Tabris

Fordi den gjør hva som lønner seg og hva som ikke lønner seg. Hvis den vet at den får godbit (eller ubehag) ved å gjøre eller la være å gjøre noe hos A, så retter den seg etter det. Men det er ikke gitt for hunden at dette skal gjelde andre mennesker også automatisk. Så hvis hunden får gjøre B uten å bli stoppet, eller forsterket/straffet på en måte som fungerer for hunden, så vil den gjøre B hos neste person. Å teste grenser forutsetter at man er bevisst at det er en grense og bevisst at man forsøker å se om man kan slippe unna med å gjøre noe selv om man vet det ikke er lov. Ingenting av dette kan jeg se er noe hunder har bevissthet om. De vet hva som lønner seg og ikke lønner seg og har ikke noe forhold til "lov", "grenser" eller noen moralsk forståelse for disse begrepene.

Mine innlegg sikter ikke til noen bestemt, men til flere av innleggene her. Jeg for min del tror ikke at hunder tester grenser.

Trente med en samojed i dag - for en ufattelig trygg og kosete bamse! Bare basert på denne ene hunden så har jeg god erfaring med samojed - hadde ham i fanget på et minutt, veldig tillitsfull, trygg og kosete, lav terskel for lyd ved frustrasjon og stress, og snill med andre hunder - også andre hanner. Trener godt bortsett fra dette med lyden. Og så ufattelig pen. Kjempe-Ozu.

Da har jeg også fått pakke! For en koselig innpakning! Gleder meg til å åpne!

Jeg skal ikke uttale meg så voldsomt, jeg er jo ingen dyrlege og har ikke sett katten, men kan det være generell aldersting? Kroppen begynner å gi opp, han begynner å bli sliten? Du kan høre med vet om Metacam er et alternativ.

Jeg synes det er kjempeflott av deg at du tør å skrive dette og at du tør å innrømme dette for deg selv. Det skal du ha kred for! Jeg ville ikke gitt opp hvis du virkelig ønsker å beholde hunden. Det er ikke for sent å bygge opp tilliten mellom dere. Meld deg på et positivt-orientert kurs i hverdagslydighet, og få hjelp der. Ta babysteps, tren kontakt og belønn masse. Ros er sjelden en spesielt god belønning, spesielt ikke i den situasjonen du er i nå. Finn frem masse gode godbiter og leker, belønn henne masse for små ting - kontakt med deg, at du kan ta på henne (som i håndtering, stell og klapping) uten at hun reagerer. Start i dag. Respekter hennes grenser, og bruk masse tid og tålmodighet på å bygge opp tilliten igjen. Når du kjenner at tålmodigheten er på vei til å forsvinne pga hennes tenåringsnykker, så bare gå bort fra henne. Gå på badet, lukk døren og tell til ti. Det er mye lettere å roe seg ned og beherske seg om man fjerner seg fra situasjonen (jeg vet hva jeg snakker om, min japaner hadde jeg lyst å kaste ut vinduet noen ganger i unghundperioden). Dette kan du ordne. Tid, belønning, positiv trening og tålmodighet. Og et kurs for å hjelpe deg på vei.

Jeg vil si at det er nok når det er flere dårlige dager en gode. Du kan jo ta ham til veterinæren igjen? Hvis han har vondt noe sted, og dere forståelig nok ikke ønsker store behandlinger, kan det være et alternativ å høre med vet om å få Metacam? Det kan gjøre hans siste tid til gode dager hvis det er slik at han går med smerter.

Jeg synes det er bedre å være i forkant. I stedet for å måtte ta kampen når hunden knurrer, så vil jeg heller jobbe det inn positivt slik at vi sjeldenere kommer i situasjoner hvor han føler han trenger å knurre.

Det skulle vært flere raser som hadde det sånn!

For meg innebærer det å forholde meg til hundens språk og atferd fra hundens perspektiv, og ikke menneskeliggjøre den på noen måte. Verken med "han har dårlig samvittghet" eller "han viser meg fingeren". Jeg forholder meg til hunder fra et etologisk og læringsteoretisk perspektiv uten å ilegge dem masse diffuse motivasjoner som jeg ikke kan se er reelt.

Min tante hadde før oppdrett av skotsk terrier. Hennes skotter fikk aldri det lange skjørtet som de skulle ha, fordi hun lot dem løpe løs i skogen hver dag. Det er ganske ironisk at en rottejeger nå premieres med utseende den aldri hadde klart å opparbeide seg hadde den fått være rottejeger. De to gangene jeg har stilt ut Ozu så har han måtte gå i bånd på steder uten mye skitt og søle de dagene mellom bading og utstilling. Vi prater to ganger i hele hans liv, og kanskje en gang eller to til i fremtiden om jeg gidder. Det tror jeg han overlever. Men synes ordentlig synd på utstillingshunder som ikke får løpe og bli skitne fordi de skal ha flott pels på utstilling hver helg.

