Anemone

Tror det blir det samme med melmøll...men det virker som du har en god plan. Kjedelig å få slikt inn på kjøkkenet, men hvis man støvsuger godt (og ofte), kaster eller fryser ned infiserte tørrvarer og (viktig) putter nytt mel i lufttette bokser blir man kvitt det. Hilsen hun som arvet sagtannede melbiller av forrige huseier...

@*Kat84* Hvis det er risfruktmøll liker larvene seg visstnok godt i de små hullene i kjøkkenskapene (der man kan putte inn skruer for å justere hyllehøyden). Det kan være lurt å stikke en fyrstikk/tannpirker inn i hullene for å drepe eventuelle larver/egg. Mener også at støvsuging skal være bedre enn vasking.

Der var den ja. Det var en fin artikkel, tøft av deg å stille opp

Liten hund har kost seg på fjellet i dag' Håper vi får mange flere slike dager i september. Høst altså

Det der er så rart! Som om "få bra kropp" er den eneste grunnen til å trene. Jeg trener på ingen måte for å slanke meg (faktisk bør jeg få opp bmi'en et par enheter), men tynne folk vil jo også gjerne ha et sterkt hjerte og god muskulatur. Kroppen er jo til for å brukes, liksom

Sånn er det i Norge også. En tidligere (russisk) kollega av meg hadde mastergrad i kybernetikk fra Universitetet i Moskva. I Norge betvilte de at hun hadde videregående-kompetanse selv etter at hun sendte inn papirene fra universitetet...

@SandyEyeCandy (mistet sitatet): høres litt ut som du har liknende problem som meg med kneet. Hos meg klarer "kondisen" lange løpeturer og toppturer, men musklene i beina har tydeligvis ikke vært sterke nok til å støtte opp om kneet. Yoga og styrketrening har hjulpet

Nå har jeg trent alternativt i 2 uker (yoga, toppturer, saltimer med fokus på styrke) siden løpekneet ikke blir helt borte. I dag hadde jeg første løpetur på 14 dager, og det var så utrolig deilig. Har virkelig savnet å løpe i skogen! Tror kanskje jeg overdrev litt, for det som skulle være en kort og rolig tur ble litt over 6 km i mitt vanlige tempo. Kneet kjennes helt fint ut nå (og ingen plager mens jeg løp), men det blir litt spennende i morgen...

Ja.... det regnet gjennom goretexen på (den veldig korte) morgenturen. Mona har installert seg i sofaen og sier at hun ikke trenger mer tur i dag. Hun synes sikkert veldig synd på Ariel som måtte vise seg fram i regnet!

Var det utstilling her i dag Det er jo drukningsfare for hunder med oppstoppernese

Himmelen åpnet seg virkelig på morgenturen, så nå ligger alle klærne til tørk på badet. Det er ikke så ofte det regner SÅ kraftig her i Tromsø, men så klart traff jeg den verste skuren akkurat de 5-10 minuttene vil luftet oss

@LØJ Liker så klart ikke at kneet er vondt For en søt hund!

Dobbelposter for å skryte litt Tok en treningstur/løpetur til ei dnt-hytte i dag, 15 km (tur retur) i lett fjellterreng. Tiden var ikke all verden (1 t og 50 min inkludert en liten pause ved hytta), men siden stipulert tidsbruk for fotturer dit er 4-6 timer t/r er jeg ganske stolt.

Litt seint svar, men jeg har en osprey tempest 9 (damemodell) og er egentlig veldig fornøyd. Bruker den til toppturer og løpeturer i fjellet, og den sitter fint på ryggen. God plass til vann, litt mat og et klesskift, samtidig som den er liten og lett. Hvis jeg skal pirke litt burde remmene kunne strammes enda litt mer, for den blir ikke helt stramt inntil ryggen. Men jeg er veldig spinkelt bygget da, og har ikke funnet noen løpesekk som er bedre(og jeg prøvde hele butikken ).

