Det kan jeg skrive under på!
Asti ble også chippet pga stressnivå som var vanskelig å kontrollere. Det viste seg at han faktisk også bar en stor usikkerhet i seg som bare ble enda verre når jeg fjernet testosteronet hans og som bar han gjennom verden tilsynelatende trygg. Nå er han hannhund på det verste *sukk* Han gjør utfall i bånd, han er mye mer voktete og han hver dag oppleves nok som en MH for han, stakkars. Pr i dag ville han død sånn ca på første moment. Skummelt med menneskene da gitt, de står jo rart. Alt i hverdagen er skummel, og da mener jeg ALT! Så jeg gleder meg noe veldig til denne chippen går ut av kroppen og han kanskje blir seg selv igjen (ikke normal, det toget gikk alt ved sædavgang hos faren). Asti skal få beholde nøttene sine til den dagen han dør og jeg ber om at de snart kommer tilbake. For slik han har det nå, er det bare vondt å se.
Så man skal være litt obs på slike ting også! Mange hannhunder bærer seg gjennom testosteronet, så jeg er enig med 2ne jeg nå. Kastrasjoner bør bare gjøres ved sykdom. Jada opp til en hver, men det er ikke nødvendigvis bra for dyret. Det bør man ta høyde for å unngå kastrasjon.
Men er det ikke litt rart, litt sånn på sidelinjen, at vi har så mange crappy hannhunder at de ikke tåler kastrasjoner uten bli sprette tullete i hodet sitt?