Jeg er mot burbruk på alle slags dyr. Synes ikke noe om gnagere, kaniner eller fugler i bur. Og pelsdyroppdrett er forkastelig.

Dragon Age: Inquistion, hvis han liker RPG. Min bror gjorde det lett for oss å kjøpe gave til min nevø (hans eldste sønn). Bror ringte meg og sa at de hadde kjøpt en blender til ham, noe han ønsket seg, men nå ville de heller kjøpe noe annet. Så da er blenderen fra meg heller.

Jeg lurer veldig på hvor all denne stressingen med stor plass kommer fra, jeg. Har aldri hørt om eller sett problemet før på internett. Og da er vel uansett bur ikke en løsning, det er vel bare å feie problemet under teppet. Uansett trenger man ikke bur, det er fullt mulig å stenge av deler av huset og gi hunden tilgang til et rom, et halvt rom el. lign.

Slik jeg forstår det, så er det ment først og fremst for å bevisstgjøre og øke kunnskapsnivået til dyreeiere. Men også for at inspektører skal få noe konkret å forholde seg til i de sakene hvor de blir blandet inn.

For min del var det slik at min forrige hund var så myk at et lett dytt og beskjed om å "gå ned" var nok til at hun gikk ned. Det var aldri noe jeg trengte bruke tid på eller å ofre en tanke på. Så fikk jeg denne krabaten - som svarer dytt med knurr. Han finner seg ikke at jeg bøller ham på noen måte. Det var et sjokk for meg, for jeg er vant med hunder som når man tar den "strenge tonen" eller gir dem et puff, gir seg og gjør det jeg sier. Ikke han her. Så da hadde jeg to valg - ignorere hans beskjed og dytte hardere, noe som ville vært utrivelig for oss begge. Eller få til samme resultat på en positiv måte. Jeg valgte det siste. Og det betydde ikke at jeg brukte timevis på å trene gå ned med godbit på gulvet. Det gikk egentlig av seg selv når han ble voksen, og når han forsto at hans signaler ble hørt. Nå holdet det å si "gå ned", uten verken dytt eller godbit, og han går ned av seg selv fra både sofaen og sengen.

Jeg er så enig, Siri! Jeg forstår ikke hvorfor det er en sånn ryggmarksrefleks at man skal være hard, streng og straffe når man kan oppnå det samme med å være positiv og vennlig.

Hehe, takk, jeg er altfor glad i å diskutere.

Men jeg er forvirret angående dette med burbruk. Under oppholdssted står det at bur med døren igjen ikke er egnet oppholdssted for hund. Men så står det også listet minimunskrav til størrelse som kan dekkes av et stort bur (i hvert fall for de minste hundene, med de største burene). Så hva er riktig? Edit: Jeg kan ta feil, men foreløbig finner jeg ingen hundebur som oppfyller kravene til minstemål for oppholdssted.

Samt dette: "Hunden må gjerne ha tilgang til mindre bur i oppholdsrommet, men da må den ha anledning til selv å velge om den vil ligge inni buret eller utenfor. Det betyr at døren ikke skal være stengt."

Så da er altså burbruk inne forbudt, dvs at hunden skal tilbringe natta, evt også timer på dagen i lukket kjøpebur. Yay!

Dette med å løfte en katt etter nakkeskinnet gjelder vel først og fremst voksne katter. Kattemor bærer jo kattungene etter nakkeskinnet, men nå kan det jo godt være at vårt grep om en kattunges nakke er sterkere og hardere - og dermed vondere - enn kattemorens grep. Og selv om voksne katter fortsatt har den instinktive atferden med å krølle seg sammen og bli passiv når de blir løftet slik, så er de jo altfor tunge til at det ikke kan gjøre vondt. De få gangene jeg har vært nødt til å gjøre en katt passiv og løfte den etter nakken, så har jeg samtidig lagt en hånd under rumpa på den slik at kattens vekt hviler mot den hånda fremfor mot nakkegrepet. (Men nå husker jeg ikke sist jeg gjorde noe slikt, må være godt over ti år siden).

Dette med å "reise bort" tolket jeg som om man reiser på ferie eller reiser bort en helg og lar hunden være hjemme alene uten tilsyn.

Så bra! Jeg blir så glad når jeg ser slikt! Så er det bare neste steg - få resurser nok til å følge opp dette.

Jeg har kjent en sib. husky privat, og den var herlig. Masse energi, glad og vennlig - og det verste matvraket jeg noensinne har vært borti. Eierne forsøkte alt for å få hunden bort fra kattematen - inkludert sitron og pepper i maten, og til og med musefelle i kattematen (sier ikke det var riktig). Ingenting hjalp, hun var gal etter mat og lot seg ikke stoppe av noe som helst. Også er de jo den vakreste rasen som finnes.