlige oppdateringene!

Jeg skjønner at det er frustrerende, og jeg vet ikke om jeg har noe konstruktivt å komme med annet enn at du i hvert fall har gitt meg en god latter.

Du kan også som jeg skrev sjekke på min side hos nkk, så velger du rekvisisjoner, så ligger diagnosebrev.

Beklager, så ikke det. Det ligger ingenting under rekvisisjoner på meg. Men så gikk jeg ikke inn der og ba om rekvisisjon heller. Dyreklinikken sendte bildene til NKK, jeg fikk regning som jeg betalte, og så kom brevet og resultatet etter det.

Tittet i dogweb nå og det står D ingen markeringer på din og amiga hadde markert på begge.

Ingen markeringer betyr vel ingen forkalkninger?

Dogweb setter alltid opp dårligste hofte som resultat. Så har han D - A eksempel, så vil det stå HD-D på Dogweb. Diagnosebrevet kom på mail hos meg. Om det ikke står, så send en mail og spør. Jeg har i hvert fall fått svar fra SKK alle gangene jeg har spurt om hofter på hunder der (men aner ikke om de er mer behjelpelig).

Brevet ble sendt meg i går, så regner med det kommer hit i dag eller i morgen. Får se hva det står der.

Men, ja, jeg kommer uansett til å røntge igjen om et års tid. Regner med jeg tar det neste sommer, når han likevel skal inn på årlig vaksine.

Har du forresten hørt om han har D på begge sider, eller bare på en?

Det vet jeg ikke. AD-resultatet kom i posten og på DogWeb under to uker etter jeg tok røntgen, men HD-resultatet kom aldri. Så forrige helg sendte jeg mail til NKK og purret - på tirsdag hadde de satt resultatet opp på DogWeb, brevet ble sendt meg i går. Og på DogWeb står det bare D, ingenting spesifisert (såvidt jeg vet).

Kanskje det står mer i brevet?

AnetteH, kanskje dine bilder ser "verre" ut fordi din hadde forkalkninger også?

Jeg er litt imponert. Var syk i går, så jeg spiste bare junk og beveget meg ikke utenfor døra. Likevel fortsetter vekta å gå nedover.

Jeg er så dårlig å lese slike røntgenbilder, så ingen av bildene sier meg så mye.

Sent from my C6603 using Tapatalk 4

Det vet du jo ikke før du har prøvd. Det er mange som går menneskespor selv om de ikke har tradisjonelle brukshundraser.

Sant nok.

Tusen takk for informativt innlegg, Ingvild. Vil en japaner kunne gå bruks/menneskespor? Tenker at det er kanskje for mer førerorienterte bruksraser, men jeg vet jo egentlig ikke. Dvs, jeg vet jo at de selvsagt kan, rent fysisk, men om det vil være interessant/motiverende nok.

Hadde jeg brukt metoden med figurant som du beskriver, så tror jeg Ozu hadde dratt, hoppet og bjeffet i båndet, og vet ikke om han hadde koblet snusing i det hele tatt.

Har googlet litt på sporkurs, men har ikke funnet noe her lokalt, men kan lete litt mere. (Noen soniser som vet om noe i Sandnes/Stavanger-området?)

Da fikk jeg røntgenbildet tilsendt.

Da ringte dyrlegen meg i dag. Hun også frarådet agility, men kom ellers med de vanlige rådene om jevn mosjon, ikke på asfalt, tilskudd, fôrskifte osv.

De skulle først forsøke å sende meg bildene på mail. Hvis jeg ikke klarer å åpne bildene (vet ikke hvilket format jeg får dem i), så sier jeg i fra så vil jeg få dem tilsendt på CD.

Takker for tips. Hm, ville trodd spor på bar og tørr mark ville vært enklere, da vil vel det våte blodet med kraftig lukt skille seg mer ut, tenker jeg?

Kan man bruke noe annet enn blod til å begynne med? Og vil det da være vanskelig å eventuelt gå over til blod etterpå?

Da har jeg lest gjennom hele tråden, og jeg får så vondt av både dere og Mezzi. Det er ikke slik det skal være å ha hund. Jeg kan ikke si hva dere skal gjøre, men jeg vil forstå dere uansett hva dere velger. En god fra meg.