Jeg og Reinert på morgenløpetur

Jeg har ikke så mange råd, men jeg vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen Jeg husker så godt at professorer/forskere snakket varmt om stipendiattiden sin som en fantastisk periode, mens jeg selv følte en overveldende frustrasjon. Følelsen av, som du sier, å ikke få til, ikke mestre, ikke være god nok fikk meg flere ganger til å gråte inne på toalettet. Og jeg trodde ingen andre følte det slik, for alle var jo så ambisiøse og glade for muligheten til å jobbe med et doktorgradsprosjekt... Slik var det jo ikke (f.eks. sluttet en studiekompis av meg nesten samtidig, også frustrasjon og lite mestring), men siden det snakkes lite om disse følelsene i akademika kan man fort føle seg veldig alene om å ha det slik. Nå er jeg jo selv førsteamanuensis, og "stuck" i den akademiske verdenen. Men jeg tror faktisk jeg har lært noe nyttig av å oppleve nederlag, gi opp og så etter hvert prøve igjen. Blant annet vet jeg nå at det er andre ting jeg kan gjøre med livet mitt, så hvis jeg blir for frustrert igjen (perioder med frustrasjon tror jeg nok man alltid vil ha) vet jeg at jeg kan forlate akademika. Jeg har gjort det før, det gikk helt bra

Åh, jeg har hatt noen runder der jeg har følt det slik En gang avbrøt jeg et doktorgradsstudie, tok PPU og jobbet i videregående i noen år, det likte jeg veldig godt. Det har jo fortsatt en faglig komponent, men man får jobbe med ungdom. Det var faktisk veldig gøy! (Men så ble jeg lei av begrensede muligheter til faglig fordypning, og begynte på ny doktorgrad...)

Huff, så trist

Smelt

Takk:) Jeg løper jo fint med det (når musklene er varme kjenner jeg ikke smerten). Problemet er etter løpeturene, når senen på utsiden av kneet er betent og vond.

Jeg har jogget på meg et løpekne, så nå blir det lite jogging og mest styrketrening i et par uker framover. Det er litt kjedelig, men passer forsåvidt greit siden jeg er på ferie i Italia. Har funnet noen gode øvelser, og merket med en gang at jeg er både svakere og har strammere sener/muskulatur i det vonde beinet.

Liten tur til Sørtinden. "Noen" har spist en lemen og er veldig stolt

Første feriedag Mandag og tirsdag var rimelig intense, med mye å gjøre på jobb og besøk på ettermiddagen/kvelden. Har knapt fått åpnet sosiale medier siden helga Men nå er det 3 uker sammenhengende fri Har ikke hatt så lang sammenhengende ferie sden jeg jobbet som lærer (akkurat det er jo mitt eget valg, porsjonerer som regel opp ferien i mindre bolker). Det skal bli så deilig!

Takk for svar, alle sammen! Det er vel nettopp snøtypen som er problemet her oppe...min hund kan også gå oppå relativt fast snø, men her er det ofte store snøfall med mye puddersnø. Jeg vil gjerne kunne ha med hunden ut på ski uten at den strever så mye. Nei, jeg ser absolutt at det der er risikabelt. Nå er det randonee som er minst viktig for meg, lengre turer med vanlige fjellski gjør jeg mye oftere. Etter å ha snakket med andre dvergchnauzer-eiere i nabolaget har jeg vel slått fra meg en så liten hund, det er delte meninger om hvor godt de henger med på tur her.

Takk for svar Jeg har vel tenkt at dvergen blir for liten/kortbeint til mitt bruk, men så har jeg jo i det siste møtt et par dvergschnauzer-eiere som bedyrer at hunden deres er med på milelange skiturer, og ikke trenger oppkjørte spor. Det har overrasket meg, for min hund er større/mer langbeint enn en dvergschnauser og strever med lange turer utenfor løypene. Dere bekrefter vel det jeg selv har tenkt - en hund i mellomstørrelse er et tryggere valg. Men i mellomstørrelse er det mange raser jeg kan tenke meg... Det virker jo som herlige hunder Men som sagt over, det du skriver bekrefter vel mitt opprinnelige inntrykk - det er tryggere å velge en mer langbeint rase. Jeg skal se på bloggen Igjen, de virker som flotte hunder. Tanken var nettopp å ha hunden i sekken på vei ned - jeg liker ikke tanken på stålkanter, løpende hund og høy fart, så derfor tenker jeg at små hunder som kan sitte i sekken faktisk er ganske praktisk på Randoneeski. Men "vanlige" turer med fjellski utenfor oppkjørte spor er viktigere enn randonee, så det veier tyngre å få en hund som kan være med på det enn en som er liten nok til å sitte i sekken nedover. Vanskelig dette! Heldigvis er det en stund til det blir aktuelt. Jeg må vel si at jeg heller mot at en hund i mellomsjiktet vil passe meg bedre, og da er det også mer å velge i. Dvergschnauzere er en av de få mindre rasene som jeg føler er aktuelle, men jeg er mistenker som sagt at de blir for små.